LEONARD RICKHARD

16. June - 02. Sep 2012 - Bomuldsfabriken

Leonard Rickhard har stilt ut separat på Sørlandet to ganger. Den siste var i 2005, på Sørlandets Kunstmuseum. I 1997 hadde han sin første separate utstilling i landsdelen i det som den gang var Galleri Bomuldsfabriken. Stedet er det samme, navnet er endret, lokalene er ombygget, men den opprinnelige tanken om utstillingsrommet er videreført. Vi er stolte av å kunne utfordre kunstneren på nytt og presentere en ny utstilling. Den består i hovedsak av nyere arbeider, men også av enkelte eldre verk.

 

 

Leonard Rickhard (f.1945 i Tvedestrand) debuterte i Kunstnerforbundet i Oslo i 1974. Han er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo. Rickhard har i dag en posisjon som en av landets mest fremtredende malere. Han har en genuin interesse for maleriet som medium, der utforskingen av de formale elementene, verkets autonomi og utstillingsarkitekturen står sentralt. Dette gjør hans utstillinger til en unik visuell opplevelse.

 

Rickhard refererer både til klassiske og modernistiske idealer. Han er opptatt av den klassiske kunsthistoriens vektlegging av et enhetlig bildeuttrykk. Bildene er fortettede uttrykk for tvetydigheten i det sette, enten det fornemmes i uroen i en romantisk landskapsstemning, i møtet mellom mennesker og ting, eller mellom tingenes posisjoner.

 

Teksten Åstader er skrevet av forfatteren Kjartan Fløgstad og ble fremført som åpningstale i forbindelse med Festspillutstillingen 2009 i Bergen Kunsthall.

 

Produsent Bomuldsfabriken Kunsthall

Kurator Harald Solberg

 

Katalogtekst

ÅSTADER

Kjartan Fløgstad

Over heile landet, til og med oppe på Fløyfjellet i Bergen, ligg den dag i dag gjengrodde hoppbakkar med dommartårn i ruinar og rotna stillas i ovarennet. Eg røpar knapt ein stor løyndom, når eg fortel at årets festspelutstillar har ein skjult lidenskap for å teikna skihopparar, med topplue, strekkbukse og samla skiføring, slik dei ein gong sveva ned dei skibakkane som i dag ligg att som moderne ruinar, bak oss i tida.

 

Moderniteten i samfunnet var noko anna enn modernismen i kunsten. I samfunnet hadde den moderne kulturen sine ekspressive uttrykk i dreiebenken, i bilen, maskingeværet, tannhjula som greip inn i kvarandre, i streikekonflikten, i massane av arbeidarar på veg til victorianske fabrikkbygningar i raud murstein, med profilar, skorsteinar og rundbogevindauger.

 

I bileta til Leonard Rickhard kjenner vi att dei sjabre restane av denne moderniteten, i form av atomiserte menneske, kabelsneller, vraka anleggsmaskinar, teodolittar og verkelege eller oppdikta presisjonsinstrument. Kan det vera ein geigertellar vår rekonstruerte forgrunnsfigur ber på ryggen i vårskogen? Det kan det, og det kan det ikkje.

 

Stadene i desse bileta er audslegare enn forlatne anleggsområde, enn tomme brakkebygningar, nedlagde eksersismoar. Vi ser at Slavoj Zizek har rett i at i dag er det ikkje seksuallivet, men det fysiske arbeidslivet som er obskønt. Eit eller anna av lyssky karakter må ha gått føre seg bak dei raude og kvite sperrebanda. Eg trur vi ser åstader i historia meir enn stader i naturen.
Og ofte ser vi vi det vi ser gjennom eit tynt raster. Tre og nakne greiner er rasteret vi ser gjennom. Gjennom dette naturlege rasteret ser vi åstader for dei skrøpelege restane av modernitet. Snur eg og vender på desse restane, då kjenner eg igjen mange ting som også min eigen forfattarskap har tumla med. Har det som ligg att etter industrisamfunnet framleis ein verdi? Kan det brukast til noko?

 

Så lenge eg har sett bileta hans, har eg lurt ikkje berre på kva slags tidsalder, men også på kva slags årstid det er i Leonard Rickhards målarstykke. I den nye utstillinga ser vi både snø og fullauva grønt bladverk. Likevel trur eg ursituasjonen er: tidleg vår eller sein haust. Og mest vår, vårgras og vårskog, vårlys. Uansett ser vi overgangstilstandar mellom det som har vore, og det som skal komma. Og denne overgangen viser undergangen for det vi ser for våre augo.

 

Aldri langt unna er naturen der i biletflata. Men det er ein ribba natur. Nakne tre, tynne greiner. Når eg tenker på bileta til Rickhard, utan å sjå på dei, er det mest bjørk eg ser for meg. Kvite og svarte stammar, sprikande greiner som kviskrar i skogen. Naken kvist. Alltid nære nå, på nære nippet.

 

Den ribba naturen, dei nakne greinene gjer at ikkje berre ser vi skogen for tre. Ein augneblink ser vi restane av den moderniteten naturen skal vinna tilbake frå oss. Hoppbakkane, maskindelane, sperrebukkane, innhegninga, tripodane, omskapt til skrot. Og mannsfigurar, djupt og grunnleggande overflatiske, stiliserte som pålimte, desorienterte pårørande, som uttrykk for at berre det overflatiske er sett. For dersom ei overflate blir fjerna, eller tildekka, vil jo berre ei ny komma til syne.

 

Både flykroppane og modellbyggarane og fugleelskarane kjem i rikeleg mon til syne i Rickhards kunst. Det gjer ikkje skihopparen. Men han er der. Han har satsa. Han er i svevet. Det er Leonard Rickhards måte å måla på. Han kastar seg ut frå stillas av forfalne moderne ruinar. I det sikre nedslaget av penselen på lerretet dirrar uro, spenning, forventning i Leonard Rickhards verk. Bileta er hans nedslag i ei ny tid. På nokre bilete står skogen fullauva, snøen har alt falle. Men først har vi sett at noko nytt og ukjent skal skje, at det må skje, noko umiskjenneleg sant skal slå imot oss når vi tar bakken, noko vi alle skal komma til leva i, men aldri sjå like klårt igjen, som vi skal gjera, akkurat nå, når min tale forstummar, og vi går vidare inn i biletverda til Leonard Rickhard.

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi