FRA SIDELINJEN

04. February - 18. Mar 2012 - Bomuldsfabriken

I flere år har Espen Tveit fotografert fotballøkker og -mål. Det ble til en bildeserie og en bok. Underveis oppdaget han at tribunene hadde sine egne historier og sine særegne utforminger etter natur og interesse, fra de minste med plass til tre til de største i betong. En fascinerende variasjon i utforming og naturtilpasning. Utstillingen viser et stort utvalg fotografier som alle er laget analogt i svart/hvitt. Fotografiene er fra seriene/bøkene "Samtidsarkeologi", "Rite" og "Fra siden". I serien "Samtidsarkeologi" har Tveit fotografert industriarkitektur i naturen. Bildene kommenterer dualiteten natur/kultur gjennom en stram formal oppbygging.

 

 

Fotballkulturen har mange sider. Den profesjonelle virksomheten med millionomsetning er den vi kjenner best fra all medieomtale. Men få blir født i storklubbene – de fleste begynner i det små med leken, ballgleden og det sosiale samspillet. Det starter som regel i den lille klubben på den lokale banen.

 

I flere år fotograferte Tveit fotballøkker og -mål. Det ble til en bildeserie og en bok. Underveis oppdaget han at tribunene hadde sine egne historier og sine særegne utforminger etter natur og interesse, fra de minste med plass til tre til de største i betong. En fascinerende variasjon i utforming og naturtilpasning.

 

Produsent Bomuldsfabriken Kunsthall

Kurator Harald Solberg

Kritikk av Fra sidelinjen i Fædrelandsvennen av Johan Otto Weisser

Gjennomtenkt, gripende, sjelfullt; forfatter og kritiker Espen Søbye om boken “Fra siden” i Morgenbladet 2011

 

Katalogtekst

Om fotografen og forskeren

Jan Ove Tangen, professor dr. philos. Høgskolen i Telemark

Tilsynelatende er fotografens og forskerens temaer og arbeidsmåter vidt forskjellige. Så forskjellige at det ikke virker sannsynlig at de har noe å tilføre hverandre faglig med henblikk på en bedre forståelse av de sosiale fenomener eller samfunnsforhold de berører. I møte med Espen Tveits prosjekter – særlig Rite og nå Fra siden – har jeg blitt oppmerksom på at så ikke er tilfelle. Denne teksten skal forsøke å vise hvordan fotograf og forsker kan bringe både hverandre og andre til økt innsikt og kunnskap ved at begge ser på samme fenomen gjennom sine faglige ”linser”. Det kunne vært skrevet en bok eller flere om dette temaet. Her tillater plassen bare noen få momenter.

 

Jeg har i lengre tid forsket på forholdet mellom idrettsanlegg og idrettsdeltakelse. Mitt hovedanliggende har vært å se på idrettsanlegg med sosiologiske øyne; dels for å forstå anleggets egenart og funksjon i idrettssystemet, dels se på anlegg som en inklusjons- og eksklusjonsmekanisme og dels vurdere dets effekt som politisk virkemiddel. I den sammenheng kom jeg helt tilfeldig over boken Rite i Høgskolens bibliotek. Og jeg ble umiddelbart begeistret og imponert av hvorledes Tveit hadde fanget fotballanleggets egenart. Der hvor jeg bruker tusener av ord klarer Tveit seg med et bilde for å fortelle det samme. Når jeg har forelesninger for studenter om idrettsanlegg, spør jeg dem ofte: Hvor lite skal til for at vi skal identifisere noe som et idrettsanlegg?. Hvilken funksjon har idrettsanlegg i idretten og i samfunnet? Etter å ha latt spørsmålet henge i luften noen minutter – fordi studentene ofte blir svar skyldig – viser jeg dem noen fotografier fra Rite. Da går det et lys opp for studentene og de er med i diskusjonen.

 

Nå er det ikke akkurat manko på fotografier av idrettsanlegg generelt og fotballbaner spesielt. I avisene, på TV og på Internett vrimler det av bilder fra fotballbaner verden over. Titusener av bilder flimrer forbi – så mange at vi tilslutt ikke ser hva vi ser. Enkelte bilder, eller bildesamlinger, er litt annerledes enn de vanlige journalistbildene. På Internett kan vi finne bildesamlinger som portretter de største fotballstadioner i verden, fra alle kontinenter. Vi kan finne bildesamlinger av fotballbaner som er gått tapt, såkalte Lost Grounds. Andre har tatt på seg oppgaven med å dokumentere gjennom bilder de mange endringene som har funnet sted i fotballanleggene på de britiske øyer og i Europa.

 

Tveits fotografier av fotballbaner er vesentlig annerledes enn disse samlingene. De er både kunstneriske og sosiologiske; på et høyt faglig nivå. Han har visse likhetstrekk med en annen fotballbanefotograf ved navn Hans van der Meer. Sistnevntes prosjekt er i følge ham selv å fotografere amatørfotball … as far away as possible from the Champions League. Van der Meer reiste derfor rundt i Europa for å ta slike bilder. Noen av de er samlet i boken European Fields. The Landscape of Lower League Football. Istedenfor å ta nærbilder av dramatiske og avgjørende situasjoner ønsket van der Meer å revitalisere oversiktsbildene. I tillegg til selve banen og kampen, er også omgivelsene tydelig med på fotografiene. Heller ikke de fotballbaner Tveit har fotografert er i nærheten av å ha samme standard som banene som brukes i Champions League. Snarere er de så langt fra dette nivået som det er mulig. Som van der Meer benytter også Tveit oversiktsbildet for å få fram det landskapet og de omgivelsene som fotballbanen er plassert i. Det som skiller Tveit fra van der Meer, og som paradoksalt nok gir en ekstra – og vesentlig – dimensjon til Tveits fotografier, er fraværet av mennesker. På van der Meers fotografier ser vi spillere og dommere, samt enkelte tilskuere. Alle bildene er tatt under en kamp. Det tar delvis oppmerksomheten vår bort fra landskapet og omgivelsene. Vi blir mer opptatt av kampens hete: Blir det mål? Hvorfor krangler spillerne? Ble spilleren alvorlig skadet? Hvorfor blåser dommeren der? Dermed tenker vi heller ikke så mye over fotballens plass i samfunnet, hvilken funksjon fotball har lokalt og globalt. Tveits bilder setter oss i en annen modus. Nettopp fordi menneskene er fraværende forløser Tveits bilder en helt annen refleksjon og ettertanke. Vi undrer oss over fotball, anlegg, samfunn, menneske på en helt annen måte. Vi spør oss: hva har skjedd her? Hvorfor er det blitt som det er blitt? Hvordan kommer dette til å ende? Hva blir det til med oss? Tveits bilder beveger både hjerte og hode. Både følelser og fornuft involveres i forsøksvise svar på sosiologiske og filosofiske spørsmål.

 

Hvordan får Tveit dette til, hvorfor gjør han det slik og hvilken nytte kan forskeren ha av det? Det mest iøynefallende ved fotografiene i Fra siden, er tribunene. Disse er ofte fotografert – ja nettopp, fra siden. I pressemeldingen som ble sendt ut i anledning av at flere av bildene ble stilt ut i Fotogalleriet i april 2010, ble det hevdet at dette dobler utstillingens tittel. Utstillingen setter ikke bare fokus på de som er på siden av fotballbanen, men disse blir sett på med et skråblikk, fylt av undrende humor. Blikket er også lett undersøkende. I et større perspektiv kan vi si at Tveit er interessert i hvordan lokalsamfunnet har tilpasset seg omgivelsene. Siden boken har samme tittel, gjelder den samme dobbeltheten for de fotografiene som presenteres her. Men Tveit har også en annen hensikt med bildene. Den doble og skrå måten å observere sosiale forhold på, suppleres også med den samme arkivariske ambisjon som ble formulert i Rite: å sørge for at arkeologer og historikere har kildemateriale å bygge på når de en gang i framtiden skal skrive fortellingen om vår tid. For egen del vil jeg tilføye at Tveits fotografier også kan sees på som antropologiske og sosiologiske observasjoner eller data. De er å likne med feltnotater og/eller intervjuer som samfunnsforskere ofte bruker når de skal avdekke mønstre og mekanismer i det sosiale livet. I og med at boken inneholder 110, ganske representative, fotografier over det samme tema innbyr de til å lete etter sosiale mønstre og prosesser. La meg bruke resten av teksten til å vise hvorledes Tveits fotografier kan brukes på denne måten for å forstå fotballens, og for den saks skyld, idrettens plass og funksjon i samfunnet, både før og nå.

