BATLAK OG SELVIG, ANDERS SMEBYE, DANIA BURGER, HANNE FRIIS, BJØRN BÅSEN, KARI STEIHAUG
09.05.-07.06.2009
Kunsten å bruke tekstil
Vi har alle et slags forhold til tekstil. Broderi, søm og mote lyder velkjent for de aller fleste. Tekstil er et materiale som tradisjonelt sett har vært forbundet ensidig med kunsthåndverk, kvinnekunst og mote. I dag befinner tekstil seg i et område som plasserer seg både innenfor det som benevnes som kunsthåndverk og billedkunst – og i møtet mellom disse. Vi ser et kunstfelt i stadig endring og grenser som oppheves og flyttes. Utstillingen viser sju ulike samtidskunstnere som bryter eventuelle barrierer mellom kunst og kunsthåndverk, kunst og mote, kvinne og mann – der tekstil er den røde tråden.
Crossover
En av de tingene som bidro sterkt til et crossover mellom tekstil og billedkunst, var endringene i kunstutdannelsene i 1994. Da ble kunsthåndverkskolene og kunstakademiene slått sammen til Kunsthøgskolen i Oslo/Bergen. Idealet ble prosjektarbeid og tverrfaglig samarbeid. Det ble anerkjent at man kunne bruke tekstil på lik linje med andre materialer, også for å uttrykke en idé. Tekstilstudiet har gjennomgått store endringer de siste årene. Som nevnt plasserer den tekstile kunstpraksisen seg i dag både innenfor det som benevnes som kunsthåndverk og billedkunst – og i møtet mellom disse. Modernismen har vært preget av klare skiller mellom høy- og lavkultur, med unntak av bl.a. Andy Warhol (1). Design og mote var klare inspirasjonskilder til hans popkunstproduksjon. For popkunstneren eksisterte det ikke klare grenser mellom høy- og lavkultur – et klart brudd med datidens kunstholdning. I dag har disse skillelinjene blitt mer diffuse.
Kunstflørting
Designerduoen Batlak og Selvig er våre nye ”hotte” stjerner innenfor motedesign. De får oppmerksomhet både på catwalken, i motemagasiner og på kunstscenen. Duoen vant Nåløyprisen for beste kolleksjon, samtidig som de stilte ut på Galleri Riis i Oslo. Designerparet befinner seg i grenselandet kunst/mote og mote/kunst. Betyr dette at mote er kunst? Her er det ikke et entydig svar. Forholdet mellom mote og kunst eller kunst og mote har opp igjennom historien vært et aktuelt tema, men det nye i dag er at mote og billedkunst møtes på en felles plattform. Vi lever i en tid der internasjonale motedesignere flørter med kunsten, og kunstnere bruker motestrategier for å tiltrekke seg et nytt publikum. Fotografer bruker kunstnere som modeller i magasinene, og kunstnere blir hyret inn for å ta motefotografier med en kunstnerisk tilnærming. I Norge var det først i 1952 at mote og kunst ble vist i en egen avdeling på den årlige brukskunstutstillingen på Kunstnerens Hus. Mote og klær ble beskrevet som en ny brukskunstsjanger, men til tross for denne nyheten ble det fortsatt ansett som en uklar sjanger. Brukskunstidealet var knyttet til den tidløse formen og var derfor ikke forenlig med motens skiftende karakter. Moten ble oppfattet som kommersiell og var derfor ikke forenlig med design og brukskunstbevegelsen. Det som har skjedd i dag, er at tekstil, kunst og mote møtes på en felles arena, og at motedesignere som Batlak og Selvig blir invitert inn i museer og gallerier. Ifølge Caroline Evans i boken Fashion at the Edge: Spectacle, Modernity and Deathliness (Yale University Press 2003) benytter moten seg gjerne av kunstens taktiske grep, og kan forkle seg som kunst, men slike overfladiske likheter er en del av motens komplekse og sofistikerte markedsføringsstrategier. Moten har sin egen kommersielle struktur, den har rent kommersielle målsetninger og opererer i en kommersiell kontekst. Det at den hermer etter kunsten for å nå sine mål, gjør den i følge Caroline Evans til kunst. Det er uansett tilfelle at når mote og kunst flørter med hverandre, utfordres eventuelle fordommer om hva kunst eller mote er.
Installasjon og tekstil
Installasjon betyr romskapende ”skulptur” satt sammen av ulike gjenstander, ofte fra vårt dagligdagse liv. Installasjonskunsten har preget den internasjonale kunsten siden 1970-årene. Den historiske bakgrunnen ligger i amerikansk action-painting og happenings fra 1950-årene. I den minimalistiske kunsten, happenings og performance ble objektene brukt til å påvirke tilskuerens opplevelse av rommet de var plassert i, og av hvordan dette samspillet påvirket den enkeltes erfaring som fysisk og sansende vesen i direkte kontakt med fysiske omgivelser. Installasjoner appellerer til betrakterens deltakelse over tid.
Mote er forbundet med identitet. Identitet og tekstil er nært forbundet. Et velkjent uttrykk er ”klær skaper folk”. Kari Steihaug er opptatt av identitet og klær, men befinner seg i et annet kunstområde enn Batlak og Selvig. Vi har alle et forhold til klær, både fysisk og mentalt. Steihaug anvender brukte plagg som blir omformet i en poetisk og sakral installasjon. Tekstilinstallasjonen kan belyses og ses som en metafor for vår menneskelige identitet.
Håndsøm og foldeteknikker tas i bruk av kunstneren Hanne Friis. Kunstneren arbeider med skulpturelle objekter i tekstil, som gjerne er laget til en konkret romsituasjon. Den barokke stilen er dekorativ og sanselig, samtidig som den er kroppslig og organisk. Kunstneren er opptatt av å uttrykke en fleksibilitet i verkene. Uorden i formene kan ses som en uorden i rom. Tematikken er sentrert omkring kroppens sårbarhet/dødelighet, og videre dualistiske motsetningspar som orden/kaos, skjønt/grotesk, naturlig/kunstig, innside/utside, positiv/negativ.
Kvinner, kunst og broderi
Klær består av tråd. Broderier og tråd tas opp i Dania Burgers ornamentale formspråk som er basert på broderi og hekling på papir. Motsetningen mellom et tradisjonelt ansett kvinnemateriale kontrasteres mot våpenskjoldets maskulinitet og papir. Burger befinner seg i krysningsfeltet maskulint/feminint, makt/avmakt, offentlig/privat og synlighet/usynlighet.
Burger ønsker å sette søkelyset på en marginalisering av kvinner opp gjennom kunsthistorien. Hun kommenterer og omformer et tradisjonelt kunsthåndverksmateriale. Et flertall av 1800- og 1900-tallets broderier ble utført av kvinnelige amatører. Fra 1870-årene var det mange som arbeidet for å blåse nytt liv i broderikunsten. I Norge tegnet blant annet Erik Werenskiold og Oluf Wold-Thorne mønstre for broderier i begynnelsen av 1900-tallet. Siden 1990-tallet har broderi og søm fått en slags ny renessanse. I dag benyttes gjerne materialet med et ønske om å bryte kjønnskonnotasjonene. Dania Burger broderer våpenskjold på papir. Det er et motsvar til en tradisjonell ”broderimønster-oppskrift”. Kunstnere som deler en lignende interesse for et utradisjonelt tekstilformspråk er f.eks. Rosemarie Trockel som har omformet ”Playboy-bunnyen” som broderiform på lerret. Det samme gjelder den kontroversielle egyptiske kunstneren Ghada Amers broderte fremstillinger av kvinner som seksuelle objekter kontra subjekter; en kommentar til sexindustriens kvinnesyn.
”Boys who sow”
I de siste årene har vi også sett en økende interesse blant mannlige kunstnere som anvender tekstilelementer. Uttrykket ”boys who sow” stammer fra England på slutten av 1990-tallet, og var en reaksjon på den engelske kunstscenen med ”sensation”-kunstnerne, med Damien Hirst i spissen. ”Sensation”-kunstnerne ble hyllet som rene «artstars» og beveget seg langt fra ”craft”-tradisjonen i England. En reaksjon på både kvinnetradisjon og «sensation»-kunstnernes konseptkunst viste seg i utstillingen Craft i 1996, kuratert av Joan Key og Paul Heber Percy for Richard Salomon, og utstillingen Boys who sow i 2001. En tradisjonell kjønnsproblematikk utfordres gjennom maskulinitet.
”Hands on”
Håndverkets betydning, eller en ”hands on”-mentalitet, har fått en ny renessanse. Anders Smebye leker med begrepet kunsthåndverk og filtmaterialets kvinnekonnotasjoner. Resultatet er sjangeroverskridende. Smebyes prosjekter tar gjerne utgangspunkt i dramatiske, voldelige eller katastrofale hendelser. Verket vi ser her på Bomuldsfabriken Kunsthall, viser teksten The end is near/here og kan gi assosiasjoner til grafitti med dens ”uvørne” uttrykksmåte og statements. Filtets nærliggende ”koselige” og taktile referanser kontrasterer det dramatiske bombe-/eksplosjonsmotivet. En krig har tradisjonelt sett hatt mannlige referanser, mens filtet har hatt kvinnelige. Bjørn Båsen kommenterer på en leken måte en tilnærming til feministisk praksis. Det er allikevel grunn til å anta at Joseph Beuys med sin trofaste og verdiladede bruk av filt som materiale, og Robert Morris sine veggarbeider i filt på 1970-tallet, er mer nærliggende referanser.
Bjørn Båsen understreker selv viktigheten av håndverkselementer i sin interiør-installasjon. Uttrykket stammer fra renessansens håndverkstradisjon. Kunstneren mener det viser en slags ”ekte” autensitet. Subkultur er viktig for Bjørn Båsen. Estetikken har referanser til en ”cuteness”-estetikk (2) fra Japan og samtidig til 1700-tallsmaleren Watteau. Referanser til popkunsten kan leses i Båsens fascinasjonen for subkultur. Popkunsten i USA på 1960-tallet tok for seg massekulturen som utgangspunkt i en ny estetikk; en forening av høy- og lavkultur ble denne nye kunstformen. Båsen er derimot opptatt av manga (japansk tegneseriekunst) og dets ”cuteness”-estetikk.
Rød tråd
Utstillingen med sju ulike norske samtidskunstnere viser mangfold og spennvidde, der tekstilets røde tråd synliggjør billedkunstens mangeartede muligheter og uttrykksmåter. Designerduoen Batlak og Selvik opererer i skjæringsfeltet mellom kunst og mote, eller mote og kunst. Kari Steihaug viser en poetisk og sakral installasjon som belyser klærnes historie og forgjengelighet. Hanne Friis sine tekstilinstallasjoner reiser eksistensielle spørsmål. Dania Burger broderer symboler på papir og omformer tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Anders Smebye utfordrer filtmaterialets kvinnekonnotasjoner i sin verden, som viser nødsituasjoner. Bjørn Båsens skulpturer med luksuriøse tekstilelementer viser til en dekadent verden i sin personlige mytologi. De sju kunstnerne presenterer arbeider som tematiserer tekstil i forhold til rom og arkitektur, funksjon og installasjon. Et crossover mellom tekstil og kunst reiser mange spørsmål som er sentrert rundt kunst/kunsthåndverk, mann/kvinne, kunstnerrolle/ identitet.
(1) Postmodernismen
(2) Den japanske samtidskunstneren Murakami har høy status i Vesten med sine seksuelle tegneseriereferanser som er typiske og allemannseie i Japan
Kritikk:
Kritikk av kunsthistoriker/kritiker Ahnikee Østreng, kunstkritikk.no
Kritikk av billedkunstner/kritiker Johan Otto Weisser, Fædrelandsvennen
Informasjon kunstnere:
Batlak og Selvig
Dania Burger
Hanne Friis
Bjørn Båsen
Kari Steihaug
