Corrina Thornton – Not Fit For Purpose 11. June - 31. Jul 2022 - ARTendal

Corrina bor og jobber i Risør og er assisterende professor i keramikk ved Universitet i Bergen. Hun har blant annet deltatt i utstillinger i Sør-Korea, Kina, Irland og Norge for å nevne noen.

I sin praksis har Thornton gjennomgående fokus på tre utgangspunkter: personlige/selvbiografiske, stedsspesifikke/reaktive og undersøkelser av materie.

Utstillingen Not Fit For Purpose tar kunstneren betrakteren med i en inderlig reise som vekselsvis befinner seg mellom ulike roller og erfaringer som berører morsrollen i et spekter fra traumer til omsorg. Verkene i utstillingen viser tegning, keramikk og video.

Åpner lørdag 11.juni kl.13:00 tale fra kurator ved Bomuldsfabriken Åse Kamilla Spjelkavik Aslaksen.

Åpningen blir også streamet (se eget arrangement på Facebook)

Not Fit For Purpose

«Verkene vist i utstillingen Not Fit For Purpose kartlegger en reise inn i morsrollen som har blitt preget og påvirket av måten barnet mitt forlot kroppen min på. Ved å bruke historiefortelling av personlig erfaring er min intensjon et håp om å verbalisere og peke på problematikk i samfunnet rundt fødsel, morskap og omsorg. Med en åpenhet og uforskjønnet deling av erfaringen, kan dette skape samtale og en kollektiv deltagelse for videre utveksling av erfaringer. Det er så mye usagt om emnet morskap som er enormt komplekst og følelsesladet for mange. Morskap har blir ofte fremstilt med et sentimentaliserte narrativ, der den mer krevende siden har mindre tilstedeværelse. Morskap har ofte blitt representert av mannsstemmer som observatører, og kvinners stemmer har blitt satt på sidelinjen gjennom historien. Mødre kan utføres av hvem som helst, på flere måter – ikke-heteronormative opplevelser er for eksempel ikke representert likt i samfunnet. Fortellinger rundt reproduksjon, spontanabort og tap er også underrepresentert kulturelt og dermed samfunnsmessig.

I 2021 deltok jeg på en sommerworkshop, hvor lederen av workshopen beskrev seg selv som radikalisert av sin opplevelse av fødsel og morskap. Dette resonerte til meg og mine erfaringer. I 2016 ble jeg mor til en gutt, og i februar ble han tatt ut av meg på Arendal sykehus med keisersnitt grunnet komplikasjoner (HELLP). Dette resulterte i traume og PSTD. Tall fra Storbritannia tyder på at 28 000 kvinner per år lider av PTSD etter traumatisk fødsel, og studier viser at kvinner har minst 15 % større sannsynlighet for å lide av postnatal depresjon etter keisersnitt. Det som har vært overveldende er mangelen på studier om dette emnet. Obstetrisk vold er knyttet til økt depresjon, lavere fødselstall og PTSD. Denne opplevelsen var så traumatisk at den førte til underbehandlet postnatal depresjon i årevis og PTSD.

Da jeg i uke 38 ble sendt til sykehus med mistanke om gallestein, og fikk beskjed om at jeg hadde HELLP syndrom, og hastet inn til operasjon for akutt keisersnitt. Dette betydde at jeg ikke hadde noen fødsel eller noen av de naturlige prosessene som er involvert i de fleste fødsler. HELLP-syndrom er en type komplikasjon i svangerskapet som stopper leverens funksjon og påvirker blodet, det er alvorlig diagnose og er bare tilstede i 1-2 av 1000 svangerskap. Obstetrisk vold er knyttet til økt depresjon, lavere fødselstall og PTSD. Før dette året hadde jeg ingen anelse om at fødselsvold eksisterte – og at denne volden kan utøves mot deg i prosessen med omsorg og redde livet til deg og ditt barn. Dermed har hender for meg blitt et symbol for både omsorg og skade, ødeleggelse og redning. I folkeeventyr er det flere historier om kroppsløse hender, disse er moderne og historiske – hender som dukker opp og forbyr fare eller får deg til å vike av en vanlig vei til din død eller skade.

Det siste halvannet året har jeg brukt min praksis som en katartisk prosess for å visualisere og muliggjøre ord rundt en opplevelse det har vært umulig å forme ord rundt, slik det ofte er med traumeopplevelser. Helt siden jeg kan huske har jeg vært interessert i historier, historier om menneskelige erfaringer. Problemet jeg nå sto overfor var hvordan jeg skulle fortelle denne historien, når jeg ikke kunne snakke om den. I «The wounded storyteller» snakker Arthur W Frank om kaoshistorier, i motsetning til gjenopprettende historier der historien følger en vei der en lykkelig helbredet slutt oppnås:

“The teller of chaos stories is pre-eminently, the wounded storyteller, but those who are truly living the chaos cannot tell in words. To turn chaos into a verbal story is to have some reflective grasp of it. The chaos that can be told in story is already taking place at a distance and is being reflected on retrospectively. For a person to gain such a reflective grasp of her own life, distance is a prerequisite.” P.98.

Dette kunne jeg relatere meg til. Ofte er oppleves narrative når en står midt i sykdom at situasjonen ikke bærer preg av en lineær start eller slutt, det er en sammensatt situasjon av komplikasjoner. Dermed er det umulig å forholde seg til et slikt narrativ lineært, det er kaotisk. Via min kunstneriske praksis har jeg fått rom til å utforske og omstrukturere de kaotiske erfaringene, narrativ og følelser.

Siden jeg startet prosjektet har jeg fokusert på å anvende medier som iverksetter det umiddelbare, det utøvende og repeterende. Dette innebærer at jeg jobber med leiere og keramikk i både skulptur, video, tegning og tekst. Arbeidene som vises i utstillingen markerer en ny fase i mitt kunstneriske virke – en startsfase. Fra nå av vil det igjennom det personlige også inkludere spørsmål som angår samfunnet, kollektive erfaringer og perspektiver inn til nye diskurser og løsninger til et system som ikke passer til sitt formål.»

– Carrina Thornton, juni 2022

Engelsk/English

Not Fit For Purpose

“The works shown in Not Fit For Purpose chart a journey into Motherhood which has been tinged and effected by the way in which my child left my body. Using storytelling of personal experience as a centrifugal point I hope to verbalise and to point to problematics in society around birth, the post-natal, motherhood and care. These personal glimpses I share open the pathway for others to question and share their own experiences. There is so much unsaid about the subject of Motherhood which is hugely complex and emotive for so many. We have been bombarded with often sentimentalised narratives, where the dark side has no place. Motherhood has often been represented by male voices as observers, and women’s voices have been side-lined through history. Mothering can be undertaken by anyone, in multiple ways – non-heteronormative experiences are not represented equally in society for example. Narratives around reproduction, miscarriage and loss are also underrepresented culturally and thus societally.

In 2021 I participated in a summer workshop, where the leader of the workshop described herself as becoming radicalised by her experience of birth and motherhood. This really resonated with me, as issues I didn’t have any awareness of as a young single, white and somewhat attractive (although plump) European woman became more and more apparent as soon as I became a mother.

In 2016 I became pregnant with my son, and in February he was taken out of me in Arendal hospital. My phrasing of this is very intentional, as in week 38 I was sent to hospital with suspected gallstones, and was told that I had HELLP syndrome, and rushed into surgery for an emergency caesarean section. This meant that I had no labour or any of the natural processes which are involved in most births. HELLP syndrome is a type of complication in pregnancy which stops the liver working and effects the blood, it is very dangerous and is only present in 1-2 out of 1000 pregnancies.

This experience was so traumatic that it led to undertreated post-natal depression for years and PTSD. UK figures suggest that 28,000 women per year suffer from PTSD after traumatic birth, and studies show that women are at least 15% more likely to suffer from post-natal depression after caesarean section. What has been overwhelming is the lack of studies on this subject. Obstetric violence is linked to increased depression, lower birth-rates, and PTSD. Before this year, I had no idea that Obstetric Violence existed – and that this violence can be enacted on you in the process of care and saving you and your child’s life. Thus, hands for me have become a symbol for both care and harm, destruction, and rescue. In folklore there are multiple stories of disembodied hands, these are contemporary and historical – hands which appear and forbode danger or cause you to veer off an ordinary road to your death or injury.

This last year and a half I have been using my practice as a cathartic process to visualise and enable words around an experience that has been impossible to form words around, as is often the case with trauma experiences. Ever since I can remember I have been interested in stories, stories of human experiences. The issue I was now facing was how to tell this story, when I couldn’t talk about it. In “The wounded storyteller” Arthur W Frank talks about chaos stories, as opposed to restorative stories where the story follows a path where a happy healed ending is achieved:

This speaks to me that often the narratives that in the midst of illness have no linear start or end, all the issues are happening simultaneously – and whilst in chaos, linear story telling is impossible or scrambled. However, via my practice I found that having the distance of art production and allowing the work to cover the then, now, and in-between I was able to organise and reinvestigate the chaotic narratives, experiences, and feelings.

Since beginning this project, I have been focusing on mediums which enable immediacy, the unrehearsed and repetition/revisiting. This means a clay practice using sculpture and video, with also drawing, text, video sketches/actions and haptic expressions using matter. The works shown mark an initiation into a new phase of my practice, and a beginning phase. From here onwards the personal will include multiple questions around society, common experience and new solutions to a system not fit for purpose.”

– Carrina Thornton, June, 2022