Historien til Torbjørnsbu gruve

Torbjørnsbu gruve er en del av det så kalte Arendalsfeltet – et geologisk belte som strekker seg fra Tvedestrandsfjorden, til Fevik ved Grimstad, og er meget rikt på jernmalm av høy kvalitet. Det er registrert opp mot 400 gruver/skjerp i området, men av disse er Torbjørnsbu det største og best bevarte dagbruddet.

Arendalsmalmen ble fort ­ettertraktet fordi den var spesielt ren og fri for forurensninger, som f.eks. svovel. Den egnet seg derfor ikke bare til støpejern, men også til smijern. I tillegg var det store forekomster her, og det er beregnet at Arendals­gruvene i perioden fra cirka 1620 til cirka 1870 leverte to tredjedeler av all malm til de norske jernverkene. Forekomsten i Torbjørnsbu gruve var så stor, at man – i likhet med en snøhule som kan kollapse om den blir for stor – til slutt sprengte bort ‘taket’ i gruven, slik at det ble et dagbrudd. Jernmalmen tok ikke slutt, men driften opphørte etter hvert som jernverkene måtte gi opp for utenlandske konkurrenter.

Som en av hovedleverandørene av jernmalm i Norge, fikk gruvedriften også stor lokal betydning. I løpet av århundrene var det tre jernverk i området – Næs Jernverk, Egelands Verk og Froland Verk. Arendal ble likevel ingen bergverksby som Kongsberg eller Røros. Arendal forble en råvareleverandør og seilskuteby. Kanskje er det derfor mye av den lokale gruvehistorien har gått i glemmeboken? Det er anslått at det i 1765 var mellom 150–225 gruvearbeidere sysselsatt i Arendalsgruvene, men langt flere var involvert i gruvedriften. Bøndene som bodde innenfor et gruve­verks sirkumferens (virkeområde), var forpliktet til å levere setteved til fyrsetting og å stille med hest og kjerre til transport av malmen ned til skipene som skulle ta malmen videre. Regner man gruvedriften og virksomhetene som var tilknyttet den, blir det anslått at det utgjorde cirka 300–400 årsverk rundt 1765. Noen hevder også at gruvevirksomheten var en av årsakene til at det tidlig utviklet seg en pengehusholdning rundt Arendal. I 1770 var det registrert 35 malmskip bare i Arendal, så også skipsfarten nøt godt av gruvedriften.

JERN PÅ AGDER

Allerede fra jernalderen ble det ­produsert jern på Agder. Da utvant man jern av myrmalm ved å smelte den i en såkalt blestergrop, der en fikk opp temperaturen ved hjelp av en luft­pumpe. Etter hvert økte behovet for jern, og man fant nye måter å utvinne det på. Kunnskapen kom med bergverksfolk fra Tyskland og ­Sverige. Nøyaktig hvordan de på slutten av middelalderen fant frem til jern­forekomstene som lå skjult i berg og grunn, er vanskelig å slå fast. De kan ha brukt kompass, og sett hvordan det slo ut i nærheten av jernmalm, eller lest sporene i naturen rundt seg, som rustfarge i bekker og vann, og blåveis langs åskammer. Blåveisen trives ­nemlig veldig godt i kalkholdig jord – og der det er mye kalk, er det gjerne også mye jern. Jernmalm skiller nemlig ut mye kalk.

OPPSTARTEN I BARBU

Arendal ble befolket på 1500-tallet, og de første sporene etter gruvedrift her er nesten 450 år gamle. 25. mai 1574 fikk lensherren over Nedenes, Erik Munk, bevilling av danskekongen til å opprette en jernhytte i Barbu. Denne skulle brukes til å smelte jernmalm, antakelig fra forekomstene på Steinsås og Torbjørnsbu. Det er lite skriftlig dokumentasjon bevart fra denne tiden, og man vet ikke med sikkerhet om Erik Munk fikk opprettet jernhytta. Munk har fått rykte på seg for å ha vært en upopulær og kynisk forretningsmann. I 1585 ble han arrestert og satt i fengsel i København, der han døde etter få år. Han var blant annet beskyldt for hor, fordi han fikk barn utenfor ekteskapet. Men denne lille krabaten fikk navnet Jens Munk, født i Barbu i 1579, og klarte seg bra. Han ble en stor sjøfarer og et kjent navn i Canada, der han blant annet har fått øya Jens Munk Island oppkalt etter seg.

FRA JERNHYTTE TIL JERNVERK

Hvordan det gikk med jernhytta og driften i Barbu da Erik Munk ble arrestert er usikkert, men fra 1605 fikk Israel Doest fra Freiberg i Sachsen bevilling og samtykke fra danske­kongen Christian IV til å utnytte de store jernmalmforekomstene i Barbu. Jernhytta ble deretter drevet av mange skiftende krefter. Her fremstilte man smijern ved hjelp av rennherdsdrift. Rennherd var en enkel ovn/herd der man lagvis la jernmalm og trekull, samtidig som man tilførte luft. Etter hvert fikk man masovner (første dokumentert i Bærum i 1621), slik at man også kunne produsere støpejern. Masovnen brant kontinuerlig, og omdannet malmen til flytende jern ved hjelp av store mengder trekull. I bunnen av masovnen kunne man åpne og tappe ut det flytende jernet og slagget for seg, fordi jernet var tyngst og rant ut først. I Barbu skal det ha vært masovn fra 1646. Barbu jernverk var i drift frem til 1660-årene. Muligens ble deler av utstyret overført til Baaseland verk i Holt, som i 1738 ble til Næs jernverk.

Det var grunneier som ifølge loven ­hadde rett til å skjerpe (lete etter jernmalm) på sine eiendommer, og det var flere Arendalsborgere som engasjerte seg i gruvedrift. Torbjørnsbu var mot slutten av 1600-tallet eid av toller ­Rasmus Christensen og med­interessenter i Arendal. De drev gruven og solgte malmen til de privilegerte jernverkseierne på Østlandet. Arendals­malmen var svært ettertraktet – så ettertraktet at den ikke ble i lokalt eie lenge.

GREVEN I LARVIK

For i Larvik satt nemlig Ulrik Fredrik Gyldenløve – Norges stattholder, og ­uekte sønn av danskekongen og halvbror til den kommende kongen. Han kjøpte Fritzøe jernverk og tilhørende jorde­gods i 1670, og året etter ble dette omgjort til grevskapet Laurvigen. Behovet for jernmalm til verket ble stort. På denne ­tiden var Arendalsgruvene godt kjent for sine store fore­komster og gode kvalitet. Takket være sine kontakter oppover i systemet, fikk Gyldenløve – ved kongelig resolusjon av 1692 –sikret seg retten til å kjøpe opp de av Arendalsgruvene som han ville ha. Han overtok dermed gruvene i Torbjørnsbu, Bråstad, Klodeborg og Lerestvedt. Pengene og makta befant seg i Larvik, og var representert i Arendal ved en gruvefullmektig, som holdt til på Torbjørnsbu gård. Det meste av dokumentasjonen som er bevart fra de siste århundrene, er nettopp kommunikasjonen mellom fullmektigen og grevskapet.

KONG FREDRIK V – KONGERIKETS HÅP

Gyldenløve brukte sine nære forbindelser til kongehuset i København, og solgte mange av de ferdige produktene dit. Man finner for eksempel fortsatt mange Fritzøe-ovner i gamle hus i København, og disse inneholder trolig jern fra Arendal. At gruvene var viktig for grevskapet, hersket det ingen tvil om – da danskekongen Fredrik V i 1749 skulle komme på besøk til Larvik, ble det hentet tolv gruvearbeidere, stiger Reichelt fra Bråstad og fullmektig Henrich Connis fra Torbjørnsbu, for å være med på mottagelsen. Alle gruvearbeiderne ble kledd i helt nye bergmannsdrakter og nytt arbeidsutstyr, og da kongen ankom Larvik, gikk gruvearbeiderne fra Arendal nesten fremst i opptoget – bak smedene (som hadde høyest status) og andre fra Fritzøe-verket. For arbeiderne må det ha vært som å komme til en annen verden – det ble ikke spart på noe da kongen skulle komme. Til festen hadde grevskapet, etter sigende, satt opp en innendørs «vinspring» – en slags fontene det rant vin av.

PENGESTRID OG OPPRØR

At slik en livsførsel ikke er billig, er det vel lite tvil om, og greven prioriterte nok ikke alltid å sende tilstrekkelig penger tilbake til gruvedriften i Arendal. Derfor var det fullmektig Henrich Connis, grevskapets representant ved Torbjørnsbu gård i 1760- og 70-årene, som måtte ta støyten og fordele midlene etter beste evne. I 1767 fikk bøndene i Moland nok av den stadig manglende betalingen, og de leverte inn et klagebrev myntet på greven. I brevet gjorde de det klart at de ikke ville levere mer ved eller kjøre malm, før de hadde fått betalt for jobben som allerede var gjort. Som fullmektig måtte Connis prøve å holde seg inne med begge parter, men han gikk likevel langt i å uttrykke at bøndene hadde retten på sin side da han skulle formidle deres klage (lamentation) i et brev til Larvik: «… hvilken deres lamentation og kiæremaal enhver maae tilstaae, ei at skee uden med skiæll og paa grund af sandhed». Ved en anledning skrev Connis at det var snakk om totalt 950 riksdaler greven skyldte bøndene (tilsvarende cirka 10–20 årsverk). Han fikk da 400 riksdaler fra Larvik, og disse måtte han fordele taktisk mellom molandsbøndene og andre som ventet på lønnen sin. Connis klarte å roe gemyttene, og det meste fortsatt som før, med en evig kamp om penger.

FRA MALM TIL OVN

Det var mange involverte i prosessen fra malmen ble hentet ut av gruvene, til den ankom jernverket. Dette foregikk noenlunde likt ved alle gruvene: Først ble fjellet varmet opp ved hjelp av fyrsetting (vedfyring), deretter ble malmen hakket løs for hånd med hammer og meisel. Etter hvert tok man også i bruk svartkrutt, spesielt i Torbjørnsbu gruve. Første antatte bruk av krutt i Norge er datert til 1655 i Lilledal kobbergruve i Sunnhordaland. Trolig ble det tatt i bruk senere ved Torbjørnsbu. I dagslys ble malmen skeidet (håndsortert), før den ble transport til jernverket. Bøndene i området rundt gruvene ble pålagt å levere ved til fyrsettingen, og de måtte også stille med hest og kjerre/slede for å transportere malmen ned til nærmeste havn (for eksempel Malmbrygga i sentrum). Der ble malmen lastet om bord på malmskutene og sendt til Larvik. Fremme ved jernverket ble malmen knust og – sammen med trekull – varmet opp i åpne ovner. Hensikten var å rense ut andre bestanddeler fra malmen, og prosessen kalles rosting. Deretter ble malmen blandet med trekull, og fylt i den store masovnen. I bunnen av masovnen ble det cirka 1500 grader. Råjernet sank til bunns, der det kunne tappes ut og brukes til støping. Jern som skulle brukes til smiing, måtte først bearbeides, så det ikke skulle være sprøtt.

DAGRBRUDDENE I TORBJØRNSBU

Det er vanskelig å si nøyaktig hvordan gruvene i Torbjørnsbu ble utvunnet fra slutten av 1500-tallet og fremover, men det var tre gruver i Torbjørnsbu: «Torbjørnsbu store gruve», «Torbjørnsbu vestre skjerp» og «Hvidormen». Den største gruva ble etter hvert så stor at taket ikke ville holde, og senest fra midten av 1700-tallet ble den drevet hovedsakelig om sommeren – som dagbrudd – med noen dype sjakter under jorden. Det finnes dessverre ingen oversikt over de skjulte gruvegangene, men det ryktes at det er et hulrom som kan romme hele Arendal gamle rådhus under dagbruddet!

De geologiske strukturene i Arendalsområdet går parallelt med kysten, men heller bratt mot syd i en vinkel på rundt 70 grader. Mye kan tyde på at forekomsten av jernmalm var spesielt stor og bred i Torbjørnsbu, og at gruvene har fått sin form etter forekomstene. Men Torbjørnsbu besto ikke bare av jernmalm – fjellet her var også kjent for å inneholde mange andre spennende mineraler, og det kom fagfolk fra hele verden for å befare på gruvene. Blant ­annet var den tyske mineralogen J. F. L. Hausmann innom Arendal på sin reise gjennom Skandinavia i 1806–07. I sin reiseskildring Reise durch ­– Skandinavien in den Jahren 1806 und 1807 skildret han Torbjørnsbu gruve slik:

«På den samme veien som fører til ­Barbu kommer man også til Torbjørnsbu gruve, dersom man ikke tar til siden, men fortsetter i nordgående retning. Den ligger i nesten samme avstand til byen, i henget på en høyde. Den drives bare som dagbrudd, men de enorme massene av jernholdig stein som her blottlegges, er litt av et majestetisk syn for øyet! Det er det mektigste og mest omfattende av alle forekomster i hele Arendalsområdet. De temmelig regelmessig ordnede strossebruddene var mellom åtte og ti laktere brede og enda så man ikke enden på forekomsten. Tvers over disse bruddene er det blitt stående en mektig bue av mindre rik magnetjernstein (magnetitt) som er et imponerende syn når man fra dypet ser opp gjennom den svarte hvelvingen dekorert med slyngende busker og ser de bakenforliggende, solbelyste dagbruddene, eller fra disse ser ned i den mørke krypten.»

SKADER OG ULYKKER

Det finnes ikke noen statistikk over hvor mange som ble skadet eller omkom i gruvene på Torbjørnsbu gjennom tidene, men i 1769 rapporterte fullmektig Connis om en alvorlig ulykke til oberinspektøren for grevskapet – Friderich Ludvig Fabricius. En kruttladning gikk av for tidlig, og hovedmann Ole Larsen Sandkleven ble slått flere meter tilbake i eksplosjonen. Det gikk hardt ut over øynene hans, og legen måtte amputere to fingre for å unngå infeksjon. Det sto ikke noe helsevesen klart til å ta seg av folk på denne tiden, men i et brev til Larvik ba fullmektig Connis om et lite bidrag til hovedmann Sandkleven, slik at han kunne få betalt legeregningen sin og overleve til han kunne gjenoppta sitt arbeid ved gruven.

KONGELIG SALUTT

Det kom også et og annet kongelig besøk til Arendal. Ved inngangen til Torbjørnsbu gruve er det blant annet et monogram fra 1793, som antakelig er tilegnet grev Frederik Ahlefeldt-­Laurvig, uten at man vet dette ­sikkert. Men 18. august 1813 fikk Arendal besøk av prins Christian Frederik (som ble utropt til Norges konge på Eidsvoll i 1814). Dagen etter ble han vist Torbjørnsbu gruve. Den daværende sjefen for Fritzøes Arendalsgruver, gesvorener Michelsen, stelte i stand en skikkelig salutt, ved å sprenge en ny gruve til ære for prinsen og hans følge.

Det er vanskelig å finne noe ­nøyaktig årstall for når gruvedriften­ opphørte i Torbjørnsbu gruve, men etter at Fritzøe og Frolands Verk ble nedlagt i 1860-årene, stanset også gruvedriften i Torbjørnsbu. Den siste gruva som ble nedlagt i distriktet var Bråstad i 1975 – når man i dag parkerer ved OBS på Stoa, har man 11 etasjer med gruveganger under seg! Ifølge enkelte kilder ble Torbjørnsbu gruve holdt vedlike inntil 1876, av to fastlønte gruvearbeidere som førte tilsyn med lenseutstyret. Ellers er det er lite dokumentasjon på hva som fulgte frem til 1898. Da ble Arendals Bomuldsfabrik oppført og drevet som tekstilfabrikk til midten av 50-tallet. Etter det var det mange ulike bedrifter og aktiviteter her, frem til kommunen kjøpte bygget og omkringliggende områder i 1992.

Fra 1950–60 ble dagbruddet brukt som avfallsdeponi, og man kan fortsatt se bildeler, bensinpumper og annet fra forskjellige faser i forbrukerhistorien under gangroen, som strekker seg gjennom gruvene. Til sammen utgjør søppelet et lag på cirka syv-åtte meter gjennom dagbruddet.

Da gruvedriften startet for rundt 500 år siden, kunne et helt gårdsbruk klare seg med omkring 1 kg jern i året. I dag bruker hver enkelt av oss indirekte flere hundre kilo jern og stål hvert år.

Hva man imidlertid vet sikkert, er at Barbu i løpet av 1900-tallet igjen ble et viktig lokalt arnested. Her ble det første elektrisitetsverket opprettet og sørget for lys til byens gater og hus.