By avoiding society you become separate from society and being separate from society is being BEAT.
– Gregory Corso

For drøyt førti år siden sto Lawrence Ferlinghetti og Allen Ginsberg på gressbakken i Hippie Hill foran ti tusen mennesker. Det var The Summer of Love, 14. januar 1967, Human Be-In-festivalen, psykedelia, økologisk bevissthet, borgerrettigheter, kvinnefrigjøring, fredsdemonstrasjoner, tepper på gresset og dop overalt. Dette var etter beatkulturens oppblomstring på 1950- tallet i USA. De søkte etter en ny livsvei, det vil si at man var i opprør mot McCarthy politikkens heksejakt på liberale kunstnere og politikere, som ble beskyldt for å drive ”uamerikansk virksomhet”. Fellesnevneren var at man hadde et ønske om å opponere mot konformiteten som eksisterte i USA, sensuren, rasediskriminering, kommunistjakt, etterdønninger fra Korea krigen og frykten for en ny krig etc.

What we are all trying for is to get as much freedom, as much liberty of expression, not only in writing, not on
paper, not in talk, but in action, and the whole world today is in my mind strangled.
– Henry Miller (1962)

 
I oktober 2012 begynte jeg i stillingen som rådgiver/kunsthistoriker for UiAs kunstsamling som deriblant består av Wenneslandsamlingen eller «beat-samlingen» av amerikansk abstrakt ekspresjonistisk kunst / The San Francisco Renaissance i fra 1950 -1970 tallet. Med ”beat-kunst” menes kunstnerne som var en del av beatkulturen på 1950- tallet og som tilhørte California-skolen innen for amerikansk abstrakt ekspresjonismen. Dette var en subkultur, som ikke tenkte på stjernestatus og berømmelse i kunstverdenen. Når det er sagt, så er det viktig å nevne at det var stor forskjell i kunstverdenen på øst-kysten og vest-kysten i USA på 1950-tallet. På vest-kysten eksisterte ikke den samme formelle gallerikulturen, med kommersielle formål, som på øst-kysten. Dette var en subkultur, inspirert av beatlitteraturen og poeter som Allen Ginsberg.

Doktor Reidar Wennesland (1908 -1985) donerte hele sin store kunstsamling med blant annet amerikansk abstrakt ekspresjonisme fra San Francisco, i to bolker; den første kom i 1971 til Kristiansand Katedralskole og neste i 1978 til Agder Distriktshøykole. Samlingen består av malerier, tibetanske thankas, kobbestikk og tegninger etc. Reidar Wennesland hadde visstnok først prøvd å donere samlingen sin til San Francisco på 1970 – tallet, men ingen kunstinstitusjoner ville overta den.

 
Hva var grunnen til dette? Er det fremdeles ingen interesse for samlingen i San Fransisco? Hvem av beat-kunstnerne lever fremdeles? Hvem har gjort suksess? Er det synlige rester av beatkulturen som var en sub-kultur på 1950 – 60 tallet fremdeles i San Francisco? Samlingen består av kjente og ukjente kunstnere, for eksempel Arthur Monroe, Michael Bowen og Michael Mc- Cracken, men også Fletcher Benton og Jay DeFeo er sentrale blant de ca. 59 kunstnernavnene på UiA. De fleste er i dag døde. Det er utgitt 4 bøker om Wennesland-samlingen, en bok er oversatt til engelsk. Men det er allikevel et utfordrende felt å formidle og forvalte, fordi det er vanskelig å finne informasjon om disse kunstnerne på internett og de fleste er døde. Alle synes å enes om at kunsten i motsetning til beatlitteraturen er et mer glemt område i (kunst)historien; dvs. at betegnelser som «De glemte malerne» eller «Malerne som er kommet i skyggen» er en vanlig karakteristikk på samlingen i dag. Med andre ord: En subkultur.

Innledningsvis kom jeg inn på at kunstmarkedet eksisterte først og fremst i New York. Det har nok antagelig vært en av hovedgrunnene til denne «skyggen av New York skolen». Men en person på den tiden har tydeligvis sett verdien i deres kunst, og det var Reidar Wennesland. Han samlet på deres kunst og tok mer enn gjerne i mot kunst istedenfor penger for legetjenester. Dette var blakke kunstnere og mange hadde rusproblemer.

Everybody who hears my voice try the chemical LSD at least once, every man, woman, and child in good health over the age of fourteen.

– Allan Ginsberg

I et forsøk på å belyse noen av disse ubesvarte spørsmålene, gikk turen til kildene, det vil si til San Francisco. Det viser seg at to av kunstnerne i samlingen på UiA fremdeles lever. Etter flere måneders mailkorrespondanse via flere ledd, lyktes det å booke datoer for intervju med Arthur Monroe og Fletcher Benton, som fremdeles var aktivekunstnere.

Utdrag fra mailkorrespondanse med Arthur Monroe:
Mette, I am very confused? I have helped people every time with no funds or means and this has been the case since I first knew Dr. Wennesland. I guess people there do not like the work as hard as we have tried to make things easy to understand without means most times todo our own work even? How much must we give up. I have even paid my own way to Norway to help the students there because I thought it would be good for the Art Collection but each time it seems that it goes up in smoke – that has been now somewhere 40 years. But this isn’t enough. We helped Wennesland in every way and still we are here but nothing comes this way – why is that? We need to eat, pay rent and everyday expenses?