 

I Rite åpnet Tveit for å se på fotballbaner som et kultsted; en plass for religiøse ritualer. Jeg fulgte oppfordringen i en dobbeltanmeldelse av boken og en bok om de virkelig store fotballarenaene i verden. Der skriver jeg at det kan gi mening å tolke fotballbaner spesielt og idrettsanlegg generelt ut fra en slik religiøs metafor; som et slags rom i en sekulær religion; et kirkerom, et sted for overgangsriter: hvor gutter blir til menn. Der hvor Rite i første rekke fokuserer på alteret; der hvor offerhandlinger, botsøvelser og syndsforlatelse finner sted; fester Fra siden i første rekke blikket på andre sider av kirkerommet: dets sitteplasser for menigheten (tribunene), sakristiet i form av klubbhuset hvor de hellige relikviene i form av pokaler og medaljer oppbevares og prekestolen (speakerbua) hvor budskapet forkynnes i form av hvem som spiller, hvem som skårer, kåringen av banens beste spiller osv. Å se antropologisk på fotballbaner ut fra en slik religiøs metafor er spennende og givende om en skal forstå fotballens samfunnsmessige plass og funksjon. Samtidig kan et sosiologisk blikk supplere denne forståelsen.

 

Når noe sies å være på siden av, er det allerede trukket et skille. Et skille mellom det viktige og det uviktige, mellom det som vanligvis er i fokus og det som er ufokusert. I denne boken har Tveit valgt å fokusere på det som vanligvis ikke er i fokus, det som er på siden. Samtidig har han komponert fotografiene slik at vi likevel aner hva som vanligvis er i fokus. La oss se på de skillene som er trukket opp på fotballbanene og som skiller det viktige fra de uviktige. Uten å tenke over det registrer vi at de fleste banene er merket opp med krittstreker og hjørnestolper. Der hvor det ikke er tilfellet, aner vi likevel hvor banen slutter og omgivelsene begynner. Alle sosiale fenomener vil trekke grenser mellom seg selv og omgivelsene. Denne grensen – som da er den viktigste grensen – definerer hvem som skal få være med og hvem som ikke skal det. Sagt på en annen måte: det handler om inklusjon og eksklusjon. På noen av disse fotballbanene har det materialisert seg en slags grenseovergang. Det er innbytterbenken – eller reservebenken som vi sa tidligere. Her må noen spillere sitte og vente – på nåde – til de eventuelt får muligheten til å bli bytta inn. Vi ser også et klart skille mellom spillere og publikum, og mellom selve banen og resten av samfunnet. Begge de sistnevnte skillene kan observeres i form av stål- og nettinggjerder. De er nærmest uoverstigelige. Historisk ble disse skillene etablert i siste halvdel av 1800-tallet. Da ble det trukket et skille mellom de som hadde kompetanse til å spille fotball og de som ikke hadde det. Nesten samtidig ble det trukket et skille som ga mulighet for å regulere hvem som skulle få være tilskuere og hvem som ikke skulle få være det. Banene ble gjerdet inn. Inklusjon og eksklusjon bestemmes i dag henholdsvis av den enkeltes meritter på fotballbanen (og ikke av hvilken klasse vedkommende kommer fra som det var tidligere), og om potensielle tilskuere er villig til å betale inngangspenger. Dette tenker vi vanligvis ikke over, men Tveits fotografier gjør det synlig for oss gjennom å fokusere på det som vanligvis er ufokusert, det som er på siden.

