Henrik Placht: 25. jan.–3. mar. - Bomuldsfabriken Kunsthall

Gjennem drivisen
Henrik Placht
25.01.25–02.03.25
Bomuldsfabriken Kunsthall, 2. etasje

//////////////////////////////////////////////////////////////////////////

English info

Gjennom sitt kunstnerskap har Placht utforsket ulike temaer som poltikk, historie, filosofi, arkitektur, klima, og partikkelfysikk samt science fiction, noe som også syngliggjøres i verkenes titler. Erfaringene han har med seg i bagasjen fra livet og reiser har påvirket kunstneres bruk av teknikker, og med dette det visuelle utrykket. Verkene i seg selv kan betraktes som reisebrev fra ulike steder, kulturer Placht har beveget seg gjennom, som i sin tur har beveget ham.

Henrik Placht (f. 1973) bor og jobber i Oslo, og har utdannelse fra Kunstakademiet i Bergen og Berlin, Weissensee. Placht er en veletablert kunstner, anerkjent både internasjonalt og nasjonalt. Han har vist arbeider blant annet i Spania, Tyskland, Portugal, USA, Sverige, Island og Jordan. Placht er representert i samtlige betydelige samlinger, som Astrup Fearnley, Nasjonalmuseet og Christen Sveaas Collection. I tillegg til å være utøvende kunster, har Henrik Placht vært aktiv som professor/foredragsholder/lektor ved internasjonale og nasjonale kunstakademier og universiteter i Europa, Midt Østen (eks. Bezale) og USA (eks. Columbia Univeristy NY). I 2002 tok Placht initiativet til å starte kunstakademi i Palestina (The International Academy of Art Palestine (IAAP)), som ble innviet 7. desember 2006. Samme år ble studentarbeider fra workshops presentert i utstillingen International Academy of Art Ramallah ved Bomuldsfabriken Kunsthall.

Et blikk på Henrik Placht sitt kunstnerskap

RR // 250111

Ramme
Henrik Placht er en norsk maler hvis kunstneriske reise speiler et engasjement for abstraksjon, kulturell dialog og filosofisk undring — et landskap av ideer hvor intuisjon og refleksjon møtes. Samtidig er han en av mine nærmeste venner, noe som gjør dette forsøket på å skrive om ham til en potensiell subjektiv fallgruve. Etter Henrik Plachts henvendelse til meg om å skrive dette notatet begynte jeg nølende, tvilende på min evne til å holde distansen til en person som står meg så nær, men samtidig kunne jeg ikke la være å utfordre denne irriterende og samtidig ærefulle invitasjon.

For å unngå et altfor privat anslag velger jeg å omtale ham som Placht snarere enn Henrik, som om dette skaper en slags illusorisk distanse. Likevel er det umulig å betrakte ham uten å føle nærheten — han er både en av kunstnerene jeg beundrer og en venn jeg deler undringer med. Som arkitekt uttrykker jeg meg oftest med form og tegning snarere enn ord. Likevel har jeg, som et slags tankemessig korthus, forsøkt å fange et snev av Placht og hans kunstneriske univers.

Placht og jeg har tilbrakt mange timer i samtale, ofte på tur — både i skogen og gjennom mentale labyrinter — og disse dialogene har etterlatt avleiringer i måten jeg opplever både kunsten hans og tilværelsen generelt.

Spor
Plachts malerirom er et møte mellom stram struktur og flytende følelser, mellom modernistiske impulser og noe som ligger hinsides definisjoner. Hans tid på Kunsthøgskolen i Bergen og Kunsthochschule Weissensee i Berlin ga ham en solid grunnmur i modernismens språk, og de tidlige verkene hans reflekterte en tydelig affinitet til tyske størrelser som Gerhard Richter og Sigmar Polke. Geometriske komposisjoner og arkitektoniske former dominerte uttrykket, og som arkitekt kjenner jeg meg umiddelbart hjemme i denne delen av hans utvikling.

Men som kunstner har Placht vært en som utforsker grensene for formens orden. Over tid har hans arbeid blitt mer organisk, mer lekent, mer intuitivt. Hans nyere verk omfavner det uforutsigbare, en glitch-estetikk som henter inspirasjon fra abstrakte forstyrrelser — et elegant kaos der tilfeldighetene gir liv til nye muligheter. Samtidig har han aldri gitt slipp på sin dype respekt for balanse og komposisjon; selv når spontaniteten får fritt spillerom, ligger en underliggende arkitektur og pulserer.

Fundament
I Plachts kunst finner jeg ikke bare bilder, men også spørsmål — om lys, rom, og vår plass i det abstrakte og konkrete landskapet vi kaller verden. Hans kunstneriske filosofi hviler, slik jeg tolker det, på en idé om relasjonalitet, en slags visuell korrespondanse mellom naturens og menneskets egne dynamikker. Abstrakte konsepter som mytologi, partikkelfysikk og geopolitikk veves inn i arbeidene hans, men alltid med en forankring i det levde — i en følelse, et øyeblikk, en erfaring.

Placht starter sjelden med en fastlagt plan. For ham er skapelsen en organisk prosess, en dialog med lerretet der lag på lag males over, forskyves, reorganiseres. Noen ganger kan et verk nesten være fullført før han velger å begynne på nytt, som om hver omvei fører ham nærmere det essensielle. Og nettopp denne prosessen — den åpne, søkende metoden — inviterer også betrakteren inn i et samarbeid der mening skapes i fellesskap, snarere enn dikteres.

Retning
Plachts tematiske spenn er både bredt og dypt. Hans kunst beveger seg uanstrengt mellom det globale og det personlige, mellom politikkens harde realiteter og naturens flyktige skjønnhet. Jeg tenker av og til på hans vanvittige besøk i Nord-Korea i 2017, en erfaring som preget kunsten hans med en tyngde og en mørkere palett. Disse dystopiske tonene står i kontrast til andre verk, hvor lyset bryter fram, der farger og former danser i en feiring av naturens kraft og menneskelige relasjoner.

Placht er på mange måter en maler av både det makrokosmiske og det mikrokosmiske. Hans kunst er et møtepunkt mellom store idéverdener — politikk, vitenskap, mytologi — og små, intime erfaringer. Og det er kanskje her hans styrke som kunstner ligger: i hans evne til å navigere mellom det universelle og det nære med en menneskelig følsomhet. Han kan tvile og miste fotfestet, men har en særegenhet ved å finne den usynlige sti i det kunstneriske landskap. Kanskje aller sterkest eksemplifisert gjennom hans mest monumentale komplekse stor verker?

Eksponering
Placht har etterlatt spor over hele verden. Hans arbeider har vært vist i Oslo, Berlin, New York, Amman, Jerusalem og pluss mange andre steder. Samlingene som huser hans malerier — fra Nasjonalmuseet i Norge til Kistefos og International Peace Institute i New York plus plus — vitner om hans evne til å appellere på tvers av kulturer og kontekster. Men utstillingslistene, så omfattende de enn er, fanger bare en del av bildet. For meg er Placht først og fremst en kunstner som skaper dialog — ikke bare med sin samtid, men også med tidløse spørsmål om form, innhold og mening.

Bro
Å beskrive Henrik Placht er som meteorologi: det er umulig å forutsi været helt sikkert. Hans arbeid overskrider grenser — mellom abstraksjon og figurasjon, mellom det visuelle og det konseptuelle, mellom kunst og samfunn. Hans lerreter blir til broer mellom ideer, mellom mennesker, mellom ulike tilstander av det å være.

I vårt inngangsparti der vi bor henger et stort maleri av Placht, et verk jeg aldri venner meg til. Hver morgen, når jeg passerer det, ser jeg noe nytt, en detalj som tidligere unnslapp meg, en ny tanke det kaster lys over. Kanskje det er dette som er kunsten: ikke bare en ferdig form, men en prosess, en invitasjon til stadig ny refleksjon.

Plachts arv ligger ikke bare i hans verk, men i dialogene han skaper — mellom fortid og fremtid, mellom kulturer, mellom mennesker. Hans kunst oppleves ikke som statisk; den er levende, en bro som alltid leder videre. Kanskje det er derfor den treffer meg: den minner meg på at vi aldri er helt fremme, at det alltid finnes noe mer å oppdage, både i kunsten og i oss.

Reiulf Ramstad
Sivilarkitekt MNAL / Arkitekt MAA / Hon.Faia

English

Through the Pack Ice
Henrik Placht

Through his artistry, Placht has explored various themes such as politics, history, philosophy, architecture, climate and particle physics as well as science fiction, this is also reflected in the works’ titles. The experiences he carries with him in his luggage from life and travels have influenced the artist’s use of techniques and with this the visual expression. The works themselves can be considered travel letters from various places, cultures Placht has moved through, which in turn have moved him.

Henrik Placht (b. 1973) lives and works in Oslo and has an education from the Art Academy in Bergen and Berlin, Weissensee. Placht is a well-established artist, recognized both internationally and nationally. He has shown works in Spain, Germany, Portugal, the USA, Sweden, Iceland and Jordan, among others. Placht is represented in all significant collections, such as Astrup Fearnley, the National Museum and the Christen Sveaas Collection. In addition to performing arts, Henrik Placht has been active as a professor/lecturer/lecturer at international and national art academies and universities in Europe, the Middle East (ex. Bezale) and the USA (ex. Columbia Univeristy NY). In 2002, Placht took the initiative to start an art academy in Palestine (The International Academy of Art Palestine (IAAP)), which was inaugurated on 7 December 2006. The same year, student work from workshops was presented in the exhibition International Academy of Art Ramallah at the Bomuldsfabriken Kunsthall.

A Glimpse into Henrik Placht’s Artistic Journey

RR // 250111

Setting
Henrik Placht is a Norwegian painter whose artistic journey mirrors an engagement with abstraction, cultural dialogue, and philosophical wonder — a landscape of ideas where intuition and reflection meet. At the same time, he is one of my closest friends, which makes this attempt to write about him a potential subjective pitfall. After Henrik Placht’s request for me to write this note, I began hesitantly, doubting my ability to maintain distance from someone so close to me. At the same time, I couldn’t resist accepting this irritating yet honorable invitation.

To avoid too personal an approach, I choose to refer to him as Placht rather than Henrik, as though this creates some kind of illusory distance. However, it is impossible to regard him without feeling the closeness — he is both one of the artists I admire and a friend with whom I share wonders. As an architect, I typically express myself through form and drawing rather than words. Nonetheless, I have, as a sort of mental house of cards, tried to capture a glimpse of Placht and his artistic universe.

Placht and I have spent many hours in conversation, often while walking — both in the forest and through mental labyrinths — and these dialogues have left impressions on the way I experience both his art and life in general.

Traces
Placht’s canvas expression is a meeting between strict structure and flowing emotions, between modernist impulses and something beyond definitions. His time at the Bergen Academy of Art and Design and Kunsthochschule Weissensee in Berlin provided him with a solid foundation in the language of modernism, and his early works reflected a clear affinity for German giants like Gerhard Richter and Sigmar Polke. Geometric compositions and architectural forms dominated the expression, and as an architect, I immediately feel at home in this part of his development.

However, as an artist, Placht has been one who explores the boundaries of form’s order. Over time, his work has become more organic, more playful, more intuitive. His newer works embrace the unpredictable, a glitch aesthetic inspired by abstract disruptions — an elegant chaos where chance brings new opportunities to life. Yet, he has never let go of his deep respect for balance and composition; even when spontaneity takes center stage, an underlying architecture pulses beneath.

Foundation
In Placht’s art, I find not just images, but also questions — about light, space, and our place in the abstract and concrete landscape we call the world. His artistic philosophy rests, as I interpret it, on an idea of relationality, a kind of visual correspondence between nature’s and humanity’s own dynamics. Abstract concepts such as mythology, particle physics, and geopolitics weave into his works, but always anchored in the lived — in a feeling, a moment, an experience.

Placht rarely starts with a set plan. For him, creation is an organic process, a dialogue with the canvas where layer upon layer is painted over, shifted, reorganized. Sometimes a painting can be almost finished before he chooses to start anew, as if every detour brings him closer to the essential. And it is precisely this process — the open, searching method — that also invites the viewer into a collaboration where meaning is created together, rather than dictated.

Direction
Placht’s thematic range is both broad and deep. His art moves effortlessly between the global and the personal, between the harsh realities of politics and the fleeting beauty of nature. I occasionally think of his wild visit to North Korea in 2017, an experience that influenced his art with a weight and a darker palette. These dystopian tones contrast with other works where light breaks through, where colors and forms dance in a celebration of nature’s power and human relations.

In many ways, Placht is a painter of both the macrocosmic and the microcosmic. His art is a meeting point between grand idea worlds — politics, science, mythology — and small, intimate experiences. And perhaps it is here his strength as an artist lies: in his ability to navigate between the universal and the intimate with a human sensitivity. He may doubt and lose his footing, but he has a unique ability to find the invisible path in the artistic landscape. Perhaps most strongly exemplified through his most monumental and complex large works?

Exposure
Placht has left traces all over the world. His works have been shown in Oslo, Berlin, New York, Amman, Jerusalem, and many other places. The collections housing his paintings — from the National Gallery in Norway to Kistefos and the International Peace Institute in New York — testify to his ability to appeal across cultures and contexts. But the exhibition lists, as extensive as they are, capture only part of the picture. For me, Placht is primarily an artist who creates dialogue — not just with his contemporaries, but with timeless questions about form, content, and meaning.

Bridge
Describing Henrik Placht is like meteorology: it’s impossible to predict the weather with certainty. His work transcends boundaries — between abstraction and figuration, between the visual and the conceptual, between art and society. His canvases become bridges between ideas, between people, between different states of being.

In our entrance hall where we live, there hangs a large painting by Placht, a work I never grow accustomed to. Every morning, when I pass it, I see something new, a detail that previously escaped me, a new thought it sheds light upon. Perhaps this is what art is: not just a finished form, but a process, an invitation to continual reflection.

Placht’s legacy lies not only in his works but in the dialogues he creates — between past and future, between cultures, between people. His art is not experienced as static; it is alive, a bridge that always leads further. Perhaps this is why it touches me: it reminds me that we are never truly “there,” that there is always more to discover, both in art and in ourselves.

Reiulf Ramstad
Architect MNAL / Architect MAA / Hon.Faia