Kåre Tveit – modernisten fra Arendal 13. February - 23. May 2021 - ARTendal

Den 1. mars 2021 er det 100 år siden maleren Kåre Tveit (1921–1992) ble født i Arendal, og i den anledning viser vi et utvalg av hans malerier i ARTendal, Bomuldsfabrikens galleri i sentrum. Kåre Tveit studerte ved kunstakademiene i Oslo og København på 40-tallet, og ved det illegale kunstakademiet under Axel Revold og Jean Heiberg under krigen. Han debuterte på Høstutstillingen i 1947, og var senere representert både der og i Unge Kunstneres Samfund flere ganger. Han vakte raskt oppsikt både i kunstmiljøet og blant publikum, og ble blant annet innkjøpt med til sammen fire verker av Nasjonalmuseet. Gjennom landskapsmotiver og stilleben arbeidet Kåre Tveit med å bygge opp billedrommet ved bruk av lys og farger, og han var preget av franske og danske modernister.

Samtidig som Tveit var en del av den norske kunstscenen, flyttet han ganske raskt tilbake til Arendal og ivret etter å få kunsten til folket og folket til kunsten. Han arrangerte utstillinger og oppretta lokale tegne- og malerskoler for å øke forståelsen for kunst blant folket. Etter hvert avtok hans kunstneriske produksjon, og da han døde i Arendal i 1992 hadde han i stor grad mistet kontakten med det nasjonale kunstmiljøet. Men på sitt beste er Kåre Tveit en viktig representant for modernismen i norsk kunsthistorie. Det finnes lite skriftlig materiale om ham, vi er derfor veldige glade for å kunne utgi en liten utstillingskatalog i forbindelse med utstillingen på ARTendal og markeringen av Kåre Tveits 100-årsjubileum.

Tveit var en ivrig forkjemper for at folk flest skulle ha glede av kunst. Da Agderpostens journalist på midten av 1940-tallet spurte den unge kunstneren hva det alminnelige mennesket skal gjøre for å forstå moderne kunst, svarte han: «De skal se og atter se, slappe av og la virkningen komme fra bildet. Det er med et moderne maleri som det er med musikken. Ikke all musikk kan forstås med engang, den må høres om og om igjen for at man skal kunne føle at dette er virkelig noe, – en må kort og godt lære seg til å forstå den. Og hvorfor kan det ikke være med maleriet som med musikken? En forstår jo ikke alltid hvorfor musikken er laget slik og slik, men en nyter den likevel. Hvorfor kan en da ikke nyte et maleri uten nettopp å forstå hvorfor det er slik og slik? Høres det rart ut? Fargene som klinger sammen er som musikk, bare med den forskjell at de oppfattes med øyet i stedet for øret. Jeg føler meg ofte så unyttig som maler, men så sier jeg til meg selv: Folk har behov for kunst. Livet er ikke bare mat og klær.»