Martin Woll Godal: 11. okt.–30. des. - Bomuldsfabriken Kunsthall

Forskerne som studerer den menneskelige hukommelsen, forklarer den med at sanseinntrykkene våre lagres, hentes frem igjen og gjenkjennes, før de lagres på ny – som regel i litt modifisert utgave. Et minne forandrer seg litt for hver gang det gjenkalles. Når vi sliter med å komme på noe, beror det på manglende samsvar med lagrede minner. På samme måte er eureka-øyeblikket vi kjenner på når svaret åpenbarer seg, et tegn på at vi faktisk gjenkjenner noe vi opplever å ha glemt; vi har i grunnen «husket» det hele tiden.

Martin Woll Godals keramikk vekker den samme gjenkjennelsen. Ikke blott fordi den minner om former og konstruksjoner vi har sett før, og som inngår i vår personlige eller kollektive hukommelse. Tvert imot er det som at selve leiren husker, den fremmaner, etterligner og gjenkaller, og reproduserer bilder, figurer og installasjoner vi drar kjensel på.

Himling

Slik er det med det første verket vi møter, Himling. Ett hundre og femti håndbankede porselensfliser er montert hengende fra taket, i stålwire, med festeplugg av porselen. Den myke, lett bølgede formen vitner om håndens arbeid og håndverkets iboende unøyaktighet. Installasjonen som helhet, derimot, vekker assosiasjoner til de allestedsnærværende takplatene vi finner i offentlige rom og kontorer; pregløse arkitekturelementer som anonymt danner rammen om vårt rutinepregede dagligliv. Og samtidig gjør den blanke, glaserte overflaten at vi gjenkjenner himlingen som porselen; noe håndgjort, glansfullt og levende innenfor rammen av det forutsigbare.

Front

Martin Woll Godals keramikk antar arkitektoniske proporsjoner. Ikke bare i håndlagde himlinger, men også i høyden – som med søylen av dreiede terrakottaringer som han laget til Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling i 2015. Nå er ringene tilbake, og dét frekkere enn før: I verket Front balanserer de på høykant, og danner en høy mur mellom rommets to søyler. Samtidig danner ringenes åpne midte en luftig og finmasket konstruksjon: Nesten som i en blonde blir mellomrommene definerende, og understreker keramikkmurens uutholdelige letthet. Stengt, men likevel åpen.

Passasje

Arkitektur er, som keramikk, en ikke-fornybar ressurs. Arkitektur i den forstand at det som rives, aldri kan komme tilbake, likesom keramikken heller aldri kan returnere til sin opprinnelige tilstand som leire. Mye keramikk har også endt på historiens skraphaug som forkastet bygningsmateriale; gamle murstein og takstein uten fremtidsutsikter, og uten utsikter til å bli gjenbrukt.

               Dette har Martin gjort noe med. I verket Passasje er det de gamle, enkeltkrummede taksteinene fra hans eget verksted som spiller hovedrollen, gamle slitere som tidligere har tjenestegjort på taket til et gammelt hus i Arendal, før de ble gjenbrukt på hovedhuset hvor Martin bor, og til slutt på verkstedbygningen. Til dette kretsløpet har kunstneren tilføyet ytterligere et kapittel: Ved siden av stabelen med de gamle taksteinene er en stabel takstein som er støpt etter én av dem – en med skade – og laget med gjenbrukt steingodsleire. Slik etteraper keramikken sin egen historie, form bruk og materiale, og skaper en passasje fra det som har vært til det som er.

Hulrom/Beger

Hulrommet definerer keramikkens plastisitet, bæreevne og form. Det er derfor det dreiede leirkaret inneholder en udødelig keramisk sannhet, om oppbygning og volum, om teknikk og materialitet. I verket med samme navn er hulrommene sortglaserte, kokongformede og montert sammen. Som en visuell påminnelse om leirens jordlige opphav fremstår karene som selvgrodde, organiske, nærmest plantelignende.

               Det ultimate hulrom er likevel drikkekaret. Koppen, begret – keramikerens grunnform og uunngåelige klisjé, som kjennetegnes av sin grenseløst verdslige oppgave: å holde væske. Et helt rom vier Martin Woll Godal til denne keramikkens arketype, hvor tre ulike størrelser løper hele veien rommet rundt – som notene til et musikkstykke med en fast rytme, og et tilbakevendende tema.

Struktur III/Metropolis

Rytmen preger også verket Struktur III, hvor rad på rad med firkanter dannes av ekstruderte firkantrør. Her er keramikken industriell, regelbundet, metallisk, og det håndgjorte begrenser seg til minnet om det formbare som ligger i leirens vesen. I mer enn 70 gjentagelser terper og insisterer leiren på keramikkens suverenitet som materiale: Formbar, men fortsatt hard; lett, men fremdeles sterk. I siste sal forenes elementene i en skulptural hyldest til billedhuggeren Arne Vinje Gunneruds Metropolis på Nygårdshøyden i Bergen, et bylandskap i miniatyr med slanke skyskrapere som rager mot himmelen.

               Leiren husker hvor vi har vært før, og hvor vi kommer fra. I Martin Woll Godals Forløp konfronteres vi med nye og gamle sannheter, og bygger en ny forståelse av keramikkens potensial. For i rommet mellom konstruksjon og reproduksjon ligger mulighetene – men også minnet.

Scientists who study human memory explain it by saying that our sensory impressions are stored, retrieved and recognised, before being stored again – usually in a slightly modified version. A memory changes a little each time it is recalled. When we struggle to think of something, it is due to a lack of correspondence with stored memories. In the same way, the eureka moment we experience when the answer reveals itself is a sign that we actually recognise something we feel we have forgotten; we have basically “remembered” it all along.

Martin Woll Godal’s ceramics evoke the same recognition. Not only because they are reminiscent of shapes and constructions we have seen before, and which are part of our personal or collective memory. On the contrary, it is as if the clay itself remembers, evoking, imitating, and recalling images, figures, and installations that we recognise.

Ceiling

This is the case with the first artwork we encounter, Ceiling. One hundred and fifty hand-beaten porcelain tiles are mounted hanging from the ceiling, on steel wire, with porcelain fixing plugs. The soft, slightly wavy shape testifies to the work of the hand and the inherent imprecision of craftsmanship. The installation, as a whole, however, evokes associations with the ubiquitous ceiling tiles found in public spaces and offices; featureless architectural elements that anonymously form the framework for our routine daily lives. And at the same time, the shiny, glazed surface makes us recognise the Ceiling as porcelain; something handmade, shiny and alive within the framework of the predictable.

Front

Martin Woll Godal’s ceramics assume architectural proportions. Not only in handmade ceilings, but also in height, as with the column of turned terracotta rings that he made for the Norwegian Craftsmen’s annual exhibition in 2015. Now the rings are back, and more daring than before: In the work Front, they balance on edge, forming a high wall between the room’s two columns. At the same time, the open centre of the rings forms an airy and finely meshed construction: Almost like lace, the spaces become defining, emphasising the unbearable lightness of the ceramic wall. Closed, but still open.

Passage

Architecture is, like ceramics, a non-renewable resource. Architecture in the sense that what is demolished can never come back, just as ceramics can never return to its original state as clay. Many ceramics have also ended up on the scrap heap of history as discarded building material; old bricks and roof tiles with no future prospects, and no prospect of being reused.

Martin has done something about this. In the work Passasje, the old, single-curved roof tiles from his own workshop play a leading role, having previously served on the roof of an old house in Arendal, before being reused on the main house where Martin lives, and finally on the workshop building. To this cycle, the artist has added another chapter: Next to the stack of old roof tiles is a stack of roof tiles that are cast after one of them, one with damage, and made with reused stoneware clay. In this way, the ceramics imitate their own history, form, use, and material, creating a passage from what has been to what is.

Cavity/Beaker

The cavity defines the plasticity, load-bearing capacity and form of ceramics. That is why the turned clay vessel contains an immortal ceramic truth, about structure and volume, about technique and materiality. In the work of the same name, the cavities are black-glazed, cocoon-shaped and assembled. As a visual reminder of the clay’s earthly origins, the vessels appear self-grown, organic, almost plant-like.

The ultimate hollow space, however, is the drinking vessel. The cup, the goblet – the ceramicist’s basic form and inevitable cliché, which is characterised by its boundlessly mundane task: to hold liquid. Martin Woll Godal devotes an entire room to this ceramic archetype, where three different sizes run all the way around the room – like the notes of a piece of music with a fixed rhythm and a recurring theme.

Structure III/Metropolis

The rhythm also characterises the work Structure III, where row after row of squares are formed from extruded square tubes. Here, the ceramics are industrial, regular, and metallic, while the handmade is limited to the memory of the malleability that lies in the clay’s essence. In more than 70 repetitions, the clay insists on and insists on the sovereignty of ceramics as a material: Malleable, but still hard; light, but still firm. In the last room, the elements are united in a sculptural tribute to sculptor Arne Vinje Gunnerud’s Metropolis on Nygårdshøyden in Bergen, a miniature cityscape featuring slender skyscrapers that reach towards the sky.

Clay remembers where we have been before and where we come from. In Martin Woll Godal’s Forløp, we are confronted with new and old truths, and build a new understanding of the potential of ceramics. For in the space between construction and reproduction lies the possibilities – but also memory.