Tone Bjordam: 15. juni–10. nov. - Bomuldsfabriken Kunsthall

Tone Bjordam
FLYT
15.06.24–10.11.24
Bomuldsfabriken Kunsthall, 2. etasje

//////////////////////////////////////////////////////////////////////////

English info

Tone Bjordams (f. 1975) kunstneriske praksis spenner over ulike medier; video, performance, fotografi, tegning, maleri, lyd og skulpturinstallasjon. Endringsprosesser i naturen, i samfunnet og i menneskesinnet; geologiske, klimatiske og biologiske prosesser er sentralt i Tones kunstnerskap. Hun samarbeider med forskere fra ulike vitenskapsfelt, spesielt klimaforskere og økologer, og er interessert i forundringen og fascinasjonen for naturen som ofte ligger til grunn for vitenskapen.

Tone kommer fra gården Bjordam på grensen mellom Kragerø og Bamble i Telemark og har mastergrad i billedkunst fra Kunstakademiet i Oslo (KHiO). Atelieret hennes er i Nordmarka og hun har stilt ut ved en rekke kunstinstitusjoner i inn- og utland. I Tone Bjordams separatutstilling ‘Flyt’ kan du gå inn i videoverk som viser fargede pigmenter som utfolder seg som abstraherte landskapsmalerier i bevegelse. Hun stiller ut tegninger og skulpturinstallasjon av steiner og mineraler, malerier i vinduer, fotografier av natur i mikro og makroperspektiv og videoer av dans.

SYNC

Alt forandrer seg hele tiden. Det flyter av gårde, raskt for vann, ulidelig tungt og treigt i forskyvningene av de fjorten litosfæriske platene vi kaller jordskorpen. Lyset fra stjernene er gammelt når de når oss her på planeten. Bitte små forandringer i hverdagens tempo, merker vi ikke, dreininger i språket, kroppens vekst og aldring, lærdom, hvordan tregrensa kryper oppover. Andre endringer roper voldsomt på oss i hurtige forløp – men når skjer væromslaget, egentlig? Kan vi strekke hodet, halsen, skuldrene, lungene og leveren – hele ribbekassa! – over flyten, floden, oversvømmelsen, fra fjæra, og komme på forskudd av verdens endring og si, hei, nå folkens, skjer det?

Menneskets øye er begrenset, men det er begjærlig. I Tone Bjordams kunst er der et driv til å krysse over fra små modeller av systemer, til større endringsprosesser. Hun gjør en myk inntrengning i det late hverdagsblikket. Ifølge filosofen Achille Mbembe er tiden vår preget av at ulike tidskonsepter støter sammen. Den geologiske dyptiden og den subjektive tidserfaringen gruses mot den historiske tiden vi organiserer samfunnene etter. Han skriver: «Planetens krise gjør det meningsløst å skille mellom vår kulturhistorie og naturhistorien. Å innse dette kan synkronisere oss med jorden». Rytmen i verkene til Bjordam er nær som en bass du hører forplantet gjennom betongvegger fra en kjeller, slik lydsporet til videoverket hennes Liquid Landscape fra 2005, hvor lyden var mer sanselig enn hørbar. Pauser og åndedrett lager rytmer som strømmer gjennom det hele. I lydinstallasjonen Timbre (2024) rasler det mineralsk og minner om at biologien sitt strenge skille mellom levende og dødt, har latt oss ta oss fore av mineraler på en spesielt bevisstløs måte. De kjente bergartene er alle formet av enorme press og temperaturer: noe skyver på noe, noe foldes. Likevel er det ikke en første bevegelse Bjordams verker leder oss til, men et system i moden utfoldelse, med detaljer og helhet i samspill. En gjenfortrylling av omgivelsene våre, gjennom vitenskap og folkekultur.

Å flyte gjennom landskapet som om det ikke hadde noen grenser, som om elva der ikke var et hinder, som om krattskogens trengsel og hvisking omkring føttene var et kjærtegn uten skadedyr og hvasse tipper. Med utmarka, eller mot? I kjernen av Tone Bjordams verker finner jeg det våkne og vitebegjærlige mennesket, som gjennom oppmerksom observasjon og fortolkende herming nærmer seg det å fange forandringer vi kan se og fatte. Hvordan endrer naturen seg? Jeg stiller meg spørsmålet: Hva er dette vi har kalt natur? En motsats til menneskene, det ville, «mysterienes bok», klimaet, skogen, en mekanisk prosess som forløper bare det finnes drivkraft, krefter som overgår det enkeltmennesket makter overskue. La gå! Så lenge vi anerkjenner at ikke alle ting som fins – alt som påvirker livene våre og andres – kan observeres direkte. Hvordan været oppfører seg, selv om det er ekstremt sansbart med regn, vind og godværssolstråler som treffer den følsomme huden og lirker på svetten, er et eksempel på hvor nært og samtidig uoverskuelig abstrakt et hyperobjekt, som klimaendringene eller finanssektoren, kan være. De er systemer som unndrar seg og fordeler byrder av knapphet, men lar seg likevel gripe i analyser og observasjon over tid. Mennesker lyver, lager fortellinger og tar etter hverandre inntil det absurde, likevel er herming mellom artens fremste måter å lære på. Og noen av fortellingene åpner passasjer i det det er mulig å forestille seg, altså drømme om.

I Bjordams vindusfolier og glassmaleri skjer en underlig overlapp av tider: du ser ut vinduet, og hva ser du, hvilket landskap fra hvilken æra er synlig? En slik myk inntrengning i hverdagsblikket. Hva om vi alt er der, om ikke fremme i fremtiden, så til stede i en tid vi ennå ikke har ordene for å beskrive. Bjordams verker søker mot vekkingen, for om informasjon alene ikke er nok, gjenstår å dytte rolig i retning av erkjennelse, dette er vår tid, formet og formes av valgene vi tar for oss selv og for andre. Å sette de ellers ikke direkte observerbare sakene som preger den enkeltes liv inn til den mikroplast gjennomstrømmede margen, i tale, inspirerer vår evne til å delta i ordskiftet om slike glippende og glatte abstrakter. Bjordams kunstverk åpner for innlevelse som muliggjør handleevne. Kunsten hennes er ikke ‘tidy’, men så er verden heller ikke det. Men si meg, når endring gradvis foregår rundt oss og i oss hele tiden, når skjer væromslaget?

Ragnhild Aamås
Billedkunstner og skribent

English

Tone Bjordam’s (b. 1975) artistic practice spans various mediums, including video, performance, photography, drawing, painting, sound, and sculpture installation. Central to her work is the exploration of transformation in nature; geological, climatic, and biological processes, as well as changes in society and the human mind. She collaborates with scientists, particularly climate researchers and ecologists, and is especially interested in the wonder and fascination for the natural world that often drives science.

Tone comes from the farm Bjordam on the border between Kragerø and Bamble in Telemark. She has a master’s degree in visual arts from the Oslo Academy of Fine Arts (KHiO). Her studio is in Nordmarka, Oslo, and she has exhibited at many art institutions in Norway and abroad. In Tone Bjordam’s solo exhibition ‘Flow’ you can walk through video installations with colored pigments unfolding, like abstracted landscape paintings in motion. She exhibits drawings and sculptures of rocks and minerals, paintings in windows, photographs of nature in micro and macro perspective, and videos of dance.

SYNC

Everything is constantly changing. It floats away: rapidly for water, incredibly heavy and slow
for the fourteen lithospheric plates we call the earth’s crust. Starlight is old when it reaches
us here on earth. We hardly notice tiny changes in the pace of everyday life, the shifts in
language, the growth and aging of the body, the process of learning, how the tree line creeps
upwards the formerly arid mountain. Other changes call out to us in their rapid succession –
but exactly when does the weather shift happen? Can we stretch our head, neck, shoulders,
lungs, and liver – the whole ribcage! – over the river, the flow, the flooding, from the
seashore, get ahead of the transforming world and say, “Hey folks, it is happening, right
now»?

The human eye is limited, yet it is avid. In Tone Bjordam’s body of work there is a drive to
cross over from small models of systems to larger processes of transformation. She executes
a soft intrusion into the lazy, everyday gaze. According to the philosopher Achille Mbembe,
our time is characterized by the collision of different concepts of time. Geological deep time
and the subjective experience of time are pitted against historical time, by which we
organize societies. He writes: “The planetary crisis makes it pointless to distinguish between
our cultural history and natural history. Realizing this can synchronize us with the Earth”. The
rhythm in Bjordam’s works is almost like a bass you hear reverberating through concrete
cellar walls, like the soundtrack to her video work Liquid Landscape from 2005, were the
sound is more sensory than merely audible. Pauses and breathing create rhythms that flow
throughout. In the sound installation Timbre (2024), the rustling of the slate stones works as
a reminder of how biology’s strict distinction between living and dead, has allowed us to
gorge on minerals in a particularly unconscious way. Rock formations are shaped by
enormous pressure and temperatures; something pushes on something, something folds.
Yet, it is not a first movement that Bjordam’s works lead us to, but a mature system
unfolding, with details and the whole in interplay, a re-enchantment of our surroundings,
through science and folk culture.

To move fluidly through the landscape as if it had no boundaries, as if the river were no
obstacle, as if the crowding and whispering of the thicket around the feet was a caress
without pests and sharp tips. To be in sync with the wild, or to move against it? At the centre
of Tone Bjordam’s works, I find the alert and inquisitive human creature, who through
attentive observation and interpretive mimicry, closes in on capturing changes that we can
see and grasp. How does nature change? I ask myself the question: What is this, that we
have called nature? Something to offset the category ‘human’? The wild, the “book of
mysteries”, the climate, the forest, a mechanical process that takes place only if there is
propulsion, forces that exceed what an individual human can easily grasp and recap. Fine,
alright! – but only as long as we recognize that not all things that exist – all the stuff that
affects our lives and the lives of others – can be directly observed.

How the weather behaves, even though it is extremely perceptible with rain, wind, with soft
sunrays stroking sensitive skin and liberating droplets of sweat, these are examples of how
close, and at the same time, how unfathomably abstract a hyper object, such as climate
change or the financial sector, can be. They are systems that are evasive and distribute
burdens of scarcity, but nevertheless graspable in analysis and observation over time.
Humans lie, make stories, and imitate each other to the point of absurdity, yet imitation is
among the species’ best ways of learning. And some of the stories open passages into what
is possible to imagine, ergo dream about.

In Bjordam’s window foils and glass paintings, a strange overlap of timescales occurs: you
look out the window, and what do you see, which landscape from which era is visible? Such
a soft foray into the everyday gaze. What if we are there already, if not necessarily in the
future, then present in a time for which we lack the words to describe? Bjordam’s works
seek awakening, because if scientific information alone is not enough, what remains is a
gentle nudge towards acknowledgement; this is our time, it is shaped and it is being shaped
by the choices we make for ourselves and for others. Putting the otherwise not directly
observable things that imbue and matters for an individual’s life as deep as the very
microplastic-permeated marrow, into speech, inspires our ability to participate in discourse
about such slick and slippery abstractions. Bjordam’s artwork opens to empathy and
imagination which enables agency and action. Her art is not ‘tidy’, but then neither is the
world.

But tell me, when change is gradually taking place around us and within us all the time,
when does the weather shift actually happen?

Ragnhild Aamås
Visual artist and writer