PRESENT

10. June - 06. Aug 2017 - Bomuldsfabriken

Utstillingen PRESENT presenterer verk av Gunvor Nervold Antonsen, John K. Raustein, Irene Nordli, Heidi Bjørgan og Erlend Leirdal, med hovedvekt på større installasjoner. Tittelen hinter om en tilstedeværelse, enten en faktisk sanset opplevelse eller et ideal. Å være present handler nødvendigvis om å være tilstede i øyeblikket. Å fange det forbigående og flytende i skjæringspunktet mellom da og snart innebærer i praksis en grunnleggende utfordring. Et reelt sanset nå kan tidvis synes som en fiksjon. Men det er også noe tilfredsstillende rituelt i utstillingen som en sosial scenografi vi opplever sammen. Teksten til utstillingen er skrevet av Line Ulekleiv, kunstkritiker og skribent.

Katalogtekst

Å VÆRE PRESENT

Line Ulekleiv, kunstkritiker og skribent

 

 

The nature of the thing is in its birth, as the word ’nature’ indicates (…) It can subsist only in this movement, and its permanence is in the passing. 

Jean-Luc Nancy: The Technique of the Present  // 1997

 

 

Den italienske kunstneren Michelangelo Pistoletto bærer angivelig et armbåndsur på hver hånd – det til høyre skal vise gårsdagens tid, det til venstre morgendagens. Vi befinner oss per definisjon imellom disse tidene. Tiden som begrep, slik vi registrerer den, tilhører både fortiden og fremtiden. I praksis pendler vi mellom i en slags balansegang. Pistolettos valg av armbåndsur, det ene i gull og det andre i titan, peker i tillegg på to forskjellige faser av en sosio-kulturell virkelighet, realisert i materialet. Det gylne metallet er knyttet til urgammel verdi, hvor gull inkarnerer det absolutt ypperste. Titanuret er imidlertid laget av et materiale brukt under romferder. Den teknologiske tiden omskrives stadig hurtigere, til forskjell fra den enkeltes biologiske livsløp. 1)

 

Utstillingen Present på Bomuldsfabriken Kunsthall presenterer verk av Gunvor Nervold Antonsen, John K. Raustein, Irene Nordli, Heidi Bjørgan og Erlend Leirdal, med hovedvekt på større installasjoner. Tittelen hinter om en tilstedeværelse, enten en faktisk sanset opplevelse eller et ideal. Å være present handler nødvendigvis om å være tilstede i øyeblikket. Å fange det forbigående og flytende i skjæringspunktet mellom da og snart innebærer i praksis en grunnleggende utfordring. Et reelt sanset nå kan tidvis synes som en fiksjon. Men det er også noe tilfredsstillende rituelt i utstillingen som en sosial scenografi vi opplever sammen.

 

Alle disse kunstnerne konsentrerer seg på sett og vis om en økt sansning i en erkjennelse av tiden, uttrykt gjennom et manuelt materiale og et reflekterende håndverk, scenisk presentert i sekvenser som tidvis er teatrale. Materialet er både premiss og mål, og kan arte seg ekspressivt, til og med opphopet inntil det kaotiske. Et biografisk og faghistorisk grunnlag bearbeides i disse arbeidene, et personlig grep redefinerer håndverksdisiplinene og gir dem ny energi. Det foregår en aktiv omdreining av de mulighetene som ligger i materialet selv; tekstil, porselen og tre vender seg utad i fortellende gester, og i noen tilfeller kommenterer materialet seg selv. Det klemmes, knas, sys sammen og klumpes sammen. Materialet formes med nærhet – og den kunstneriske, taktile prosessen bak settes i tale. Men materialet og tingen selv er også noe parallelt, noe annet – en selvtilstrekkelig egenkarakter smetter unna tilpasning og fiksert fortolkning. I Japan snakker man om tingen selv ut fra begrepet Wabi-sabi, som representerer både en grunnleggende estetikk og et syn på tilværelsen. Gjenstandens verdi øker over tid, synliggjort i patina og tegn på aldring og slitasje. Skader blir medaljer. Aksepten av overganger og mangel på perfeksjon lindrer ubehaget ved kontinuerlig forandring. Klokken stopper ikke, men tikker videre. Spesielt når det er to av dem.  

 

Ordet present kan også leses som en gave, men hva er det egentlig som gis bort her? Tenk på den amerikanske kunstneren Man Rays ikoniske surrealistiske objekt The Gift, laget i Paris i 1921. Objektets egen historikk og funksjon, et tungt strykejern av den gamle typen som måtte varmes opp for å brukes, ble radikalt endret idet det ble pålimt metallltagger og gitt denne tittelen. Denne enkle subversive gesten krøller til den glatte, uproblematiske flaten strykejernet er ment å lage. Verket rykker deg ut av sløvende vane og får deg til å se på nytt. Som følge av presangen rives tøystykket opp – ideen om destruksjon skaper kunsten.

 

Tekstil som amalgam 

Gunvor Nervold Antonsen arbeider i et bredt spekter av materialer. Hennes arbeider forener tekstilmontasje, treskulptur, maleri og historiske objekter i romlige komposisjoner. Prosessen er sentral for uttrykkets vitalitet, gesturale spontanitet og fysiske nærvær. Nervold Antonsen har i lengre tid jobbet med motsetningspar som aktivt spiller mot hverandre; fravær og nærvær, negativ og positiv form, flathet og plastisitet. I et eksperimentelt og ekspressivt språk forteller hun om samfunn, eksistens og identitet. Verdien av immateriell kunnskap betones, med forankring i det lokale.

 

Installasjonen Circadiane består av nye arbeider fra 2017 i kombinasjon med utvalgte verk fra 2013-2015. Tittelverket består av malerier på papir, tekstilmontasjer og treskulpturer. Hundre malerier er spredt utover veggen; oljemaling, fargeblyant og kritt inntar begge sider av arket. De er montert på veggen med en utstående myk fold som gjør motivet komplett – forside og bakside virker sammen. Det tematiske utgangspunktet for Nervold Antonsen er såkalte cirkadiske rytmer, altså naturlige døgnrytmer i levende planter og vesener – biokjemiske, fysiologiske og atferdsmessige fenomener. For eksempel bøyer kløver og gjøkesyre seg ned om natten og hever seg opp neste dag. Rytmene danner en slags indre klokke som relaterer seg til vekslingen mellom lys og mørke. Pistolettos to armbåndsur peker framover og bakover i et konstruert forsøk på å forsere tiden, kilt inn mellom fortid og fremtid. Nervold Antonsen skaper på sin side en visuell og materiell rytme som legger seg opp til naturens gjentagende puls – en syklisk lov innskrevet i naturen. Circa og dies, som cirkadisk skriver seg fra, betyr ”omtrent daglig”. Den biologiske klokken er ustoppelig og taktfast. Og hvordan hanskes kulturen med denne naturen?

 

Den kunstneriske biorytmen manifesterer seg i disse arbeidene. De befinner seg et sted mellom dvale, i sin messende gjentagelse (om enn uregelmessig arrangert), og våken tilstand, akutt livsbejaende med glimt av jord, grønske, hav og pur ild. Det er en merkbar fysisk energi i disse arbeidene, som angår deg direkte og trekker deg inn i øyeblikket. Mengder opptrer som kaskader, som i tekstilmontasjen Frembrudd fra 2017, arrangert som et slep mot gulvet. Betrakteren vispes opp av fargestrømmene og de tette uttrykkene – maleriene brusher deg over huden som tette koster eller ville høysåter. Som The Gift har også disse verkene pigger, de utsondrer en aggressiv energi som rører ved selve livsnerven. Her er naturen en aktiv medskaper, noen av treskulpturene er sågar gnaget av bevere, mens andre har vært huggestabber under slakt og kjøttskjæring. Den rå, fysiske virkeligheten, den kraften som siver gjennom naturen som blod og sevje, er her uanstrengt innlemmet i den kunstneriske komposisjonen.

 

John K. Raustein utnytter også verkenes assosiative og materielle kraft, og tar det tekstile uttrykket ut i rommet. Her spiller det seg ambivalent og eksperimentelt ut, i økende grad monumentalt. I bunn ligger egne erindringer, blant annet fra barndommen, og en bevissthet rundt håndverket selv, dets lange tradisjoner. Verkene blir innganger til tanker rundt identitet og hukommelse. Det tekstile blir hos Raustein et bevegelig lerret for arketyper og individualitet, som spinner videre som form og forestilling. Mykheten og sensualiteten, mange vil si femininiteten, i materialet brukes aktivt i arrangementer av gedigne stoffmasser i barokke, voluminøse folder. Repetisjon og variasjon rommer volum og bevegelse. Flere av Rausteins arbeider kan fortone seg som gjenglemte scenetepper med rysjer, folder og blonder, men de har et register av mulige handlinger og retninger gjemt i seg. Til å begynne med i sitt virke broderte han i grove sting redskaper som konvensjonelt kobles til et maskulint domene, som en skiftenøkkel eller en hammer. De uregjerlige og organiske prosessene i arbeidet ble knyttet sammen med en diskusjon om kjønnede kategorier. Nå pågår denne diskusjonen mer integrert og abstrahert, i kriker og kroker som materialet selv danner, på innsiden av de sveipende draperiene.

 

På Bomuldsfabriken viser Raustein en omfattende installasjon med tittelen Tom for ord. Den er den siste i en utstillingstriologi, hvorav Lyden av utpust (Galleri Format 2015) og Si det går godt. Si det går bra (Buskerud kunstsenter 2016) danner de to første leddene. Pust som motiv kan knytte an til ulike psykologiske tilstander. Åndedrettet til en veldig redd person lyder som en underdrivelse, en svak rytme på nippet til å opphøre. Men får du den hektiske pusten over i rett kjøl, kan hodet følge etter, i en slags pågående harmonisering. Minner ligger lagvis i kroppen som fjerne dufter, og denne kroppslige forankringen sitter også i selve det tekstile stoffet. Tekstilet knytter an til fortellinger og minner; babyens koseklut, moteløvens revir, lakenet vi strekker oss ut på. Kunstverkene til Raustein har blitt sammenlignet med ventiler for det tunge og opake som bygger seg opp. Hans tekstile skulpturer peker symbolsk på muligheten av et opphav og fortsettelse. Materialet blir åsted for et aktivt minnearbeid som er fundert i noe personlig, men som favner noe kollektivt.

 

I den utstilte installasjonen inkorporeres elementer fra tidligere arbeider, nå vist i nye konstellasjoner. Blant annet inngår Husflidfellen og andre feller, vist på SOFT i 2014 i form av oppstablede materialer som readymades. Raustein har nå laget flettede kokonger i grått og hvitt, hvorav de grå ligger på gulvet. De blir beholdere, gåtefulle sadeltasker for en lengre ferd, uten synlig innhold. Utsiden defineres av sin regelmessige gridstruktur, et bærende håndverk. Installasjonen er i sin helhet spesialtilpasset Bomuldsfabrikens rause takhøyde. Rommet er totalforvandlet, med arbeider som dramaturgisk glir over i hverandre. To skulpturer henger fra taket, en i rosa nyanser, en annen i brun. De fremstår som forvokste pomponger som trer ut av sin dekorative posisjon for å fysisk innta scenen; nærværende, men tomme for ord.

 

Keramisk kavalkade 

Irene Nordli lager med egne ord keramikk uten lykkelig slutt, og hennes formtenkning er i stadig fornyelse. Nordli ønsker å komme inn under huden på materialet og inn i kroppen, hvor hun kan bevege seg frem og tilbake mellom det vakre og groteske. Hun er kjent for sine keramiske collager av kroppslige fragmenter fra mennesker, superhelter og dyr – hybrider hvor materialet preges av en gjennomgående transformasjon. Forvrengning av rådende skjønnhetsstandarder og hemmende ”god smak” er en aktiv strategi hos Nordli. Porselenet, ofte omtalt som det hvite gullet, bærer i seg idealer om renhet og skjønnhet. Nordli lar den kjølige og harde glaserte hvite hinnen briste og vrir den monstrøse masseproduksjonen inn i produksjonen av unika. Etter hvert har skulpturenes glatte, forlokkende overflater veket til fordel for noe mer risky, brutalt og upolert med en større abstraksjonsgrad. Resultatet er ofte ruglete og klumpete, med en organisk materialitet som presser på.

 

På Bomuldsfabriken viser hun en mindre versjon av Porselensrommet, først vist på Galleri Format i 2016. Her undersøkte Nordli begrepet Gesamtkunstwerk, som teatralt forener ulike kunstneriske uttrykk til en total opplevelse. Tittelen refererer til et fenomen i det europeiske  aristokratiet da porselenet var en høyst ettertraktet handelsvare fra Asia; egne rom ble innrettet i palassene for å stille ut porselenssamlinger – hele rommet ble et eksklusivt monter. I en forlengelse av dette behandler Nordli gallerirommet som et sammenhengende kunstverk av keramiske arbeider, silketekstiler, interiør og arkitektur. Porselenets tradisjonelle teknikker og borgerlige opphav spiller sammen med en bevisst overlessing og et forfall som podes inn i verkene – i fri flyt mellom figurasjon og abstraksjon. Nordli er svært fortrolig med konvensjoner og historiske koder rundt porselenet, og benytter seg av brokker og biter som stables sammen til nye narrativer. Elementene i utstillingen var bygget, brent, knust og satt sammen igjen i en prosess som leder opp til sensibilitet for det spesifikke materialet.

 

Nordli har tatt med seg mange av de mørkeste arbeidene til Arendal, med brente møbler som benk, stoler og skap. Her er også en kandelaber, en overtent atmosfærisk idé som her signaliserer nedsmelting fremfor opplysning. Dette er en kollapset rokokko, en stilistisk og utartet ruin, med et marerittaktig overskudd. En rekke steingodsarbeider, både ekstreme og forknytte, er inkludert i dette overdådige miljøet, og inngår i nærmest konspiratoriske allianser med møblene. Glasuren forhandler med formen, som den tidvis forenes med. Silkearbeidene draperes som bakgrunner som bringer med seg andre mønstre og overflater. Glasuren og akvarellene overført til silken virker mot hverandre; det lette spiller opp mot det tunge, det hvite mot det svarte. Fordums pryd blir samtidig mørk materie, i et lekent spill med historien som rammeverk. Den danderte, idealiserte historien har via sine overleverte gjenstander slått knute på seg selv.

 

I en fortsettelse av objektet som et offentlig anliggende, og en samtidig iscenesettelse av den materielle og stilistiske historien, for porselenets del utkrystallisert på 1700-tallet, kan vi se Heidi Bjørgans arbeider. Her finnes også en beslektet evne til å kombinere kunnskap om tradisjon og en uærbødig behandling av den. Bjørgan definerer seg selv som en keramiker som samler, og nettopp samlingen som fenomen tematiseres gjentatte ganger i hennes produksjon. Hun ser nytt liv i forsømte, forkastede objekter, som får nytt virkerom sammen med andre gjenstander og det keramiske håndverket; det håndlagde og masseproduserte spleises sammen. Hennes assemblager kan minne om Jon Gundersens oppfinnsomme og presise gjenbruksprosjekter – i ledtog med surrealisme og sampling. Bjørgan ser interessante former og et estetisk potensial i tingen og materialets uttrykk, idet de har falt ut av sin opprinnelige kontekst og funksjon. Som avfall eller loppemarkedgjenstand svever de i en limbo og venter på å bli oppdaget – litt som en fremmed på trikken klarert for projeksjoner.

 

Som i Nordlis porselensrom handler også Bjørgans verk på Bomuldsfabriken om presentasjon av en samling, med avsats i noen historiske utstillingstekniske konvensjoner. Hun viser 74 konsoller med objekter, plassert i stor utstrekning på en vegg. Sammen danner de en monumental helhet. Disse konsollene er som pastisjer, inspirert av Zwingerpalasset i Dresden, oppført i 1709 med mengder av importert orientalsk porselen som del av inventaret. Den stiliserte akantusformen eller løvehodet som holder objektet har beholdt sin svulstighet, men opptrer nå glasert i en vifte av eiendommelige farger. Hva skjer når disse konsollene blir mer forseggjorte og komplette enn tingen de skal vise frem?

 

Objektene de bærer er inspirert av den uortodokse amerikanske keramikeren George Ohr, som også er et sentralt forbilde i utformingen av diverse objekter arrangert som tablåer på et bord. Det ekspressive og eksentriske, preget av store innbyrdes forskjeller, preget Ohrs arbeider, utformet for rundt hundre år siden. Vasene har en smeltet kvalitet, krukkene har bølgende kanter – her var ingen vilje til perfeksjon. Fargene gløder frodig hos Ohr i form av glasurer, og har påvirket Bjørgans eget uttrykk i en sanselig retning. Insisteringen på materiell personlighet og tingens selvstendighet minner om omtalte wabi-sabi. Bjørgan er opptatt av det særegne uttrykket, og søker en deformasjon. Perfekte dreide former av en innleid keramiker, angripes i neste omgang av Bjørgan, som dytter på og klemmer leiren sammen til ekspressive og skakke skulpturelle objekter. Noen av disse har en asiatisk flair, som japanske teboller brukt i teseremonier. Enkelte er dekket med et tykt lag pels. Her løper gjenbruket i et internt kretsløp – Bjørgan bruker her rester fra egen aktivitet: andre utstillinger og ufullførte prosjekter. Det skapes en følelse av frihet og aksept; sprekken får lov til å  forblir i materialet.

 

Fremmed nærvær

Erlend Leirdal bringer i sine arbeider ut treets eget uttrykk og latente fortellinger – materialets egen levende konstruksjon. Han bruker tradisjonelle håndverksteknikker og ulike former for bearbeiding av treet for å arbeide med et samtidig uttrykk. Dette gir ham et stort overblikk og en kyndig plattform – han tar treet på alvor. Han refererer blant annet til en lang tradisjon i Norge for å bruke nøye utvalgte trestykker til å bygge båter, hus og redskaper. Bruk av trær som har blitt blåst ned og splintret av storm, skaper en bevissthet om vårt utsatte klima. Kunstneren kommer fra en familie hvor arbeid med tre har stått sentralt i flere generasjoner, med inngående kunnskap om materialets spesielle egenskaper. Hans monumentale arbeider er mer enn visuelt estetiske og formalt bevisste, de inngår i faktiske rom og kan være i sentrum for sosiale situasjoner – som møbler eller konkret samlingspunkt. Kunsten gjøres til noe hverdagslig og håndfast.

 

Man kan komme til å tenke på den amerikanske kunstneren Mark Dions verk fra forrige Documenta, hvor han laget et permanent bibliotek for noen helt spesielle tyske bøker fra slutten av 1700-tallet, hvor innhold og form går opp i en høyere enhet. 530 trebøker ble laget av lokalt voksende tresorter. Fremfor en bok om en tresort, la oss si en alm, fikk treets egen materialitet fortelle historien om tresorten alm. Hos Leirdal får også treet komme nyanserikt til syne og i tale. Han har valgt seg tre som materiale fordi det for ham mer enn noe annet materiale representerer natur. Han blir i dette forholdet en deltager som forteller om naturen gjennom å bruke den. Ved å lage arbeidene og finne en ideell form for dem, åpner de seg for verden og trekker seg unna opphavsmannen. De bevarer sin egen kjerne i møte med publikum, og denne dobbeltheten mellom egen natur og kommunikasjon utad karakteriserer dem. De inngår også i interne, skulpturelle forhold – vendt mot hverandre, som en dobbel gatelykt, eller isolert som et underlig hode.

 

På Bomuldsfabriken viser Leirdal skulpturer fra serien Skiftninger (2016), vist på Trøndelag Senter for Samtidskunst i fjor. Alle arbeidene er laget av poppeltre hentet fra Olavshaugen på Stiklestad. Dermed føres de lange historiske og mytiske linjene inn som et fortellende element, inkarnert i treverket. Opprinnelse og opphav, kunnskap og historisk forankring forenes. Disse arbeidene forholder seg også til diktet Fremmed av den danske dikteren Paul la Cour, som er hengt på veggen. Alt er fremmed – bli til en ting blant tingene.

 

 

 

  1.  Michelangelo Pistoletto intervjuet av Hans Ulrich Obrist, sitert i Dexter Sinister, et utdrag fra A Note on the Time (18 February 2011) (www.servinglibrary.org). Gjentrykket i: Time – Documents of Contemporary Art, Whitechapel Gallery, London, 2013, s. 136.

 

 

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi