SHINE

09. February - 17. Mar 2013 - Bomuldsfabriken

Utstillingen presenterer fem sterke kvinnelige kunstnerskap som kombinerer det estetiske med innhold og psykologisk dybde samtidig som de viser utsøkt håndverk og teknikk. Det er ingen overdrivelse å si at de representerer det ypperste innen nyere nordisk samtidskunst. Kunstverkene i utstillingen treffer oss med sin umiddelbare tilstedeværelse og energi. Vi kjenner oss igjen, samtidig som verkene åpner opp for det irrasjonelle i den materielle tilværelsen og tilbyr alternative tolkninger av virkeligheten gjennom sine gjennomgående element av åndelighet og esoterisme, eventyr og magi. I hele 2013 markerer vi at det er 100 år siden stemmerett for kvinner ble innført i Norge. I forbindelse med jubileet vil vårt program fokusere på kvinnelige kunstnere. Denne gruppeutstillingen er en kickstart på jubileumsåret, den vil gi energi og samtidig være en hyllest till samtidskunsten og kvinnelige kunstnere.

 

 

Kunstnere: Vanessa Baird (NO), Hrafnhildur Arnardóttir (IS), Hannaleena Heiska (FI), Nadine Byrne (SE) og Julie Nord (DK).

Kuratorer: Madeleine Park og Harald Solberg

Katalogtekst: kunsthistoriker/kritiker Line Ulekleiv

Utstillingen er produsert av Bomuldsfabriken Kunsthall

Vi takker for lån av verk, en spesiell takk til Jan Watteus Art Collection og OSL Contemporary

 

Utstillingen presenterer fem sterke kvinnelige kunstnerskap som kombinerer det estetiske med innhold og psykologisk dybde samtidig som de viser utsøkt håndverk og teknikk. Det er ingen overdrivelse å si at de representerer det ypperste innen nyere nordisk samtidskunst. Kunstverkene i utstillingen treffer oss med sin umiddelbare tilstedeværelse og energi. Vi kjenner oss igjen, samtidig som verkene åpner opp for det irrasjonelle i den materielle tilværelsen og tilbyr alternative tolkninger av virkeligheten gjennom sine gjennomgående element av åndelighet og esoterisme, eventyr og magi.

 

Til tross for at man nødig vil dele inn samtidskunsten i “kvinnelig” eller “mannlig” idag, kan man ikke se bort fra at alle fem har det til felles at kunsten deres omhandler og gir en ny vinkling til temaer og materialer som tradisjonellt forbindes med det feminine; hår og forfengelighet i Hrafnhildur Arnardóttirs skulpturer og installasjoner, kvinne- og morsrollen hos Vanessa Baird, psykologisk dyp, mønster og identitet hos Julie Nord, kontakten med de åndelige og drømmens verden; Hannaleena Heiska og Nadine Byrne.

 

 

Katalogtekst

SHINE

Line Ulekleiv

«Hun kan ikke gjøre Mandens Gjerning, og hun vil ikke gjøre Kvindens Gjerning, hva bliver hun da? Hun bliver et vanskapt Neutrum.»  Disse ordene falt i forbindelse med at Stortinget i juni 1913 vedtok grunnlovsendringen som sørget for at kvinner fikk stemmerett i Norge. Vi var tidlig ute i internasjonal sammenheng, og vedtaket gikk gjennom uten debatt, vel og merke etter en heftig politisk kamp siden 1880-tallet. Motstanden var enorm fra det bestående.1) Nå skal denne seieren markeres, i vårt i prinsippet likestilte samfunn. Kvinnekampen har her stort sett stilnet, globalt er det langt igjen.

 

Jeg er en kvinne
En presentasjon av fem nordiske kunstnere fra hvert sitt land – alle kvinner – i anledning dette hundreårsjubileet. Har ikke dette umiddelbart et skjær av fordums kategorisering over seg? ”Kvinnelig kunstner” kan lett fremstå som en fullt ut antikvert kategori, lettere unnskyldende, men fortsatt i bruk. For hva er egentlig sammenhengen mellom dette høyst subjektive knippe kunstnere: Vanessa Baird, Hannaleena Heiska, Hrafnhildur Arnadottir, Julie Nord og Nadine Byrne, henholdsvis fra Norge, Finland, Island, Danmark og Sverige?

 

Sammenlagt danner de et spektrum som opplagt ikke lar seg oppsummere til et minste felles multiplum. Det er en spredning i alder og geografi, de opererer med helt spesifikke historier og referanserammer. Som alle kunstnere agerer de på bakgrunn av samfunnets premisser og sine egne erfaringer. Mange av arbeidene er det unektelig vanskelig å tenke seg at menn kunne laget. Simone de Beauvoir fremholdt at man i liten grad kan se bort fra sitt eget kjønn i en konkret individuell situasjon: “Hvis jeg vil definere meg selv, må jeg begynne med å slå fast: Jeg er en kvinne, − og denne realitet danner grunnlaget for enhver annen påstand. En mann begynner aldri med å framstille seg som et individ av et bestemt kjønn; at han er mann, krever ingen nærmere påvisning.”2) Mye har skjedd siden slutten av 1940-tallet, da dette ble skrevet, men er ikke kvinnen fremdeles i en viss forstand “den andre”. Er dette en posisjon som krever mot?

 

Til tross for de inviduelle særtrekkene: Arbeidene i SHINE gir utslag på samme elektriske frekvens. De skinner sterkt og reflekterer en spektakulær type frihet som tilbyr seg å sprenge begrensende stereotypier. Arbeidene til samtlige kunstnere orienterer seg fra et sted som virker fritt og vilt, bramfritt utført av vår tids “madwomen on the attic”. Det er en påfallende sanselighet her, kombinert med innslag av rituell okkultisme, noe grotesk og overskridende. Det er drømmende, fabulerende og mørkt. En eksplisitt politisk agenda meislet ut fra et kjønnspolitisk perspektiv lar seg ikke uten videre spore, men arbeidene er heller ikke “upolitiske”. For hva er en kvinne? En essensialistisk tankegang om det kvinnelige får sine direkte motsvar i arbeidene til de fem kunstnerne. De går for egen motor og bedriver en fruktbar utvidning av kategorier, uten å sementere etablerte forestillinger. Her opptrer en tidvis aggressiv utagering, men også en innadvendt mystikk. På vital og aktiv maner utforskes de klare definisjonenes sprekker og ujevnheter. En grunnleggende ekspressiv holdning inkluderer her en type djerv, kroppslig tilnærming – en kompleks skjønnhet. Vi er alle vår egen stjerne som pulserer med varierende rekkevidde.

 

Oppløsning og forsvinning
Vanessa Bairds tegninger, akvareller og pasteller dreier seg i varierende grad om oppløsning av trygge, faste rammer. De har et fabulerende og ofte forvrengt uttrykk. Baird er også modell for en av de smårabiate Kebbevennene, i den satiriske tegneserien av samme navn, i makker Mette Hellenes’ strek. Baird har ofte jobbet med klassiske arketyper, ofte hentet fra eventyrenes verden. I mange motiver utforsker Baird hjemmets sfære, familien og kvinnerollen. Hun synes særlig opptatt av det motsetningsfulle forholdet mellom mor og barn, hvor barnet ser ut til å fortære morens energi på monstrøst vis. Vi ser her en total underminering av idylliske forestillinger om morsrollens velsignelser, kvinnen er redusert til å være et utslitt redskap for sine barn.

 

I flere av motivene befinner en kvinneskikkelse seg i interiører gjennomsyret av forlatthet, gjengitt i en dempet koloritt. Et motiv viser en kvinne klaustrofobisk trengt opp i et hjørne, nærmest stangende i taket, i et soverom med en liten, naken mann. Et annet viser hvordan en kvinne setter seg inn i peisens flammer. Ensomhetens utsatte og fremmedgjorte posisjon speiler hos Baird sivilisasjonens utposter. Familien som priviligert enhet fremstår som i total oppløsning. Kvinnelige identitetsproblematikker og tabuer fremheves, og forhenget rives vekk fra konstruksjoner som på overflaten fremstår som naturlover.  Baird er gjennomgående mer opptatt av feminitetens forfall og ufullstendighet enn dens perfeksjon. Som kritikeren Arve Rød skrev ligger det ”en eim av sykdom og surnet kroppslukt over Vanessa Bairds utstilling (…)” Mange av hennes kvinnefigurer ser ut til å bære kunstnerens egne ansiktstrekk, og på den måten trekker hun sin egen biografi inn i kunstverkenes fiktive dimensjon, de blir en slags hybride dagbøker over hverdagslige og mytologiske fall.

 

Det er en mangel på stringens her som kan virke frigjørende i sin utfordring av vedtatte ”sannheter” – som at mor og barn fra fødselen av utgjør et harmonisk hele. Barnet blir her heller en truende størrelse. En mor fremstilt som en heslig heks med gule tenner og knortete nese, blir en metafor både på ubehaget ved opphav og uunngåelig alderdom. Men det er også øye for en utholdenhet, en studie av grener viser hvordan naturen tåler storm og motgang, selv om den er utsatt for destruksjon. Samtidig som motivkretsen har en dyster karakter er det en karnevalistisk, humoristisk og absurd karakter over Bairds kunstnerskap. Det er en råskap her som bryter med forventninger om en kvinnelig følsom tilbaketrekning. Virkeligheten er kanskje ikke langt unna, men Baird raljerer med dens eksistensielle kriser.

 

Eventyrets blinde felt
Vanessa Baird har i en rekke arbeider begitt seg inn på eventyrets standardiserte historiefortelling og dets åpning for avgrunner og tvisyn. Også tegneren Julie Nord tar i bruk eventyrets formular som et virkemiddel for å vri om på verdimessige og visuelle forventninger. Hun har særlig gjort seg bemerket med digre veggarbeider hvor en symbolrik billedverden kribler av storøyde ungjenter, kaniner, flaggermus, kranier og blomster. De sirlige strekene viser et mylder av detaljer utført med håndverksmessig rutine. Personene i Nords verden er gjennomgående som tatt ut av en annen tid, med kokette kjoler og mamelukker, flyttet inn i et surrealistisk sidespor. Ved å blande kilder som eventyr, barnebokillustrasjoner og skrekkfilmens arketyper skaper hun illevarslende stemninger. Hun synes særlig inspirert av det parallelle universet vi finner i Lewis Carrolls roman Alice’s Adventures in Wonderland fra 1865, men hennes uttrykk er mørkere, og kan inkludere krigsscener fra vår tid. De dukkelignende figurene har en nesten maskinell fremtoning, sukkersøte, med utrykksløse dådyrøyne. En skremmende dragning spilles ut, med en vekselvis tiltrekning og avstøting.

 

Subkulturens tablåer
Hannaleena Heiskas malerier har et ornamentalt uttrykk som kan minne om Julie Nords filigranaktige strek – slyngende linjer tvinner seg sammen til en slags tatoveringer. Arbeidene orienterer seg mer mot dyrets ekspressive symbolikk fremfor kvinnen som martret figur. Med referanser til black metal-scenen, mytologi og esoterisme maner Heiska fram parallelle verdener fra subkulturens segmenter. Intensiteten i musikkmiljøet gjenspeiles også i videoarbeidet Today We Live, som viser unge mennesker på en konsert. Til tross for at arbeidet har et annet lydpor, Erik Saties Gymnopedies no 1, er det som om de tunge og aggressive tonene fra den faktiske hard core punk konserten, slår mot oss, kontrastert med svært realistiske detaljer. Heiska zoomer inn på ansikter med et transelignende uttrykk. En animering av natur, som trær utstyrt med ansikter, er et trekk som går igjen hos kunstneren. Maleriene minner om tablåer, ofte med frosne landskap som fremstår som sinnbilder på en psykologisk tilstand.
Titlene på hennes arbeider viser ofte til black metal, som And Love Said No, noe som understreker en egen type hard melankoli med romantiske undertoner. Skjønnheten er nesten kitschy og inkluderer en modernisert og lengselsfull mytologi. Maleriene i SHINE fremstår som frontale portretter av hybrider av dyr og mennesker – en ulv, en tiger, en gorilla, en hest. Her forenes en grunnleggende vill natur med sivilisasjonens koder. Glødende farger og dunkle bakgrunner møtes, og skapningene er tidvis mørklagt, noe som øker mystikken. Svermingen rundt det opprinnelige og rovdyrenes interne lov, slik man finner i gotisk kultur og heavy metal, blir her reflektert. Musikkscenen er en uttalt inspirasjon for Heiska. De sjangrene som tidligere var smal subkultur har nå blitt mer mainstream, noe som har ført til en større aksept av sjangrenes stil, symbolikk og visualitet. Noen hevder å finne en egen type nordisk mentalitet i denne interessen, med hang til det depressive og romantiske. Uansett vitner disse subscenene om alternativer til en formålsrettet og kommersiell hverdag. På det viset kan man også finne en likhet med symbolistene på slutten av 1800-tallet, som reagerte på realismen i samtidens kunst ved å mane fram mystiske eksistenser og febrile tilstander.

 

Heiskas malerier har en levende og uvirkelig kvalitet som også henger sammen med produksjonsprosessen. Hun jobber uten skisser eller fotografier som forelegg, og maler hvert arbeid i én improvisert handling. Hver farge og hvert penselstrøk blir stående, spontant fiksert. Kroppens gesturale omgang med overflaten, den rytmen hun har brukt, blir synliggjort. Dette krever en selvsikkerhet i omgang med maleriet. Den visjonære og den taktile verden smelter sammen.

 

Drømmefamilien
Nadine Byrne, som har studert vestlig esoterisme, er også en kunstner som dveler ved parallelle virkeligheter. Man kan se henne som et bindeledd mellom den åndelige og den fysiske verden. Byrne har bygget opp sin egen mytologi gjennom diverse prosjekter, alle i høy grad relatert til musikk (film, performance, skulpturer, bøker og kostymer) som involverer spirituelle krefter, drøm og ritualer. Det okkulte og religiøse gjennomsyrer på intrikat vis hennes produksjon, hun dveler ved det rituelles visualitet, det kultiske i vår tid.

 

I filmen Dream Family figurerer fargerike figurer som tidligere har dukket opp i Byrnes performance og filmer, dette er fem kvinner kjent som “drømmefamilien”. Her er det et større totalkunstverk i sving. Byrne har regigrepet og står bak musikksporet og kostymene, som på Bomuldsfabriken Kunsthall vises sammen med filmen, som skulpturelle elementer. Alle bestanddeler spiller en aktiv rolle i helheten, som forsøker å inkorporere drømmer, dagdrømmer, visjoner og magiske øyeblikk i et samlet poetisk uttrykk. Estetikken i ritualet knyttes sammen med naturens underliggende krefter.

 

Fletter og floker
Med base i New York har Hrafnhildur Arnardóttir a.k.a. Shoplifter, i mange år jobbet med hår som primært materiale. Dette håret er i overveiende grad syntetisk, med en skinnende og kunstig tekstur, men det er også innslag av ekte hår – organisk, men bestandig. Håret er gitt sterke, lekende og dramatiske farger og brukes til skulpturer, objekt og installasjoner. Håret velter ut som ekspressive penselstrøk, kveilet opp i metervis av fletter, eller floket sammen til voldsomme hårballer. Arnardóttirs virksomhet ligger et sted mellom kunst, tekstilarbeider, design, mote og performance, og hun har blant annet samarbeidet med artisten Björk om coveret til Medulla. Denne uanstrengte vekslingen mellom ulike medier og miljøer gjør hennes produksjon grenseløst fleksibel, samtidig som den er full av karakter og egenvilje.

 

En innovativ bruk av et naturlig utbredt fibermateriale karakteriserer disse arbeidene. Arnardóttir ble sterkt opptatt av hår da hun som tenåring jobbet på en antikvitetsforretning i Reykjavík og kom over en blomst laget av menneskehår. Hun så dette objektet som et uttrykk for en historisk forbindelse mellom menneskekroppen og vår oppfattelse av skjønnhet. Håret bærer med seg en lang symbolsk tradisjon som uttrykk for noe “kvinnelig”, erotisk og sanselig. Bølgende lokker kan knyttes til en utemmet natur, mens sirlige fletter undertrykker denne villskapen i et sivilisatorisk grep. På det viset beveger Arnardóttir seg innen en grunnleggende dobbelhet, hun betrakter en tradisjonell kvinnelig attributt og gjør den til noe annet som både kan virke truende og forlokkende, men ikke nødvendigvis knyttet til bare kvinnen. Ubehaget og attraksjonen ved håret blir komplekse tråder i det tekstile flettverket kunstneren spenner opp for oss.

 

Forfengelighet, inkarnert i håret, er i denne sammenhengen et nøkkelord, som et først og fremst positivt uttrykk for kreativitet, følelse og individualitet. Forskjellige kulturers konvensjoner motsier hverandre i normer for skjønnhet; det som blir ansett som stygt et sted blir vakkert et annet sted, og omvendt. Den absolute normen blir spilt ut av banen, den blir et neutrum. Forfengeligheten ligger på overflaten av Arnardóttirs arbeider, men spiller alltid hovedrollen. Hun respekterer det grunnleggende menneskelige behovet for å dekorere seg selv og sine omgivelser, alle de som er drevet av forfengelighet, besatt av en intens kjærlighet for individuell skjønnhet. Et “neutrum” fylles med et stadig redefinert innhold.

 

Fotnoter:
1) Per Anders Madsen, ”Ikke uten kamp”, Aftenposten (nettutgave), publisert 30.12.2012 http://www.aftenposten.no/meninger/Ikke-uten-kamp-7079951.html
2) Simone de Beauvoir, Det annet kjønn, Pax forlag, Oslo 1994, s. 14. 

 

Les mer +

English summary

Design og utvikling: Innoventi