 

Mens Tveit i Rite avdekker fotballens egenart og minste bestandsdeler, er hensikten i denne boken altså å vise hvorledes lokalsamfunnet har tilpasset seg omgivelsene. Dette har han forsøkt å fange ved å rette fotolinsene mot tribunene. Sett med sosiologiske briller er det flere interessante forhold om lokal tilpasning som kommer fram i fotografiene. Enkelte plasser på tribunen er blitt utstyrt med plastseter med ryggstø. De er sentralt plassert og vi aner at de er reservert for spesielle publikummere; eller det som i andre sammenhenger kalles VIP’er (very important persons). Hvem VIP’ene er i denne sammenheng – gamle og trofaste spillere, noen som har ytt stor frivillig innsats eller sjenerøse sponsorer – vet vi ikke. Det vi vet er at på større arenaer hvor de øverste divisjonene spiller, er det mulig for både bemidlede enkeltpersoner og større bedrifter å kjøpe seg slike plasser og merke dem med messingskilt slik at eiendomsretten er befestet og ingen andre kan gjøre krav på å sitte der. Denne siden av den økte kommersialiseringen av den globale og nasjonale fotballen har tydeligvis slått inn lokalt, om ikke i samme omfang og med samme tyngde. VIP’enes plastseter kan oppleves som litt latterlig og litt patetisk. Men de kan også sees som et uttrykk for noe mer alvorlig. Tross det noe fattigslige og hjemmesnekra inntrykket tribunene gir gjennom fotografiene, dokumenterer flere av bildene gjennom disse plastsetene at sosiale klasser fortsatt er en gyldig kategori i det norske og svenske samfunnet, nasjonalt og lokalt. Eller for å si det folkelig: det er forskjell på folk, og dette kommer også til uttrykk på fotballtribuner.

 

Spor etter den globale kommersialiseringen finner vi også i stadionreklamene som er hengt opp på tribunene, på klubbhuset og langs gjerdene. Nasjonale og globale konserner som Gjensidige, ICA, Kiwi, Umbro, Spar, Coop, Gevalia, Marabou, Mesta, DnBNOR, Nor-Cargo, SEB og ConocoPhillips er representert i tillegg til mer lokale bedrifter som Nordvik, Lås Stua, Brandbu G-Sport og diverse lokale banker. Sponsing er betegnelsen som brukes for å beskrive idretten og kulturens kobling til økonomi og næringsliv. Innen toppidretten og finkulturen går næringslivet inn med midler for å få noe igjen; enten goodwill, økt salg av produkter og tjenester, eller som investeringer for å øke sin egen profitt. Denne koblingen har også funnet veien lengst ned i fotballens serienivåer og ut i de minste lokalsamfunn. Muligens har de nevnte firmaene sponset den lokale fotballklubben i håp om at den hadde potensial til å rykke opp i divisjonene og dermed markedsføre konsernet eller bedriften overfor et større publikum gjennom tv-sendinger. Det kan og være at sponsingen mer er et uttrykk for en viss velgjørenhet enn profitt, selv om den også sikkert er motivert av et ønske om å støtte positive tiltak i lokalsamfunnet slik at befolkningen blir boende og forbli kunder i den lokale banken eller matvarebutikken. Tveits fotolinser har fanget opp indikasjoner på dette.

 

Fotografiene forteller også om sosial endring. Selv om lokale ambisjoner, både i fotballen og i næringslivet, i en periode er store, kan lokale tilfeldigheter og nasjonale og internasjonale prosesser inntreffe og kreve tilpasninger og justeringer. Flere av bildene indikerer at klubben har hatt et ønske om å vinne kamper og rykke opp i divisjonene. Banen er bygget ut fra nasjonale og internasjonale standarder. Tribunene har en viss standard for å ta imot både egne og tilreisende tilskuere. Men forfallet som vises på bildene forteller at kanskje lykkes ikke klubben med målene sine? Kanskje ble noen nøkkelspillere skadet eller reiste til bedre klubber? Kanskje mistet tilhengerne troen på at klubben kunne vinne nok kamper? Kanskje gikk en viktig sponsor overende og det var ikke lenger mulig økonomisk for klubben å følge ambisjonene? Kanskje ble en del arbeidsplasser borte og folk flyttet fra bygda og overlot fotballbanen og tribunene til seg selv? Å skape liv i fotballklubber og lokalsamfunn er en risikosport. Både klubb og næringsliv kan gå på en smell. Fraflytting og forgubbing i distriktene er allmenne sosiale prosesser. Lokalsamfunn forvitrer og tilpasser seg de nye betingelsene. Fotografiene til Tveit er en innsiktsfull hentydning det forgjengelige og omskiftelige i sosiale og samfunnsmessige sammenhenger.

 

Tross at vi er oppmerksomme på det forgjengelige, følger vi stadig vekk vår trang til å leke, til å prestere, til å vinne anerkjennelse og identitet. Kanskje er det slik at vi er mer et lekende menneske (Homo Ludens) enn et arbeidende menneske (Homo Faber)? Det synes å være oppfatningen til den nederlandske kulturteoretikeren Johan Huizinga. Alle idrettsanlegg er et sosio-materielt uttrykk for lek, prestasjon, anerkjennelse og identitet. Samtidig antyder Tveits bilder den faren som Huizinga advarte mot: at under gitte omstendigheter kan lek bli til arbeid. Når lek blir alvor, når den blir plikt og ikke er frivillig, når den blir mer virkelig og ikke bare som-om, skjer det en transformasjon. Ett fenomen blir til et annet; noe vi kanskje ikke ønsker. I idretten er det mange eksempler på hvorledes leken blir for seriøs og går over til å bli arbeid. Dette skjer ikke bare i toppidretten gjennom den økte profesjonaliseringen som finner sted. Mange barn og unge uttrykker at treningen er blitt for seriøs og alvorlig og slutter. Tveits bilder av fotballbaner er en nydelig dokumentasjon av denne transformasjonen. Så lenge fotballen bare er en lek kan man nøye seg med å sitte på noen utlagte jernbanesviller eller enkle trebenker. Da er det også lett å la seg rive med og bli med i spillet uten å bli hindret av gjerder og andre stengsler. Avstanden mellom å være spiller og tilskuer i slike sammenhenger er liten. Når anlegget er slik er det også lettere å stikke bortom for å se på noen andre spiller og slappe av noen minutter fra samfunnets krav og stress. Når ambisjonene til spillere, klubb og lokalsamfunn øker, blir tribunene mer forseggjorte. Det settes opp rekkverk og plastseter til VIP-ene. Skillet mellom spillere og tilskuere blir, som nevnt over, større og nærmest uoverstigelig; illustrert ved stål- eller nettinggjerder mellom bane og tribune. Spillet tas mer og mer alvorlig. Prestasjonskravene intensiveres. Ressursbehovet øker. Billettinntekter kreves inn. Sponsoravtaler inngås og reklameskilt monteres. Inntektene fra dette åpner for å tilsette en trener på deltid og eventuelt lønne noen spillere. Lek blir arbeid, og lekeplassen blir til en arbeidsplass. Men også arbeidsplasser kan bli uproduktive, overflødige og forfalle. Tveits bilder gir en påminning om at vi trenger plasser ”utenfor” samfunnet, uten forpliktelser og arbeid; plasser for lek og rekreasjon. Samtidig blir de en advarsel mot å la økonomien, for ikke å si kapitalismen, få for stor betydning i fotball og idrett.

 

Det er langt flere sosiologiske forhold som bildene i denne boken fanger og som kunne vært kommentert. Plassen tillater dessverre ikke det. La meg derfor runde av med å si: Om fotballbanene som Tveit har fotografert langt fra holder Champions League standard, så er fotografiene hans absolutt på det nivået. Han er faktisk i en klasse for seg blant likesinnede fotografer, både nasjonalt og internasjonalt, sett fra mitt ståsted. Dels fordi han med skråblikk og humor, undring og innlevelse får oss andre til å se det vi lett overser. Og dels fordi hans fotografier stimulerer til sosiologisk undring og refleksjon hos både leg og lærd.. Det jeg har forsøkt å få fram i denne teksten er at både fotograf og forsker vil kunne gi viktige bidrag til en forståelse av fotballens plass og funksjon i samfunnet, og dermed også av andre sosiale forhold. Sett i sammenheng vil deres arbeider kunne skape en kunnskapsmessig merverdi. Om bøkene Rite og Fra siden legges ved siden av hverandre, sammen med antropologisk og sosiologiske forskningsarbeider om fotballbaner og idrettslandskaper, vil de kunne gi en rikere og dypere forståelse av disse enn hva de kan gi om de ligger alene.

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi