EDENS HAGE osv!

15. June - 01. Sep 2013 - Bomuldsfabriken

Vi presentere ren imponerende samling arbeider utført i lappeteknikk i tekstil av Inger Johanne Rasmussen. Motivene har elementer fra kjente tradisjonelle tekstilmønstre. Formatene er store og fargerike, materialet er innfarget ull. Teknikken har hun utviklet gjennom 15 år. Rasmussen er genreoverskridende med sterke visuelle koplinger til maleri, håndverkstradisjon og design. Samtaler med dramatiker, forfatter og mytolog Terje Nordby har resultert i tekster til flere av verkene.

 

 

Samtaler med dramatiker, forfatter og mytolog Terje Nordby har resultert i tekster til flere verk. I utstillingen opptrer bilde og tekst parvis. Innholdet i tekstene er fylt med kunnskap, myter og eventyr. Tekstene tar opp spørsmål som også er aktuelle i dag. Tekst og bilde er selvstendige verk bygget rundt et felles tema.

 

Den tekstile tradisjonen, som Rasmussen henter sine motiv fra, er ofte fylt av vennlige symboler på lykke og trygghet. Mytene er derimot de store fortellingers arena; her skapes verden og her går den under.

 

Rasmussen har sin utdannelse fra Statens høyskole for kunsthåndverk og design i Bergen med hovedfag i 1992. Hun er født i Kristiansand i 1958, bor og arbeider i Oslo med atelier på Hovedøya.

 

Kritikk i Færdelandsvennen av billedkunstner Johan Otto Weisser

Kritikk i Klassekampen av kritiker/kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke

Informasjon om Inger Johanne Rasmussen

 

 

Katalogtekst

Å kikke ned i en brønn

Solveig Lønmo

Fra en verden i melankoli, eller kanskje det bare er kveldslyset som gjør omgivelsene dunkle og fiolette, studerer mennesket en underlig lyskilde som så vidt røpes fra brønnens bunn. Her er kilden til en livsgnist, egentlig et helt livstre, med blomstrende røtter som bader i det rene brønnvannet. Kronblader, knopper og frukter i nærmest lysende farger gir lovnader om en skjønnhet og mystikk som kan nås gjennom et lite dykk ned i det ukjente.

 

Det ukjente er samtidig velkjent, til og med hjemlig og veldig nært. Motivet i tekstilverket Kilden og treet kan leses som et bilde på den umiddelbare tilgangen vi har til hverdagsskjønnheten – først og fremst representert gjennom ornamentikk og mønstre fra tradisjonelle og «selvfølgelige» tekstiler – bare vi velger å se etter. Inger Johanne Rasmussen har oppdaget denne kildens utømmelighet, og tar på seg oppgaven å gjenfortelle noen av historiene i sine billedtepper. Og det gjør hun med en kompositorisk teft for visuell helhet og frodig detalj som gjør de kjente ornamentene både eksotiske, imponerende og rent til å drukne i.

 

Noen av Rasmussens visuelle fortellinger har følge av verkene til en annen kompositorisk mester; Terje Nordby har skrevet mytebaserte tekster som fungerer som frie viderefortellinger av momenter i billedteppene de er satt sammen med. De narrative kvalitetene som ligger i Rasmussens tepper forsterkes, og de bildeskapende sidene ved Nordbys fortellermåte får sine visuelle forslag.

 

Ut pictura poesis

Forholdet mellom billedkunst og diktning har opp gjennom historien blitt betegnet som et søskenforhold, der opphavet til kreative prosesser og gode ideer ofte kan være det samme. De to søsterkunstene kan også la seg inspirere av hverandre, konkurrere på søskenvis eller samarbeide om å tilby utfyllende opplevelser. Når Rasmussen og Nordby lenker tekstilbilde og essay, er ikke det ene en illustrasjon eller beskrivelse av det andre. De fungerer snarere som to enheter som beriker og komplimenterer hverandre, og belyser tankevekkende eller overraskende sider ved sin medspiller. På ett vis trekkes lesningen av et teppe eller en tekst i en spesifikk retning ved at den andre er tilstede – på den annen side er forholdet mellom bilde og ord så åpent at publikum kan fortsette fabuleringen på egen hånd.

 

Slik for eksempel verket Mørkt tre følges av essayet «Balders drømmer». Med utgangspunkt i norrøn mytologi og treet Yggdrasil – livets tre, som også kan knyttes til død og undergang – trekker Nordby opp tankestier til konkrete naturkatastrofer og kaoskrefter, før han vender tilbake til mytenes arkiv der den lille mistelteinen dreper gudenes elskede Balder, og han avslutter:
Forsøker vi å få hele naturen til å adlyde våre ordrer, kan døden likevel ramme – gjennom en vekst som er så liten og uanselig at til og med gudene overser den.  Det finnes ikke noe system uten sprekker. Det fornuftsbaserte verdensbildet uten guder kan synes perfekt. Helt til det kommer en naturkatastrofe av et slikt omfang at vi ikke lenger vet hvem vi er.

 

Essayet åpner for videre undring og eksistensiell fordypning, og gjør det motsatte av hva en bestemt tolkning av Rasmussens Mørkt tre kunne gjort for opplevelsen. Ord om kunst kan ofte begrense og holde igjen det mer åpne visuelle språket, men her hjelper teksten det visuelle i stedet til sitt neste nivå. Ut pictura poesis, sa barokkmaleren som ønsket at sitt bilde skulle oppleves som ren poesi, eller helst at dikteren skulle hige etter å oppnå noe så fullkomment som maleriet fremviste. Som bildet, så diktningen. Kjærlig søskenrivalisering.

 

Lys og mørke

Motsetningen mellom liv og død, representert av de to teppene Kilden og treet og Mørkt tre (som jo også begge taler om begge deler), er betegnende for Inger Johanne Rasmussens og Terje Nordbys prosjekt. Myter kan, ifølge Nordby, grovt inndeles i tre kategorier: De som aksepterer verden som den er (mange naturmyter), de som i det lengste fornekter verden og forteller om å befri seg fra den (ved å bli eremitt eller gå i kloster) og de dualistiske mytene som bygger på motsetningen mellom det gode og det onde. I vår kultur er det flest av de siste. Fortellingene kan likevel være komplekse og bygge på flere lag av dikotomier, og gudene og heltene har ofte både gode og dårlige egenskaper. Verden mytene beskriver, altså vår verden, er ikke svart-hvit.

 

Også i Rasmussens arbeider blandes motsetningene; det vakre kan være alvorlig og det enkle mettet med mening. Selv sier hun at det vonde trer lettere frem i det vakre enn i kunst som bare fremfører elendighet. Men i utgangspunktet positive ord som «trygt» og «vakkert» oppfattes ikke så attraktive på den delen av samtidskunstscenen der adjektivene «utfordrende» og «kritisk» er det som betegner den gode kunsten. Helt siden avantgardismen – der futuristene eksempelvis mente at det vakre kun fantes i voldelig kamp – har det vakre blitt mistenkeliggjort, og opplevelser av opphøyet skjønnhet blitt forbundet med skjulte motiver (hos den borgerlige overklassen).

 

Det er imidlertid det trygge og vakre som utgjør hovedegenskapene ved tekstilene mennesker av alle samfunnslag har omgitt seg med opp gjennom historien. Det er disse tekstilene som er Inger Johanne Rasmussens inspirasjon; hun forteller nye historier om den trygge rødrutete kjøkkenduken og det vakre blomstrete tapetet. I tråd med Nordbys rikholdige myterepertoar, vil guden Apollon være folkekunstens og de hjemlige tekstilers beskytter, mens hans motsvar Dionysos herjer på den postmodernistiske, kaotiske kunstscenen. Apollon er harmonisk, mens Dionysos er ekstatisk. De to kreftene utfyller hverandre. For de har begge også litt av hverandre i seg. Kjøkkenduken er vitne til krangel, tårer og svik, mens det konseptuelle verket kan være strengere og mer måteholdent enn Apollon selv.

 

Det vakre vil heller aldri forsvinne fra kunstscenen, men snarere behandles og oppfattes på nye måter. I sin innledning til tekstsamlingen Beauty (2009 – altså temmelig nylig) i serien Documents of Contemporary Art skriver Dave Beech at det vakre ikke er noe som er gitt, men noe vi gjør og noe vi forandrer. Inger Johanne Rasmussen mener også at gleden og skjønnheten er endrende, og derfor de farligste av krefter. I teppene sine har hun alltid som mål å skape noe vakkert. Men, fri fra dikotomiene som hun er, kan hun smette inn uro i alt det skjønne. Hvert enkelt verk representerer gjerne mer enn det umiddelbart avlesbare, og fylles med betydning i møte med betrakterens bakgrunn og behov. Roen ligger hos den som ser; uroen likeså.

 

I essayet «Whatever Happened to Beauty? A Response to Danto» (1996) skriver filosof Kathleen Marie Higgins om nettopp potensialet i det vakre:
Kanskje vår tids unngåelse av skjønnhet gjenspeiler vår dypeste frykt for oss selv. Kanskje vi betviler at vi har et hjerte som er tilstrekkelig til både å like og transformere samtidig. Tvangsmessig oppmerksomme på hva som er stygt, opplever vi skjønnhet som en truende utfordring. Men baksiden av denne trusselen er et løfte. Skjønnheten lover, i Dantos formulering, å ”forvandle det trivielle” i vår hverdagslige virkelighet. (egen oversettelse)

 

Samtidig viser jo Inger Johanne Rasmussen hvordan det vakre allerede finnes midt i alt det hverdagslige, i folkekunsten og de (for mange) unnselige tekstilene.

 

Puslespill

Unnselige er vel også et høyst passende ord for militære fotkluter. De tovede ullklutene som opprinnelig ble tråkket svette (anvendt i skoene i stedet for sokker) er transformert til de mest fargesterke blomsterblader i Rasmussens hyllende komposisjoner – for en kontrasttilværelse! Hvert teppe er et puslespill av fargede stoffbiter, sydd sammen for hånd.
Også Nordbys arbeidsmåte kan karakteriseres som et puslespill. Han bruker sin omfattende kulturhistoriske kunnskap til å trekke opp slående sammenhenger mellom fenomener, tider og steder som i utgangspunktet står langt fra hverandre. For ham er fortellinger gjennomsiktige, sier han, og slik kan de lett legges oppå hverandre. Da trer likhetstrekk frem som blinkende lys, og veven dannes.

 

Slik han trekker frem både Divina Commedia, Draumkvedet og Gilgamesj – og Dracula, Voldemort og Bøygen i løpet av den korte teksten «Alene i mørket» (som komplimenterer teppet Skogen). I stedet for å bli ren «namedropping» underbygger trådtrekkingen et klart poeng:
[Det blir] mening i at vi alltid må fortelle historier om monstrene: Skal individet og samfunnet leve et fullverdig liv, må indre monstre bekjempes, de som lokker oss til å tro at det gode liv handler om å tjene mest mulig penger, oppnå mest mulig velferd, utøve mest mulig makt, ligge med flest mulig partnere, konsumere og  fylle tilværelsen med overfladiske nytelser. Å kalle dette synd er umoderne, det tåler vi ikke. Men monstrene går aldri av moten. De skifter bare ansikter.

 

Filosofi- og litteraturhistorie, sivilisasjonshistorie og hendelser fra vår tid pusles sammen med bibelfortellinger, mytologi og eventyr. Terje Nordbys brikker overstiger tusentallet.

 

Rasmussens Brudeteppe til rødt og grønt tar bokstavelig talt form som et puslespill. Ett stort teppe er klippet opp og stilles ut spredt, som en gåte, en rød-grønn tråd, en lek for nygifte? Den komplementære fargekontrasten er, med kunstnerens egne ord, en harmoni mellom sterke motsetninger – som en magnet som trekker og skyver samtidig. Igjen en sammenstilling mellom vakker letthet og det mer alvorstunge. I Gammel kriger har hun puslet sammen kvadratiske «piksler» i mønsteret til det som kunne vært et tradisjonelt åkle, og plassert en like pikslet dataspillsoldat i forgrunnen. Her er det umulig å skille mellom vakker komposisjon og skarp kommentar.

 

Blomster og referanser

De tusentalls brikkene i Terje Nordbys referanseunivers har sin parallell i Inger Johanne Rasmussens ornamentarkiv, der millefleur-tradisjonen øver en solid innflytelse på tekstilkunstnerens sjenerøse blomstermotiver. Et hav av bitte små blomster, korrekt gjengitt og identifiserbare arter, utgjør bakgrunnen for religiøse motiver i billedvever fra middelalderen og tidligrenessansen, særlig i Flandern – men er også å finne i langt eldre persiske tepper. Botticellis berømte Primavera er eksempelvis inspirert av millefleur.

 

I Rasmussens Søvngjenger er blomstene hentet frem til forgrunnen, mens et labyrintlignende trappeeksteriør – som minner om italienske Piranesis Carceri (fengsels)-serie fra 1700-tallets romantikk – fungerer som bakgrunn eller scenerom. Verket er nærmest magisk i sin fargekontrast; de blå blomstene formelig skytes frem fra den oransje bakgrunnen. Motivet er tydelig fortellende, med små hint i det lille huset oppe i venstre hjørne og et vindu plassert marginalt i teppets øvre del. Perspektivdybden fengsler.

 

Et flatere, men også landskapsorientert motiv er å finne i teppet «Søndagstur med Anna Maria». Her er det engelsk 1700-tall som har fått påvirke; Anna Maria Garthweight designet silkebrokader for de navngjetne Spitafieldveveriene. Et av hennes mønstre er grunnlag for Rasmussens monumentale teppe, som virkelig er en horisontal turopplevelse i et blomsterparadis. Ubekymret, ja, men mer komplisert behøver heller ikke søndagsturen være. Kunstneren formulerer det selv: «Blomsterkransene trenger ikke begrunne sin eksistens, de har funnet sin plass i kulturen vår hundre- og tusenvis av år før jeg tok mitt første sting.» I likhet med Nordby, forholder hun seg ærbødig til storslagen kulturhistorie.

 

Brønnen

Er det kanskje dette fantastiske arkivet som er lyset nederst i brønnen, lyset som skinner på treets røtter Inger Johanne Rasmussen viser oss i sitt Kilden og treet? Livskraften og optimismen er der, tilgjengelig for oss i alt det vakre og mystiske mennesket har skapt opp gjennom historien. Og vi trenger ikke å frykte det vakre, vi har hjerte og kapasitet til å både nyte og transformere.

 

I sin tekst til Kilden og treet skriver Terje Nordby:
Å beskrive kildene, skjønnheten, livsgleden, er i dag svært sjelden temaområde for kunst. I action-serier og spillunderholdning, men også på gallerier og rockescener, finner vi igjen og igjen ”tverre ansikter som snerrer og gneldrer.” Men om natten leter vi etter brønnene og drømmer om den hellige gral.

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi