DEN ILLUSTRERTE MANNEN

08. February - 16. Mar 2014 - Bomuldsfabriken

Duck Tails and Car Culture (2012) presenterer norsk og internasjonal rockabilly-historie gjennom mote, musikk, livsstil og bilkulturen som har vokst fram av denne subkulturen som oppsto på 1950-tallet. Rocking Tattoos (2013) omhandler kroppskunst på rock’n’roll-fans fra mange deler av verden. Raymond Moskens bilder viser hans fascinasjon og kjærlighet til denne kunstformen. Dette er Moskens hittil største utstilling. Vi presenterer flyfoto i svart/hvitt og bildeserier fra begge bøkene.

 

 

Raymond Mosken (f.1956) var en del av Jubileumsutstillingen – Arendal 275 år i 1998. Den gangen viste han 3D flyfotografier tatt over Arendal. Vi traff hverandre igjen på A-Bombers Old Style Weekend i Backamo, Sverige sist sommer. Raymond ivrig fotograferende til sin siste bok Rocking Tattoos. På sitt beskjedne vis viste han fram litt av konseptet og jeg tenkte at tiden er inne for å samle hans prosjekter i en stor utstilling. Det er blitt en storslått presentasjon med en stor samling bilder som handler om menneskers tilværelse. Teksten er skrevet av professor i fotografi, Robert Meyer.

 

Raymond Mosken har BFA i fotografi fra Göteborgs Universitet (1985-89). Han jobbet for musikkavisen Beat på 80-tallet og jobbet som ”freelance” fotograf, mye med bilder fra musikkmiljøet. Mosken har arbeidet med luftperspektivet som tema siden 1989 og deltatt på en rekke kollektive utstillinger, bl.a. flere ganger på Høstutstillingen. Han er innkjøpt og har mottatt stipend fra Norsk Kulturråd, er representert med fotografier fra flyfotoprosjektet i Hasselblad Foundation i Gøteborg og har produsert bøkene Duck Tails and Car Culture og Rocking Tattoos på Kontur Forlag.

 

Duck Tails and Car Culture (2012) presenterer norsk og internasjonal rockabilly-historie gjennom mote, musikk, livsstil og bilkulturen som har vokst fram av denne subkulturen som oppsto på 1950-tallet. Rocking Tattoos (2013) omhandler kroppskunst på rock’n’roll-fans fra mange deler av verden. Raymond Moskens bilder viser hans fascinasjon og kjærlighet til denne kunstformen.

 

Dette er Moskens hittil største utstilling. Vi presenterer flyfoto i svart/hvitt og bildeserier fra begge bøkene.

Katalogtekst

Den illustrerte mannen

Robert Meyer

Det som gjør et bilde til et bilde er at det ikke forestiller seg selv. Slik skiller det seg fra de fleste ting vi forholder oss til i livet. Bilder kan skape forestillinger, assosiasjoner eller vekke minner. Hvis ikke ville bildet bare forbli et objekt, et stykke overmalt lerret eller kanskje et papir tilgriset med kull- eller fett-stift… o.s.v. Men bildet klarer, på en magisk måte, å få oss til å se ting som faktisk ikke er der; bilder er egentlig illusjoner. Men i vår tid er vi så vant til slike illusjoner at vi ikke lenger forbauses. Tvert i mot forventer vi at ethvert bilde skal overraske og forføre oss.

 

I 1839, da fotografien ble offentlig kjent, fikk publikum se bilder som var enda mer forførende. Bildene ble kalt for «lysbilder» fordi de var tegnet av solen. Likheten med den ytre verden var så overbevisende at man snart glemte at det handlet om bilder. Fotografiet klarte å vise oss steder vi ikke hadde vært, og betraktningen ble blandet med vår egen direkte erfaring – og snart ble grensene mellom en almen sannhet og den personlige erfaringen nesten utvisket. Vi ble blendet av den forførende likheten mellom motiv og bilde – og etter hvert mistet mange nysgjerrigheten på forskjell mellom illusjon og virkelighet. Vi la ikke lenger merke til magien, og lot oss villig «lure» til å tro at fotografi (video også for den saks skyld) bare evnet å formidle virkeligheten, nøytral og korrekt. I dag er de fleste bilder fotografiske, enten det gjelder internet, TV, aviser eller bøker. Slik vi gjenkjenner og identifiserer fjernsynsprogrammer når vi browser TV-kanaler, så gjenkjenner vi også de fotografiske bildene lett i forhold til tegninger eller andre håndlagde, konstruerte bilder. Forbruket av bilder har aldri vært større. Konsekvensen er at langt de fleste referanser i vår visuelle verden finnes i fotografiske fremstillinger.

 

Det er nettopp dette som gjør at fotografi kanskje er den viktigste formen for billedkunst i vår tid. Samtidskunstens utfordring handler tildels om å bringe oss tilbake til undringens rike, til bevisstheten om at ethvert bilde er en illusjon som er skapt av en kunstner. Det handler om at vi ønsker å løfte blikket og oppleve det magiske som åpner dører til vårt eget indre, til våre drømmer og fantasier og overskride fornuft og rasjonalitet. Men hvis vi ikke orker å vekke vår naturlige nysgjerrighet, og heller lar oss synke ned i den visuelle analfabetismen, ja da er det ikke mer å si om den saken.

 

Raymond Moskens visuelle tilbakeblikk er utformet i fotografiske bilder, gjerne i svart/hvitt (idag minner de oss om at det er bilder og ikke virkelighet). Ved første blikk peker bildene hans i mange ulike retninger. Noen bilder er tatt fra fly, andre fra miljøer rundt «Duck-Tail»-biler og taoveringer. Motivene er oftest mennesker og handler om forholdet mellom mennesker. Noen ganske tette og intime, og andre viser strukturer mennesker skaper for seg og andre. En viktig side ved Raymond Moskens fotografi er hans måte å temperere det narrative (fortellende) fotografiet med klare formale virkemidler. Rytme, gjentagelser, forenklinger og de transparente «maskene» hvor positurene avkrefter mer enn de bekrefter. Menneskene skinner gjennom både biler, lærjakker og tatoveringer. Ved siden av hverandre danner de mindre historier, som Bradburys short-stories. Og bildene til Raymond Mosken har mange nivåer, mange lag av transparente, flertydige relasjoner.

 

Raymond Moskens fotografier, hører hjemme i genren «Human Relations», hvor bildene handler om menneskers tilværelse, drømmer, ønsker og savn. Fotografiens unike evne til å oppfatte og formidle umiddelbarhet og spontanitet, vage valører av følelser og utrygghet… og ikke minst individets rolle i sammenhenger blir noen av de aspektene som er med på å skape uttrykket. Dette mangfoldet innebærer også at fotografiske bilder innebærer langt flere subnivåer og metanivåer enn mediene bruker. Og det var nettopp i den rent ytre, kjappe oppfattelsen som «MTV» og musikkvideoene satte den langsomme og dvelende betraktningen til side for å utnytte bildene i hurtige, rytmiske sekvenser – på linje med populærmusikkens hurtig repeterende rytmer. Det er ikke lenger viktig å la studiet av bildet utvikle og synke ned i bevisstheten. Slik blir bilder ofte redusert til dekorative «mønstre».

 

Fordyper vi oss derimot i bildene, det ene etter det andre, oppdager vi kanskje at «fortellingene» oppstår mens vi betrakter dem og lar blikket fortsette videre til neste bilde. På den måten kan «fortellingen» våkne til liv og gir plass til scenariene som utvikles i en hermeneutisk prosess. Fotografier forholder seg som regel til hva som skjedde rett før – og hva som vil skje videre. Likeledes handler de fotografiske bildene også om det som ligger utenfor bildekanten, på linje med det som finnes innenfor. Etter hvert forstår vi at historiene tilhører oss; hver historie blir vår egen historie – og vår egen versjon – selv om de har sitt utspring i Raymond Moskens bilder.

 

Den amerikanske sciens-fiction-forfatteren Ray Bradbury samlet 18 av sine tidligere short-stories mellom to permer (1951). Han kalte antologien for «Den illustrerte mannen», og skrev en liten historie om en vandrer som slår seg ned ved leirbålet til fortelleren. Kroppen hans var dekket av tatoveringer, og bildene begynte å leve når man studerte dem. I det siste bildet oppdaget plutselig fortelleren at det handlet om ham selv fordi han kjente seg igjen i den dramatiske handlingen som utspant seg på den ene skulderen til den illustrerte mannen. Fortelleren ble så skrekkslagen at han rømte. På en finurlig måte formidler Ray Bradbury noe av kjernen i bildets natur, hvor betraktningen selvfølgelig setter fortolkningen i gang, og betrakteren snart oppdager at det er hans egne fortellinger som utspinner seg… nesten som spådommer eller klarsynte glimt fra både fortid og fremtid. Det er klart at Ray Bradbury kjente godt til hvordan bilder får liv hvis vi tar oss tid når vi betrakter dem. Et gjennomgåede tema hos denne berømte science-fiction-forfatteren er forholdet mellom mennesket og maskin – og da er det interessant å reflektere over hvor denne grensen går; er datamaskinen og det digitale kameraet å betrakte som selvstendige maskiner – eller er de faktisk kunstneriske hjelpemidler (les: proteser) for den menneskelige bevissthet og det individuelle uttrykketsbehovet?

 

Raymond Moskens bilder handler også om folk som tatoverer seg, iblant over store deler av kroppen. Bilder med ulikt innhold fra både symboler og dekorasjoner, dramatiske handlinger, representasjoner av kjærester eller kanskje forbilder og idoler o.s.v… i de fleste tilfeller handler det om visuelle uttrykk med svært personlig opphav. Tatovering er ikke bare en kult i enkelte, lukkede miljøer, men det å dekorere eller illustrere kroppen kjenner vi også fra mange forskjellige kulturer i historien. Bilder med magi som gir kroppen eller sjelen styrke eller makt. Bilder som kan ha sitt utspring fra ritualer og magi, i slekt med Voodoo eller krigsmaling (og sminke). I alle fall er det bilder som forandrer en. Om de skal eksponere eller skjule kan man alltid diskutere, men de fanger oppmerksomheten, forandrer inntrykket av mennesket og bilder kan raskt lede bikket til uventede steder på personen. Hos Raymond Mosken får de ytterligere ett tillegg, som «bildet i bildet», og da oppstår det enda flere nyanser.

 

Det fotografiske bildet har en utrolig styrke i sin autentisitet, i en nesten uimotsagt autoritet i “fordi det ble fotografert, så var det”… men autoriteten er svært begrenset tross alt. Fotografiet sier ikke alt om motivet. Som dokument er det overfladisk og lite troverdig, på linje med tagging på offentlige toaletter ala “Killroy Was Here!”. D.v.s. at det medfører riktighet at det sto skrevet slik, men det sier ikke noe om hvem som skrev og hva han/hun mente, og som bilde: hvorfor fotografen valgt den teksten og ikke noe annet o.s.v. Autentisiteten ligger nok i kunstnerens hånd; fotografen. Det er hans blikk, hans valg og hans ønsker som førte til bildet. På denne måten reduseres autentisiteten fra å være et dokument (!)… til å forbli et kunstnerisk statement eller uttrykk. Og det er nettopp dette som bærer Raymond Moskens fotografiske bilder. Det er her de har en kunstnerisk verdi; det faktum at det er hans verk, hans intuisjon og hans valg fra først til sist.

 

På tross av digitalfotografienes overflod av bilder, for mengdene av Instagram, selfies, helautomatiske kameraer, autofocus og hvitbalanse, så bør vi ikke gå miste om de faktiske bevisste kvaliteter som bærer det fotografiske kunstverket – og som ofte handler om nettopp intuisjon, forståelse av de fotografiske virkemidlene og den menneskelige faktoren i tillegg til forståelse av lys og tidspunkt. Vi må aldri undervurdere fotografens rolle, hans evner, intuisjon, hans blikk og evne til nærvær, og heller dvele ved David Robbins filosofiske bemerkning: «The Camera Believes Everything» – så sant som det er sagt.

 

Bokliste:

 

Duck Tails and Car Culture
Raymond Mosken
Kontur Forlag 2012
ISBN 978-82-93053-13-2

 

Rocking Tattoos
Raymond Mosken
Kontur Forlag 2013
ISBN 978-82-93053-09-5

 

The Illustrated Man
Bradbury, Ray
Doubleday & Company, Garden City, 1951

 

The Camera believes Everything
Robbins, David
Edition P. Schwarz
Stuttgart, 1988

 

 

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi