Torbjørnsbu gruver var gjennom flere århundre blant de viktigste jerngruvene i landet. Med Gruvene skulpturpark ønsker Bomuldsfabriken å trekke dette mektige dagbruddet frem fra glemselen og etablere et nytt offentlig rom der publikum kan bevege seg i et kunst- og kulturlandskap. Vi ønsker å vise publikum hvordan eldre kultur- og industrihistorie kan kombineres med nye kunstneriske uttrykk, og på den måten være stedsdannende og gi en ny bevissthet om stedet, samtidskunsten og kulturhistorien.
Agders største og best bevarte dagbrudd
Torbjørnsbu gruver er en del av det såkalte Arendalsfeltet; et geologisk belte som strekker seg fra Tvedestrandsfjorden til Fevik og er meget rikt på jernmalm. Det er registrert opp mot 400 gruver i området, men av disse er Torbjørnsbu det største og best bevarte dagbruddet. Arendalsmalmen ble fort ettertraktet fordi den var spesielt ren og fri for forurensninger som f.eks. svovel, og den egnet seg derfor ikke bare til støpejern, men også til smijern. I tillegg var det store forekomster her, og det er beregnet at Arendalsgruvene i perioden fra ca. 1620 til ca. 1870 leverte to tredjedeler av all malm til de norske jernverkene. Jernmalmen tok ikke slutt, men driften opphørte etter hvert som jernverkene måtte gi opp for utenlandske konkurrenter.
Arbeid, plikter og skipsfart
Som en av hovedleverandørene av jernmalm i Norge fikk gruvedriften også en stor lokal betydning. I løpet av århundrene var det tre jernverk i området; Næs Jernverk, Egelands Verk og Froland Verk. Arendal ble likevel ingen bergverksby som Kongsberg og Røros. Arendal forble en råvareleverandør, og kanskje er det derfor mye av den lokale gruvehistorien har gått i glemmeboken. Det er anslått at det i 1765 var mellom 150–225 gruvearbeidere sysselsatt i Arendalsgruvene, men langt flere var involvert i gruvedriften. Bøndene var påtvunget plikter, og i 1770 var det registrert 35 malmskip bare i Arendal, så også skipsfarten spilte en viktig rolle. Regner man gruvedriften og virksomhetene som var tilknyttet den, blir det anslått at det utgjorde ca. 3–400 årsverk rundt 1765.
Fra drift til avfallsdeponi
Det er vanskelig å finne nøyaktig årstall for når gruvedriften opphørte i Torbjørnsbu gruver, men etter at Fritzøe Jernverk ble nedlagt, har det antakelig bare vært sporadisk drift her frem til 1898. Da ble Arendals Bomuldsfabrik bygget og drevet som tekstilfabrikk til midten av 50-tallet. Etter det var det mange ulike bedrifter og aktiviteter her frem til kommunen kjøpte bygget og området rundt i 1992. Senest fra 1950–60 ble dagbruddet brukt som avfallsdeponi, og man kan fortsatt gjenkjenne bildeler, bensinpumper og annet fra forskjellige faser i forbrukerhistorien under gangbanen. Til sammen utgjør det et lag på ca. 7–8 meter gjennom dagbruddet! Da gruvedriften startet for 500 år siden er det anslått at et helt gårdsbruk brukte ca. 1 kg jern i året. Til sammenligning bruker vi i Norge nå rundt 400 kg i året per person!
Fra fyrsetting til jernverk
Det var mange involvert i prosessen fra malmen ble hentet ut av gruvene til den ankom jernverket, og det foregikk noenlunde likt ved alle gruvene: Først ble fjellet varmet opp ved hjelp av fyrsetting (vedfyring), så ble det hakket løs for hånd med hammer og meisel. Etter hvert tok man også i bruk krutt, spesielt i Torbjørnsbu gruver, men første antatte bruk av svartkrutt i Norge er datert til 1655 i Lilledal kobbergruve i Sunnhordland. Trolig ble det tatt i bruk senere her. I dagbruddet ble malmen skeidet (håndsortert) før den ble transport til jernverket. Bøndene i området rundt gruvene ble pålagt å levere ved til fyrsettingen, og de måtte også stille med hest og kjerre for å transportere malmen ned til nærmeste havn (for eksempel Malmbrygga i sentrum), der den ble lastet om bord på malmskutene og sendt til Larvik. Fremme ved jernverket ble malmen knust og oppvarmet i åpne ovner. Varmen gjorde at forurensning forsvant som avgasser fra malmen, en prosess som kalles røsting. Deretter ble malmen blandet med trekull og fylt i den store masovnen. I bunnen av masovnen ble det ca. 1500 grader. Råjernet sank til bunnen, der det kunne tappes ut og brukes til støping. Jern som skulle brukes til smiing måtte først bearbeides så det ikke skulle være sprøtt. Mange av de ferdige produktene ble transportert fra Larvik til København, og man finner fortsatt mange Fritzøe-ovner i gamle hus i København.
Stedsspesifikke verk i dialog med landskapet
Helt fra Bomuldsfabriken Kunsthall ble opprettet som Galleri Bomuldsfabriken i 1994 har det vært planer om å åpne gruvene for publikum. Da Jonas Høgli Majors verk Traversatorie ble ferdigstilt i 2018 åpnet det opp en mulighet for å se dagbruddet og planlegge hvordan samtidskunstverkene skulle gå i dialog med kulturlandskapet. Gruvene skulpturpark har en særegen karakter fordi kunstnerne som er valgt til å utføre prosjekter arbeider stedspesifikt og vektlegger samspillet og dialogen mellom kunstverkene og dagbruddet, det skiftende lyset og årstidene, vegetasjonen og omgivelsene som på ulike måter integreres i opplevelsen av verkene.
Finansiering
Gruvene skulpturpark ble finansiert av Kulturrådet, Agder fylkeskommune, Arendal kommune og Bomuldsfabriken Kunsthall.