I understand you want information for the students but it still costs us everything, plus no compensation. If it had not been for Wennesland sometimes we would not have had something to eat, to say nothing of the costs for the conservation work needed on some of the materials. It is not as if they would buy things to help us pay our bills? This is all wonderful but indeed it does costs disregard how much we have tried to extend of ourselves. Think of all the books that have now been published, but only one in English after all the years?

I would love to help. But, I too need too eat; it does costs funds to paint? It costs money to produce paintings for free; we are not wealthy people and have given away much costs at our own expense while there are real lessons to be realized. I would love to help the cause but I would like to be helped, too? And, I think there are enough questions to be answered still in an honest way that we need not tell people to go away? We have to find a way to work together with solutions not problems?

I hope we can soon talk.
Bets wishes,
Hope we will talked again soon,
Arthur Monroe

Møte med 2 «beat»-kunstnere; Arthur Monroe og Fletcher Benton i San Fransisco 18.-19. februar 2014: Bookingdatoen var satt. 14. februar skulle vi, fotograf Andy Fletcher og jeg, dra til San Fransisco og begynne jakten på beatkunsten! Jeg var veldig spent på å møte Arthur Monroe spesielt, fordi mailkorrespondansen fra Arthur tydet på at dette var en mann med sterke meninger og et varierende humør. Spørsmålene jeg skulle stille Arthur og Fletcher var klare og da var det bare å gå i gang, tenkte jeg. Etter 11,5 timers flytur fra København sammen med fotograf Andy Fletcher landet vi. En frisk og varm San Fransisco-bris møtte oss utenfor flyplassen. Hurra! Nå var vi endelig her!

1. stopp: City Light Bookstore 17. februar 2014.
Mye av litteraturen som omhandler San Fransisco-kunsten som befinner seg i Kristiansand, referer til beatlitteraturen. Derfor stoppet vi først på City Lights Bookstore. Stedet er et must å oppsøke for å få et klarere bilde av denne amerikanske etterkrigs-subkulturen.

History of City Lights:
Founded in 1953 by poet Lawrence Ferlinghetti and Peter D. Martin, City Lights is one of the few truly great independent bookstores in the United States, a place where booklovers from across the country and around the world come to browse, read, and just soak in the ambiance of alternative culture’s only “Literary Landmark.” Although it has been more than fifty years since tour buses with passengers eager to sight “beatnicks” began pulling up in front of City Lights, the Beats’ legacy of anti-authoritarian politics and insurgent thinking continues to be a strong influence in the store, most evident in the selection of titles.

Det var Lawrence Ferlinghetti som tok risikoen og utgav Allan Ginsbergs Howl and Other Poems i 1956. Boken ble solgt under disk i City Lights Bookstore. Bokhandelen har fremdeles en litt «rebellsk» ånd. I 3 etasjer ser vi plakater som refererer til beatkulturen. Hyllene bugner med beatlitteratur. Men hvor var spor etter ”beat-kunsten” og kunstnernavnene fra UiA? Kanskje neste dags besøk på The Beat Museum førte oss nærmere røttene til Wenneslandsamlingen? The Beat Museum var nedslitt og hadde et hjemmesnekret preg – i tråd med beatkulturens antimaterialistiske ånd? Eller hadde de dårlig økonomi? Uansett, scenografien passet fint til en turist som ønsket å få feelingen med myten om beatkulturen. Filmer, bøker, plakater, vinyl, pornoblader fra 1970 – tallet. Men det som overrasket meg mest var at det kun var noen få bilder av Michael Bowen som er en av kunstnere. Hvor var resten av ”beat-kunsten”?

Besøk hos kunstner Arthur Monroe, 83 år gammel i Oakland S.F.

ML (mobil): Hello Arthur? Now we are in a cab and will be at your studio in half an hour.
AM: Are you in San Francisco?
ML: Yes we are on our way.
Alle vi hadde spurt om veien til Arthur Monroes studio sa at Oakland var en «bad place». Området er faktisk blant topp 10 på listen over de mest kriminelle stedene i USA. Jeg var ikke akkurat høy i hatten på vei i drosjen til Arthur. (Ikke fotografen heller som tenkte på sikkerhet omkring fotoutstyr etc.) Spørsmålene jeg hadde tenkt å stille Arthur Monroe var klare og jeg var spent på møtet. Jeg hadde også avklart møtet med datteren Nafesa som jeg fikk kontakt med tilfeldig på Facebook. Her ble det bedt om et honorar for intervjuet på 1000 kroner per time. Han har sikkert dårlig råd, tenkte jeg. Kanskje det ikke har gått så bra med hans kunstneriske karriere? Studioet hans så ut som et gammelt lager.

AM: Har dere spist? Jeg må spise frokost først.

Biltur ned til Oakland sentrum med Arthur Monroe som sjåfør. Monroe fortalte at han hadde bygget studioet for over 60 år siden. Han var veldig opptatt av at det ikke var mer enn to mennesker han kjente i San Fransisco som visste at samlingen i Norge fantes. Hvorfor spurte jeg? Her hadde han mange teorier. Han fortalte om beatkulturen og at de var fattige og spiste det de fant, ingen brydde seg den gangen om de levde eller ikke. De var outsidere og i opposisjon til datidens samfunn på 1950 tallet, der det på den ene siden var konformiteten, mens det på den andre siden var sensur. Han berømmet Reidar Wennesland som faktisk brydde seg og betalte litt for kunsten. Eller at de kunne gå til ham å få utført legetjenester og gav kunst i betaling. Dette var kunstnere som levde i en tid da det ikke eksisterte gallerier, og de var heller ikke opptatt av å bli berømte, slik kunstscenen i New York skolen opererte med å utvikle artstars  som Jackson Pollock etc.

Hvorfor kaller du det beatkunst forresten?, spør Arthur meg. Jeg forklarte at jeg visste at det ikke var et riktig formelt begrep å bruke, mer en norsk oversettelse eller et uformell beskrivelse av kunsten, og at kunstnerne selv aldri har omtalt dem selv som «beat kunstnere.» Nei, ingen brydde seg om kunsten vår på den tiden og det gjør de forresten heller ikke i dag, utbryter han. Ingen vil betale for kunst i mitt utrykk. Arthur Monroe snakket om alt fra samlingen, Munch og Koreakrigen.

Intervju med Fletcher Benton i hans studio.
Det var en «ekte beat-kunstner», iallfall slik myten beskriver ”bohem-rollen”, vi møtte i Oakland. Det var en enorm kontrast til neste dags intervju hos Fletcher Benton. UiA eier skulpturer og 2 malerier fra 1950- tallet. Benton var utrolig gjestfri og veldig imøtekommende. Fletcher Benton var en del av beat-generasjonen på 1950- tallet, men endret kursen plutselig og begynte med “kinetic art”. Han ble nesten berømt over natten og tjente en formue. Fletcher Benton fortalte at han elsket Norge og ville helst snakke om motorsykkelturen han hadde tatt i Skandinavia på 1950-tallet enn Wennesland.

Det har dukket opp flere ubesvarte spørsmål i mitt møte med kunstnerene, men det kan virke som at verdens største samling av beatkunst, som befinner seg i Kristiansand, er blitt glemt. Ingen av spørsmålene jeg hadde planlagt ble brukt, det var umulig – men det er vel i ekte “beatånd”, der spontaniteten er viktigere enn planleggingen? Mer informasjon om samlingen finnes på digitalt museum.no og www.uia/kunstsamling.no

Om kunstneren Sätty (plakater fra 1971)

Sätty sitt egentlige navn var Wilfred Podriech. Han var seks år da bombingen av hjembyen Bremen opphørte. Da han kunne våge seg ut i lyset, så han en by i ruiner og et ødelagt land. I restene av et klokketårn fra en middelalderkirke skapte han sin egen hule- med utsikt over det herjede landet.

Var det syner fra denne absurde verden han fremkalte i den visjonære, grafiske kunsten han skapte i 1960- og 1970-årenes San Francisco? Kanskje var det barndommens bomberom han rekonstruerte, da han innredet hjem og atelier i en kjeller under en hundre år gammel havnebygning ved The Waterfront? De uthulede rommene lå på forskjellig nivå forbundet med smale stiger. Mellom skjeve, utrangerte lenestoler og bokhyller spekket med antikvariske bøker stirret nakne utstillingsdukker ut i mørket. Over det hele runget en skinnende hvit hodeskalle. Apokalypse er tittelen på et av de surrealistiske bildene som ble til i dette underjordiske atelieret. Det viser en drømmefigur som reiser seg fra et mørkt leie og skuer ut i universetm der en Marilyn Monroe-munn blender for månen. Lenge har dette og andre Sätty-trykk hengt i klasserom på Katedralskolen og UiA, uten at noen har ant hvilket drama det rommer.

Ved nitidig montasje av detaljer av pressefoto, reklamebilder og gamle gravyrer, og ved hjelp av en spesiell grafisk teknikk, bygget Wilfred S opp uvirkelige- og ofte uhyggelige scener med vidt utsyn over øde landskap. Kunstkritiker Thomas Albright kalte Sätty ”den mest eiendommelige kunstner som dukket opp i det visjonære miljø” i San Francisco i midten av 1960 – årene. Han trakk historiske linjer fra Sättys grafikk tilbake til Boecklin og Max Ernst. Selv har Sätty forklart at han med sine fantastiske collager har villet skape et alternativt billedspråk til det som brukes i massemedia: Hitlers diktatur var bygget på industrisamfunnets kommunikasjonsformer. Nå kommuniserer vi elektronisk og resultatet kan bli mer totalitært…Vi må finne en måte å unngå dette på. I mitt arbeide prøver jeg å bringe fantasi inn i media ved å stille spørsmål som det ikke finnes andre svar på enn de som tar form i hodet til hvert enkelt individ.

Kilde: Gerd Hennum: På jakten av beat-bohemene.