Gunvor Nervold Antonsen
Det bestandige

DET UKUELIGE
Erland Kiøsterud

Naturen har den egenskap at den i sin selvopprettholdelsesdrift søker å fylle rommet. Møter energien i naturen motstand eller hindringer, finner den nye veier eller tar ny form for å komme forbi hindringen og overvinne motstanden, for fortsatt å kunne være natur.

Gress, busker, blomster og trær vokser til de stanses av stein, mager jord, for mye kulde eller varme, av for lite eller for mye vann, av andre planter eller av dyr som spiser dem. På samme måte som plantene sprer seg, sprer de ville dyrene seg til de stanses av ugjestmildt landskap – kulde, tørke, mangel på vann eller næring, eller av noen som jager eller spiser dem. Som alt annet levende sprer også menneskedyret seg dit det er mulig til det stanses av mikrober, virus, vær, vind, mangel på vann, mat, luft, geologiske hindringer eller endringer i økosystemet. Slik er naturens væremåte. Det er ikke noe feil med naturen eller dyrene, de gjør det de skal. De søker liv, overlevelse og skjønnhet.

Når naturen møter motstand eller hindres i å være seg selv, finner den skapende energien i naturen – natura naturans – nye strategier for å overvinne motstanden og komme rundt hindringen. Energien kan endre retning og struktur eller den kan skape helt nye former, nye produkter – natura naturata – en ny art, en ny kultur, et nytt redskap for at naturen fortsatt skal være natur.

Møter den fritt strømmende bekken en bergvegg, kan bekken svare med å omdanne seg til en virvel (kanskje den mest kjente form i naturen) for å omorganisere energien før den renner roligere videre. Støter skyen som kommer inn fra havet på et fjell, kan fuktigheten i skyen som stiger oppover bli for tung og omdanne seg til nedbør i form av regn, hagl eller snø som faller ned.

Da det ble for varmt og for lite mat i havet, krøp noen fiskearter opp på land hvor det var mer levelig og dannet armer og ben for å klare seg der; da temperatur og matmangel noen millioner år senere gjorde livet ulevelig på land, krøp noen av dem, som hvalen og delfinen, tilbake igjen til vannet og omdannet føttene og armene til finner. Evolusjonen er fortellingen om hvordan naturen, når den møter motstand, danner nye former, for fortsatt å være natur.

Skillet mellom natur og kultur er konstruert av menneskedyret for å skjule at det selv er natur. Blir reinsdyrflokken angrepet av sultne rovdyr, kan den svare med å gruppere seg i sirkler der simler og kalver samles i midten mens de raskeste og kraftigste dyrene raser i stor hastighet rundt dem for å hindre angriperne i å trenge inn. Når motstanden i det harde nøtteskallet blir for stor, finner sjimpansen en stein å knuse nøtten med; befinner termittene seg langt nede i den hule trestammen, skraper sjimpansen dem ut med en pinne. Beveren demmer opp elven for å lage hus med forrådsrom og oppholdsrom i dammen. Med alfabet og tallrekker, redskap på lik linje med stein, pinner og demninger, holder de mektigste av menneskedyrene oversikt over maten på lageret, og med nedskrevne lover holder de undersåttene i sjakk. De sjeldne akasietrærne på savannen produserer gift i bladverket og sender ut signaler til de andre akasietrærne om å gjøre det samme når beitende antilopeflokker kommer og truer deres eksistens. Speiderbiene forteller med intrikate dansetrinn de andre biene i hvilken retning og hvor langt unna neste nektar befinner seg. Fuglene synger, forsvarer og parer seg, på ulike dialekter. Under jorden arbeider røtter, mikrober og sopp dag og natt for å holde vertsplantene over jorden i live. Endres omgivel­sene – møter naturen nye hindre eller motstand – kan en genetisk mutasjon eller et redskap som tidligere var unyttig, plutselig bli nyttig. Mutasjonen som fikk harens pels til å bli hvit om vinteren, gjorde at de hvite harene klarte seg bedre i snørike vintre enn de brune. Og da menneskedyret monterte et hjul på hver side av en kasse og spente et esel for, kunne et lass med mat plutselig transporteres over lang avstand – med en hest spent for, et fiendtlig angrep slås tilbake.

Naturen endrer seg for å tåle endringer. Men dypest sett etterstreber naturen stabilitet og forutsigbarhet i sin søken etter selv­opprettholdelse, liv og skjønnhet. Dette gjør naturen ved å organisere seg i økosystemer. Et økosystem er en samling organisk og anorganisk natur som søker næringsbalanse med alt som befinner seg innenfor og utenfor det. Økosystemet er grunnlaget for alt liv. Med sola som energikilde, vann, luft og karbon som byggesteiner, holder økosystemet uttaket av energi – mat og arbeid – i best mulig balanse med inntaket av energi – sollys og biologisk avfall. Livet på jorda begynte for milliarder av år siden. Det skal visst ikke ta slutt før sola slukner.

