Olav Ringdal
Hendelser under ras

MELLOM KONSTRUKSJON OG SAMMENBRUDD

Med sitt sterke nærvær og sin personlige form oppleves Olav Ringdals kunst som konfronterende.

Ringdal var elev av Kunstakademiet i Trondheim 1982 – 88. Undervisningen dyrket frem den individuelle stemmen, fremfor å lære studenter opp i en bestemt metode, en teknikk, et håndverk eller et formspråk ut fra konvensjonelle inndelinger i medier og sjangre. Alt var lov bare det fremsto som selvstendig og kreativt. Blant lærerne gjorde seg gjeldende abstraksjon og postkonseptuell minimalisme med material og formundersøkelse i fokus. Tiden var også preget av kritisk refleksjon over den nære kunsthistorien. Den unge scenen var preget av postmodernismens vitalisering av maleriet. På samme måte som perioden åpnet seg for ulike uttrykk og teknikker, gjerne i form av hybrider mellom dem, kom det individuelle bidrag i fokus. Denne generasjonserfaringen utgjør en plattform Ringdal har arbeidet videre ut fra.

Objektene han former får sin mening forankret i konkrete materialegenskaper knyttet til elastitet, styrke, tyngde. De har utstrekning i rommet og overflateegenskaper knyttet til fraktur og farge. De får også et symbolsk innhold gjennom hvordan materialene inngår i tekniske, sosiale og kulturelle sammenhenger.

Gjennom Ringdals Instagram konto kan vi følge hans arbeidsprosess. Ringdals objekter bærer spor av handlinger. Materialer som fyller gulvet bøyes og dras, vikles, bankes, brettes, strammes, spennes og knyttes til baller og sekker. Kunstnerens spjærer, river, velter og løser opp objektene. På veggene er lerreter og tegninger der kunstneren har malt og tegnet abstraherte former med heftige bevegelser vekslende med fastere geometriske figurer og samlede organiske former. Det er et intimt forhold mellom hva som foregår i rommet og på veggen. Egenskaper vi kan knytte til tegning, maleri og skulptur samles i hybride objekter og installasjoner. Når vi opplever Ringdals kunst på utstilling har prosessen stanset opp og vi blir presentert for verk som fremtrer som avklarte og gjennomarbeidede. Vi påvirkes psykisk og fysisk gjennom samhandling og relasjonell interaksjon med materialer, form og plassering av verkene i utstillingen.

Den retrospektive utstillingen i Bomuldsfabriken er bygd opp som en dialog mellom de ulike fasetter av hans produksjon. Hans første originale arbeider tok utgangspunkt i en dyne arvet etter bestemor. Den ble presset inn i en ramme og bemalt med kraftige strøk. De neste årene tok han for seg et motiv med amøbeaktige former i slekt med biter i et puslespill. Bitene griper over i hverandre innenfor en bildestruktur rektangulær ramme eller klatrer omkring en ramme, på et bilde eller utover i rommet. Et hyppig motiv er sekker/baller malt i rødlige og rosa sjatteringer som veksler mellom å bli spredt utover gulvet, stablet på hverandre, presset inn i en nisje, hvile på stativ eller føyd sammen til en rutestruktur av bløte former over et skjelett. Lerret strammes til rammene bøyes og bukter og vrir seg på veggen ut i rommet; eller et lerret knyttes til en ball der det løper radiære stråler ut fra ballens midte ut til rammekantene. Andre ganger blir organiske former spent fast i et geometrisk og kantet rammeverk. De seinere år har natur i form av fjellsider, elveleier, trær, greiner, årer og rør fått en prominent plass sammen med arbeider inspirert av hunden Zelda og kunstnerens selvportrett. Vi finner også i senere verk populærkulturelle referanser som Pippi Langstrømpe og Troll.

Ringdals kunst har som fellesnevner organisk versus geometrisk form, konstruksjon versus sammenbrudd og kaos versus kosmos. Det er en formverden som er grunnleggende tvetydig. Det åpner for et mangfold av subjektive assosiasjoner og tolkninger hos den som møter verket. Formene er ikke redusert til representasjoner eller imitasjoner av noe, men de har et overskudd av symbolsk mening som gjør dem til generatorer for ulike og gjerne motstridende fortolkninger. Det er en dynamikk her, som har munnet ut i objekter som på samme tid kan oppleves som fylt av liv og glede, men også gi en opplevelse av det ubehagelige og vonde i sine assosiasjoner til innvoller, sår, rifter, rør og tråder som kveiler seg sammen, trær og røtter som er falt over ende og natur i opprør og forfall.

Utstillingen oppleves som en intervensjon i galleriet der presentasjonen av verkene skaper et utstillingslandskap. Det er kunst som bærer et uttrykk som viser oss et verdensbilde skapt i kunstnerens vilje og intensjon. Det skiller arbeidene fra den nye materialismen som ofte er inspirert av vitalistiske og animistiske forestillinger der materialene er ladet med egen iboende virkekraft uavhengig av både kunstnerens intensjoner og betrakterens forestillinger. Betrakteren inntar en rolle som fortolker ut fra sin relasjon til objektet og samhandling med det. Ringdals kunst er en øvelse i aspekt – syn; Aspekter som knyttes til bevegelse i rommet, følelse, ideer, stemninger, assosiasjoner hos den enkelte tilskuer.

Øivind Storm Bjerke

BETWEEN CONSTRUCTION AND COLLAPSE

Olav Ringdal’s art confronts viewers with its strong presence and personal form.

Ringdal studied at the Trondheim Academy of Fine Arts from 1982 to 1987. The teaching fostered the individual voice rather than teaching students a specific method, technique, craft, or form based on conventional divisions of media and genres. Anything was allowed as long as it appeared independent and creative. Among the teachers, abstraction and post-conceptual minimalism were prevalent, with a focus on material and form research. The time was also characterised by critical reflection on recent art history. The young scene was characterised by postmodernism’s revitalisation of painting. In the same way that the period opened up to different expressions and techniques, often in hybrid form, the individual contribution came into focus. This generational experience has served as a platform for Ringdal to continue working.

The objects Ringdal shapes derive meaning from material properties such as elasticity, strength, and weight. They have spatial extension and surfaces linked to fracture and colour. They acquire symbolic meaning as Ringdal incorporates materials into technical, social, and cultural contexts.

On Instagram, we follow Ringdal’s process. His objects show traces of actions. Materials fill the floor as he bends, pulls, wraps, knocks, folds, tightens, buckles, and ties them into balls and sacks. He trusses, tears, overturns, and dissolves his objects. Canvases and drawings line the walls, painted with abstract forms. Vigorous gestures alternate with geometric figures and organic forms. An intimate relationship connects what happens in the room with what happens on the wall. Qualities of drawing, painting, and sculpture converge in hybrid objects and installations. When we see Ringdal’s art in an exhibition, the process stops. We encounter works that are clarified and thoroughly developed. Both mentally and physically, the materials, forms, and placement in the exhibition affect us.

The retrospective exhibition at Bomuldsfabriken is structured as a dialogue between the different facets of his production. His first original works were based on a quilt inherited from his grandmother. It was pressed into a frame and painted with strong strokes. In the following years, he explored a motif of amoeba-like shapes, reminiscent of puzzle pieces. The pieces interlock within a picture structure rectangular frame or climb around a frame, on a picture or out into the room. A frequent motif is sacks/balls painted in reddish and pink shades that alternate between being spread out on the floor, stacked on top of each other, pressed into a niche, resting on a stand or joined together to form a grid structure of soft shapes over a skeleton. The canvas is stretched until the frames bend, curve, and twist on the wall out into the room, or a canvas is attached to a ball where radial rays run out from the centre of the ball to the edges of the frame. At other times, organic forms are constrained within a geometric, angular framework. In recent years, nature, in the form of mountainsides, riverbeds, trees, branches, veins, and pipes, has been given a prominent place alongside works inspired by the dog Zelda and the artist’s self-portrait. We also find popular cultural references such as Pippi Longstocking and Troll in later works.

Ringdal’s art shares common denominators: organic versus geometric, construction versus collapse, chaos versus cosmos. It creates a world of fundamentally ambiguous forms. This ambiguity lets each viewer discover many personal connections and interpretations. The forms are more than representations of objects; they teem with symbolic meaning. This generates different, often opposing, responses. An energy pulse throughout. Objects can brim with life and joy or evoke something unsettling or painful—entrails, wounds, tears, pipes and wires coiling, toppled trees and roots, nature rebelling and decaying.

The exhibition is an intentional change to the gallery space. The arrangement of the works forms a physical and visual environment in the gallery. The art expresses a particular perspective, shaped by what the artist wants and intends. This makes the works different from the new materialism, which often draws on ideas that materials possess power, life, or spirit on their own, unrelated to what the artist or viewer believes. The viewer’s interpretation depends on how they relate to and engage with the object. Ringdal’s art invites viewers to notice different aspects—such as physical movement, emotions, ideas, moods, and personal associations—that emerge as they move through the space.

Øivind Storm Bjerke

Foto: Katinka Goldberg