Barnelunga – Per Inge Bjørlo
År: 2022
Materiale: Rustfritt stål
Teknikk/medie: Sveis, skjærebrenner
Størrelse: Varierende
Per Inge Bjørlo (f. 1953, Spjelkavik) er en av Norges fremste internasjonale kunstnere. Siden tidlig på 80-tallet har han, med sine mange utstillinger og offentlige arbeider, utgjort en vesentlig stemme på den norske kunstscenen. Bjørlos kunstneriske virke er utforskende og eksperimentell og inneholder medier og materialer som tegning, grafikk, maleri og installasjoner. Det som særpreger hans kunst er hvordan psykiske og indre tilstander bringes ut i et intenst nærvær gjennom heftige uttrykk. De mentale avspeilingene finner sin form gjennom materialer som stål, glass og gummi, hvor perforerte metallplater skaper åpne sår i overflaten og der det splintrede og fragmenterte formidler menneskelige tilstander og indre prosesser. Bjørlo er representert i nasjonale og internasjonale samlinger som Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley Museet for Moderne kunst, Moderna Museet i Stockholm, Metropolitan Museum of Art i New York og Tate Gallery i London. Blant mange offentlige arbeider er kanskje de mest kjente serien med skulpturer til Oslo Lufthavn Gardermoen.
Fra 1984–1990 skapte Bjørlo en serie installasjoner med tittelen Indre rom. Disse representerte et gjennombrudd for installasjonskunsten i Norge. Det første rommet – i en serie på fem – ble utført på Henie-Onstad Kunstsenter i 1984. Installasjonen – med masser av gummi og uttrykksfulle linosnitt – utfordret den tradisjonelle oppfatningen av verksbegrepet og definisjonen av skulpturelle uttrykk, spesielt knyttet til den statiske og isolerte idéen rundt skulpturer.
Barnelunga kan betraktes som det sjette indre rommet Bjørlo har utført. Inngangen er bak Bomuldsfabriken. Her ledes man gjennom en smal passasje innhegnet av en gitterlignende struktur. Deretter beveger vi oss ned en trapp hvor man får følelsen av å sveve over et vannspeil. Gjennom geometriske strukturer kan man se opp på Barnelunga, som er perforert med organiske former. Dette er som et visuelt ekko fra gruverommets katedrallignende kuppel. Dialogen med industrihistorien inntar et kritisk perspektiv i Bjørlos verk med tanke på barnearbeid i gruvene. Samtidig skaper henvisningen til barndom refleksjoner over sårbarhet og hvordan barndommens opplevelser skaper et mentalt tilbakevendende fundament i ethvert individ. Alle sansene aktiveres i møtet med rommets mørke vannspeil og måten installasjonen er montert og tilpasset forholdene i gruven.
Hulelignelsen illustrerer Platons idélære ved å vise at det som menneskene oppfatter som virkeligheten, bare er et vagt gjenskinn av den egentlige virkeligheten. Barnelunga kan fortolkes som en dramatisering av en hulelignelse hvor forholdet mellom sansning og erkjennelse er omgjort til et kroppslig, sanselig forhold — et perspektiv som veves sammen med den måten Bjørlo uttrykker psykologiske tilstander, gjennom en ekspressiv anvendelse av ulike materialer. Man stiger inn i et indre rom, der kroppens møte med materialene og grottens atmosfære er rørbart, luktbart og hørbart. Vi utfordres til å reflektere over en lidelsens energi — følelser som er spent til bristepunktet, samtidig som rommet omslutter betrakteren på en sakral måte.