Livet i økosystemet er vakkert og livgivende, det er rått og hensynsløst: Det er veldig komplekst. Et økosystem kan være en enkelt amøbe, en liten dam, en skog, en syforening, en bedrift, et kontinent eller biotopen Jorden som helhet, og det består gjerne av flere økosystemer som gjensidig er avhengige av hverandre. Alle økosystemer gjennomgår omtrent den samme utviklingen. Det begynner gjerne med en vekstfase med stort mangfold, overskudd og motstandsdyktighet, i denne fasen tåler systemet store endringer. Når den intense vekstfasen er over – det kan ta minutter og det kan ta millioner av år – vil økosystemet gradvis forenkles og begynne å spare energi for å bli mer effektivt. Effektivisering og spesialisering gjør økosystemet sårbart. Små eller store endringer, for eksempel i klimaet, eller økning av salt­innhold i grunnvannet (man ser det ofte ikke før det har skjedd), kan i denne energieffektiviserende fasen få økosystemet til å passere terskler og bryte sammen – for slik å frigjøre energi så det kan etablere seg på nytt igjen. Systemet omorganiserer seg da til en ny væremåte og endrer identitet for å opprettholde seg selv. Det kan gå tilbake til sin tidligere form og begynne forfra igjen, eller det kan gå over i en form med lavere kompleksitet for å sette i gang igjen derfra. Det kan også løse krisen ved å anta en enda mer kompleks form, som i sin tur vil bryte sammen for å frigjøre energi og begynne på nytt. Eller det kan danne et helt nytt økosystem som verden aldri har sett maken til. I denne fasen, når økosystemet av indre eller ytre årsaker bryter sammen og frigjør energi, kan kreativitet og nydannelser på mikro­planet få konsekvenser på makroplanet, noe nytt kan faktisk oppstå. Men det kan like gjerne være en giftig algeoppblomstring eller et diktatur som ser dagens lys som en ny hekkende fugleart eller en ny demokratisk, økologisk livsform. Her har vi som natur et ørlite handlingsrom.

Økosystemet er selvskapende, selvregulerende, og det er under konstant endring. Som helhet bryr det seg hverken om individer eller om enkeltarter. Mye tyder på at den levende biomassen, som menneske­dyret sammen med de andre dyrene er en del av, oppsto for å fungere som temperatur- og karbonregulator for planteveksten i en tidlig fase av biotopen Jordens utvikling.

Økosystemet endrer seg for å tåle endringer. Det er på mange måter en ustoppelig, selvfortærende organisme hvor den levende materiens kontinuerlige død er forutsetningen for systemets fortsatte liv og selvopprettholdelse. I dette perspektivet er vi, menneskedyrene, på tross av at vi i dag tilsynelatende dominerer kloden, kun en lokal, midlertidig lomme av selvforestilt orden. Selv om vi i dag er en selvfølgelig del av økosystemet, er det ikke garantert at vi er det i morgen. Økosystemet kan kaste oss ut – for å redde seg selv, slik det har gjort med andre livsformer tidligere. Økosystemet består av dypt innvevde komplekse prosesser som av årsaker utenfor den enkelte arts kontroll kan endre seg og ta ny form uten at noen er klar over det. Økosystemet er som helhet mer intelligent enn det enkelte individ og den enkelte art. Økosystemet er hverken moralsk eller umoralsk, det er amoralsk. Det spør ikke etter godt eller ondt, det spør ikke om retten til å gjøre det ene eller det andre. Det gjør det det gjør. Det er det det er. Vi, menneskedyret, som er en dypt innvevd del av økosystemet, er og blir prisgitt endringene økosystemet gjennomgår for fortsatt å være natur. Evolusjonen er forståelig når vi ser oss tilbake, men den er helt umulig å forutse.

Økosystemet er aldri i ro, det er alltid litt for mye eller litt for lite. Hver for seg søker livet i økosystemet og økosystemene som helhet de beste betingelsene for å leve, de beste livsmulighetene. Det oppnår de ved størst mulig stabilitet og balanse. Som pustende, innvevde sfærer i bevegelse, flytende inn og ut av hverandre, søker vi alle mat, liv, trygghet og optimale livsbetingelser. Konstant oscillerende mellom ytterpunkter spiser, lever og formerer vi oss som vi har gjort i millioner av år. Slik er naturen. Det er ganske vakkert.

Men noe har skjedd: Med sin suverene teknologi har menneske­dyret blitt i stand til å spre seg på bekostning av de andre artene. Menneskedyrets biologiske megasuksess bærer ufattelig nok også på muligheten for å ødelegge sitt eget livsgrunnlag i biotopen Jorden.

