HÅKON BLEKEN

06. April - 19. May 2013 - Bomuldsfabriken

Dette er Håkon Blekens første separatutstilling på Bomuldsfabriken Kunsthall. Som en av landets aller fremste samtidskunstnere, har Bleken siden debuten i 1951 utviklet og fornyet sitt kunstnerskap gjennom mer enn seksti år. Han blir ofte beskrevet som en litterær maler med et tydelig budskap. Litterære verker og et sterkt samfunnsengasjement er ofte utgangspunkt i hans bilder. Produksjonen omfatter videre illustrasjoner av flere sentrale skjønnlitterære verk.

 

 

Som en av landets aller fremste samtidskunstnere, har Bleken siden debuten i 1951 utviklet og fornyet sitt kunstnerskap gjennom mer enn seksti år. Han blir ofte beskrevet som en litterær maler med et tydelig budskap. Litterære verker og et sterkt samfunnsengasjement er ofte utgangspunkt i hans bilder. Produksjonen omfatter videre illustrasjoner av flere sentrale skjønnlitterære verk.

 

I tillegg har han levert betydningsfulle portretter og utført mange store offentlige verk, bl.a. i St. Olavs Kirke og Olavshallen i Trondheim samt Oslo Konserthus og Oslo S. Håkon Bleken er født i Trondheim (1929), der han bor og har sitt atelier. Siden 2008 har man kunnet se et utvalg av hans produksjon permanent plassert på Trondheim Kunstmuseum avd. Gråmølna. Bleken har hatt et stort antall separatutstillinger, bl.a. Nasjonalgalleriet, Festspillutstillingen i Bergen og Henie-Onstad Kunstsenter, og han er representert i de viktigste norske kunstsamlinger. Han har mottatt mange priser og utmerkelser for sitt kunstnerskap og er kommandør av St. Olavs Orden.

 

I forbindelse med utstillingen har vi invitert kunstkritiker Tommy Olsson til å skrive en tekst om Håkon Blekens arbeider.

 

Kritikk i Fædrelandsvennen av billedkunstner Johan Otto Weisser

Verksliste/plan

Produsent Bomuldsfabriken Kunsthall
Kurator Harald Solberg

 

Katalogtekst

Over horisontlinjen, under overflaten

Tommy Olsson

The Owls are not what they seem
– Twin Peaks

 

La oss se til tid og sted til å begynne med. Norge, våren 2013. Alt er som vanlig, og alt er helt annerledes enn det var tidligere. Vi befinner oss, slik vi er blitt vant til, innenfor parametrene i en slags vekselvirkning mellom motstridende impulser som vanligvis blir referert til som “et liv”. I denne tilstanden oppstår det som kjent stadig kollektive, begjærsorienterte reaksjoner og motreaksjoner. La oss bli mer spesifikke; innenfor det forunderlige parallellunivers vi kaller samtidskunsten (siden vi ikke fant på noen naturlig term for å markere en fortsettelse etter postmodernismen, og fordi post-postmodernisme er og blir en lingvistisk konstruksjon som er dømt til å bli utsatt for hån og stygg latter) fungerer det etter en på forhånd gitt dødsattestrute. Først dødforklares maleriet, og deretter følger vanligvis videokunsten, performance og de mer tørre og teoretiske avartene av konseptkunst – som jo uansett heller sjelden har noe som helst fundament i hva vi ellers tenker på som organisk liv, og muligens er dødfødt fra begynnelsen, sånn sett. Det er ikke meningen å rakke ned på denne tradisjonen og måten å forholde seg til verden på – jeg tenkte bare tanken til slutt og skrev det jeg tenkte, og jeg er muligens også uenig med hva jeg nettopp skrev, men jeg prøver her bare å belyse et fenomen som stadig gjentar seg; dette at et spesifikt medium, eller en oppdatert retning, plutselig blir det aktuelle, det virkelig nye.

 

Like logisk som at maleriet legges dødt, blir det også før eller siden gjenfødt som det virkelig vitale mediet. Det har skjedd såpass hyppig at vi burde skjønt tegninga nå, liksom. Disse skiftende trendene og lunefulle motene gir sannsynligvis Håkon Bleken fullstendig faen i. Jeg har grunn til å tro det, siden jeg nå har fulgt med litt tettere enn normalt i de siste, la oss si, åtte årene, og mener å merke at produksjonstakten ser ut til å være stigende. Når mannen bikket 80 for fire år siden, skrev jeg et sted at han faktisk gjør sitt livs arbeid nå. Og på et spørsmål fra Adresseavisen samme år kremtet jeg frem at han bare så vidt har varmet opp. “Bare vent til han bikker 100, så ska ni få se på faen.” Fire år senere lurer jeg på om dette utsagnet muligens var profetisk. Det ser ikke ut til at han har slått av på takten, og det kan også se ut til at det for lengst har passert et stadium der det fortsatt var mulig å snu – hvis et slikt øyeblikk fantes, ligger det for øvrig garantert mye lenger bak enn bare fem år. Bildene er større, fargene sterkere, kontrastene til tider rent voldelige. Melankolien var bestandig til stede her fra første stund, likeså raseriet, men noe jeg fortsatt finner vanskelig å helt sette fingeren på, falt på plass innenfor dette arbeidet omtrent da 1900-tallet var over, og flyene styrtet inn i World Trade Center. Bleken etter milleniumskiftet er for så vidt samme kunstner som før, lett å kjenne igjen på streken, men der ligger likevel en dypere grad av ren indignasjon, hvis ikke en fullstendig blomstrende pessimisme, nedfelt i maleriet i senere år. Fordi det var – og det er nå jeg plukker opp tråden fra de innledende radene her, siden dette var et slikt skifte jeg beskrev, ikke bare innenfor kunstnerskapet til Håkon Bleken, men i hele den delen av verden vi med et spydig ironisk glis i ettertid kan kalle “den siviliserte” – maleriet som utkrystalliserte seg som den mest egnede kommunikasjonsformen da milleniumangsten gikk over i reell frykt. Videokunsten som dominerte det foregående tiåret, fikk seg ganske enkelt en på trynet den 11. september 2001, og for noen av oss ble det umulig å få gjort noe holdbart med det på lang tid. Det ble tatt kollektiv tilflukt til maleriet. Selv havnet jeg foran denne skjermen – og slik går no dagan. Nå hadde Bleken saktens malt lenge før slike jyplinger som meg ble født, men i denne perioden ble det mer akutt, mer tydelig hva som er viktig, og omtrent hvor viktig det er. Og med dette startet en fase jeg mener er bokstavelig progressiv. En progresjon vi foreløpig ikke ser slutten på.

 

Atskillige menneskeskapte katastrofer senere – hvorav særlig én fant sted litt for nær oss – har bare skjerpet metoden og midlene. Tanken om kunstneren som et medium for bearbeiding av kollektive traumer har bestandig hatt en viss relevans når man nærmer seg dette kunstnerskapet. Noe som ser ut til å være et aspekt som blir kraftigere understreket for hvert år som går. Bruken av collage i flere av maleriene er sånn sett bare logisk, fordi det bestandig er avissidenes overskrifter som skinner gjennom malingen. Medias håndtering av den kollektive weltschmerzen som her underkastes malerens agenda, med en utgang som aldri noensinne er helt gitt på forhånd. Metoden er i seg selv en kritikk, men resultatet kan bli direkte rystende. Noen ganger bygger han hele landskap på denne måten, før han griper til malerkosten og senker det ned i en skyggetilværelse av blått og sort, der bare løsrevne ord kan skimtes. Hvis det var litteratur, ville det ligget nær den serie romaner William S. Burroughs ga ut i etterkant av Naked Lunch tidlig på 1960-tallet; istykkerklipte, resirkulerte tekstfragment, assemblert etter forskjellige metoder for å avsløre “det teksten virkelig sier”. Hvis det var musikk, ville Frank Zappas Lumpy Gravy fra 1968 komme ganske nær med sine visjonære orkestrale partier, avløst av fullstendig planløs improvisert dialog og omstrukturert surfmusikk. Dog, dette er bare en detalj. Like ofte lar han collagen ligge, og bare maler. Hvis vi holder fast litt ved denne tanken om kunstneren som et medium, åpner det seg straks flere veier inn i dette billeduniverset. Bleken er født i 1929, og bærer med dette modernismen med seg rent fysisk – plutselig dukker det opp noe i et bilde som virker avgjort datert, noe man vet man har sett før, men ikke helt hvor. Det skjer, faktisk, ikke sjelden. Spor av andre kunstnere, noen ganger hele ismer, som friksjonsfritt flyter inn og ut av produksjonen. Det er nærliggende å tenke at sånn er det bare, men det er ikke tilfeldig – hvis noe nå er det; men det har selvfølgelig noe med arbeidstakten å gjøre. En opparbeidet effektivitet – det går selvfølgelig fortere når man vet hva man driver med. Mer enn noe annet er det en kolorisme som er vanskelig å overse, som utmerker disse senere arbeidene. En intensitet som tidligere, typisk nok, ble lokalisert i kulltegningens sorthvite verden, men som de siste 10-15 årene er blitt et bærende element, kanskje det viktigste. Hvis jeg skal dra til med musikk enda en gang; hvis dette var en plateinnspilling, ville alle volumkontrollene befinne seg i det røde partiet og bare unntaksvis bevege seg fra 10 til 9. Dette har selvfølgelig mer med min oppfattelse av ting å gjøre, siden jeg er født inn i en generasjon der absolutt alle er, eller var, rockestjerner, men jeg kan liksom ikke la være å pirke i det. Der er faktisk ikke få malerier av Håkon Bleken i denne senere perioden som formidler noe av den samme energien som utmerker noen av de aller mest umistelige pønkesinglene fra perioden 1977 til 1980. Sånn sett spiller ikke alder noen rolle, og det er, sett til dette, fint liten forskjell mellom en tenåring med blåfarget hår og en eldre maler med blått på penselen. Når vi snakker om energinivået, altså – erfaring er noe annet. For like selvfølgelig ville ingen på min alder, eller noen annen alder for øvrig, klart å innlemme såpass mye i et bilde som Bleken for øyeblikket gjør. Det ville ellers være unødvendig å mase så mye om alderen på kunstneren – det er det allerede blitt gjort i årevis, med den effekten at de fleste tok det som imponerende at han var aktiv ved 80, men nesten tar ham for gitt ved 84. Det er bare det at når vi snakker om opparbeidet erfaring her, er det i betydningen opparbeidet over lang tid. Veldig lang tid. Hans eksempel er noen av de tingene jeg griper fatt i, de ganger utbrentheten får meg til å kollapse over tastaturet, og får meg til å angre at jeg ikke gjorde som far min sa, og gikk til fabrikken etter niende klasse; det er ganske enkelt ingen annen måte å bli bedre på det man gjør, enn å fortsette å gjøre det. Så kan jeg heller angre på andre ting (der er nok å ta av, altså).

 

Håkon Bleken har en del steder han stadig vender tilbake til, selv om han utfordrer disse stedenes grenser litt mer for hver gjentakelse. Landskapet er allerede nevnt, men der er også selvportrettet – kanskje det mest universelle grepet en billedkunstner kan ta. Hvem har ikke på et eller annet tidspunkt laget et selvportrett liksom? Denne disiplinen har Bleken drevet foran seg som et stadig mer formulert middel for kommunikasjon; det er i disse bildene vi kommer nærmest mannen bak. Jeg skal ikke ta i for hardt, direkte selvutleverende er han sjelden, men det er i disse bildene vi får et hint om hvordan han egentlig har det – i hvert fall i akkurat det øyeblikket bildet blir til. Og det skifter jo, naturlig nok. Som det gjør for de fleste. Så mange som tre av disse bildene har brent seg fast i bakhodet og blitt umulige å glemme. Det første så jeg i 2005, et selvportrett i helfigur, sittende i en stol som en mørk skygge mot en helt vanvittig signalrød bakgrunn. Det andre så jeg i 2008, der var bakgrunnen nesten monokromt lyseblå, med kroppen til Bleken skissert nesten som en karikatur, og ansiktet et svarthvitt foto rett fra kopimaskinen limt fast på toppen. Det tredje rammet meg som et slag i solar pleksus i slutten av 2010, trekkene til Blekens ansikt var hastig applisert i blåtoner og jordfarger mot en kompakt mørk bakgrunn, som var det en snapshot fra et mørkt rom, der den eneste lyskilden er blitzen på kameraet. (Dette maleriet ble dessverre stjålet og ødelagt av mindre smarte tyver kort tid etterpå). Men vi skriver nå altså 2013, og her kommer et fjerde; både veldig lyst og fullstendig svart, med Bleken sittende under en paraply som en annen pave av Francis Bacon – for øvrig en størrelse jeg i det siste tenker på mer og mer i forbindelse med dette billeduniverset. Hvorvidt det faktisk er et direkte sitat vet jeg ikke, og trenger heller ikke vite – assosiasjonene mine løper til tider av gårde helt fint av seg selv, og i et maleri rikt på referenser og skjulte beskjeder blir det uansett bare en detalj. En annen mer intrikat ting er at han i dette bildet holder en liten ugle i hånden. Det er omtrent her det lar seg gjøre å rive sitt hår av hodet i frustrasjon over at man ikke lenger skjønner hvor dette bærer hen – særlig siden uglen fortsetter å dukke opp i flere av de aller nyeste bildene, selv i mer drastisk abstraherte interiører sitter den plutselig og ruger og ser på en, som bare en ugle kan. Man blir stående litt paff, siden det er et uventet eksplisitt symbol, som på samme tid understreker det dypest sett hemmelighetsfulle mentale rommet bak disse ekskursjonene i farge, og definitivt markerer en grense for hvor dypt man som utenforstående kan lodde dette. Som var den plassert der som en dørvakt. Vi er, naturlig nok, da vi forholder oss til et selvportrett, med dette forflyttet fra den kollektive erfaringen til den individuelle. Det å forholde seg til hele det spennet er å bevege seg ut på tynn is, men det er også den eneste måten å få vite hvorvidt isen holder. Ugle, hva? Jeg er ikke sikker på om jeg knekker den koden, eller engang om jeg ønsker å knekke den. Det skal være lov også for meg en enkelt gang å bli stående vektløs noen sekunder, som om noen rykker vekk teppet under føttene mine, og får meg til å syte fortvilt: “Men hva betyr det?” Det har jeg bare godt av. Poenget er at den er der, og at den høyst sannsynlig er der av en grunn. Det er overhodet ikke sikkert den markerer noe som helst – jeg bare spekulerer – og kanskje den bare kom flyvende ut av en plutselig bevegelse med hånden som holdt malerkosten, som en av disse tilsynelatende tilfeldige tingene som kan ramme en i hverdagen, som noe genuint magisk. Noe man instinktivt oppfatter som en beskjed fra den fjerde dimensjon, planeten Kobaia, eller Gud Fader, men som umulig lar seg forstå på en eneste definitiv måte. Omtrent sånn som jeg forholder meg til dette, faktisk. Som en beskjed jeg øyeblikkelig oppfatter riktig, siden den gjør en bypass-operasjon forbi den organiserte delen av hjernen min, og gjør seg uavhengig av logisk tenkning. Der er altså ingen mulighet for å oppfatte det feil. Ergo må det nettopp tenkes over og bearbeides internt, for ellers går denne muligheten for refleksjon tapt, og i en tid og et sted som nesten utelukkende er basert på visuell erfaring og opplevelse, er det bare unntaksvis det er verdt tiden det tar, så det er om å gjøre å ta vare på det når det skjer. Her skjer det konstant. Hele tiden. Det er aldri uengasjert, og aldri uengasjerende. Det krever ikke mer enn man tåler, og det gir mye tilbake. Man blir smartere av å se på malerier av Håkon Bleken. Så er det også vanskelig å gi seg når man skriver om Håkon Bleken. Men jeg skal forsøke å runde av for denne gang, definitivt punktum har jeg uansett ingen ambisjoner om å sette – her eller annensteds. Men, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vi er utrolig heldige, hver og en av oss.

 

Oslo, mars 20, 2013
Tommy Olsson

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi