KRIGSBILDER

20. June - 23. Aug 2015 - Bomuldsfabriken

Hvordan var det å være kunstner i et okkupert land, under et fascistisk diktatur? Denne utstillingen gir innblikk i kunstlivet under krigen. Vi møter kunstnere i hverdagsliv og motstandskamp, i fangeleir og i eksil, men også i arbeid for okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling. I år er det 75 år siden Norge ble hærtatt og 70 år siden krigens slutt. Mange tusen bøker og et stort antall filmer og fjernsynsprogrammer er laget om okkupasjonsårene. Men så langt har ingen utstilling tatt for seg billedkunstnernes krigserfaringer og sett på hvordan disse nedfelte seg i verkene deres.

 

 

 

Fvn_kritikk_4-15

 

Utstillingen viser hvordan sentrale kunstnere som Arne Ekeland, Reidar Aulie og Kai Fjell opplevde samtidens brutale virkelighet. Kurt Schwitters og Rolf Nesch flyktet fra nazismen og skapte kunst i norsk eksil. Satiretegneren Ragnvald Blix fortsatte sin bitende nazi-kritikk fra Sverige dit Jakob Weidemann flyktet fra tysk arbeidstjeneste og meldte seg for de norske styrkene. Kåre Øijord og Odd Nansen har skildret redslene i konsentrasjonsleirene Buchenwald og Sachsenhausen. Kunststudentene Ruth Maier og Oleg Krohn ble drept. Maier var jøde og ble sendt til Auschwitz, Krohn ble skutt av Gestapo i Oslo.

 

Mens Reidar Aulies 9. april 1940 er et ikonisk verk mange har et sterkt forhold til er Sigurd Winges Hitler-karikatur Messias, tegnet for den illegale presse, lite kjent. Harald Damsleths propagandakunst og Wilhelm Rasmussens portrett av Vidkun Quisling har sjelden vært vist siden 1945. Utstillingen formidler gripende og dramatiske historier om motstandskamp og flukt og viljen til å skape under farlige og vanskelige omstendigheter. Også nazistenes og medløpernes visuelle ytringer kan sees i utstillingen.

 

Dette kunstneriske universet der krig, terror og overgrep mot åndsfrihet tematiseres er like aktuelt i dag, særlig etter angrepene mot satiretidsskriftet Charlie Hebdo som representerer en brutalitet i omgangen med kunstuttrykk man knapt har sett i Europa siden det tredje riket. Slike hendelser gjør det viktig å ta et historisk tilbakeblikk på krigsårene da norsk kunst ble kneblet og kunstnere risikerte livet ved å tegne karikaturer og skape politisk kunst. Utstillingens over 100 verk av rundt 30 kunstnere gir en unik mulighet til å gå inn i vår nære fortid og en del av kunsthistorien som aldri tidligere er vist i full bredde.

 

Verkene er lånt inn fra blant annet Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, Kurt und Ernst Schwitters Stiftung Hannover, Trondheim kunstmuseum, Drammens Museum / Holmsbu Billedgalleri, Nordnorsk Kunstmuseum, Rustkammeret, Norsk Rettsmuseum, Eidsberg Sparebank, Nordea Bank Norge og tallrike private samlinger.

 

Kurator: kunsthistoriker Kathrine Lund

Produsent bok/utstilling: Bomuldsfabriken Kunsthall

Prosjektkoordinator/utstillingsdesign: Harald Solberg

 

Prosjektet har mottatt tilskudd fra Fritt Ord

 

Verksliste_KRIGSBILDER_4-15

 

I forbindelse med åpningen lanseres boken KRIGSBILDER – kunst under okkupasjonen 1940-45. Boken kan kjøpes i Bomuldsfabriken eller bestilles på mail post@bomuldsfabriken.no

 

 

Katalogtekst

KRIGSBILDER - kunst under okkupasjonen 1940-45

Historiker Kjetil Jakobsen og kunsthistoriker Kathrine Lund

Vi gjengir innledningen til boken KRIGSBILDER – kunst under okkupasjonen 1940-45. Boken lanseres 20. juni og kan kjøpes i Bomuldsfabriken Kunsthall eller bestilles på mail post@bomuldsfabriken.no

 

Hvordan var det å være kunstner i et okkupert land, under et fascistisk diktatur? I denne boken blir man kjent med kunstlivet under krigen. Vi møter kunstnerne i hverdagsliv og motstandskamp, i fangeleirer og eksil, men også i arbeid for okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling (NS). I alle sammenhenger ble det skapt kunst som uttrykker disse erfaringene. Materialet har vist seg å være både rikt og kunstnerisk interessant, noe som er overraskende sett i lys av hvordan perioden så langt har vært behandlet. I den enorme historiske litteraturen om krigen i Norge har kunstnernes liv og arbeid i krigsårene vært viet liten oppmerksomhet. I den kunsthistoriske faglitteraturen er det en klar tendens til å mene at kunstlivet i Norge lå nede under krigen, og at perioden er å betrakte som en mørk flekk som avstedkom lite kunst av betydning. Selv i dag, 70 år etter krigens slutt, har den norske kunsthistorien i forbausende grad unngått å gjøre okkupasjonsårene til tema. Under overskriften “De mørke årene” hevdes det i Norges kunsthistorie fra 1983 at “Vår krigskunst er hovedsakelig skapt i etterkrigstiden, uansett hvilken kunstform det gjelder. Bak blendingsgardinene og sensur-forordningene fantes små muligheter for kunstnerisk utfoldelse, og selvsagt var det nærmest umulig å publisere, framføre eller utstille verk med kritisk analyserende innhold. […] Norsk kunst var i overveiende grad opptatt av pene, ukontroversielle, tradisjonelle motiver og uttrykksformer.”[1]

 

Det er en kjensgjerning at det kunne være vanskelig å skape kunst i krigsårene, grunnet mangel på materialer, men også på grunn av sensur, forfølgelser og begrensede utstillingsmuligheter. Likevel ble det skapt kunst, og noen verk er gått inn i den kollektive bevisstheten. Det gjelder først og fremst Reidar Aulies 9. april 1940 fra 1943. Også Hannah Ryggens billedteppe Grini som viser ektemannen Hans Ryggen i fangenskap, har tatt plass både i den kunstneriske kanon og i minnet om krigen. Som vi skal se, var ikke Aulie og Ryggen alene om å gjøre krigen og den tyske okkupasjonen til tema i kunsten sin og å gi disse erfaringene et originalt kunstnerisk uttrykk.

 

Årsakene til at krigstiden har fått så liten plass i det norske kunstfeltets selvforståelse, er sammensatte. Bakgrunnen er ikke, slik tilfellet var for enkelte andre kunstnergrupper, særlig komponister og musikere, men også forfattere, at en stor fraksjon med til dels tunge navn sluttet seg til NS og okkupantene. Billedkunstnerne hadde sine kollaboratører, men er likevel, sammen med skuespillerne, en kunstnergruppe som var relativt lite mottakelig for fascismens appell. Hva man kan konstatere, er at det raskt synes å ha bredt seg en stilltiende enighet i kunstmiljøet om å legge krigens traumer bak seg. Det hadde vært en tid preget av vanskelige arbeidsforhold, av materiell knapphet og av tvang og undertrykkelse som rammet kunstnere og andre åndsarbeidere særlig hardt. Dertil kom de vonde følelsene som knyttet seg til hvem som hadde gjort hva under krigen, ikke bare for de tross alt ganske få kunstnerne som hadde tatt parti for okkupantene og NS-styret. De såkalte æresrettene i kunstnerorganisasjonene etter frigjøringen var en påkjenning for alle involverte.[2] Mange av de som kom ut «på rett side» hadde nok også problemer med sin egen historie. Det er vanskelig å klare seg i hverdagen under et diktatur uten å kompromisse med egen overbevisning. De første krigsårene hadde det dessuten rådet mye forvirring om okkupantene og okkupasjonens natur, og flere gjorde ting de siden angret. I gjenreisningstiden ble det opplevd som viktig å få lagt alt dette bak seg. Med det vanskelige oppgjøret overstått vendte kunstlivet, som samfunnet for øvrig, blikket framover.

 

Den viktigste forklaringen på at krigskunsten ble neglisjert i fagmiljøet, har å gjøre med hvordan kunsten utviklet seg etter 1945. Kunsten har en spesiell følsomhet for det nye, og bruddet med fortiden ble særlig sterkt her. Den kunsten som mest pregnant tematiserte krigen, var blitt formet i tradisjonen fra 1930-tallets tendenskunst og i dens figurativt-fortellende formspråk. Kunstnere som Aulie, Hannah Ryggen og Arne Ekeland hadde skapt antifascistisk kunst allerede før krigen, og de gjorde det med innlevelse og mot under okkupasjonen. Den nye generasjonen som tok føringen i kunstlivet fra rundt 1950, betraktet tendenskunsten som passé. Det er det abstrakte maleriet og det formale eksperimentet som kjennetegner etterkrigsårene. Dermed kom den politiske kunsten fra okkupasjonsårene, den som kunstnerne helt bokstavelig talt hadde skapt med livet som innsats, til å bli nokså stemoderlig behandlet. Inntrykket av at krigen var en lite interessant periode i norsk kunstliv, festet seg og lot seg lenge ikke rokke.

 

De siste årene har det vært stor internasjonal oppmerksomhet rundt temaet kunst og politikk, krig og propaganda, med andre verdenskrig som omdreiningspunkt. I 2007 samarbeidet The Wolfsonian-Florida International University med Deutsches Historisches Museum i Berlin om utstillingen Kunst und Propaganda im streit der Nationen som tok for seg totalitær kunst i USA, Sovjetunionen, Italia og Tyskland i perioden 1930–45. Mønstringen L’art en Guerre France 1938-47, som ble vist i Musée d’art moderne de la ville de Paris fra oktober 2012 til februar 2013 tok for seg den franske kunsten under andre verdenskrig. Utstillingen Verfremt, verfolgt – vergessen? med undertittelen Kunst und Künstler im Nationalsozialismus handlet om forfulgt kunst og kunstnere, med utgangspunkt i vandreutstillingen Entartete kunst som ble vist i München, Berlin, Leipzig, Düsseldorf, Salzburg og Hamburg i perioden 1937–41. Utstillingen fant sted i Ephraim-Palais i Berlin med åpning i mars 2013.

 

Også i Norge vokser interessen for kunsten fra krigsårene. I forbindelse med frigjøringsjubileet i 1995 fikk perioden endelig en grundigere kunsthistorisk behandling da Øivind Storm Bjerke tok for seg kunstsituasjonen i Norge i perioden gjennom en lengre artikkel, med den ironiske tittelen «(1940-45)». Storm Bjerke slutter seg til oppfatningen om at dette var en død periode som likevel resulterte i markante enkeltverk. Han understreker imidlertid at «Det er all grunn til å tro at en innsamling og gjennomgang av det totale materialet vil gi et noe annet bilde av perioden enn det man hittil har slått seg til tåls med». Han påpeker også at svært mye av den kunsten som ikke på noen direkte måte tok for seg krigsproblematikken, kan fortolkes i lys av den overskyggende erfaringen at Norge var okkupert av en fremmed makt.[3] Fokuset på det norske landskapet kunne være en stille protest.

 

I sin biografi over Reidar Aulie fra 1998 etterlyser Ole Rikard Høisæther kunsthistorisk forskning og dypere analyse av kulturlivet i okkupasjonsårene. Han gir en ryddig oversikt over perioden, sett fra Aulies ståsted.

 

I boken om Kunstnerforbundet fra jubileumsåret 2011 skriver Hans-Jakob Brun innsiktsfullt om perioden, men avgrenset til utstillingsstedets egne mønstringer og dets virksomhet.[4]

 

En helhetlig forskningsbasert framstilling av kunstlivet under okkupasjonen mangler fortsatt.

 

Hannah Ryggens antifascistiske kunst har vært gjenstand for flere utstillinger, og hun er også blitt kanonisert internasjonalt, blant annet ved at sentrale verk var prominent utstilt under Documenta i 2012. Nasjonalmuseet i Oslo viser i 2015 den store retrospektive utstillingen Verden i veven.

 

Fra september i år viser KODE – Kunstmuseene i Bergen – utstillingen Kunst i kamp med utgangspunkt i utstillingen Kunst og ukunst slik den ble vist i Bergen, da utstillingen turnerte etter åpningen i Nasjonalgalleriet i Oslo i april 1942. Da ble billedkunst som nazistene mente var mindreverdig og degenerert, stilt opp mot eldre «forbilledlig» kunst. Kunst i kamp vil også inkludere verk som ble vist i utstillingene Grosse Deutsche Kunstausstellung i Nazi-Tyskland, samt soldatkunst fra det okkuperte Norge.

 

Det er naturlig at det nå skjer en revurdering av krigen. Krigsgenerasjonen er på det nærmeste borte. Dermed kan man snakke friere om det som er vanskelig, og som involverer enkeltpersoners skyld og ansvar. Samtidig er det som om historien har beveget seg i krepsegang. Ikke for å overdramatisere, men vi kjenner oss igjen i dette kunstneriske universet der krig, terror, antisemittisme og overgrep mot åndsfrihet tematiseres. Grunnstemningen i mye av denne kunsten er den paranoide erfaringen, følelsen av at noe eller noen betrakter deg, og at betrakteren ikke nødvendigvis vil deg godt. Et hovedtema i den tidlige modernismen var betrakterens fremmedgjøring i industrisamfunnet; hans eller hennes opplevelse av ikke lenger å være fortrolig med verden. I okkupasjonskunsten er det på en måte motsatt. Det er verden som ikke lenger er fortrolig med betrakteren. Betrakteren er blitt suspekt og tingene og menneskene, ja naturen selv, skjuler og forkler seg. Insekter er en gjennomgangsfigur i krigskunsten, særlig hos Sigurd Winge. De innvanderer alt og alle. Ingen er beskyttet mot insektene, ingenting er privat. Med tusen øyne synes de å se alt, uten at vi kan si hvem som betrakter og hvorfor. Angsten for overvåking og totalitære bevegelser slipper aldri tak, noe som er dobbelt urovekkende, siden den jo ikke var paranoid, men høyst velbegrunnet.

 

Krigsgenerasjonens traumer er blitt våre bekymringer, kanskje også våre traumer. Vestlige land som Norge oppfatter seg som grunnleggende fredelige, men har vært mer eller mindre sammenhengende i krig siden angrepet på Twin Towers og Pentagon i 2001. Vi bomber i Afghanistan, Libya og Irak. Ved Europas grenser, i Syria og Ukraina, raser blodige konflikter. Millioner av mennesker er på flukt. Nyhetsbildet preges både av fascistisk og islamistisk terror, av Behring Breivik såvel som av Al Qaida, IS (ISIS) og Boko Haram. «Kampen mot terror» kan gi like stor grunn til bekymring som terroren selv. Det norske Stortinget vedtar jevnlig nye «terrorpakker». Disse inneholder tiltak og lovendringer som skritt for skritt setter hevdvunne rettsstatlige prinsipper ut av kraft. Krigen og unntakstilstanden blir langsomt normalitet.

 

Ytringsfrihet diskuteres intenst i dagens kunstliv, ganske særlig etter terroraksjonene mot satiretidsskriftet Charlie Hebdo og mot et debattmøte med Lars Vilks og andre kunstnere i København. Massedrapet på kunstnere og journalister i et redaksjonslokale midt i Paris er uttrykk for en brutalitet i omgangen med meningsmotstandere som man ikke har sett i Europa siden «det tredje riket». Angrepene ble fulgt opp med antisemittiske aksjoner der franske og danske jøder ble drept, uten annen begrunnelse enn at de er jøder.

 

Slike grufulle hendelser gjør at det virker riktig å ta et historisk tilbakeblikk på den perioden da kunsten savnet ytringsfrihet, og da norske kunstnere risikerte livet ved å tegne karikaturer og skape politisk kunst. Derfor denne boken og denne utstillingen som tilbyr noe som så langt har manglet i norsk kunsthistorie: En fordypning i kunsten under okkupasjonen og dens dramatiske og bevegende historie.

 

Hvor sentralt krigserfaringen står i kunstnerskapene, er i noen grad et generasjonsspørsmål. De eldre og etablerte fortsatte ofte i sine spor mens den yngste generasjonen, den egentlige krigsgenerasjonen, som fikk sin utdannelse på «det illegale akademi» eller i eksil i Sverige, i stor grad fant seg selv i den apolitiske og formale modernismen som skulle prege kunstlivet etter krigen. Okkupasjonserfaringene ble for dem merkelig nok kunstnerisk sett mer en episode, uansett hvor viktig tiden kan ha vært biografisk. Men det fantes en generasjon som kom til å sette krig, okkupasjon og fascisme helt i sentrum av kunstnerskapet. Det gjelder navn som Reidar Aulie, Arne Ekeland, Hannah Ryggen, Rolf Nesch og Sigurd Winge. Dette er en generasjon som rundt 1940 er i ferd med å få sitt definitive gjennombrudd, og bli sin tids sentrale norske kunstnere. Det er typisk at Ekeland åpnet sin store separatutstilling i Kunstnernes Hus bare dager før den tyske invasjonen fant sted. På 1930-tallet hadde disse kunstnerne mottatt impulser fra dada og Weimarmodernisme og fra fransk surrealisme, og de hadde hver på sin måte utviklet et særegent og sterkt billedspråk som de ga sin tid form i. Deres tid ble krigen.

 

[1] Hans-Jakob Brun i Berg 1983b (Norges Kunsthistorie 7): 94-95.

[2] Solhjell 2005: 43-46.

[3] Storm Bjerke 1995.

[4] Brun 2011: 126-134.

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi