Spent var jeg da jeg i fjor ankom hans utstilling på Gustavsbergs konsthall i Stockholm. Han er én av de mest sentrale kunstnerne i utviklingen av svensk kunsthåndverk. Hans erfaring omfatter både glass og keramikk. Med den største respekt for håndverket og materialet tar han sats, snur opp ned på tradisjonelle metoder, er kreativ, uredd og innovativ. Han har i flere år arbeidet som formgiver på Orrefors glasbruk og vært professor på Konstfack. Utstillingen på Gustavsbergs konsthall viste på overflaten romantiske stilleben; en sammensetning av tradisjonelle porselensfigurer på Sundbergs måte, en kollisjon av stiler, estetiske normer og materialbruk. Han viste tablåer med et fyrverkeri av farger, en suveren materialforståelse og med historier som fikk publikum til å stoppe opp.

Utstillingen bygger vi videre i Bomuldsfabriken Kunsthall. Sundberg tok utfordringen; plassen er det dobbelte. Vi følger opp det teatralske og forsterker dette. En stor takk til Per B Sundberg for et interessant og godt samarbeid.

– Det är fantastiskt att kunna göra ett keramisk föremål som folk rodnar över, säger Per B Sundberg i ateljén, men berättar också att någon i korridoren sagt “Fan, vad du är snuskig!” (Fra Maria Perers tekst i katalogen til utstillingen i Gustavsbergs konsthall).

Produsent Bomuldsfabriken Kunsthall

Kurator Harald Solberg

Kritikk i Fædrelandsvennen av billedkunstner Johan Otto Weisser

Anbefaling i Morgenbladet av kritiker Tommy Olsson

Leonard Rickhard (f.1945 i Tvedestrand) debuterte i Kunstnerforbundet i Oslo i 1974. Han er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo. Rickhard har i dag en posisjon som en av landets mest fremtredende malere. Han har en genuin interesse for maleriet som medium, der utforskingen av de formale elementene, verkets autonomi og utstillingsarkitekturen står sentralt. Dette gjør hans utstillinger til en unik visuell opplevelse.

Rickhard refererer både til klassiske og modernistiske idealer. Han er opptatt av den klassiske kunsthistoriens vektlegging av et enhetlig bildeuttrykk. Bildene er fortettede uttrykk for tvetydigheten i det sette, enten det fornemmes i uroen i en romantisk landskapsstemning, i møtet mellom mennesker og ting, eller mellom tingenes posisjoner.

Teksten Åstader er skrevet av forfatteren Kjartan Fløgstad og ble fremført som åpningstale i forbindelse med Festspillutstillingen 2009 i Bergen Kunsthall.

Produsent Bomuldsfabriken Kunsthall

Kurator Harald Solberg

Som en av landets aller fremste samtidskunstnere, har Bleken siden debuten i 1951 utviklet og fornyet sitt kunstnerskap gjennom mer enn seksti år. Han blir ofte beskrevet som en litterær maler med et tydelig budskap. Litterære verker og et sterkt samfunnsengasjement er ofte utgangspunkt i hans bilder. Produksjonen omfatter videre illustrasjoner av flere sentrale skjønnlitterære verk.

I tillegg har han levert betydningsfulle portretter og utført mange store offentlige verk, bl.a. i St. Olavs Kirke og Olavshallen i Trondheim samt Oslo Konserthus og Oslo S. Håkon Bleken er født i Trondheim (1929), der han bor og har sitt atelier. Siden 2008 har man kunnet se et utvalg av hans produksjon permanent plassert på Trondheim Kunstmuseum avd. Gråmølna. Bleken har hatt et stort antall separatutstillinger, bl.a. Nasjonalgalleriet, Festspillutstillingen i Bergen og Henie-Onstad Kunstsenter, og han er representert i de viktigste norske kunstsamlinger. Han har mottatt mange priser og utmerkelser for sitt kunstnerskap og er kommandør av St. Olavs Orden.

I forbindelse med utstillingen har vi invitert kunstkritiker Tommy Olsson til å skrive en tekst om Håkon Blekens arbeider.

Kritikk i Fædrelandsvennen av billedkunstner Johan Otto Weisser

Verksliste/plan

Produsent Bomuldsfabriken Kunsthall
Kurator Harald Solberg

Prosjektet startet i vår med en uke workshop; opptak med SPUNK i Torbjørnsbu gruver og på forskjellige steder i bygningen. Alt dette er nå bearbeidet, installasjoner er bygget og vi ønsker velkommen til en verden av gjenstander samlet inn i nærområdet, etterlatte effekter fra årets Hovefestival og i tillegg inkluderes Torbjørnsbu gruver for første gang.

Ordet spunk fra forfatteren Astrid Lindgrens univers betyr i utgangspunktet ingenting. Pippi Langstrømpe finner det opp og forsker deretter en hel dag på hva en spunk kan være. En slik oppfinnertrang er startpunktet for improvisasjonskvartetten SPUNK, som oppsto i 1995.

De siste årene har stedene og rommene SPUNK spiller i og publikum som hører på, fått en stadig større rolle i SPUNKs musikk. Kvartetten har laget flere installasjoner med lyd og video der de utforsker et sted, dokumenterer de lokale omgivelsene på stedet og inviterer folk som bor der til å bidra til installasjonen. Musikken åpner seg og tar farge av menneskene og omgivelsene rundt den.
SPUNK leker, på blodig alvor. Fra en enkelt tone, et vindu, en bevegelse, en lysstråle, eller en ting de har funnet, begynner de å lage musikk, der akustiske instrumenter og elektronikk avløser hverandre.

SPUNK består av: Kristin Andersen, trompet Lene Grenager, cello Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, vokal, elektronikk Hild Sofie Tafjord, horn, elektronikk

SPUNK/myspace

SPUNK/facebook

Teknisk bistand: Thomas Hukkelberg Avspillingsløsning REIR: Asbjørn Flø Koordinator: Hild Borchgrevink

Takk for støtte fra Norsk kulturråd. Takk også til Nordland Musikkfestuke, Henie Onstad Kunstsenter og Ultima for samarbeid om tidligere versjoner av REIR og LYS. Til slutt en stor takk til alle som har bidratt med ting til REIR.

Prosjektet inngår i Den Kulturelle Skolesekken i Aust-Agder fylkeskommune og Arendal kommune.

Kurator: Harald Solberg
Tekst: Mette-Line Pedersen

Bomuldsfabriken Kunsthall har den store glede å presentere den internasjonalt anerkjente finske multimediakunstneren Marita Liulia gjennom utstillingen Choosing my Religion. Utstillingen er en visuelt vakker og tankevekkende reise gjennom de store verdensreligionene fra et feministisk ståsted. Vi så utstillingen i Vaasa i 2009 og er stolte av at den nå vises i Arendal som første sted utenfor Finland. Vi vil takke Marita Liulia for et meget godt samarbeid, kunstnere og alle som har deltatt i produksjonen. En spesiell takk til Finsk-norsk kulturinstitutt for godt samarbeid og økonomisk tilskudd

Choosing my religion – Kritikk Fædrelandsvennen av billedkunstner Johan Otto Weisser

Choosing my religion – CV Marita Liulia

Om Marita Liulia og Choosing My Religion

Marita Liulia’s multimedia kunstprosjekt Choosing my Religion sammenligner de store verdensreligionene: kristendommen, jødedommen, islam, sikhismen, hinduismen, buddhismen, konfutsianismen, taoismen og shinto. Liulia betrakter religionene som kunstner, forsker og som kvinne. De integrerte verkene består av individuelle kunstverk som viser historier og visuelle verdener fra disse religionene, sammen med arbeider som viser deres grunnleggende ideer. Utstillingen på Bomuldsfabriken Kunsthall viser fotografiske verk, malerier, installasjoner og religiøse gjenstander. I fotografiene opptrer Liulia i rollene som forsker og prest, noe som religioner normalt ikke tillater kvinner. Maleriene reflekterer en påvirkning fra orientalsk kunst.

Hennes interesse for samtidsdans og teknologi har resultert i en video som med tittelen Return of the Goddess (Jumalattaren paluu), der Virpi Pahkinen danser i en holografisk projeksjon. Der er også dokumentarfilmer som tar oss på en reise med kunstneren, fra idé til ferdig kunstverk.

Informasjonen om religionene, som også er en del av prosjektet, finnes på internett: Choosing my Religion. Nettstedet beskriver relegionenes grunnleggende ideer og sammenlikner deres oppfatning av verden, mennesket, gud/er, liv og død. Utstillingen og nettsiden er ledsaget av kunstboken Choosing my Religion, publisert av forlaget Maahenki. I den skriver Marita Liulia og religionsforsker Terhi Utriainen om religionens plass i en vestlig samtidskontekst. Marita Liulia er en av Finlands mest kjente samtidskunstnere med stor internasjonal anerkjennelse. Hennes arbeider er blitt vist i mer enn 45 land.

Mer informasjon: Marita Liulia

Min oppskrift er å kombinere kunst, forskning og teknologi, krydre det med et snev av humor og en betydelig dose skjønnhet. Marita Liulia er en allsidig billedkunstner og en pioner innenfor interaktiv multimedia. Hennes produksjon omfatter media-kunstverk, fotografi, maleri og performance. Liulia studerte litteratur og politisk historie ved Helsingfors Universitet og visuell kunst ved University of Art and Design i Helsinki. Hennes kunstneriske karriere startet i teatret, og hun jobbet med ulike visuelle kunstformer på 1980-tallet.

Hun utvidet arbeidsområdet til å inkludere digitale og interaktive medier i 1991 med Jackpot, en CD-ROM om reklameverdenen. Maire, en studie av modernismen utgitt i 1994, var et av de første kunstverkene som ble publisert i CD-ROM-format. Ambitious Bitch, en fargerik CD-ROM om feminisme (1996), markerte hennes internasjonale gjennombrudd. SOB (Son of a Bitch), en CD-ROM om menn og maskulinitet, fulgte i 1999

Marita Liulia Tarot ble utgitt i seks forskjellige formater og ti språk i 2000-2004. Hennes siste store prosjekt, Choosing my Religion, om de store religionene i verden, hadde premiere i 2009.

I 2001 returnerte Liulia tilbake til teateret med verkene Manipulator og Animator, som ble skapt i samarbeid med musikeren og komponisten Kimmo Pohjonen. Hunt, en danseforestilling, som hun realiserte i samarbeid med koreograf og danser Tero Saarinen, er blitt en kultklassiker.

Liulia har fått en rekke priser, blant annet Prix Ars Electronica i Østerrike (1996) og Prix Möbius International i Frankrike (1996, 1999). Hun har også mottatt The Finland Prize, Det Finske Kulturfondets Pris, Erik Enroth Prize og Stina Krook Foundation Prize (2008) for sine prestasjoner som kunstner.

Om prosjektet
Sammen med den tyske komponisten og musikeren Robert Lippok har jeg gitt materialet flere former:

Utstilling, et lydrom en kan gå inn i, lukke øynene og lytte. Fra tre kilder kommer tekst, fortellinger fra tre tidsepoker. Spredt kommer lydopptak fra Afrika, som blander seg med klangstykker, en ny komposisjon som Robert Lippok har laget for rommet. Onkel Willys stemme, lest av Henrik Rafaelsen, kommer fra en rør-radio. Mormors stemme, lest av Liv Mette Larsen, kommer fra en transistorradio. Tones logg, lest av Tone Avenstroup, kommer fra høyttalere ved et teppe. Opptakene forløper parallelt og med ulik lengde. Stadig nye sammenkoblinger av tidslag og klang. Bord med bøker, lysbilder, dokumenter og kart i rommet.

Scenisk hørestykke, en lydbildeperformance, et utvidet foredrag, en konsertlesning. Det har tre fremførere (Avenstroup, Lippok, Rafaelsen) og to teknikere i en fortellersituasjon med rullekart og rulletekst. Ved utstrakt bruk av kildemateriale som ikke er litterært, kan det minne om dokumentært teater. Blanding av opptak og opplesning, med grammofon, gyngestol og selvlagd gitar. Visningslokalet i Oslo er bygd som et klassisk amfi, et miniatyrteater med fokus på gata, dagens spill, hverdagens teater. Først vil publikum se rommet slik det er, deretter blir det lukket og mørkt. Så snus perspektivet, publikum blir plassert på gata og ser inn på stedet en har sittet. ”De der ute” og ”vi her inne” blir snudd.

Bok, Neue Blume – Briefe aus Äthiopien, en publikasjon av tekstmaterialet oversatt til tysk og vil bli utgitt på Peter Engstler Verlag, Ostheim Rhön 2012. Info: www.engstler-verlag.de

Nettside, en installasjon av tekstene på nettet, en kunstnerisk forlengelse som gir mulighet til fordypning i bakgrunnsmaterialet. www.nyblomst.net er utformet av Ariane Sept.

Tekst: Tone Avenstroup
Lyd: Robert Lippok
Teknisk medarbeider: Ariane Sept
Stemmen til onkel Willy: Henrik Rafaelsen. Stemmen til mormor: Liv Mette Larsen. Dessuten hører en Ellen Friis, Michelle Frøslev, Worm Winther, Shuayb Yassin, Salomon Tefera, Daniel Tefara og en del andre stemmer.
Produksjonen er støttet av: Fritt Ord og Norsk Kulturråd
Takk til: Terje Dragseth, Frank Falch, Ralph Gabriel, Roger Garmo, Finn Iunker, Kjersti Jøranli Avenstroup, Arve Ofstad, Bjørg OfsNettside tad, Ingrid Ofstad, Rolf Ree, Gabi Schohl, Herbert Wiegand, Viggo Wivestad

NY BLOMST – BREV FRA ETIOPIA

Litt om kunstnerne:

Tone Avenstroup (1963), oppvokst i Kristiansand, bosatt i Berlin. Frilans dramaturg, lyriker, fremfører og regissør. Studerte teatervitenskap og litteratur ved UIB og Humboldt Universität Berlin. Grunnla Baktruppen (med bl.a. Øyvind Berg) og arbeidet med den fram til 1995. Siste intermediale arbeid vist i Norge: Naust i Ålesund Kunstforening 2008 (med H. Wiegand og R. Lippok). Andre er this is not a love song (2007), på besøk i en fremmed kropp (2005), Vineta (1998) i Bomuldsfabriken Kunsthall. Fra tidlige arbeid med Robert Lippok er nettsiden www.marbelundmatrikel.de. Siste diktsamling: i tallens tid / in zeiten der zahlen, Peter Engstler Verlag 2010.

Robert Lippok (1966), Berlin. Musiker, komponist og scenograf. Medgrunnlegger av To Rococo Rot (Domino Records). Prosjekt siste år: Berlin – Caracas, lydinstallasjonen @ Sala Mendoza, Goethe Institut, Caracas, Venezuela. My Life in The Bush of Ghosts (med Ludovico Einaudi, Balaké Sissoko, Ronald Lippok) musikk til en opera regissert av Luca Ronconi, Solomeo, Italia. World Lounge tour/featured artist for Tenori On (musical instrument designed by media artist Toshio Iwai) Frankfurt, Berlin, Paris, Montreal, NYC, San Francisco, Tokyo. Scenografi: Tosca Volksbühne Berlin; Orest (med Ronald Lippok), Komische Oper, Berlin.

Ariane Sept (1978), studerte by- og regionplanlegging i Berlin og Roma. Fra 2009 har hun arbeidet med nett- og printdesign, samt med byforskningsprosjekt i Berlin. Hun har utformet bl.a. nettsiden til forlagene Basisdruck (www.basisdruck.de) og Klemm + Oelschläger (www.klemm-oelschlaeger.de), samt forfatteren Silka Teichert (www.silkateichert.de). Hennes arbeid med museum og minnesmerke ved tidligere NS-konsentrasjonsleirer presenteres som en fotodokumentasjon på www.gedenkorte.net.

Liv Mette Larsen (1952), Oslo. Maler. Bor og arbeider i Berlin og New York. Studerte på HdK i Berlin, grunnla og drev produsentgalleriet Wissarth i sammen med bl.a. H. E. Wiegand. Tilknyttet Galerie Kai Hilgemann Berlin (www.kaihilgemann.com). Separat- og gruppeutstillinger i Europa og Amerika. Kunstnerbøker i samarbeid med Tone Avenstroup. Innkjøpt av private og offentlige samlinger, bl.a. Nasjonalgalleriet.

Henrik Rafaelsen (1973), Kristiansand. Film- og teaterskuespiller. Studerte ved Teaterhögskolan i Stockholm og er for tiden ansatt ved Nationaltheateret. Der spiller han bl.a Jago i Othello. Rafaelsen har arbeidet med regissørene Robert Wilson og Frank Castorf, og spilt tittelrollene i Peer Gynt (2009),Erasmus Montanus (2007), Brotsverk og straff (2006). Han har medvirket i de norske spillefilmene Limbo og Sykt lykkelig.

Kurator/utstillingsdesign: Harald Solberg
Produksjon: Bomuldsfabriken Kunsthall
Tekst: kunsthistoriker Mette-Line Pedersen

Rune Johansen er født i 1957 og oppvokst i Bodø. Han har fotografert siden 1976, og hadde sitt daglige virke som planlegger i Televerket helt frem til 2003 da han fikk Statens garantiinntekt for kunstnere. Han debuterte på Høstutstillingen i 1990 og har siden vært representert ved en rekke store utstillinger både nasjonalt og internasjonalt. I 2004 ble den første fotoboken Hiv Mannskjiten publisert. Boken har solgt i over 10 000 eksemplarer, noe som er en uovertruffen suksess for en fotobok i Norge. Rune Johansen har til sammen gitt ut seks bøker på Forlaget Press (www.fpress.no): Hiv Mannskjiten (2004), Så lenge det vara (2005), I Hemsedal (2007), Da æ var i Amerika (2008), Norske sjøfolk (2009) og Glade Jul (2010).

Utstillingen viser et bredt utvalg av fotografier som er hentet fra de fem første fotobøkene. Takk til Rolf Hoff / Hoffcollection for utlån av bilder.

Rune Johansen

Vi følger opp våre ambisjoner om nordisk samarbeid og har invitert Jeanette Steinsland fra Gallery Steinsland Berliner i Stockholm som gjestekurator for utstillingen. Galleriet er et av Stockholms mest inflytelsesrike og omskrevne gallerier innen ung samtidskunst. Vi har tidligere samarbeidet i forbindelse med utstillingen WONDERLAND (2011) der vi bl.a. viste tegninger av Ragnar Persson, en av kunstnerne i Steinsland Berliner.

Kurator Jeanette Steinsland, Gallery Steinsland Berliner, Stockholm

Produsent Bomuldsfabriken Kunsthall

Kritikk i Fædrelandsvennen av billedkunstner Johan Otto Weisser

POWER IS EXERCISED er en gruppeutstilling med de stockholmsbaserte kunstnerne Anastasia Ax, Åsa Cederqvist og Cajsa von Zeipel. Alle de tre kunstnerne tangerer spørsmålet om makt og befrielseskrig mot forestillinger og forventninger. En aggressivitet, en total avskallethet og lengsel etter det sublime binder dem sammen. Alle tre skaper anarkistiske rom som vitner om makt, undertrykkelse, kaos og frustrasjon, men som likevel blir eksistensielle.

Anastasia Ax sine performancebaserte verk er ofte skremmende og voldsomme. Hun bygger opp et rom, for senere å gå berserk og slå det i stykker. Rommet blir som en krigssone der hun går rundt i ruinene av sitt eget verk.

I Åsa Cederqvists videoverk, The Quest for Presence, vises menneskeskikkelser som danser for å oppnå totalt nærvær. Deres bevegelser er spontane og tilsynelatende frie.

Cajsa von Zeipel presenterer skulptur, ungdommer i identitetssøkende stadier; en gruppe som oppretter sine egne spilleregler og hierarkier. Skulpturene gir skinn av total kontroll og utstråler en passiv aggresjon.

I forbindelse med åpningen vises en performance av Anastasia Ax i samarbeid med multiinstrumentalisten og improvisatøren Jon Wesseltoft. Videre fremføres CELL, en performance av Alexandra Campbell, danser ved Cullbergballetten, og komponisten Lisa Holmqvist (Knausgård-dokumentaren etc). Tittelen CELL spiller både på klaustrofobi og på at cellen er forutsetningen for liv. Forestillingens mål er å involvere tilskueren gjennom å få denne til å oppnå en transelignende tilstand. Framføringen byr på en hybrid av lyd og sanseuttrykk og oppfordrer publikum til å slippe tak i tid og rom; opphavsmann og identitet er ikke viktig.

Vi takker Sveriges ambassade, Norden/Kulturkontakt Nord, Konstnärsnämnden, Kulturfonden for Finland og Norge, Svenska Kulturfonden og Stiftelsen Längmanska kulturfonden for støtte. Takk til galleri Andréhn-Schiptjenko, Stockholm.

Utstillingen dokumenteres i egen bok.

Anastasia Ax beveger seg i flere ulike medier; tegning, skulptur, performance, lyd. Ofte mikses de og inngår i samme verk. Dette er en av utfordringene i hennes brutale og sublime transformasjoner; hvordan de utopiske og destruktive kreftene samarbeider og skaper noe nytt. Man kan referere til Fluxus-verk av George Brecht, Yoko Ono og Joseph Beuys, den banebrytende performancekunsten av Chris Burden, Hannah Wilke og Vito Acconci, eller en konfronterende estetikk i tidlig punk, spesielt dens forkjærlighet for det situasjonelle. Men noe dypt personlig og til og med historisk tomt karakteriserer hennes opptredener, en slags hvitvasking av membraner, som skaper rom for det uventede. Det essensielle er at hver forestilling er en ny performance. Hvert møte mellom utøveren og publikum, hver ødeleggelse av det aktuelle materialet peker mot en situasjon med svevende og fri aktivitet, hvor det indre og det ytre kan bytte plass. Blekkets rolle i forestillingen er tveegget. Det hører til tegningens verden, til den fysiske akten det er å fylle ut hvite felter. Men det svarte blekket har også et element av gift og galle, i tillegg til melankoli og ødeleggelse. Den rå energien knyttet til spruten, utspyttingen og ødeleggelsen, transformerer tid fra lineære dimensjoner til sirkulære øyeblikk: Gjennom den uforutsigbare åpenheten i situasjonen kan nye tanker og nye fellesskap bli til. Skjønnheten er en skjønnhet av arr, spor og hull.

Åsa Cederqvist er billedkunstner og arbeider med forskjellige materialer der hensikten er å gi disse ny mening, for å skape nye plattformer for kommunikasjon og endrede maktstrukturer. Med sitt arbeid ønsker hun å løse opp mentale konstruksjoner og gi nøklene til hvert menneskes potensielle storhet. Videre ønsker hun å kalle på humoren i eksistensielle problemer og stille spørsmål ved samfunnets behov for rasjonalitet. Dette blir ofte uttrykt gjennom symbolske komposisjoner som ligger mellom fiksjon og virkelighet. Likeså ønsker hun å bryte og forstyrre eksisterende strukturer for å illustrere den tilstanden i vårt samfunn som vi kaller sivilisasjon; et forfall i alt det vi har lært å forstå, er utfordret og i forandring. Det handler om et maktskifte og om innlæring av nye erfaringer, og om hvem som har rett til å stille diagnosen. Dette er av stor betydning for hennes aktuelle arbeid, der hun ofte lar formatene veksle og forskjellige lag alternere. Hun skaper ofte utvidelser til et verk for å modifisere og aktivisere spenningen i det. Hun eksperimenterer med materialitet, sjangrer og deres grenser, med effekter og spenning. Hun arbeider stort sett prosessbasert med skulptur, film, performance, musikk og lyd, og ofte i kombinasjon. Hennes metode er performativ, hun kaster seg ut i ukjent terreng, og med en nybegynners blikk prøver hun ut ny mening og nytt sted, eller hun gjør det gjennom forskning og materialeksperimenter. I det filmatiske og skulpturelle arbeidet Civilization – The Pleasure Principle (2013), filmet i og rundt renseanlegg, oppstår hypnotiske bilder av det faktiske avfallet vi kaster fra oss gjennom dagens velutviklede avløpsrenseanlegg, som vi tar for gitt. Lag av sosial kritikk er flettet sammen med en fascinasjon for den evnen vår tids mennesker har til innsnevring og total sløsing. Den fem-kanals film-/skulpturinstallasjonen The Cabinet (2010-2011) antyder en parallell mellom en kunstnerisk prosess og menneskehetens progresjon som helhet, den flørter med skvettmaleriet, med den noe pornografiske utkanten og det pedagogisk frigjorte 70-tallet. Og i det nyere film- og skulpturdiptyket The Quest for Presence (2013), som vises i Bomuldsfabriken Kunsthall, ser vi, gjennom et hull i en ødelagt vegg, hvordan en gruppe mennesker slipper seg løs i en transelignende dans, og hvordan de steg for steg fjerner seg fra sin individuelle personlighet og i stedet forsvinner inn i en kollektiv sfære i en søken etter tilstedeværelse, legemliggjøring og tilblivelse.

Cajsa von Zeipel arbeider i store format med tydelige referanser til både mote og renessansetidens mestere. Von Zeipel lader imidlertid sine tilsynelatende klassiske skulpturer med ny kontekst og nytt innhold. Hun modellerer sine overdimensjonerte figurer i frigolit (hvit celleplast) og dekker til slutt formen med et lag gips. Det er ikke noe sjarmerende over von Zeipels figurer; betrakteren møter heller et passivt aggressivt uttrykk som gir et skinn av total kontroll. De tradisjonelle maktstrukturene brytes ned og hierarkiene mellom objekt og betrakter forskyves. Den 6. mars 2013 tildelte Carl-Axel Valéns stiftelse Cajsa von Zeipel Peter Dahls stipend. Stiftelsens begrunnelse var: Carl Axel Valéns stiftelse har tildelt kunstneren Cajsa von Zeipel Peter Dahls stipend fordi hun med sine skulpturer i stor skala stiller spørsmål ved og blottlegger eksisterende fenomen i samfunnet. Hennes skulpturer med referanser til 1800-tallets realistiske og klassiske skulpturtradisjon er satt inn i en helt ny kontekst som utfordrer rådende maktstrukturer. Her finnes ingen mytiske eller historiske heltefigurer, men unge sårbare kvinner og menn involvert i et psykologisk spill rundt individenes identitet, usikkerhet og tøffe selvsikkerhet, deres lyst og begjær. Med disse skulpturene, modellert i frigolit og dekket med gips i et overdimensjonert format, skaper hun et omvendt hierarkisk forhold mellom objekt og betrakter. Hun synliggjør en rådende ungdoms- og subkultur og åpner opp for samtaler om makt, kjønn og identitet. Cajsa von Zeipels kunstneriske arbeid bryter ned det tradisjonelle og skaper en ny arena for ny kunnskap og forståelse.