DIALOG – Katinka Goldberg/Stig Lundgren

02. March - 07. Apr 2019 - Bomuldsfabriken

Bomuldsfabriken Kunsthall ønsker velkommen til utstillingen DIALOG med fotografier/installasjoner av Katinka Goldberg og malerier/tegninger av Stig Lundgren. Utstillingen spiller på spenningen mellom nærhet og avstand i relasjoner; både i mellommenneskelige forhold, men også relasjoner i og mellom visuelle uttrykk. Utstillingen er åpen 02.03.–07.04. ti–sø kl 12–16. I samme periode viser vi landskapsrelaterte malerier av Stig Lundgren i utstillingen LANDSKAP i ARTendal, Torvet 5. Utstillingen LANDSKAP er åpen fr–sø kl 12–16.

 

 

Goldberg er en svensk kamerabasert kunstner som har arbeidet i Norge siden 2008. Hun utforsker det fotografiske mediets egenskaper som både virkelighet og fiksjon. I tillegg arbeider hun med vann og speilinger av fotografier i vannoverflaten, gulvprojeksjoner og lysbokser i stort format med motiver som ligger i skjæringspunktet mellom det groteske og det vakre. Utstillingen er en dialog med den svenske maleren Stig Lundgren, som også var hennes stefar. Lundgren har med sin lekenhet, ekspressivitet og råhet inspirert hele hennes kunstnerskap. På tross av at Lundgren gikk bort i 2003 har han vært en stor hjelp i hennes prosjekter. I utstillingen vises deres verk sammen for første gang. Tematisk bindes utstillingen sammen i og med at begge kunstnerne tar utgangspunkt i den konkrete ytre virkeligheten for å visualisere en abstrakt indre virkelighet.

 

Verksliste_1-19

 

 

Katalogtekst

DIALOG

Kunsthistoriker Linda Myklebust

 

 

Gå inn i Dialog! Utstillingen handler om sosiale relasjoner og om å møte seg selv i og gjennom andre. Det er også en dialog mellom to kunstnerskap, hvor ulike uttrykk fra forskjellige generasjoner møtes i et felles driv for å kommunisere visuelt. Verkene i Dialog forteller gjennom bilder om forhold som kan være vanskelig å uttrykke på andre måter.

 

Stig Lundgren var en kompromissløs ekspresjonist. Hans malerier og tegninger er bygget opp av fargeflater og rytmiske konturer, og gjennom strekene og penselføringen legger han igjen spor av seg selv i bildene. Motivene er psykologisk ladede menneske- og naturskildringer, som han abstraherer med presisjon. Katinka Goldberg bruker fotografiet som utgangspunkt, men bildene i utstillingen her er dekonstruerte, kollasjer, ofte fremstilt skulpturelt eller som installasjoner. Hun bruker ofte seg selv som motiv, men fotograferingen av den ytre virkeligheten er motivert av å se og vise den indre virkeligheten.

 

Stig var Katinkas stefar. Som kunstner sier hun at hun er i en vedvarende indre dialog med hans uttrykk. Hun sier at det var han som viste henne hvordan man kan se gjennom bilder, og hvordan det visuelle kan skape tilhørighet og nærvær. Stig Lundgren gikk bort i 2003, 53 år gammel. Det er første gang arbeider av disse to kunstnerne vises sammen.

 

Dialogen i utstillingen foregår mellom to kunstnerskap som virker på hver sin tid i hver sin tradisjon og omgivelser, men med en felles søken etter kommunikasjonen i det visuelle. Denne kommunikasjonen gjør at dialogen forsetter med og i oss som ser. Det vakre, morbide og intime vil ha en følelsesmessig respons. De skjulte ansiktene i Goldbergs arbeider, en avsløring. De abstraherte figurene til Lundgren, en gjenkjennelse. Selv om begge kunstnerne uttrykker subjektive opplevelser, er disse likevel allmenngyldige gjennom abstraksjoner. Lundgrens figurer er komprimert til det essensielle og Goldbergs bortvendte mennesker uten ansikt gjør det lett å plassere seg selv inn i bildene. Motivert av ekspresjon og kanskje like viktig motivert av personlig bearbeiding, er disse kunstnernes arbeider fulle av spenninger som trigger empati og selvinnsikt.

 

Bristningar
Goldbergs arbeider her er i hovedsak hentet fra serien Bristingar. Den er andre del av en triologi som handler om relasjoner og søken etter tilstedeværelse, både i seg selv og i verden. Med utgangspunkt i hennes egne familieforhold er seriene visuelle refleksjoner over hvordan oppvekst og historie legger grunnlag for identitet og selvbilde. Først kom Surfacing, hvor Goldberg sier at hun har fotografert atmosfæren mellom seg selv og sin mor, spenningen mellom nærheten og avstanden i forholdet deres. Surfacing ble gitt ut som fotobok på Journal forlag i 2011. Det var noe som kom til overflaten gjennom dette prosjektet som er tatt med videre i kunstnerskapet. Både i form og tematikk, og i behovet for å uttrykke og å fortsette å bearbeide. De to neste seriene kommer også til å kulminere i bøker. Boken som medium legger til rette for et mer direkte og intimt møte med den som ser, og forutsetter en annen form for lesning enn et bilde eller objekt i gallerirommet gjør.

 

Siste del av triologien er Shtumer Alef, som skal lanseres i vår som del av antologien Norwegian Journal of Photography vol 4. Prosjektet handler om Goldbergs jødiske røtter og om hvordan hennes mormor flyktet til fots fra Norge til Sverige under krigen. Gjennom å selv gå fluktreisen i følge med mormorens dagbok, undersøker Goldberg hennes jødiske arv og hvordan krigsminner påvirker påfølgende generasjoner. Tittelen er hentet fra det Jiddiske alfabetet og står for stillhet.

 

Det er i Bristningar Goldberg vrenger seg selv ut i størst grad. Hun konfronterer oss med konsekvensene som oppveksten har ført til i hennes forhold til egen kropp. Hun kutter opp og setter sammen på ny. Panne, øyne, hår, rygg, lår, tenner. Hun gjentar prosessen igjen og igjen. Kutter opp og setter sammen. Nært, men på avstand. Gjennom avfotograferinger av hud vil hun vise seg selv hudløs, uten maske. Farmoren er også til stede i Bristingar. Vi ser henne allerede i det første rommet, med løveungen på fanget i et fast grep. Vi treffer henne likevel ikke. Farmors ansikt er skjult av et stramt håroppsett, ordentlig, ryddig. Nystrøket som den hvite skjorten. Det er løveungen vi treffer i bildet, et eksponert barn på farmors fang.

 

Hudskulptur litt lenger inn i utstillingen var utgangspunktet for serien. Dette er Katinkas fragmenterte selvbilde som er reparert og formet til noe som fungerer, noe som er samtidig sårbart, kvelende og klaustrofobisk, men også kraftig, potent og vakkert. Hun sier at bildet handler om følelsen av avstand som konsekvens av å være for nær. Det beskriver et fremmedgjort forhold til egen kropp, når man stenger av og blir kontaktløs i forhold til seg selv.

 

Det svenske begrepet «bristningar» kan ha flere betydninger; en brytning, eksplosjon, anfall eller utbrudd. Defekt, skavank, eller fravær av noe. Bristninger i huden kommer av radikale endringer på innsiden; at det som er inni blir for stort og presser på slik at det ytre skallet vårt ikke holder, det brister og setter arr som forblir for alltid.

 

Ekspresjon
Det var Lundgren som lærte Goldberg å jobbe opp en komposisjon i kollasjene, å vri og vende på former for å falle til ro med noe som fungerer. Arven fra stefaren har vært å bruke estetikk og uttrykk til å våge å stole på at man finner fram til slutt. Begge kunstnerne likestiller de formale og de psykologiske hensiktene. Farge, tekstur, form og linjer har absolutt verdi i seg selv på denne utstillingen. Stig Lundgren var en kolorist, og gjennomgående er det fargene som gir både form og innhold i bildene hans. I de intime, sensuelle skildringene kan det handle like mye om den gule formen som er rammet inn av en mørk kontur eller den blå figuren mot den rosa bakgrunnen. Mellomrommet mellom figurene hans, det ubehandlede lerretet, er effekter i komposisjonen men også en spenning i relasjonen. En pinlig stillhet eller et skjevt maktforhold.

 

Stig Lundgren gikk på kunsthøyskolen i Stockholm i en tid hvor postmodernismen hadde bitt seg fast, hvor håndverket ofte måtte vike for konseptet, og hvor 70-tallets politiske engasjement gjennom kollektiv skaping av ideer enda satt i veggene. Maleriet hadde riktignok fått et oppsving igjen, etter å ha blitt erklært dødt flere ganger de siste 100 årene (særlig siden oppfinnelsen av fotografiet rundt 1830). Nyekspresjonisme og nyfigurasjon fra Europa preget også trendene her oppe i nord. Vi ser denne bølgen hos Lundgren, men uttrykket hans fremstår likevel selvdrevent, som et nødvendig virkemiddel for å oppnå mening og hensikt. Insisteringen på maleriet og det modernistiske uttrykket holder gjennom utdannelsen og videre i hele hans virke.

 

Konturen er sentral i Lundgrens figurer. Bokstavelig talt. Den følger formen som både omriss og innhold og beskriver det som er under huden. Noen ganger antyder den skjelett eller innvoller, andre ganger psykologiske personlighetstrekk eller følelser. Eller så har den en hensikt i seg selv, som en dansende strek i formen. Dette ønsket om å blottlegge det som er under huden ser vi også i Goldbergs arbeider. Både ansikt og kropp fremstår avslørt og sårbart. Det under er ofte groteske bilder av kjøtt, fett og årer, men det kan også være rosa silke som bobler ut av et ansikt eller trekroner som sola stråler gjennom.

 

Denne allegoriske bruken av naturen for å beskrive stemninger og psykologiske forhold står i en romantisk tradisjon, og bruken av vannspeilinger og bjørkeskog forankrer begge kunstnerne i den nordiske kunsthistorien (flere av Lundgrens naturmotiver vises som en parallell utstilling på galleriet ARTendal). Lundgrens situasjonsbeskrivelser av kjærlighet og skjeve maktforhold kan også minne om Edvard Munch, men han er likevel mer direkte og rå enn melankolsk.

 

Avslørt
En av veggene er viet et utvalg av Lundgrens portretter. Dette er en serie tegninger av reisende på t-banen i Stockholm. Karakterstudier i pastell fra en observatør, som han brukte som skisser for maleriene. Portrettene er nære, men abstrakte, samtidig snap shots og konstruerte personkarakterer. Det er flere kunstnere opp gjennom historien som har tatt utgangspunkt i mennesker i transit for å fange noe ekte og utilslørt. De amerikanske dokumentarfotografene på 40-og 50 tallet brukte også metroen som rom for studier. De ville avsløre mennesket foran kamera. Den amerikanske fotografen Walker Evans sa at “The guard is down and the mask is off, even more than when in lone bedrooms (where there are mirrors). People’s faces are in naked repose down in the subway.”

 

Kamerateknologien på midten av forrige århundre var kommet langt nok til at det var mulig å fotografere vanlige mennesker på gaten. Man kunne som fotograf nå oppsøke motivene der de var, istedenfor å hente dem inn og stille dem opp foran kamera. Evans gjemte kamera under frakken, med linsen ut av knappehullet og tråden til selvutløseren ned frakkeermet. Målet var å fange de u-tilgjorte og ekte menneskene. Stig Lundgrens ekspressive metode trenger imidlertid ikke dette skjulte kamera. Virkeligheten som skildres her er subjektiv og sannheten er udiskutabel. Disse menneskene er portrettert «rett på», vi møter blikket deres og kjenner dem igjen. Hans metode unngår det selvbevisste sløret over den portretterte som fotografiet vanskelig kan unngå. For om de portretterte i tegningene er klar over at de blir nedtegnet er det likevel stor forskjell på det å bli tatt bilde av og det å bli laget et bilde av. Det siste har man mindre kontroll over. På mange måter nærmer likevel Lundgren seg en fotografisk metode, slik også flere av modernismens malere gjorde. Utsnittet, perspektiv og figurer som er kuttet av bilderammen, er av fotografisk karakter. Han jobbet også alltid fram maleriene i et «take», lik en eksponering. Dette er effekter som gir inntrykk av noe umiddelbart og kanskje derfor virker mer sant.

 

Fotografiet som sannhetsvitne er diskutert siden oppfinnelsen av mediet for 200 år siden. Den nye teknologien tok fort over rollen som avbilder av virkeligheten, og malere som tidligere hadde virket som portrettører og historiemalere måtte endre kurs. Følgende var et maleri som begynte å fokusere på sin egen flate, og det modernistiske maleriet vokste fram med brutte perspektiver, tydelig penselstrøk og symboltung fargebruk. Fotografiet har siden blitt en viktig del av språket og kommunikasjonen vår, og særlig de siste 10 årene har det erstattet mye av skriftspråket. Vi bruker i dag bilder for å fortelle hvem vi er, hva vi gjør og hvordan verden er skrudd sammen. Vi er imidlertid fullt klar over at disse bildene kan være iscenesatte, estetiserte glansbilder eller overdramatiserte utsnitt. Et foto er et fryst øyeblikk som er isolert og vanskelig kan fortelle om eksistensielle saker.

 

Slik maleren Lundgren trekker mot det fotografiske, trekker fotografen Goldberg mot maleriet. Begrensningen i fotografiets evne til å vise en kompleks virkelighet gjør at Katinka Goldberg som kamerabasert kunstner trekker mot maleriske metoder og virkemidler. Hun begynner med et blankt lerret og bruker tid for å bygge opp motivet heller enn å finne det gjennom kameralinsen. Som kubistene er hennes avbildninger fragmentert og satt sammen til forskrudde perspektiver for å finne fram til noe som er mer realistisk. Som surrealistene bruker hun absurde elementsammenføyinger for å fortelle sin historie, og som symbolistene bruker hun farger for å beskrive psykologiske forhold. Dette har hun lært av sin stefar Stig Lundgren, som viste henne hvordan man kan se verden gjennom bilder.

 

 

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi