SYV ÅR SENERE

14. June - 24. Aug 2014 - Bomuldsfabriken

Vi har gleden av å presentere en ny separatutstilling av Espen Dietrichson syv år etter hans debut i Bomuldsfabriken Kunsthall. Utstillingen inneholder silketrykk, tusjlaveringer og skulpturer. De fleste arbeidene er produsert til utstillingen. Arbeidene er preget av håndverksmessig presisjon, utsøkt materialkombinasjon og utfordrende innhold.

 

 

Espen Dietrichson (f. 1976) arbeidet fram sin første store separatutstilling i Bomuldsfabriken Kunsthall i 2007. Den gang hadde han atelier i vårt prosjektrom. I løpet av ett år ble de fleste av verkene til utstillingen produsert. Felles for arbeidene, den gang som nå, er at de balanserer i krysningspunktet mellom det virkelige og det uvirkelige; konstruksjon og dekonstruksjon. Dietrichson har arbeidet konsekvent videre med de samme problemstillingene samtidig som han har utviklet materialet og tilført nye elementer. Han viser en sjelden evne til konsentrasjon i sitt arbeid og har hatt stor suksess med flere utstillinger og offentlige oppdrag. Dietrichson er i dag tilknyttet Galleri Haaken i Oslo.

 

I 2013 deltok Dietrichson, blant annet, på gruppeutstillingene Words Bites Pictures i Storefront for Art and Architecture og Performa 13 i New York. Han deltar i år på gruppeutstillingen Polyfoni 2 på Thomas Wallner i Malmö, og har separatutstilling på Galleri Gann til høsten. Dietrichson har for tiden totaloppdrag på utsmykning av Nye Våler Kirke i Solør.

 

www.espendietrichson.com

 

 

Katalogtekst

Must I write

Torgny K. Amdam

 

 

I middagsselskapet, en gang etter midnatt, falt hun av stolen. Hun ble liggende lenge under spisebordet i det som antagelig var en akevitt- og champagne-tung førjulsrus (skal jeg dømme etter egen tilstand den kvelden). Da jeg minnet henne om denne hendelsen i en mail noen dager senere, fikk jeg i svar at Kunstfylla er livsfarlig! og at hun ikke husket noen ting av hverken fallet eller mumlingen som fant sted der nede på gulvet blant stolbein, neglelakk, støv, høye heler, sokker, gulvplanker, og forbi stolbeina, bak leggene til en av gjestene: den hvite veggen. I mailen kunne jeg lese videre at hun hadde vært på en utstillingsåpning tidligere samme dag, med tilhørende champagne selvfølgelig, og at dette ikke hadde gjort henne mindre sårbar senere på kvelden, altså på middagen, ovenfor alkoholens lunefulle hånd. Derav fylla. Derav fallet. Men parallelt med den alkoholiske rusen kan det ha herjet en annen type rus i henne – nettopp, den egentlige kunstfylla – som i motsetning til alkoholens flyktige topper og bunner er en mer gjennomgripende og insisterende rus, springende, grublende, stadig borende, evig glupsk, jevnt dirrende. Jeg er på kunstfylla. Og i Dietrichsons bygningsfotografier er vegger og tak som i en slags flukt. På vei vekk fra menneskene? Det finnes ingen teite mennesker i Dietrichsons kunst. Ingen mennesker i det hele tatt. Det menneskelige fraværet skjerper blikket mitt på menneskene. De duste menneskene, de irriterende folka, den grå massen, the randoms, din beste venn, en handikappet, en mor og en far, vakre og heroiske mennesker, jordmødre og pornostjerner, politikere og regnskapsførere, dasstømmere og kommunikasjonsrådgivere: tvilen og angsten og poesien som erfares når bygningens vegger og tak tar av oppover og utover, de svever! eller er de på vei ned? dalende, eller rasende ned mot bakken, på vei mot sin plass, til sin funksjon i en drepende fart: de skal beskytte oss. Avgrense oss. Realisere oss. Fengsle oss. Hvem eller hva setter en bygning i bevegelese? Det er som om Oslo-studentenes eget kulturhus Chateu Neuf (Return to the Unknown #2) har fått en historisk “lettelse”. Energien fra alle fordums arrangementer liksom løfter veggene og taket. Alle de legendariske konsertene. De historiske musikkøyeblikkene liksom tvinger bygget til å fly, slik diverse artister fløy der inne, i sin tid. “Konsertruiner” livner til og – som om det hele var de immaterielle minners revansje over den materielle arkitektur – ruinerer Chateu Neuf ved å sjøsette både vegger og tak, på himmelsk vis: The Ramones, The Clash, New Order, Grandmaster Flash & The Furious Five, Leonard Cohen , alle de politiske studentmøtene, de estetiske debattene, den poetologiske bablinga, latteren, tungekyssene, forelskelsene, fortvilelsen, foredragene, slåsskampene, fingerpulingen, hårfrisyrene, narkotikaen, sceneskrekken, hundretusenvis av liter med øl, oppbrukte stemmebånd, studentikos ømhet, den altfor høye musikken, kaffekoppene, samleiene og et hav av radiosendinger, kort sagt, alle de slående minnene. Og slik kan man vel tenke om alle byggene i serien: vesentligheten/uvesentligheten av hva som har skjedd der inne. Før bygget. Etter bygget. Langt der inne. Etter bygget. Langt der inne etter byget.

 

Jeg er på kunstfylla. Skal fuglene fly? Slik veggene flyr? Slik takene flyr? Slik tankene flyr? Eller sitter fuglene fast oppå et slags hjerte, sitt eget hjerte, en kantete svulst. (Å drite ut sitt eget hjerte, nå står du fastklistret i en blodig sørpe). Hos Dietrichson blir til og med en svulst vakker. Vi hensettes til å nyte formen og håndverket: vinklene, materialene, proporsjonene, detaljene. Presisjonen åpner opp mot noe sanselig og grenseløst. Bortsett fra incest, spisevegring og terrorisme, hva er overskridende i dag? Finnes det en konstruktiv overskridelse? Jeg tenker eksempelvis på å lage skog i Afrikas ørkener. Jeg er på kunstfylla. Og foran meg reiser den Dietrichsonske midtfinger’n seg sakte i møtet med dagens estetiserte kapitalisme: den “sexy” moteindustrien, “fin” design, “estetisk” fotografi, “progressiv” populærkultur, “kritisk” billedkunst og “spennende” arkitektur. Og titter vi opp befinner vi oss på et dansegulv. Fra taket henger en uncanny discokule, hva faen!?

 

Jeg er på kunstfylla. Føles som å ha spist LSD, og man blir så jævla fenomenologisk av seg. Untiltled Flag ser jeg bare for kamuflasjeprint, er det bare meg som hallusinerer? Men hallicunations are also facts, som Althusser sa, og dette ser jeg: Et flagg som vil kamuflere seg selv, som vil gå i ett med omgivelsene, men som mislykkes totalt der det henger skrikende, oppblåst og dekonstruert mot den hvite veggen. Den humrende ironien i et flagg som ikke ønsker å synes. Snakk om flaggskjending. Alt er orgie. Sex og død. The rise and fall of the great powers. The birth of a nation. Og jeg tenker på et flagg som mulig representant for verdighet og som symbol på sivilisatorisk tøyling av destruktiv menneskenatur. Fakta: Vi seiler under falskt flagg. Vi gjemmer oss, vi føyer oss, vi sensurerer vekk og sminker ivrig på tanker og impulser. Vi kneler under kamuflert flagg. Untitled Flag roper: se på meg, ikke se på meg, se på meg, ikke se på meg, se på meg, ikke se på meg! Ogvi roper med: Se på meg, ikke se på meg! Se på meg, ikke se på meg!

 

Som den kvasi-freudianeren jeg er klarer jeg i skrivende stund ikke å la være å tenke på storebroren til Espen, som har slått seg opp som filmfotograf i Los Angeles. Broren til Espen har diverse popkulturelle svin på skogen, blant annet musikkvideoer med Snoop Dogg og Lady Gaga. Gagas flashy videoer forblir noe annet enn kunsten til Espen, i all den tid han maner frem en ballardian bliss i meg. En prikkende stillhet. Et kaotisk zen. Likheten mellom Dietrichson og Gaga må være svaret “ja” på spørsmålet fra Rilke (som Gaga forøvrig har tatovert på sin biceps): “Confess to yourself in the deepest hour of the night whether you would have to die if you were forbidden to write. Dig deep into your heart, where the answer spreads its roots in your being, and ask yourself solemnly, Must I write?”

 

————-

Torgny Amdam er komponist, artist og utdannet medieviter ved Universitetet i Oslo. Han er født og oppvokst i Oslo med bakgrunn fra hardcore/pønkmusikk og skateboarding. I dag skriver og fremfører han egne låter som soloartist under navnet Torgny. Siste utgivelse: Oil Panic (2013). Amdam har også skrevet musikk for filmene Oslo 31. august, BLIND og Elsk Meg.

Les mer +

Design og utvikling: Innoventi