EKLIPSE – verk fra Nicolai Tangens kunstsamling

20. June - 19. Aug 2018 - Bomuldsfabriken

Bomuldsfabriken Kunsthall er stolte av å kunne presentere den første store utstillingen med utvalgte verk fra Nicolai Tangens samling i utstillingen EKLIPSE. Samlingen består av nærmere 3000 verk, og omtales av kunsteksperter som den største samlingen, både i privat og offentlig eie, av norsk modernistisk kunst i perioden 1930–1980. Vi presenterer 92 utvalgte verk. Åpent i perioden 21.06.–19.08. ti–sø kl 12–16.

 

 

Kunstnere i utstillingen:

Gösta Adrian Nilsson, Reidar Aulie, Synnøve Anker Aurdal, Anna-Eva Bergman, Håkon Bleken, Henrik Finne, Hilmar Fredriksen, Berndt Friberg, Poul Gernes, Gunnar S. Gundersen, Arnold Haukeland, Per Kleiva, Morten Krohg, Victor Lind, Mikkel McAlinden, Ernst Mether-Borgström, Paul Osipow, Zdenka Rusova, Tom Sandberg, Kjartan Slettemark, Willibald Storn, Kjell Torriset og Pennti Tulla.

 

Kurator: Harald Solberg

 

Vi lever i en turbulent tid, sier vi gjerne. Verden er i stadig utvikling, sier vi gjerne. Og det er jo sant. Men samtidig er det noen fenomener som oppstår igjen og igjen. Ikke bare på jorda, men i hele universet – utenfor menneskets kontroll.

 

Gjennom hele menneskets kjente historie har sola vært selve symbolet på liv. Sola har blitt tilbedt som den livgivende kraften lenge før naturvitenskapen fastslo at den faktisk var avgjørende for livet på jorda.

 

EKLIPSE betyr formørkelse og er det som oppstår når et himmellegeme kommer inn i skyggen av et annet og dermed ikke nås av solens varmende, livgivende stråler. Dette gjentar seg med jevne mellomrom, og har alltid skremt og fascinert menneskene. Ved en solformørkelse kan man se hvordan solen langsomt blir spist opp fra siden av en mørk skygge. Man kjenner hvordan solens varme sakte avtar inntil både lyset og varmen løser seg opp i et kaldt, skyggeaktig mørke. Man holder pusten og venter på dommedag; livets lys er borte.

 

Eklipse er også en medisinsk term for besvimelse; bevisstheten avtar og forsvinner, selvet oppløses og man mister kontroll over livet.

 

Utstillingen EKLIPSE tar utgangspunkt i verkene i Tangen-samlingen, som inneholder noe av det fremste innen norsk og nordisk kunst fra 1930–1980-tallet. Denne perioden var preget av mellomkrigstiden, 2. verdenskrig, den kalde krigen og jernteppet. Mange av verkene som er samlet i denne utstillingen bærer et visst preg av mørke og uro i seg. De er valgt ut både med tanke på sin betydning i samtiden og sin relevans til dagens situasjon med stadig mørke skyer over politikk, økonomi og generelt den utvidede, globale horisonten.

 

Kunstnerne som vises i utstillingen har i stor grad brukt kunsten som et medium for sterk politisk motstand og politiske ytringer. En linje trekkes fra Reidar Aulies maleri Karusellen fra 1941 – en tid der kunstnerne opererte med skjulte nasjonalsymboler i bildene som sitt våpen mot invasjonsmakten – til 70-tallets politiske kunst med Kjartan Slettemark som selve symbolet på det motkulturelle opprøret i Norge. Han stormet fram mot stormakten USA under mottoet «Ondt skal med kunst fordrives». Hans sterke samfunnsengasjement ledet an i kampen mot datidens frihetsfientlige samfunnskrefter.

 

Til tross for at en solformørkelse oppleves truende, har den også alltid blitt oppfattet som noe spektakulært; folk valfarter for å overvære den. Man holder pusten mens det er på det mørkeste og kaldeste, men så – plutselig – trer det frem en lysende ring, og sakte men sikkert vokser lyset og varmen frem og man kan puste lettet ut; universets balanse gjenopprettes.

