POWER IS EXERCISED

21. September - 27. Oct 2013 - Bomuldsfabriken

POWER IS EXERCISED er en gruppeutstilling med de stockholmsbaserte kunstnerne Anastasia Ax, Åsa Cederqvist og Cajsa von Zeipel. Alle de tre kunstnerne tangerer spørsmålet om makt og befrielseskrig mot forestillinger og forventninger. En aggressivitet, en total avskallethet og lengsel etter det sublime binder dem sammen. Alle tre skaper anarkistiske rom som vitner om makt, undertrykkelse, kaos og frustrasjon, men som likevel blir eksistensielle.

 

 

Vi følger opp våre ambisjoner om nordisk samarbeid og har invitert Jeanette Steinsland fra Gallery Steinsland Berliner i Stockholm som gjestekurator for utstillingen. Galleriet er et av Stockholms mest inflytelsesrike og omskrevne gallerier innen ung samtidskunst. Vi har tidligere samarbeidet i forbindelse med utstillingen WONDERLAND (2011) der vi bl.a. viste tegninger av Ragnar Persson, en av kunstnerne i Steinsland Berliner.

 

Kurator Jeanette Steinsland, Gallery Steinsland Berliner, Stockholm

Produsent Bomuldsfabriken Kunsthall

Kritikk i Fædrelandsvennen av billedkunstner Johan Otto Weisser

 

POWER IS EXERCISED er en gruppeutstilling med de stockholmsbaserte kunstnerne Anastasia Ax, Åsa Cederqvist og Cajsa von Zeipel. Alle de tre kunstnerne tangerer spørsmålet om makt og befrielseskrig mot forestillinger og forventninger. En aggressivitet, en total avskallethet og lengsel etter det sublime binder dem sammen. Alle tre skaper anarkistiske rom som vitner om makt, undertrykkelse, kaos og frustrasjon, men som likevel blir eksistensielle.

 

Anastasia Ax sine performancebaserte verk er ofte skremmende og voldsomme. Hun bygger opp et rom, for senere å gå berserk og slå det i stykker. Rommet blir som en krigssone der hun går rundt i ruinene av sitt eget verk.

 

I Åsa Cederqvists videoverk, The Quest for Presence, vises menneskeskikkelser som danser for å oppnå totalt nærvær. Deres bevegelser er spontane og tilsynelatende frie.

 

Cajsa von Zeipel presenterer skulptur, ungdommer i identitetssøkende stadier; en gruppe som oppretter sine egne spilleregler og hierarkier. Skulpturene gir skinn av total kontroll og utstråler en passiv aggresjon.

 

I forbindelse med åpningen vises en performance av Anastasia Ax i samarbeid med multiinstrumentalisten og improvisatøren Jon Wesseltoft. Videre fremføres CELL, en performance av Alexandra Campbell, danser ved Cullbergballetten, og komponisten Lisa Holmqvist (Knausgård-dokumentaren etc). Tittelen CELL spiller både på klaustrofobi og på at cellen er forutsetningen for liv. Forestillingens mål er å involvere tilskueren gjennom å få denne til å oppnå en transelignende tilstand. Framføringen byr på en hybrid av lyd og sanseuttrykk og oppfordrer publikum til å slippe tak i tid og rom; opphavsmann og identitet er ikke viktig.

 

Vi takker Sveriges ambassade, Norden/Kulturkontakt Nord, Konstnärsnämnden, Kulturfonden for Finland og Norge, Svenska Kulturfonden og Stiftelsen Längmanska kulturfonden for støtte. Takk til galleri Andréhn-Schiptjenko, Stockholm.

 

Utstillingen dokumenteres i egen bok.

 

Anastasia Ax beveger seg i flere ulike medier; tegning, skulptur, performance, lyd. Ofte mikses de og inngår i samme verk. Dette er en av utfordringene i hennes brutale og sublime transformasjoner; hvordan de utopiske og destruktive kreftene samarbeider og skaper noe nytt. Man kan referere til Fluxus-verk av George Brecht, Yoko Ono og Joseph Beuys, den banebrytende performancekunsten av Chris Burden, Hannah Wilke og Vito Acconci, eller en konfronterende estetikk i tidlig punk, spesielt dens forkjærlighet for det situasjonelle. Men noe dypt personlig og til og med historisk tomt karakteriserer hennes opptredener, en slags hvitvasking av membraner, som skaper rom for det uventede. Det essensielle er at hver forestilling er en ny performance. Hvert møte mellom utøveren og publikum, hver ødeleggelse av det aktuelle materialet peker mot en situasjon med svevende og fri aktivitet, hvor det indre og det ytre kan bytte plass. Blekkets rolle i forestillingen er tveegget. Det hører til tegningens verden, til den fysiske akten det er å fylle ut hvite felter. Men det svarte blekket har også et element av gift og galle, i tillegg til melankoli og ødeleggelse. Den rå energien knyttet til spruten, utspyttingen og ødeleggelsen, transformerer tid fra lineære dimensjoner til sirkulære øyeblikk: Gjennom den uforutsigbare åpenheten i situasjonen kan nye tanker og nye fellesskap bli til. Skjønnheten er en skjønnhet av arr, spor og hull.

 

Åsa Cederqvist er billedkunstner og arbeider med forskjellige materialer der hensikten er å gi disse ny mening, for å skape nye plattformer for kommunikasjon og endrede maktstrukturer. Med sitt arbeid ønsker hun å løse opp mentale konstruksjoner og gi nøklene til hvert menneskes potensielle storhet. Videre ønsker hun å kalle på humoren i eksistensielle problemer og stille spørsmål ved samfunnets behov for rasjonalitet. Dette blir ofte uttrykt gjennom symbolske komposisjoner som ligger mellom fiksjon og virkelighet. Likeså ønsker hun å bryte og forstyrre eksisterende strukturer for å illustrere den tilstanden i vårt samfunn som vi kaller sivilisasjon; et forfall i alt det vi har lært å forstå, er utfordret og i forandring. Det handler om et maktskifte og om innlæring av nye erfaringer, og om hvem som har rett til å stille diagnosen. Dette er av stor betydning for hennes aktuelle arbeid, der hun ofte lar formatene veksle og forskjellige lag alternere. Hun skaper ofte utvidelser til et verk for å modifisere og aktivisere spenningen i det. Hun eksperimenterer med materialitet, sjangrer og deres grenser, med effekter og spenning. Hun arbeider stort sett prosessbasert med skulptur, film, performance, musikk og lyd, og ofte i kombinasjon. Hennes metode er performativ, hun kaster seg ut i ukjent terreng, og med en nybegynners blikk prøver hun ut ny mening og nytt sted, eller hun gjør det gjennom forskning og materialeksperimenter. I det filmatiske og skulpturelle arbeidet Civilization – The Pleasure Principle (2013), filmet i og rundt renseanlegg, oppstår hypnotiske bilder av det faktiske avfallet vi kaster fra oss gjennom dagens velutviklede avløpsrenseanlegg, som vi tar for gitt. Lag av sosial kritikk er flettet sammen med en fascinasjon for den evnen vår tids mennesker har til innsnevring og total sløsing. Den fem-kanals film-/skulpturinstallasjonen The Cabinet (2010-2011) antyder en parallell mellom en kunstnerisk prosess og menneskehetens progresjon som helhet, den flørter med skvettmaleriet, med den noe pornografiske utkanten og det pedagogisk frigjorte 70-tallet. Og i det nyere film- og skulpturdiptyket The Quest for Presence (2013), som vises i Bomuldsfabriken Kunsthall, ser vi, gjennom et hull i en ødelagt vegg, hvordan en gruppe mennesker slipper seg løs i en transelignende dans, og hvordan de steg for steg fjerner seg fra sin individuelle personlighet og i stedet forsvinner inn i en kollektiv sfære i en søken etter tilstedeværelse, legemliggjøring og tilblivelse.

 

Cajsa von Zeipel arbeider i store format med tydelige referanser til både mote og renessansetidens mestere. Von Zeipel lader imidlertid sine tilsynelatende klassiske skulpturer med ny kontekst og nytt innhold. Hun modellerer sine overdimensjonerte figurer i frigolit (hvit celleplast) og dekker til slutt formen med et lag gips. Det er ikke noe sjarmerende over von Zeipels figurer; betrakteren møter heller et passivt aggressivt uttrykk som gir et skinn av total kontroll. De tradisjonelle maktstrukturene brytes ned og hierarkiene mellom objekt og betrakter forskyves. Den 6. mars 2013 tildelte Carl-Axel Valéns stiftelse Cajsa von Zeipel Peter Dahls stipend. Stiftelsens begrunnelse var: Carl Axel Valéns stiftelse har tildelt kunstneren Cajsa von Zeipel Peter Dahls stipend fordi hun med sine skulpturer i stor skala stiller spørsmål ved og blottlegger eksisterende fenomen i samfunnet. Hennes skulpturer med referanser til 1800-tallets realistiske og klassiske skulpturtradisjon er satt inn i en helt ny kontekst som utfordrer rådende maktstrukturer. Her finnes ingen mytiske eller historiske heltefigurer, men unge sårbare kvinner og menn involvert i et psykologisk spill rundt individenes identitet, usikkerhet og tøffe selvsikkerhet, deres lyst og begjær. Med disse skulpturene, modellert i frigolit og dekket med gips i et overdimensjonert format, skaper hun et omvendt hierarkisk forhold mellom objekt og betrakter. Hun synliggjør en rådende ungdoms- og subkultur og åpner opp for samtaler om makt, kjønn og identitet. Cajsa von Zeipels kunstneriske arbeid bryter ned det tradisjonelle og skaper en ny arena for ny kunnskap og forståelse.

 

 

Design og utvikling: Innoventi