RUNE JOHANSEN

18. June - 07. Aug 2011 - Bomuldsfabriken

Rune Johansen er en av Norges mest verdsatte folkelivsskildrere. Han formidler folks dagligliv på en fengslende og oppriktig måte. Dette er langt fra interiørmagasinenes perfekte og «stylede» hjem. Her møter vi «ekte» hverdagsliv og interiører hjemme hos folk i Norge og i USA. Rune Johansen ble nettopp tildelt Fotografiprisen for 2011.

 

 

Kurator/utstillingsdesign: Harald Solberg
Produksjon: Bomuldsfabriken Kunsthall
Tekst: kunsthistoriker Mette-Line Pedersen

 

Rune Johansen er født i 1957 og oppvokst i Bodø. Han har fotografert siden 1976, og hadde sitt daglige virke som planlegger i Televerket helt frem til 2003 da han fikk Statens garantiinntekt for kunstnere. Han debuterte på Høstutstillingen i 1990 og har siden vært representert ved en rekke store utstillinger både nasjonalt og internasjonalt. I 2004 ble den første fotoboken Hiv Mannskjiten publisert. Boken har solgt i over 10 000 eksemplarer, noe som er en uovertruffen suksess for en fotobok i Norge. Rune Johansen har til sammen gitt ut seks bøker på Forlaget Press (www.fpress.no): Hiv Mannskjiten (2004), Så lenge det vara (2005), I Hemsedal (2007), Da æ var i Amerika (2008), Norske sjøfolk (2009) og Glade Jul (2010).

 

Utstillingen viser et bredt utvalg av fotografier som er hentet fra de fem første fotobøkene. Takk til Rolf Hoff / Hoffcollection for utlån av bilder.

Rune Johansen

Katalogtekst

STARTEN TIL DRØMMEN OM FOTOBØKENE

kunsthistoriker Mette-Line Pedersen

Rune Johansen flyttet nordfra til Oslo på 1980-tallet. Han prøvde å få innpass i det etablerte kunstmiljøet, men opplevde det heller som vanskelig. Han var selvlært og hadde ikke en formell kunstutdannelse. Han la derfor etter mye om og men kameraet på hylla og tok heltidsjobb i Telenor. Etter ett år fikk han uventet 8000 kroner i stipend fra Norsk Fotografisk Fond. Pengene ble anvendt på et brukt Hasselblad med normallinse; «kameraets svar på Rolls Royce».

 

Rune Johansens særpreg er fargekvaliteten. Han tar bilder analogt og bruker «gammeldags» film som kan minne om fargekvaliteten fra 1950- og 60-tallet. Det var gjennom bladet Fjords i 2001 og det prestisjefylte trendmagasinet Wallpaper at karrieren begynte å ta av. Han fikk deretter kontakt med Forlaget Press som var begeistret og ville utgi bildene i bokform. I stedet for å engasjere en tekstforfatter begynte Rune Johansen å skrive tekstene sine selv: «Æ tenkte: ka farsken. Kem kan skrive noe om mine bilder. Så satte æ mæ ned og begynte å skrive.» 1)

 

TILFELDIGHETENE RÅDER. HIV MANNSKJITEN.

På sommeren 1990 tok han i bruk Hasselblad-kameraet og dro på en reise til Lofoten. Selve oppstarten til det første bokprosjektet Hiv Mannskjiten var sammensatt av ulike tilfeldige hendelser. Han skulle først ta et portrettbilde av mannen Erlend, men som uventet trakk seg fra fotoshooten. 2) Skuffelsen var stor for Rune Johansen. Men dette avslaget ledet videre til en ny positiv hendelse. Neste tilfeldighet som førte videre til Hiv Mannskjiten, var at han manglet lysbildefilm. I den lokale fotobutikken fikk han oppgitt navn på ulike folk som han kunne portrettere. Rune Johansen sier selv: «Tilfeldighetan hadde gjort at æ traff rette veiviser. Æ måtte altså ha mæ en skikkelig nertur før oppturen kunne starte.»

 

Tittelen på den første er ironisk ment. Uttrykket «Hiv mannskjiten» betyr «Hiv skrotet». 3) Johansen mener utvilsomt det motsatte. Tvert imot er fargebildene av folk, landskap, arkitektur og innholdsrike interiører ment som en hyllest til Nord-Norge, kjenninger og familie. Mange av interiørene som han har fotografert, har allerede fått en ikonstatus i norsk fotohistorie. For eksempel bildet Hitler, Kong Olav og Sissel Kyrkjebø: «Dette interiøret e fra et båtnaust et sted i Nordland fylke. Han som eide naustet, forresten en fjern slektning av mæ, hadde bygd et rom innerst i naustet som han brukte til sommerbolig. Da han døde, på begynnelsen av nittitallet, slapp hans nærmeste familie mæ inn i rommet, som måler ca. 3 x 3 meter. Ingenting e rørt. Alt e som det va. Kvert år kjem æ hit før å gjøre nye opptak og før å tenke.»

 

Ifølge etnologen Eva Reme 4) er hjemmerommet/interiøret nettopp å forstå som en forlengelse av identiteten. Det danner mening som et biografisk univers ved at ting og bilde blir stilt opp og ordnet som støtte og scene for identiteten.

 

I rommet har tiden stått stille og kitch har fått være kitch. Dette er et sted fotografen stadig vender tilbake til. Det er et sted fullt av drømmer og muligheter, men også et sted der en kan reflektere over at dette er en visuell kultur som etter hvert hører fortiden til.

 

SÅ LENGE DET VARA

Rune Johansens eventyrlige ferd i det nordnorske kulturlandskapet fortsetter også i denne boken. Tittelen Så lenge det vara refererer til «En sommer før noen få år sida måtte æ være i Oslo heile ferien. Æ hadde sett på værmeldinga at det var svært fint og varmt nordpå. Hjemlengselen blei enda kraftigar. Og en førmiddag måtte æ bare ringe en gammel kjenning, en ekte nordnorsk pessimist, fra hjemplassen min, for å høre hvordan det sto til der i det fine været. Æ begynte samtalen med å prøve å gi mitt kompliment om nettopp dette fine været, med omtrent følgende samtalestart – Æ høre dokk har så fint vær der oppe akkurat no. Og fikk fort tilbake følgende takk, rett fra hjertet: – Ja, det e nu så lenge det vara.»

 

Bildene i Så lenge det vara er, i likhet med den første boken Hiv mannskjiten, ledsaget av hans erindringer om steder og møter med mennesker. Den andre boken har en noe større geografisk radius enn den første, og man bringes derfor også tettere inn på naturlandskapet i Nord-Norge. Til dette prosjektet gikk Rune Johansen til anskaffelse av en ny filmskanner. I forbindelse med denne anskaffelsen begynte han å tenke på at han hadde liggende 30 år gamle lysbilder. Han puttet disse gamle lysbildene inn i den nye skanneren og oppdaget at bildene hadde et slektskap med bildene han tar nå. Selv har han spekulert mye i hvorfor han nettopp tar disse motivene: «Æ har ofte spekulert på korfør æ tar disse bildan. I puberteten va vi en gjeng med tenåringa som brukte å være på ‘nonnan’ om høsten og vinteren. ‘Nonnan’ va tilnavnet på den katolske kirka i Bodø. Der va det øvingslokale før datidens rockegrupper, ungdomsaktiviteter, diskotek og mye anna. Nede i kjellarn va det et lite bibliotek. Der fant æ fleire årganga av magasinet National Geographic. Æ bladde ofte i disse magasinan. Det va fantastiske bilda fra heile verden. Fra Amerika, Afrika, Sydpolen og Nordpolen. Men æ fant aldri noen bilda fra Norge. Kanskje er det disse bildan æ prøve å ta no? Æ veit ikkje, men æ har tenkt på denne opplevelsen heile mitt voksne liv.»

 

I fotoprosjektet ønsket han å portrettere noen personer som hadde vært med å bygge opp Bodø etter 2. verdenskrig. Den første personen som var i sikte, var Per Gulbrandsen. I boken berettes det om historien bak portretteringen og at det er viktig for kunstneren å fremvise en respekt for både portrettsjangeren og for personene som skulle bli portrettert.

 

DA Æ VAR I AMERIKA

Rune Johansen reiser til USA og viser i boken Da æ var i Amerika motiver fra Midtvestens «Norske Amerika». Bildene er tatt i tilfeldige hjem der aldrende norsk-amerikanere omgir seg med kjære gjenstander. For eksempel bildet En sofa i kjellerstua til Jerry, en komposisjon fra ulike kulturer og ukulturer. Fotografiene viser oss at man kanskje blir mer «helnorsk» av å aldri ha vært i Norge, noe gjenstandene vitner om: trolldekorasjoner, kongebilder, rosemalte flater, vikingmotiver og bunader. I denne delen av Amerika heiser man norske flagg, spiller hardingfele og driver treskjæring – som om tiden har stått stille.

 

NORSKE SJØFOLK

Bakgrunnen for dette prosjektet, Norske sjøfolk i 2009, er at Rune Johansen har mange sjømenn i slekta. Han nevner sin farfars bokhylle, der de fleste bøkene handlet om eventyrere og beretninger fra havet. Boken handler om mennesker som representerer den gamle sjøfartsnasjonen i Norge. I dette prosjektet reiste han langs Norges kyst, fra Sørlandet til Tromsø, tok hurtigruta fra Bergen til Bodø, Oslo, Nord-Trøndelag og Helgeland. Boken er ment som en hyllest til norske sjømenn.

 

DOKUMENTARFOTOGRAFIET OG FOTOJOURNALISTIKK

På 1980- og 90-tallet ønsket man seg vekk fra det dokumentariske feltet i den postmodernistiske tradisjonen. Dette er ikke kunstfotografer, men fotojournalister som jobber med dokumentar. Uansett funksjon henger mange dokumentarfotografier i dag på museum.

 

Ifølge Peter Larsen 5) (professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen) er det i dag ikke enkelt å trekke grensen mellom det dokumentariske og det estetiske. Feltet er åpent. Det har skjedd en utvikling fra det iscenesatte fotografiet som poppet opp på den norske kunstscenen på 1990-tallet, til det dokumentariske. Fotografiet hevdes å befinne seg i et utvidet felt; alt mellom himmel og jord blir dokumentert. I Norge er det en generasjon fotografer som er født etter 1970-tallet og som har utdannelse innenfor pressefotografi. Rune Johansen har derimot jobbet hele tiden med samme tematikk og beveger seg i feltet mellom dokumentarfotografiet og kunstfotografiet. Han blir ofte sammenlignet med den finske fotografen Esko Männikkö som slo igjennom på den finske og internasjonale kunstscenen på 1990-tallet med fotoserien Finnish, som er portretter av ungkarer i Nord-Finland. Fra 1995 til 2008 har tematikken til Esko Männikkö vært sentrert rundt menneskeportretter, gamle gårder med bilvrak, hester og fisker. Motivkretsen endrer seg i takt med reisemønsteret. Männikkös reiser beveger seg fra finske skoger til sør i Texas. Likheten mellom Johansen og Männikkö er at de viser en usminket virkelighet, og på mange måter opererer som «folkefortellere». I likhet med Esko Männikkö setter Rune Johansen fokuset på det usynlige i det synlige i sine menneskeportretter.

 

Rune Johansen arrangerer ingenting og viser en usminket virkelighet. I 2007 fikk han økonomisk støtte som ett av i alt trettiåtte prosjekter da Fritt Ord delte ut midler til norske dokumentarfotografer. I 2007 forelå boken Norsk dokumentarfotografi i dag (Forlaget Press) som sammen med utstillingen 6) på Henie-Onstad kunstsenter var et resultat av den første storsatsingen på denne formen for fotografi her til lands. Dette markerte et historisk øyeblikk for norsk dokumentarfotografi.

 

Forfatteren Frode Grytten sier i sin tale på utstillingen:
Det er viktig at noen har fått sjansen til å ta disse bildene, og enda viktigere er det at mange nå skal få sjansen til å se dem. For dagliglivet kan aldri rekonstrueres, det er her og nå. 7)

 

BEVEGER RUNE JOHANSEN SEG I ET GRENSELAND MELLOM REPORTASJE, JOURNALISTIKK OG ESTETIKK I NORSK SAMTIDSFOTOGRAFI?

Rune Johansens bilder er en hyllest til populærkulturen og hverdagsvisualiteten. Ifølge boken Norsk fotohistorie hevdes det at Rune Johansen kan skrive seg inn i tradisjonen etter det Peter Bürger (tysk litteraturkritiker) kaller den kunstnerisk-sosiale avantgarden: «Dei kunstnerisk-sosiale avantgardistane, slik ein for eksempel kan finne dei i den russiske revolusjonskunsten, dadaismen, surrealismen eller popkunsten, retta seg nettopp mot å skape kunst som ikkje åleine refererer til seg sjølv, til kunstens eige språk. Dei ville i staden byggje kunsten på erfaringar som knytte seg direkte til det ytre og ‘verkelege’ livet.»

 

Det er vel ikke for ingenting at Rune Johansen også gjerne blir omtalt som en folkelivsskildrer. Rune Johansen beveger seg i et grenseland mellom fotojournalistikk, dokumentar- og kunstfotografi. Han skriver akkurat det han tenker og får ofte spørsmålet om han henger ut personene eller hjemmene han fotograferer. Til det spørsmålet er svaret nei. «Dette e mi kjærlighetserklæring til Nord-Norge,» forteller Rune Johansen.

 

Fotnoter:
1) www.annekariberg.no7rune-johansen.html jf. 07.04.2011.
2) Resten av historien står i boken Hiv Mannskjiten
3) Ordet mannskjit eksisterte ikke i skriftlig form før Rune Johansen tok i bruk navnet som tittel på boken i samråd med Norsk språkråd
4) Norsk fotohistorie. Frå daguerreotypi til digitalisering, Peter Larsen, Sigrid Lien, Det norske samlaget 2007, s 303.
5) Fotosymposium på Rogaland Kunstmuseum 2011
6) Utstillingen på Henie-Onstad kunstsenter ble også møtt av mange kritikere fra norske fotografer som hevdet at den ble et pretensiøst forsøk på å gjøre norsk fotojournalistisk til kunst.
7) www.jarlejorg.foto.no

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi