Harald Lyche: 12. okt.–12. jan. - Bomuldsfabriken Kunsthall
Harald Lyche
Maleriets Poetikk
12.10.24–12.01.25
Bomuldsfabriken Kunsthall, 1. etasje
//////////////////////////////////////////////////////////////////////////
Maleriets Poetikk er Lyches hittil største utstilling. Dette er en omfattende presentasjon som viser hans store kunstneriske dedikasjon og imponerende produktivitet. Tittelen på utstillingen antyder kunstnerens nære forhold til litteraturens verden og underbygger hans uttalelse om at det å uttrykke seg visuelt er som å dikte i bilder. Relasjonen mellom poesi og bildekunst poengteres ytterligere i dialogen mellom Lyches tegninger og forfatteren Hans Petter Blads poesi i verket Clair-obscur / Sort, som vises i utstillingen.
Det er fristende å se Lyches særegne univers som en malerisk brytning med konvensjonene man ofte kan finne i motiv- og landskapsrom. Lyches innfallsvinkel kan sammenlignes med poesiens brudd med det grammatiske regelverket. Et gjennomgående trekk i arbeidene er at gravitasjonens lover er opphevet – jord og himmel skifter posisjon og perspektivet mangedobles. Dette er formale grep som bekrefter opplevelsen av kunstnerens eksperimenterende og dramaturgiske frihet.
Lyches veksling mellom det sfæriske og fysiske gir assosiasjoner til naturens ukjente krefter, i motsetning til en ren visualisering av møtet mellom menneske og natur. I kunstneres visuelle repertoar skinner naturen gjennom i form av kraft og puls, og musikalitet er sentralt i landskapsscenene og selvportrettene. Her myldrer det av arter og fenomener som vekker vår sansing til live. Komposisjonenes farger tilbyr oss eksperimenterende harmonier av levende og melodiske landskaper. Formene og strukturene repeteres og veksler på å stige og falle mellom ytterpunktene, noe som er med på å skape Lyches særegne uttrykk.
Tone Lyngstad Nyaas, Kurator
«Min venn Harald C. Lyche» av Hans Petter Blad
Harald Lyche er en dypt original kunstner. Ikke bare i kraft av sine bilder og sitt talent, men også fordi han konsekvent velger å forholde seg til en norsk malerisk virkelighet og til det norske maleriets historie. I en tid som er preget av rastløshet og desperasjon – i jakten på interessante og oppsiktsvekkende inspirasjonskilder – velger han seg lokale og, internasjonalt sett, intetsigende malere som sine forbilder. Det fins ikke et snev av nostalgi eller romantikk i disse referansene (referanser leseren selv må lete seg fram til), som naturligvis også strekker seg utenfor landets grenser, lik røtter i det underjordiske. Derfor må en spørre seg: Hvorfor velger kunstneren å forholde seg slik til samtiden, da det tilsynelatende ikke er noe å vinne på det, verken økonomisk eller på ærens mark? Spørsmålet er derved om kunstneren er en mann som lever i fortiden, som nekter å ta samtiden til seg eller som – av grunner bildene ikke sier noe om – viser samtiden ryggen. Det er, etter mitt skjønn, ikke noe fortidslengtende ved Lyches malerier eller tegninger. Snarere motsatt. Ikke bare maler og tegner han seg inn i samtiden, han forsøker til overmål å lokke sine gamle malerier og tegninger med seg inn i nåtiden – eller inn i øyeblikket – ved at bildene er signerte og datert flere ganger, etter hvert som nye lag tegnes eller males inn. Derved dramatiserer pennen og penselen tidens gang, gjennom en forandring som ikke ødelegger, slik elektrisk lys treffer en klassisk vase. Lyche snur ikke fortiden ryggen, han forholder seg til den med sterke følelser, men uten aggresjon. Hadde det vært uttrykt et hat mot samtiden, som hos forfatteren Thomas Bernhard, ville valget av den tidvis klassiske formen vært lettere å godta. Noe slikt hat fins ikke, annet enn i forkledning – i marerittet og i de mørke stundene flaten ikke kan skjule. Det fins ikke aggresjon, annet enn som angst og selvoppholdelse, men selv da forsøkes dette skildret med omtanke for alt som kan la seg avbilde. Når Harald Lyche forholder seg til maleriet og det maleriske, og velger å stille seg utenfor tidsånden, så er det en bevisst handling like mye som en erkjennelse av den skjebne det vil si å være norsk og å tilhøre det lokale og den lokale kunsttradisjonen.
Lyche var som barn omgitt av malerier, siden både hans mor og hans besteforeldre var ivrige samlere og venner av en rekke av datidens kjente kunstnere. Moren hadde utdannelse som grafiker fra Wien, og som barn hjalp Harald Lyche henne ved grafikkpressen i kjelleren, og tegnet sine første tegninger mens hun jobbet ved siden av ham. Fra et slikt utkikkssted så han opp på det norske maleriets historie, slik den var synlig på veggene hjemme hos foreldrene og besteforeldrene; Kai Fjell, Weidemann, Arne Ekeland, Ludvig Karsten og Edvard Munch. Slik var det en logikk i at Lyche, etter å ha vært innom universitetet og påbegynte litteraturstudier der, bestemte seg for å bli maler. Etter noen år med private studier, gikk han på Kunstakademiet – først i Trondheim, så på akademiet i Oslo. Hele tiden med vissheten om å være en norsk maler i den spesielle betydningen det kan ha, ved at den ideelle norske kunstner står på egne ben, i det særegne og eksentriske utenfor fellesskapet, og arbeider med troen på at selv det radikale har mange uttrykksformer og at det er i historien – i gårsdagens muld – at de virkelige forandringene finner sted.
«Svart» er et godt eksempel på Harald Lyches stil og tenkemåte. Serien med tegninger, slik den her er synliggjort, består av en nær komplett skisseblokk. Den stammer fra et opphold i Paris, under det som må – etter bildene å dømme – ha vært en vanskelig periode. Likevel danner tegningene nærmest en virtuos katalog over pennetegningens muligheter, både hva følelsesmessig innhold og teknisk utførelse angår. Fra enkle abstraksjoner, henkastede nærbilder og nær sagt tilfeldige visuelle detaljer; som sett fra vinduet, som liggende på bordet, som noe forkastet av virkeligheten, men begjæret av kunsten. Via det sirlige, elegante stilleben og landskap, til presise kunsthistoriske studier – og videre – til notater til kommende verk (verk kanskje aldri utført, og derved bare eksistente som ideer, slik de er antydet her. Verk vi er nødt til å forestille oss). Skrevne tanker om form og komposisjon, som gjennom kunstnerens håndskrift blir tegning mer enn bokstaver og ord. Videre, til visjoner og mareritt (som besvergelser, som for å holde synene og visjonene i sjakk), til komplekse fusjoner av alle disse tenkemåtene, stilnivåene og referansesystemene i en og samme tegning (som en serie med forvirrede, skrikende mennesker som forsøker å fortelle en autoritet om noe grusomt som har utspilt seg foran øynene på dem, noe uforklarlig). De mest komplekse av disse tegningene, som likevel er nært beslektet med alle andre tegninger i skisseblokken – selv de enkleste – blir tidløse nedtegnelser over følelser, tenkemåter, verdensanskuelser og kunsthistoriske referanser. Sett – som i bevegelse – som fra noe utenforliggende, fra noe ikke-dennesidig, med et blikk gitt en visuell frihet som minner om Giottos og den tidligere renessansens maleriske frihet, ved at perspektivet er brutt og mangetydig og at de gjenkjennelige objektenes størrelse er underlagt tegningens og abstraksjonenes lover heller enn en innbyrdes logikk. Ved at hver eneste snirklete linje synes å tilhøre en serie med gjenkjenneligheter; både øyenbryn, vinge på en fugl og delere av en åsrygg. Eller, hvordan signaturen – eller signaturene, siden enkelte verk er signert mer enn en gang – får stadig nye funksjoner, alt etter hvor de er plassert på arket, som alltid er og forblir noe mer enn det rent formelle – det å sette sitt navn på et stykke papir. «Svart» kan i sin kompleksitet (og uten å stille maleriene i skyggen) ses på som en skravert roman eller et omfattende visuelt dikt, og en kan være fristet til å si, med Tomas Tranströmer, at – det är en natt med strålande sol.
Hans Petter Blad, Forfatter, dramatiker og regissør
English
Maleriets Poetikk (trans. The Poetry of Painting) is Lyche’s largest exhibition to date. This is a comprehensive presentation that shows his great artistic dedication and impressive productivity. The title of the exhibition suggests the artist’s close relationship with the world of literature and substantiates his statement that expressing oneself visually is like composing in pictures. The relationship between poetry and visual art is further emphasized in the dialogue between Lyche’s drawings and the author Hans Petter Blad’s poetry in the work Clair-obscur / Black, which is shown in the exhibition.
It is tempting to see Lyche’s peculiar universe as a picturesque break with the conventions that can often be found in motif and landscape spaces. Lyche’s approach can be compared to poetry’s break with the grammatical rules. A consistent feature of the works is that the laws of gravity are suspended – earth and sky change position and the perspective multiplies. These are formal touches that confirm the experience of the artist’s experimental and dramaturgical freedom.
Lyche’s alternation between the spherical and the physical gives associations to the unknown forces of nature, as opposed to a basic visualization of the meeting between man and nature. In the artists’ visual repertoire, nature shines through in the form of power and pulse, and musicality is central to the landscape scenes and self-portraits. Here it teems with species and phenomena that bring our senses to life. The colors of the compositions offer us experimental harmonies of vivid and melodic landscapes. The shapes and structures are repeated and alternate among rising and falling between the extremes, which helps to create Lyche’s distinctive expression.
Tone Lyngstad Nyaas, Curator
«My friend Harald C. Lyche» by Hans Petter Blad
Harald Lyche is a deeply original artist. Not only because of his pictures and his talent, but also because he consistently chooses to relate to a Norwegian pictorial reality and to the history of Norwegian painting. In an age characterized by restlessness and desperation – in search of interesting and sensational sources of inspiration – he chooses local and, internationally, bland painters as his role models. There is not a hint of nostalgia or romance in these references (references the viewer has to find himself), which naturally also extend beyond the country’s borders, like roots. Therefore, one has to ask: Why does the artist choose to relate to the contemporary in this way, when there is apparently nothing to be gained from it, neither financially nor in terms of honor? The question is therefore whether the artist is a man who lives in the past, who refuses to embrace the present or who – for reasons the art does not reveal – turns his back on the present. There is, in my opinion, nothing nostalgic about Lyche’s paintings or drawings. Rather the opposite. Not only does he paint and draw into the present, but he also tries to the utmost to lure his old paintings and drawings into the present – or into the present – by having the pictures signed and dated several times, as new layers are drawn or painted in. Thereby, the pen and brush dramatize the passage of time, through a change that does not destroy, like electric light hitting a classic vase. Lyche does not turn his back on the past. He relates to it with strong feelings, but without aggression. If there had been an expression of hatred towards the contemporary, as in the case of the writer Thomas Bernhard, the choice of the occasionally classical form would have been easier to accept. Such hatred does not exist, except in disguise – in the mare the surface cannot hide. There is no aggression, other than as anxiety and self-preservation, but even then, this is portrayed with consideration for everything that can be depicted. When Harald Lyche relates to painting and the picturesque, and chooses to stand outside the zeitgeist, it is a conscious act as much as an acknowledgment of the destiny that is to be Norwegian and to belong to the local and the local art tradition.
Lyche was surrounded by paintings as a child, as both his mother and his grandparents were keen collectors and friends of several of the famous artists of the time. His mother was trained as a graphic artist in Vienna, and as a child Harald Lyche helped her at the graphic press in the basement where he made his first drawings while she worked beside him. From such a vantage point, he looked up at the history of Norwegian painting, as it was visible on the walls at his parents’ and grandparents’ homes; Kai Fjell, Weidemann, Arne Ekeland, Ludvig Karsten and Edvard Munch. Thus, there was a logic in Lyche, after starting at the university and literature studies, deciding to become a painter. After a few years of private studies, he attended the Academy of Fine Arts – first in Trondheim, then at the academy in Oslo. All the while with the certainty of being a Norwegian painter in the meaning it can have – the ideal Norwegian artist stands on his own two feet, in the peculiar and eccentric outside the community, and works with the belief that even the radical has many forms of expression and that it is in history – in the muck of yesterday – that the real changes take place.
«Black» is a good example of Harald Lyche’s style and way of thinking. The series of drawings, as shown here, consists of an almost complete sketching book. It originates from a stay in Paris, during what must – judging by the works – have been a difficult period. Nevertheless, the drawings almost form a virtuoso catalog of the possibilities of pen drawing, both in terms of emotional content and technical execution. From simple abstractions, casual close-ups and almost random visual details; as seen from the window, as lying on the table, as something rejected by reality, but desired by art. Via the graceful, elegant still life and landscape, to precise art historical studies – and beyond – to notes for future works (works perhaps never executed, and thus only existing as ideas, as they are suggested here. Works we must imagine). Written thoughts about form and composition, which through the artist’s handwriting become drawing more than letters and words. Further, to visions and nightmares (as incantations, as if to keep the visions and visions at bay), to complex fusions of all these modes of thought, levels of style and systems of reference in one and the same drawing (as a series of confused, screaming people trying to tell an authority about something horrible that has unfolded before their eyes, something inexplicable). The most complex of these drawings, which are nevertheless closely related to all other drawings in the sketchbook – even the simplest ones – become timeless records of feelings, ways of thinking, worldviews and art historical references. Seen – as if in motion – as if from something outside, from something not here, with a look given a visual freedom reminiscent of Giotto’s and the painterly freedom of the earlier Renaissance, in that the perspective is broken and ambiguous and that the size of the recognizable objects is subordinated the laws of drawing and abstraction rather than a mutual logic. In that each and every sinuous line seems to belong to a series of recognizability; eyebrows, wing of a bird and parts of a ridge. Or, how the signature – or signatures, since some works are signed more than once – constantly acquires new functions, depending on where they are placed on the sheet, which always is and remains something more than the purely formal – putting one’s name on a piece of paper. «Black» in its complexity (and without putting the paintings in the corner) can be seen as a shaded novel or an extensive visual poem, and one might be tempted to say, with Tomas Tranströmer, that it’s a night with brilliant sun.
Hans Petter Blad, Writer, Playwright and Director