Det er ikke mer en 70 000 år siden en liten gruppe homo sapiens med enkle redskaper vandret ut av Afrika og langsomt spredte seg over kontinentene. Neste revolusjon, den neolittiske, skjedde for bare 10–14 000 år siden, da menneskedyret i stor skala ga seg til å dyrke jorden, hegne inn landområder og domestisere kua og sauen. Igjen økte antallet individer. Under den siste, industrielle revolusjonen, også en mat- og redskapsrevolusjon, stiger antallet menneskedyr brått fra én til to milliarder. For så å eksplodere. På korte nye hundre år, et sekund i planetens historie, stiger antallet menneskedyr fra to til åtte milliarder individer. På et blunk har menneskedyret spredt seg over hele kloden. Sammen med kjøttfeet sitt utgjør de tobente dyrene, som lenge sto for 1 % av pattedyrenes biomasse, plutselig 97 % av pattedyrenes biomasse. Mens forfedrene våre brukte 2 000 kilokalorier dagen til mat, hus, transport, religiøse fester og forlystelser, forbruker det velstående menneskedyret i dag 200 000 kilokalorier dagen til det samme. På kort tid har bilene, båtene, flyene, veiene, fabrikkene og husene våre bredd seg over planeten med en planetær vold uten sidestykke, mens språket vårt i form av teknologi, forbruksvarer, vitenskap og elektroniske vever har lagt seg som en hinne over kloden.

Det er som natur vi har gjort dette. Det er for å forplante oss og tilegne oss skjønnhet – det er i jakten på liv vi har gjort dette. Livs­begjæret er utrolig sterkt. Det får oss til og med til å tro at vi kan beherske økosystemet. Men det kan vi ikke. Vi tror det er vi som handler. Men dypest sett blir vi som natur handlet med. Det ligger en stillhet i dette – i å være natur. Noen opplever denne stillheten som foruroligende. Så er vi altså bare midlertidige vesener, blinde frø i vinden? Bablende skapninger uten egentlig vilje? Det er også mulig å se på stillheten i å være natur som en mulighet. Vi er ikke bare denne stillhetens bærere. Vi er stillhetens fremtid.

Først sanket menneskedyret planter og spiste døde dyr. Så dyrket det jorden, lagret korn, gjerdet inn åkrene, bygget borger, drepte dyrene det spiste og plyndret naboene som bodde lenger borte. Så bygget det fabrikker, stengte dyrene inne, frøs ned maten og plyndret naboer som befant seg enda lenger borte. Hver gang menneskedyret endret livsform, endret det fortelling. Med den nye myten, religionen, ideologien prøvde det å gi mening til volden det utøvde for å leve, og å romme døden som det hadde fått innsikt i.

I dag truer menneskedyret livet på planeten Jorden. Det er noe grunnleggende feil med fortellingen vår. Går det an å se for seg en annen måte å være natur på enn å legge både vår egen indre og den ytre naturen brakk?

Til nå har vi med våre angrep på naturen i form av lover, forordninger, hus, veier, teknologi og språk av alle slag sendt fra oss et hav av ulike budskap. Hva ville skje hvis vi i stedet for å operere som angrepsdyr, ble byttedyr, som vi en gang var? Hva ville skje hvis vi i stedet for å prøve å vinne over naturen, innså at vi var helt prisgitt den? Hva ville skje hvis vi i stedet for å bekjempe naturen, åpnet opp for alle kroppens sansninger og forsøkte å lytte til den, ydmykt åpnet oss opp og forsøkte å fortolke naturens stumme språk og begynte leve med den i stedet for mot den? Naturen fortolker oss. Hele tiden fortolker naturen oss. Er det mulig å se for seg en så gjennomgripende endring av vår sansning, vår måte å se, forstå og handle på? Lytte til budskapene naturen sender fra seg, og som frem til nå har gått oss hus forbi? Er det her, i dette rommet kunsten nå, ydmykt, er i ferd med å tre inn? Som sporløs fortolker og medlever i naturen?

Litteratur:
Schelling, Friedrich W.J., First Outline of a System of the Philosophy of Nature. Oversettelse, introduksjon og noter ved Keith R. Peterson (State University of New York Press, Albany, New York, 2004)
Grant, Ian Hamilton, Philosophies of Nature after Schelling (Continuum, London/New York, 2006)
Gunderson, Lance H. og Holling, C.S. (red.), Panarchy, Understanding Transformations in Human and Natural Systems (Island Press, Washington, 2002)
Kiøsterud, Erland, Skjønnhetens økologi (Oktober, Oslo, 2023)
Kiøsterud, Erland, Moralens økologi (Oktober, Oslo, 2025)