 

I utstillingen representeres optimismen og håpet ikke minst ved keramikken til Berndt Friberg og skulpturer av Arnold Haukeland. Berndt Friberg knyttes til Scandinavian Design; en retning som vokste frem fra 1950-tallet og var inspirert av funksjonalismen, men med mykere linjeføring. Hans keramikk bærer preg av organiske former og varme fargetoner, og går sammen med de skinnende metallskulpturene til Haukeland som en rød tråd gjennom lokalene.

 

Utstillingen EKLIPSE på Bomuldsfabriken Kunsthall er ment både som et varsko og et løfte om håp og optimisme. Ting gjentar seg. Vi må bare ikke glemme. Kunsten er kanskje det mediet som best egner seg for å vise både formørkelsen og det spektakulære synet som åpenbarer seg i den lysende ringen når livet – og håpet – atter gjenoppstår.

 

Bomuldsfabriken Kunsthall er veldig stolt over å få presentere den første store utstillingen med utvalgte verker fra Tangen-samlingen i utstillingen EKLIPSE. Tangen-samlingen består av nærmere 3000 verk, og omtales av kunsteksperter som den største samlingen, både i privat og offentlig eie, av norsk modernistisk kunst i perioden 1930–1980. Samlingen inneholder i tillegg til verkene som vises i EKLIPSE også viktige verk av kunstnere som blant andre Johs. Rian, Rolf Nesch, Sigurd Winge, Knut Rumohr, Ludvig Eikaas, Paul Rene Gauguin, Sidsel Westbø, Guttorm Guttormsgard og Richard Warsinski. Den omfatter i tillegg viktig norsk grafikk fra samme periode og skulpturer av kunstnere som Aase Texmon Rygh og Arnold Haukeland. I det siste har Nicolai Tangen også kjøpt inn kunst fra andre nordiske land.

 

Samlingen er systematisk bygget opp i løpet av en 20-årsperiode med profesjonell hjelp fra nordisk kunstfaglig ekspertise. For tiden overføres samlingen suksessivt fra Nicolai Tangen til AKO kunststiftelse. Denne har gitt SKMU (Sørlandets kunstmuseum) evigvarende disponeringsrett over verkene dersom det skaffes til veie et egnet visningssted – den planlagte, men omstridte, Kunstsiloen i Kristiansand.

 

 

 

 

 

Katalogtekst

EKLIPSE

Kunsthistoriker Kathrine Lund

 

 

«EKLIPSE» eller formørkelse er det tematiske omdreiningspunktet når kurator Harald Solberg velger verk fra Nicolai Tangens samling til Bomuldsfabriken Kunsthalls omfattende utstilling. Med det slår han an en mørk tone i en utstilling spekket med lyspunkter.

 

Både den svenske modernisten GAN og folkekjære Reidar Aulie har malt med andre verdenskrig som bakteppe. Svært forskjellig har de imidlertid kommentert et Europa i brann. «Dramatisk signal» er tittelen på GANs maleri der en telefon har tatt fyr og svever over en blodrød sofa. Bevegelse og dramatikk i form og innhold kjennetegner det surrealistiske verket, malt i 1941. Sett i lys av dagens situasjon blir maleriet urovekkende relevant når mørke krefter på nettet kan bidra til seier for Trump.

 

Aulie formidler sin kommentar til den pågående verdenskrigen på lunere vis. I hans maleri «Karusellen» (1941) er mannens likhet med Charlie Chaplin påfallende. Det er fornøyelig når kunstneren lar komikeren gi freden næring ved å mate duene. Også barna kan leses som uttrykk for håp der de leker i bakgrunnen.

 

Det at en rekke av utstillingens verk kjennetegnes av mørke og uro, og vi kan godt legge til opprør og agitasjon, gjør den ikke dyster og komplisert, men tankevekkende både i lys av kampene som opptok kunstnerne i generasjonene etter verdenskrigene i Europa og dagens utfordringer rundt krig og terror, opprustning og klimakriser.

 

Alle tider er urolige tider. Alle tider har sine kriser og kriger og mørkere sider som er blitt kommentert og diskutert av kunstnere med engasjement for tiden de lever i. Som naturfenomen går imidlertid formørkelse over. Sakte kommer solen til syne og håpet trer frem. Og på finurlig vis bindes denne utstillingen sammen både av et overordnet tema og en form, sirkelen, som ofte fremstilles som sola som fordriver mørket. Den er varm og strålende og kilden til alt liv.

 

Verkene har ingen tittel, men en kvinneprofil skaper et menneskelig utgangspunkt for fem arbeider av Zdenka Rusova, ladet med intens tilstedeværelse. Det sorte får en egen myk stofflighet i hennes verden og formene som beveger seg fra det gjenkjennbare til det abstrakte, tilføyer noe hemmelighetsfullt i rekken av mer tilgjengelige verk. Også Anna-Eva Bergmans serie «L’or de Vivre» (Livets gull) legger til aspekter av mystikk og evighet gjennom sin utforsking av elementene og begreper som «Døden» og «Kjærligheten». Det er sagt om Bergmans arbeider at hun oversetter åndelige tilstander til et moderne billedspråk, en beskrivelse som poengterer essensen i hennes æuvre. Sort sol er et gammelt hedensk symbol gjort berømt i fransk litteratur av romantikerne Gérard de Nerval og Victor Hugo, som bruker le soleil noir som et bilde på melankoli og depresjon. I verkene fra Tangen-samlingen kan betrakteren fornemme hvordan Bergmanns sanselige «Sort sol» kontrasterer Gunnar S. Gundersens tolkning av den formørkede solen. Hos ham bidrar silketrykkets klare farger og presise linjer til et hardt og metallisk uttrykk som peker til hard-edge og popkunstens estetikk.

 

Et av utstillingens interessante grep er hvordan samme form og beslektede fenomener kan sees i verk av kunstnere som arbeidet i et spekter av medier; fra grafikk og tegning over maleri til tekstilkunst. Det gir betrakteren muligheter for fordypning i selve teknikkenes karakter og hva mediet tilfører verket av egenskaper og betydning.

 

Synnøve Anker Aurdal er den modernistiske tekstilkunstens fremste skikkelse og hennes «Solen» fra 1968 rangerer blant utstillingens mest pregnante verk. På elegant vis skaper hun en sirkelform som svever og gløder mot kraftfelt av lilla og gult. Mesterlig grep om form og farge preger arbeidet som ble vist på Veneziabiennalen i 1982. Motivet er gitt en egen energi som fremstår som både kalkulert og samtidig emosjonelt ladet.

 

I en utstilling der aspekter av «kamp» på mange plan er vesentlig kan også Anker Aurdals verk leses politisk. Satt på spissen kan man hevde at hele hennes kunstnerskap er et argument for at tekstilkunst skal anerkjennes som fullverdig autonom kunst. Kamp er også betegnende for modernismens frembrudd innen norsk skulptur og nært knyttet til Arnold Haukeland og hans verk i stål og bemalt jern, dels ekspressive, dels konstruktivistiske i uttrykket. På 1960-tallet var Haukeland en sårt tiltrengt fornyer av skulptur som kunstnerisk uttrykk, en kategori som lenge var bundet av tradisjonell naturalisme. Både hans «Kjærlighetsblomst» og den lille skulpturen «Eksotisk» kan tolkes som en hyllest til livet, uttrykt i tydelig bevegelse og lystige farger.

 

Heller ikke Haukelands nordiske kolleger Poul Gernes og Ernst Mether-Borgstrøm skapte kunst som tunge innlegg i samfunnsdebatten, men konsentrerte virksomheten rundt rent kunstneriske problemstillinger som persepsjon og virkningen av farger og former. Gernes «Cirkelbillede» der optimistiske farger slynges mot betrakteren i form av konsentriske ringer er typisk for danskens ambisjon om å skape kunst alle kunne «forstå», uavhengig av kunstfaglig kompetanse og krav om intellektuell fortolkning.

 

Med ungdomsopprøret og politiseringen mot slutten av 1960-tallet kom samtidig en ny samfunnsengasjert kunst på dagsorden, kunst som utgjør det andre tyngdepunktet i Bomuldsfabrikens utvalg fra Nicolai Tangens samling. Unge kunstnere oppfattet den abstrakte modernismen som tannløs og ufarlig, tømt for innhold og budskap. Særlig popkunsten i Norge er blitt beskrevet som en vending mot en ny og annerledes realisme og en reaksjon mot den franskinspirerte abstraksjonen som dominerte det etablerte kunstlivet.

 

Den nye generasjonen med Per Kleiva og Kjartan Slettemark i spissen, skapte kunst med mening og frontet holdninger i klar tale. Igjen ble det mulig å lage kunst som tok parti. Et spekter av kunstneriske uttrykksformer fikk løpe mer parallelt; amerikanskinspirert popkunst, nonfigurativ hard-edge, fotorealisme og nyromantikk for å nevne noen. Fellesnevneren var samfunnsengasjement.

 

Slettemark brukte seg selv som kunstnerisk uttrykksmiddel i en rekke happenings og «aksjoner» og introduserte performance i Norden. Stuntene hans representerte både samfunnskritikk, problematisering og utforsking av identitet. Gjennom rituelle handlinger og iscenesettelser kritiserte han institusjonell makt og autoriteter og satt egen og andres identitet i spill.

 

Da hans «Vietnam-bilde» sto utstilt i en monter foran Stortinget i 1965, vakte det voldsom oppmerksomhet. Assemblagen, en type tredimensjonal collage der en plastdukke og amerikanske flagg inngikk, ble angrepet med øks.

 

Slettemark-porteføljen i EKLIPSE knytter seg særlig til kunstnerens mest omfattende og komplekse prosjekt Nixon Visions, som tematiserer identitet og USA-kritikk. Prosjektet strakk seg fra 1971 til ut på 2000-tallet og omfatter hærskarer av bearbeidede og manipulerte versjoner av USAs president. Utgangspunktet var en valgplakat Slettemark klippet sammen med reklame for Gevalia kaffe. Gjennom å sammenstille Nixon og kaffereklamen viste han til en kobling mellom amerikansk krigføring og svensk kaffe. Gevalia var eid av Kraft Food = amerikansk kapitalisme.

 

Slettemark nærmest dissekerte Nixon i en rekke collager. Han gikk løs på presidenten med saks og lim, klipte ham opp og satt ham sammen på nye måter i alt fra sobre til elleville, onde og vittige tolkninger. Den utstilte Nixon-jakken (1973) og kjøkkenhåndkle med Nixon-trykk viser hvordan Slettemark, som tok i bruk signaturen KjARTan for å vise hvordan han selv var kunst, overførte tematikken til stadig nye materialer og sammenhenger.

 

Det sies at Slettemark etter tre års maltraktering av Nixons portrett, en besettelse som er blitt sammenlignet med voodoo, fikk medfølelse med mannen som gjennom Watergate-skandalen ble tvunget til å gå av. I sympati skal han ha bestemt seg for å overta presidentens identitet.

 

I verket «ID-kort» (1979) smeltes Nixons ansikt sammen med Slettemarks hår og skjegg på samme måte som i det berømte Nixon-passet som kunstneren fikk stemplet av svenske myndigheter og slapp inn i USA med. Forfalskningen ble ikke oppdaget og KjARTan krysset grensen som kunst- ART- til sin store fornøyelse. Slik ble arbeidet hans bokstavelig talt grenseoverskridende og nye dimensjoner kom til.

 

Kleivas virksomhet var nært knyttet til det venstreradikale popkunst-kollektivet Gras der han var blant initiativtagerne og sentralt medlem. Kunstnerne hadde felles grafikkverksted og et mål med virksomheten var å spre politiske budskap gjennom rimelige silketrykk av høy kvalitet og med aktuelt og kritisk innhold. Selve navnet Gras spilte på et bredt register av assosiasjoner: Gras er noe saftig og livskraftig som spirer og gror. Og grasrota var tidens sjargong for den folkelige opinion, engasjementet hos den jevne mann og kvinne.

 

Kunsten var plattform for politiske ytringer, og særlig silketrykket, som Kleiva dyrket til perfeksjon, ble Gras-kunstnernes uttrykksform. Motstand mot EEC, miljøkamp og internasjonal solidaritet sto på dagsorden.

 

En kritikk av USAs krigføring i Vietnam var tidens virkelig store tema. Sammen med Slettemarks «Vietnam-bilde» er Kleivas «Amerikanske sommarfuglar» og det tredelte verket «Blad frå imperialismens dagbok» blant periodens mest slående kunstneriske krigsprotester.

 

Vietnam-krigen var den første tv-overførte krigen og bildene som kom rett inn i stua til folk gjorde det mulig å ta del i menneskelig lidelse i fjerntliggende deler av verden på en mer direkte måte enn tidligere. Pressebilder kom også til å inngå som et bærende element i mange av verkene der kunstnerne kommenterte krigen. I «Amerikanske sommarfuglar» har Kleiva overført fotografier av amerikanske krigshelikoptre, påsatt sommerfuglvinger, til silketrykkduken. Kontrasten og koblingen mellom den dødbringende krigsmaskinen og det vakre insektet, symbolet på selve sjelen i gresk mytologi, gjør bildet særlig virkningsfullt. Selve landskapet helikoptrene flyr over ser vi ikke, bare at det er satt i brann. Flammene slikker opp av bildets nedre kant og utgjør et skremmende og dekorativt element.

 

Fotografier er også det motivmessige utgangspunktet for triptyket «Blad frå imperialismens dagbok» fra 1971. En endeløs blomstereng utgjør forgrunnen og fellesmotivet i de tre bildene. Via foto-forlegg har Kleiva satt inn marsjerende soldatstøvler i et av bladene. I et annet flyr krigshelikoptre inn over det vietnamesiske landskapet. En voldsom atomsky stiger mot himmelen i det tredje. Igjen spiller Kleiva på kontraster; mellom lys og mørke, hardt og mykt, liv og død. Den truende og dødbringende krigen er satt opp mot de vakre blomstene som symboler på liv og skjønnhet.

 

I samtiden ble kunstnerne i Gras anklaget for å være naive og et «reklamebyrå for AKP». De dyrket utvilsomt tydelige budskap, men fanget tidsånden og skapte en rekke sterke kunstneriske uttrykk for tidens aktuelle tema. Særlig Kleivas serigrafier har oppnådd ikonstatus og trekkes frem som det ypperste innen engasjert kunst i Norge. Bomuldsfabrikens kvalifiserte utvalg favner også pregnante verk av Victor Lind, Morten Krohg og Willibald Storn som bidrar til å vise bredden i Gras’ engasjement.

 

Mỹ Lai-massakren der amerikanske soldater drepte kvinner og barn, ble for mange selve symbolet på overgrep mot sivile i Vietnam, et tema både Krohg og Storn beskjeftiget seg med. I førstnevntes «US INRI» er fotoer fra massakren koblet sammen med kunstnerens tolkning av det amerikanske flagget. Stjernene i «Stars and Stripes» er skiftet ut med den korsfestede Kristus. I flaggstripene skimtes teksten: «Våre menn er Jesu Kristi soldater i Vietnam». Teksten viser til en uttalelse av den konservative New York-kardinalen Francis Spellmann. Han var en frittalende tilhenger av krigen og besøkte amerikanske soldater i Saigon 1966.

 

Eklipse kommer fra det greske ordet ékleipsis som egentlig betyr uteblivelse; solen eller månen uteblir. I denne sammenhengen er det interessant at popkunsten var en estetisk revolusjon, selv om den politiske revolusjonen uteble.

 

Mikkel McAlinden tilhører en yngre kunstnergenerasjon som ikke på samme måte arbeider i lyset fra den kommende forløsningen. Hans verk «Sluttspill», der fotografkollegene Torbjørn Rødland og Vibeke Tandberg er blant modellene, kan leses som et generasjonsportrett. Sluttspill, som tittelen er lånt fra, er Samuel Becketts kanskje mest dystre og absurde skuespill, der alle sosiale illusjoner er brutt, også den om at Godot skal komme. Som litteraturviteren Jacob Lothe sier det, skildrer Beckett eksistensen som en lang oppløsning utholdt av elendige som venter på en slutt de aldri opplever. McAlindens verk er digitale manipuleringer som spiller på og utfordrer forestillingen om at fotografiet gjengir virkeligheten. Sluttspill betegner øyeblikket der spillet avsluttes og illusjonen brytes, men paradoksalt nok innenfor rammen av McAlindens høyt oppdrevne illusjonskunst.

 

Bomuldsfabrikens utvalg fra Tangen-samlingen gir et etterlengtet innblikk i en kunstsamling det går gjetord om. Dynamikken mellom verkene og sammenhengene som skapes gir all grunn til å se utstillingen.

 

 

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi