Torbjørnsbu gruver er en del av det så kalte Arendalsfeltet; et geologisk belte som strekker seg fra Tvedestrandsfjorden til Fevik og er meget rikt på jernmalm. Det er registrert opp mot 400 gruver/skjerp i området, men av disse er Torbjørnsbu det største og best bevarte dagbruddet.
Arendalsmalmen ble fort ettertraktet fordi den var spesielt ren og fri for forurensninger som f.eks. svovel, og den egnet seg derfor ikke bare til støpejern, men også til smijern. I tillegg var det store forekomster her, og det er beregnet at Arendalsgruvene i perioden fra ca. 1620 til ca. 1870 leverte to tredjedeler av all malm til de norske jernverkene. Forekomsten i Torbjørnsbu gruver var så stor, at man – i likhet med en snøhule som kan kollapse om den blir for stor – til slutt sprengte bort ‘taket’ i gruvene så det ble et dagbrudd. Jernmalmen tok ikke slutt, men driften opphørte etter hvert som jernverkene måtte gi opp for utenlandske konkurrenter.
Som en av hovedleverandørene av jernmalm i Norge fikk gruvedriften også en stor lokal betydning. I løpet av århundrene var det tre jernverk i området; Næs Jernverk, Egelands Verk og Froland Verk. Arendal ble likevel ingen bergverksby som Kongsberg og Røros. Arendal forble en råvareleverandør, og kanskje er derfor mye av den lokale gruvehistorien gått i glemmeboken. Det er anslått at det i 1765 var mellom 150–225 gruvearbeidere sysselsatt i Arendalsgruvene, men langt flere var involvert i gruvedriften. Bøndene som bodde innenfor et gruveverks sirkumferens (virkeområde), var forpliktet til å levere setteved til fyrsetting og stille med hest og kjerre til transport av malmen ned til skipene som skulle ta malmen videre. I 1770 var det registrert 35 malmskip bare i Arendal, så også skipsfarten nøt godt av gruvedriften. Regner man gruvedriften og virksomhetene som var tilknyttet den, blir det anslått at det utgjorde ca. 3–400 årsverk rundt 1765. Noen hevder også at gruvevirksomheten var en av årsakene til at det tidlig utviklet seg en pengehusholdning rundt Arendal.
JERN I AGDER
Allerede fra jernalderen ble det laget jern i Agder. Da utvant man jern av myrmalm ved å smelte den i en såkalt blestergrop, der en fikk opp temperaturen ved hjelp av en fotbelg. Etter hvert økte behovet for jern, og man fant nye måter å utvinne det på. Kunnskapen kom med bergverksfolk fra Tyskland og Sverige. Nøyaktig hvordan de på slutten av middelalderen fant frem til jernforekomstene som lå skjult i berg og grunn er det vanskelig å slå fast. De kan ha brukt kompass og sett hvordan det slo ut i nærheten av jernmalm, eller lest sporene i naturen rundt seg, som rustfarge i bekker og vann, og blåveis langs åskammer. Blåveisen trives nemlig veldig godt i kalkholdig jord, og der det er mye kalk, er det gjerne også mye jern.
OPPSTARTEN I BARBU
De første sporene etter gruvedrift her er nesten 450 år gamle. 25. mai 1574 fikk lensherren over Nedenes, Erik Munch, bevilling av danskekongen til å opprette ei jernhytte i Barbu. Denne skulle brukes til å smelte jernmalm, antakelig fra forekomstene på Steinsås og Torbjørnsbu. Det er lite skriftlig dokumentasjon bevart fra denne tiden, og man vet ikke med sikkerhet om Erik Munk fikk opprettet jernhytta. Erik Munk har fått rykte på seg for å ha vært en upopulær og kynisk forretningsmann. I 1585 ble han arrestert og satt i fengsel i København der han døde etter få år. Han var blant annet beskyldt for hor, fordi han fikk barn utenfor ekteskapet. Men denne lille Jens Munk, født i Barbu i 1579, klarte seg bra. Han ble en stor sjøfarer og et kjent navn i Canada, der han blant annet har fått øya Jens Munk Island oppkalt etter seg.
FRA JERNHYTTE TIL JERNVERK
Hvordan det gikk med jernhytta og driften i Barbu da Erik Munk ble arrestert er usikkert, men fra 1605 fikk Israel Doest fra Freiberg i Sachsen bevilling og samtykke fra Christian IV til å utnytte de store jernmalmforekomstene i Barbu. Jernhytta ble deretter drevet av mange skiftende krefter. Her fremstilte man smijern ved hjelp av rennherdsdrift. Etter hvert fikk man masovner (første dokumentert i Bærum i 1621) slik at man også kunne produsere støpejern. I Barbu skal det ha vært masovn fra 1646. Masovnen brant kontinuerlig, og omdannet malmen til flytende jern ved hjelp av store mengder trekull. I bunnen av masovnen kunne man åpne og tappe ut det flytende jernet og slagget for seg, fordi jernet var tyngst og rant ut først. Barbu jernverk var i drift frem til 1660-årene, da det ble nedlagt. Muligens ble deler av utstyret overført til Baaseland verk i Holt, som i 1738 ble til Næs jernverk.
Det var grunneier som ifølge loven hadde rett til å skjerpe (lete etter jernmalm) på sine eiendommer, og det var flere Arendalsborgere som engasjerte seg i gruvedrift. Torbjørnsbu var mot slutten av 1600-tallet eid av toller Rasmus Christensen og medinteressenter i Arendal. De drev gruven og solgte malmen til de privilegerte jernverkseierne på Østlandet. Arendalsmalmen var svært ettertraktet; så ettertraktet at den ikke ble i lokalt eie lenge.
GREVEN I LARVIK
For i Larvik satt Ulrik Fredrik Gyldenløve; Norges stattholder og uekte sønn av danskekongen og halvbror til den neste kongen. Han kjøpte i 1670 Fritzøe jernverk og tilhørende jordegods, og året etter ble dette omgjort til grevskapet Laurvigen. Behovet for jernmalm til verket ble stort. På denne tiden var Arendalsgruvene kjent for sine store forekomster og gode kvalitet, og takket være sine gode kontakter oppover i systemet fikk Gyldenløve ved kongelig resolusjon av 1692 sikret seg retten til å kjøpe opp de av Arendalsgruvene som han ville ha. Han overtok dermed gruvene i Torbjørnsbu, Bråstad, Klodeborg og Lerestvedt. Pengene og makta befant seg i Larvik, og var representert i Arendal ved en gruvefullmektig som holdt til på Torbjørnsbu gård. Det meste av dokumentasjonen som er bevart fra de siste århundrene, er nettopp kommunikasjonen mellom fullmektigen og grevskapet.
KONG FREDRIK V – KONGERIKETS HÅP
Greven hadde nære forbindelser til kongehuset i København, og solgte mange av de ferdige produktene dit. Man finner for eksempel fortsatt mange Fritzøe-ovner i gamle hus i København, og disse inneholder trolig jern fra Arendal. At gruvene var viktig for grevskapet, hersket det ingen tvil om, og da danskekongen Fredrik V i 1749 skulle komme på besøk til Larvik, ble det hentet tolv gruvearbeidere, stiger Reichelt fra Bråstad og fullmektig Henrich Connis fra Torbjørnsbu for å være med å ta imot ham. Alle gruvearbeiderne ble kledd opp i helt nye bergmannsdrakter og helt nytt arbeidsutstyr, og da kongen ankom Larvik, gikk gruvearbeiderne fra Arendal nesten fremst i opptoget, bak smedene (som hadde høyest status) og andre fra Fritzøe-verket. For arbeiderne må det ha vært som å komme til en annen verden; det ble ikke spart på noe når kongen skulle komme. Til festen hadde grevskapet etter sigende satt opp en innendørs «vinspring»; en slags fontene som det rant vin ut av.
PENGESTRID OG OPPRØR
At slik en livsførsel ikke er billig, er det vel ingen tvil om, og greven prioriterte nok ikke alltid å sende nok penger tilbake til gruvedriften i Arendal. Da var det fullmektig Henrich Connis, grevskapets representant ved Torbjørnsbu gård i 1760- og 70-årene, som måtte ta støyten og fordele midlene etter beste evne. I 1767 fikk bøndene i Moland nok av den stadig manglende betalingen, og de leverte inn et klagebrev myntet på greven, der de gjorde det klart at de ikke ville levere mer ved eller kjøre malm før de hadde fått betalt for jobben som allerede var gjort. Som fullmektig måtte Connis prøve å holde seg inne med begge parter, men han gikk likevel langt i å uttrykke at bøndene hadde retten på sin side da han skulle formidle deres klage (lamentation) i et brev til Larvik: «… hvilken deres lamentation og kiæremaal enhver maae tilstaae, ei at skee uden med skiæll og paa grund af sandhed». Ved en anledning skrev Connis at det var snakk om totalt 950 riksdaler greven skyldt bøndene (tilsvarende ca. 10–20 årsverk). Han fikk da 400 riksdaler fra Larvik, og disse måtte han fordele taktisk mellom molandsbøndene og andre som ventet på lønnen sin. Connis klarte å roe gemyttene, og det meste fortsatt som før, med en evig kamp om penger.
FRA MALM TIL OVN
Det var mange involverte i prosessen fra malmen ble hentet ut av gruvene til den ankom jernverket, og det foregikk noenlunde likt ved alle gruvene: Først ble fjellet varmet opp ved hjelp av fyrsetting (vedfyring), så ble det hakket løs for hånd med hammer og meisel. Etter hvert tok man også i bruk krutt, spesielt i Torbjørnsbu gruver, men første antatte bruk av svartkrutt i Norge er datert til 1655 i Lilledal kobbergruve i Sunnhordaland, så trolig ble det tatt i bruk senere her. I dagen ble malmen skeidet (håndsortert) før den ble transport til jernverket. Bøndene i området rundt gruvene ble pålagt å levere ved til fyrsettingen, og de måtte også stille med hest og kjerre/slede for å transportere malmen ned til nærmeste havn (for eksempel Malmbrygga i sentrum), der den ble lastet om bord på malmskutene og sendt til Larvik. Fremme ved jernverket ble malmen knust og sammen med trekull varmet opp i åpne ovner. Hensikten var å rense ut flyktige bestanddeler fra malmen, og prosessen kalles rosting. Deretter ble malmen blandet med trekull og fylt i den store masovnen. I bunnen av masovnen ble det ca. 1500 grader, og råjernet sank til bunnen, der det kunne tappes ut og brukes til støping. Jern som skulle brukes til smiing, måtte først bearbeides så det ikke skulle være sprøtt.
DAGRBRUDDENE I TORBJØRNSBU
Det er vanskelig å si nøyaktig hvordan gruvene i Torbjørnsbu ble utvunnet fra slutten av 1500-tallet og fremover, men det var tre gruver i Torbjørnsbu: «Torbjørnsbu store gruve», «Torbjørnsbu vestre skjerp» og «Hvidormen». Den store gruva ble etter hvert så stor at den ikke kunne avstives, og senest fra midten av 1700-tallet ble den drevet hovedsakelig på sommeren som dagbrudd med noen dype sjakter under jorden. Det finnes dessverre ingen oversikt over de skjulte gruvegangene, men det ryktes at det er et hulrom som kunne rommet hele Arendal gamle rådhus under dagbruddet! De geologiske strukturene i Arendalsområdet går parallelt med kysten, men heller bratt mot syd i en vinkel på rundt 70 grader. Mye kan tyde på at forekomsten av jernmalm var spesielt stor og bred i Torbjørnsbu, og at gruvene har fått sin form etter forekomstene. Men Torbjørnsbu besto ikke bare av jernmalm, fjellet her var også kjent for å inneholde mange andre spennende mineraler, og det kom fagfolk fra hele verden for å se på gruvene. Blant annet var den tyske mineralogen J. F. L. Hausmann innom Arendal på sin reise gjennom Skandinavia i 1806–07, og i sin reiseskildring Reise durch Skandinavien in den Jahren 1806 und 1807 skildret han Torbjørnsbu gruver slik:
På den samme veien som fører til Barbu kommer man også til Torbjørnsbu gruve, dersom man ikke tar til siden, men fortsetter i nordgående retning. Den ligger i nesten samme avstand til byen, i henget på en høyde. Den drives bare som dagbrudd, men de enorme massene av jernholdig stein som her blottlegges, er litt av et majestetisk syn for øyet! Det er det mektigste og mest omfattende av alle forekomster i hele Arendalsområdet. De temmelig regelmessig ordnede strossebruddene var mellom åtte og ti laktere brede og enda så man ikke enden på forekomsten. Tvers over disse bruddene er det blitt stående en mektig bue av mindre rik magnetjernstein (magnetitt) som er et imponerende syn når man fra dypet ser opp gjennom den svarte hvelvingen dekorert med slyngende busker og ser de bakenforliggende, solbelyste dagbruddene, eller fra disse ser ned i den mørke krypten.
SKADER OG ULYKKER
Det finnes ikke noen statistikk over hvor mange som ble skadet eller omkom i gruvene på Torbjørnsbu opp igjennom tidene, men i 1769 rapporterte fullmektig Connis om en alvorlig ulykke til oberinspektøren for grevskapet – Friderich Ludvig Fabricius. En kruttladning gikk av for tidlig, og hovedmannen Ole Larsen Sandkleven ble slått flere meter tilbake i eksplosjonen. Det gikk hardt ut over øyne hans og legen måtte klippe av ham to fingre for å unngå infeksjon. Det sto ikke noe helsevesen klart til å ta seg av folk på denne tiden, men i et brev til Larvik ba fullmektig Connis om et lite bidrag til hovedmann Sandkleven, slik at han kunne få betalt legeregningen sin og overleve til han kunne gjenoppta sitt arbeid ved gruven.
KONGELIG SALUTT
Det var mange utenlandske mineraloger og bergfolk innom Arendal, og det kom også et og annet kongelig besøk. Ved inngangen til Torbjørnsbu gruver er det blant annet et monogram fra 1793 som antakelig er tilegnet grev Frederik Ahlefeldt-Laurvig, uten at man vet det sikkert. Men 18. august 1813 fikk Arendal besøk av prins Christian Frederik (som ble utropt til Norges konge på Eidsvoll i 1814 og som ville forhindre at Norge kom på svenskenes hender), og dagen etter ble han vist Torbjørnsbu gruver. Den daværende sjefen for Fritzøes Arendalsgruver, gesvorener Michelsen, stelte i stand en skikkelig salutt ved å sprenge en ny mine til ære for prinsen og hans følge.
Det er vanskelig å finne noe nøyaktig årstall for når gruvedriften opphørte i Torbjørnsbu gruver, men etter at Fritzøe og Frolands Verk ble nedlagt i 1860-årene, stanset gruvedriften i Torbjørnsbu. Den siste gruva som ble nedlagt i distriktet var Bråstad i 1975, og når man i dag parkerer ved OBS på Stoa, har man 11 etasjer med gruveganger under seg! Ifølge enkelte kilder ble Torbjørnsbu gruver holdt vedlike inntil 1876 av to fastlønte gruvearbeidere som førte tilsyn med lenseutstyret, men det er lite dokumentasjon på hva som fulgte frem til 1898. Da ble Arendals Bomuldsfabrik bygget og drevet som tekstilfabrikk til midten av 50-tallet. Etter det var det mange ulike bedrifter og aktiviteter her frem til kommunen kjøpte bygget og området rundt i 1992. Senest fra 1950–60 ble dagbruddet brukt som avfallsdeponi, og man kan fortsatt gjenkjenne bildeler, bensinpumper og annet fra forskjellige faser i forbrukerhistorien under gangbanen. Til sammen utgjør det et lag på ca. 7–8 meter gjennom dagbruddet. Da gruvedriften startet for 500 år siden er det anslått at et helt gårdsbruk brukte ca. 1 kg jern i året. Til sammenligning bruker vi i Norge nå rundt 400 kg i året per person.
Hva man imidlertid vet sikkert, er at Barbu i 1900 igjen ble et viktig lokalt arnested; her ble det første elektrisitetsverket opprettet og sørget for lys til byens gater og hus. På samme måte som vi med å åpne dagbruddet for publikum ønsker å trekke gruvehistorien frem i lyset og koble sammen historier, tid og sted.
Finansiering
Gruvene skulpturpark ble finansiert av Kulturrådet, Agder fylkeskommune, Arendal kommune og Bomuldsfabriken Kunsthall.
