MIRROR MATTER

29. September - 04. Nov 2012 - Bomuldsfabriken

Vi har hatt gleden av å vise malerier av Frank Brunner ved to tidligere anledninger i Bomuldsfabriken Kunsthall; utstillingen 3 UNGE (2001) og 100 KUNSTNERE FRA SØRLANDET (2002). Dette er hans første separate utstilling i våre lokaler og vi er stolte over å kunne presentere en omfattende samling av Brunners arbeider fra studieårene og fram til i dag.

 

 

Utstillingen er kommet i stand i samarbeid med Haugar Vestfold kunstmuseum og Galleri Haaken. I forbindelse med utstillingen har Aschehoug forlag gitt ut en bok om kunstneren. Vår presentasjon bygger på utstillingen som ble vist på Haugar i sommer og kuratert av konservator Tone Lyngstad Nyaas.

 

Vi takker Haugar Vestfold kunstmuseum og Galleri Haaken for samarbeidet og en stor takk til kunstneren og alle som har lånt ut bilder til utstillingen. Informasjon fra Bertrand Delacroix Gallery, NY

 

 

 

Katalogtekst

Frank Brunner - Mirror Matter

Ida Sannes Hansen, Haugar Vestfold Kunstmuseum

 

 

Frank Brunner (f. 1971) fra Høvåg i Lillesand kommune, har sin utdannelse både fra Kunstakademiet i Oslo, Ilja Repin-akademiet i St. Petersburg og fra Yale University i Connecticut. Hans malerier henger i en rekke offentlige og private samlinger, også i New York der han har vært bosatt i 13 år.

 

Brunner har tidligere vært presentert i gruppeutstillinger på Bomuldsfabriken Kunsthall, i 2001 og 2002 og på Haugar, blant annet Tusen blomster (2002) og Real (2008). Mirror Matter er en midt-karrierers retrospektiv som fokuserer på hans malerier fra studieårene og helt frem til i dag. En fellesnevner for Brunners fotobaserte malerier er hvordan den moderne sivilisasjon har formet og forandret vår relasjon til naturen. I tidlige og rikt detaljerte bilder med motiver fra drivhus, botaniske hager og zoologiske museer tematiserte han menneskets kontrollbehov og arkivering av naturen. Brunner har en stor kjennskap til kunsthistorien, og refererer til alt fra stillebenets memento mori tematikk, blomstermotivet, impresjonistenes øyeblikksskildring og den minimalistiske gjentagelsen. Bildene er allikevel alltid basert i personlige erfaringer og kan derfor sees i relasjon til samtidskunstens nyromantiske tendenser.

 

Verket The Collector (2008) er inspirert av en finsk film Brunner så som student. Her ser man en person som drar en tung koffert etter seg, noe som kan tolkes som et metafor for livets tyngde. Stabelen med kofferter kan da referere til ulike livserfaringer og opplevelser som man tar med seg videre i livet. Brunner har selv reist mye i sitt liv grunnet sin ungarske far og hans lange opphold i New York. The Collector ble vist som en serie med flere liknende motiver på utstillingen Abaton i 2009. Koffertene er nærmest stablet som en minimalistisk skulptur, der Donald Judds prinsipp ”en ting etter en annen” er rådende.1)

 

Koffertenes repeterende strukturer gjentas i malerier hvor man møtes av mengder med bikuber i et grimt landskap. I likhet med de fleste av Brunners arbeider, er bildene basert på fotografier som han har funnet i et tidsskrift. De fargerike bikubene virker fremmede for et norsk publikum, men er faktisk et vanlig skue i Øst-Europa. Fargene effektiviserer honningproduksjonen da biene har fargesyn og på den måten raskere kan finne sin kube. Brunner har selv et personlig forhold til disse motivene da faren hans hadde birøkting som hobby, og utstillingen presenterer også et portrett av faren i birøkterdrakt. Bikubenes tette plassering kan minne om en storby med høyblokker, og understreker menneskets manglende symbiose med naturen. I maleriet Deconstruction II (2011) ser man en nærmest apokalyptisk scene av veltede bikuber omringet av død skog. Motivet kan relateres til bienes plutselige massedød kalt Colony Collapse Disorder. Den globale epidemien startet i USA grunnet sprøytemidler og rovdrift av biene som gjorde dem utsatt for parasitter. Bienes død kan få store økologiske konsekvenser for mennesket grunnet manglende pollineringen av vekster. Menneskets kultivering av naturen kan dermed få en katastrofal påvirkning på miljøet.

 

Livet og døden er et sentralt motiv som aktualiserer en 15- og 1600-talls tradisjon av Vanitas– motiver fra Nederland og Flandern, med intrikate stilleben som fremstilte blant annet hodeskaller, frukt, mat, stearinlys, blomster og gjerne et timeglass. Alle disse tingene vil sakte råtne opp og svinne hen grunnet tidens tann, og skal minne betrakteren om livets forgjengelighet. Begrepet vanitas kan kobles opp mot det bibelske sitatet vanitas vanitatum omnia vanitas, som ofte tolkes som «tomhet, bare tomhet». Bruken av lys er et universelt symbol for sorg og ettertanke, noe motivet Thousand Names # 5 (2000) henviser til. Revitaliseringen av stilleben-tradisjonen har også klare referanser til Gerhard Richters malerier av blant annet stearinlys. Richter benytter også fotografier som forelegg til sine malerier, og er en stor inspirasjon for Brunners generasjon  av malere. Elven med de tusen lysene minner også estetisk om Claude Monets poetiske malerier av vannliljer.

 

Motivet Flies fra serien The Plagues (1996-97) refererer også til livets forfengelighet der en døgnflues livssyklus ender nærmest like fort som det oppstår. Motivet er hentet fra studietiden hvor Brunner jobbet med utgangspunkt i de ti landeplagene fra Bibelen. Her maler han svermer av dyr og insekter som symboliserer død og destruksjon, som frosker, fluer, lus, gresshopper, rotter og hagl. Maleriene fremstår nærmest abstrakte med klare referanser til amerikansk Abstrakt ekspresjonisme, som for eksempel i arbeidene til Jackson Pollock.

 

I serien Secure the Shadows fra avgangsutstillingen i 1998 presenterte Brunner fire malerier av eføy som ble malt i grønt, sort, hvitt og rødt. Eføyen er en plante med mange kulturhistoriske betydninger, blant annet har den helt siden antikken symbolisert evig liv og  derfor blitt brukt som en vintergrønn dekkplante på gravlunder. Botanikken får en større og større betydning for Brunner i seriene som kan skimtes ute i gangen av rosebusker og tropiske planter. Å male blomstermotiv var en egen disiplin innenfor stilleben-sjangeren og har sitt utspring i utviklingen av botaniske bøker fra 1500-tallet. Ambrosius Bosschaert (1573-1621) og Jacques de Gheyn (1565-1629) regnes som trendsettere innenfor genren tidlig på 1600-tallet som skulle få stor folkelig utbredelse.

 

I flere av Brunners motiver fremmes plantenes kultiverte opphav der man kan skimte drivhusets tak og den unaturlige lyssettingen med spotlights. Ved siden av motivets forgjengelighetstematikk tilfører Brunner det florale motivet et samfunnsaktuelt perspektiv, for den naturen betrakteren ser inn i, er en regissert, fortolket modell av naturen. Derfor ser man inn i en natur som er betinget av et kulturelt blikk, en tidsbestemt fortolkning som et botanisk herbarium gir et godt eksempel på.  Men vi ser også inn i en verden som i et fremtidsperspektiv kan bli en viktig arena for en opplevelse av planter som står i fare for å tilintetgjøres som følge av klimaendringene.

 

Brunners motiver med kaktuser og jungelvekster spiller på den vestlige sivilisasjonens forestillinger om det eksotiske og kan settes i forbindes med Henri Rousseaus malerier hvor det fremmedartede og mystiske forbindes med jungelens rikdom. I serien And this has also been one of the dark places on earth (2002) siterer Brunner boken Heart of Darkness (1899) skrevet avJoseph Konrad. Boken beskriver sjømannen Marlows reise inn i Kongos mørke jungel for å oppspore slavehandleren Kurtz. Jungelen beskrives som et mørkt og klaustrofobisk sted som understreker angsten Marlow føler da han hører grusomme historier om Kurtz. Denne boken har også vært inspirasjonskilde til Francis Ford Coppolas film Apokalypse nå (1979) hvor jungelens klaustrofobi er hentet inn i datidens Vietnamkrig.

 

I 2003 begynte Brunner å arbeide med bilder som gjenga vannrefleksjoner han fant rundt om i New York. Ideen kom etter en tur i Brooklyn botaniske hage hvor Brunner ble fasinert av refleksjonene i vannflaten som dannet en naturlig collage av ulike sjikt. Tittelen 45º beskriver vinkelen Brunner holdt kamera da han fotograferte refleksjonene som danner utgangspunktet for hans malerier. Serien markerer også tilbakekomsten av menneskefiguren som  i økende grad blir sentral i hans nyere arbeider. Et velbrukt metafor for kunsten er et speil av virkeligheten, noe Brunner undersøker i sine malerier som fremstiller andre kunstneres verk. Flere motiver er fra skulpturparken utenfor Museum of Modern Art i New York, og viser blant annet Ellsworth Kellys skulptur Green Blue (1968). I maleriet 45º MoMA #4 (Kelly) (2005)  ser man et komplisert rom som viser Kellys skulptur omringet av turister reflektert i en dam hvor mynter og avløp kan skimtes. Vanndammen reflekterer også vinduer fra en nærliggende bygning som igjen reflekterer himmelen. Slike kompliserte rom av ”uendelige” refleksjoner var et yndet motiv i Barokkens kunst, som i Diego Velazques berømte maleri Las Meninas (1656). Motiv fra fritidsaktiviteter og parker var et utbredt motiv blant 1800-tallets impresjonister, som også malte øyeblikksbilder hvor lysets virkning på motivet var i fokus. Brunners malerier av speilrefleksjoner har noe av den samme umiddelbarheten, for eksempel der et vindkast kan oppløse vannoverflatens blanke refleksjon.

 

Speilbildets narsissistiske symbolikk peker mot både forfengelighet og forgjengelighet. Speilbildets destruktive symbolikk blir også reflektert i malerier som relaterer seg til Arkimedes‘ eksperiment under antikken, der han ved hjelp av en speilkonstruksjon skal ha lyktes i å reflektere sollyset slik at det ble dannet en dødelig stråle som satte fiendens skip i brann. Dette motivet kan blant annet skimtes i maleriene The Experiment I (2007-8) og The Grand Mirrors (2008). Her har Brunner benyttet seg av fotografier hvor forskere forsøker å gjenskape Arkimedes`Death Ray. Brunner forener her lysets kraft og skjønnhet både i fysisk og symbolsk forstand med dets evne til å inneholde sin egen motsats av selvdestruksjon og død. Slik blir hans poetiske og teknisk meget gjennomarbeidede malerier også et uttrykk for at naturen i det lange løp aldri lar seg forme etter våre behov.

 

1) Donald Judd, Specific Objects, Complete Writings, 1959-1975: Gallery Reviews, Book Reviews, Articles, Letters to the Editor, Reports, Statements, Complaints, (Halifax, N. S.: Press of the Nova Scotia College of Art and Design, 1975), 181-189.

 

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi