Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe finner opp et nytt ord: “spunk”. Etterpå leter hun en hel dag etter hva en spunk kan være. Hun spør alle hun møter, både dyr og mennesker, leter langs veien, går inn i jernvarehandler og sukkertøybutikkker og spør ekspeditørene om han eller hun har en spunk.
En slik nysgjerrighet og oppfinnsomhet er også utgangspunktet for denne utstillingen, som har fått navnet ROM. De fire improvisasjonsmusikerne i kvartetten SPUNK har utforsket Bomuldsfabriken kunsthall. De har gjort lydopptak i de gamle jerngruvene bak kunsthallen. De har klatret rundt i naturen rundt bygningen, spilt og filmet. De har trålet Arendal sentrum og snakket med folk de har møtt. Overalt har de vært på jakt etter steder og ting de liker.
Denne fremgangsmåten er også en nøkkel til musikken SPUNK spiller. SPUNK jakter på lyder. Alt som kan lage lyd, kan være et instrument, og hvilken som helst lyd kan brukes, bare en av musikerne liker den. I nesten 17 år har SPUNK spilt sammen og utviklet et felles språk som stadig beveger seg videre. Kvartetten planlegger aldri hva de skal spille. Hvis én musiker kaster ut en lyd, kan en annen plukke den opp og bruke den til noe, gi den motstand eller bare lytte til den. Kvartettens arbeid med video og romlige installasjoner har utviklet seg som en naturlig følge av denne måten å arbeide på. Slik lyder kan være grove, glatte, fine, matte, store og små, kan film og fysiske objekter også være det. Både akustisk og visuelt arbeider SPUNK med å komponere, sortere, flytte, koble sammen, ta fra hverandre og endre tingenes forhold til hverandre.
Lydene SPUNK lager, utgjør et musikalsk rom. I installasjonen REIR blir publikum invitert inn i dette rommet. REIR blir til ved at SPUNK snakker med folk på gata, i butikker, på verksteder og byggeplasser og spør om de har ting til overs som SPUNK kan få. Av alle tingene bygger SPUNK en installasjon som blir til på samme måte som musikken. Ingenting er planlagt på forhånd. Hver musiker velger ut og setter sammen forskjellige objekter de liker. Etter hvert gror det fram et felles byggverk, et reir.. Når reiret er ferdig, spiller SPUNK en konsert i reiret. Objektene de har funnet, blir brukt som instrumenter sammen med SPUNKs egne. Dermed er lyden av REIR også alltid lyden av stedet installasjonen er på. Mens de spiller, har musikerne kameraer på hodet. Lyden fra hvert enkelt instrument og bildene fra de fire kameraene blir igjen i reiret. Publikum inviteres til å gå inn i reiret, sette seg på hver av de fire stolene og oppleve konserten slik den så og hørtes ut fra hver enkelt musikers perspektiv. Ute i rommet høres lyden av alle fire.
Både installasjonen og musikken i REIR er improvisert og oppstår når musikerne spiller sammen og reagerer på hverandre. I LYS er det annerledes. Her forholder hver av de fire seg individuelt til Bomuldsfabrikens rom. Akustikken i en bygning former lyd. Vinduer viktige for hvordan lyset slipper inn i bygningen. Inne på Bomuldsfabriken har SPUNK funnet vindusflater og steder de liker. Til disse stedene har de komponert og spilt hver sin lille konsert som er blitt filmet. LYS er fire forskjellige utsyn og fire forskjellige slike små konserter. Konsertene er individuelle og usynkroniserte. Musikerne sitter i hvert sitt rom og spiller uavhengig av hverandre, men vi hører dem likevel samtidig, som om de tykke veggene i bygningen er blitt transparente. Tiden er også blitt samtidig: I ett vindu er det dag, i et annet vindu natt. Ved siden av disse fire komposisjonene dekker SPUNK rommet med virtuelle vinduer, filmer som bringer naturen og omgivelsene rundt Bomuldsfabriken inn i bygningen.
En fascinerende del av disse omgivelsene er de gamle jerngruvene som ligger rett bak kunsthallen. Historien deres går tilbake til 1500-tallet. I to installasjoner utforsker SPUNK gruvene og landskapet rundt dem med instrumentene sine. En musiker sitter i skogen, en annen langt inne i en mørk hule, en tredje på toppen av en knaus. I en annen hører vi gruvenes egen musikk. Vann renner og drypper, og lyden forteller oss noe om formen på rommene som er sprengt ut i fjellet.
Installasjonen LEIR er bygget av fysiske og musikalske rester fra årets Hove-festival. SPUNK setter sammen biter av det vi tenker på som en musikkfestival og inviterer til å reflektere over hva en musikkfestival egentlig er for noe. Musikken er der. Men hører vi på den, egentlig? Og hvorfor ligger det igjen bunkevis med fullt brukbare telt, klær og soveposer når festivalen er over? Hva bestemmer om en ting er overflødig eller brukbar?
Å lete, finne og sette ting sammen på nye måter er grunnleggende mekanismer i alle kunstneriske prosesser. Både når de arbeider med lyd og når de arbeider med objekter spør musikerne i SPUNK seg selv og hverandre: Hvordan kan jeg få dette objektet til å ha noe med det andre objektet å gjøre? Hver for seg er tingene noe kjent. Når mange ting blir satt sammen, oppstår noe mer abstrakt. Likevel kan man fortsatt kjenne igjen detaljene. Denne kontinuerlige bevegelsen mellom mikroskop og landskap, spennvidden i materialkvalitet og en kompleks og noen ganger utydelig helhet skiller SPUNKs visuelle verden fra kunsthistoriens klassiske funne objekter. Samtidig reflekterer den kvartettens musikalske uttrykk.
SPUNK sier om konsertene sine at det fine med å improvisere helt fritt, er å spille historier man ikke ante eksisterte. Som publikum på en utstilling opplever man også noe sammen som likevel er en individuell opplevelse. Ett av rommene i utstillingen er publikums rom. SPUNK håper at publikum vil lete med ører og øyne i mylderet av ting og tang i installasjonene, studere detaljer i filmene, lytte til små kruseduller i musikken og fortelle med objekter, tekst og bilder hva de opplever. Kanskje noen finner en spunk?
