Velkommen til kunstnerpresentasjon med Arild Andresen!
Sted: Bomuldsfabriken Kunsthall Dato: 10. april, kl. 19:00–20:00 Arrangementet er gratis og åpnet for alle. Baren åpner kl. 18:30.
Arild Andresen er en billedkunstner bosatt i Grimstad, kjent for sine figurative malerier og tegninger som utforsker natur, mennesker og eksistensielle temaer. Akttegning beskriver han som en høytidsstund, og hans arbeid har ofte et fokus på dans og sensualitet. Senere har landskapsstemninger, sakrale bilder og inspirasjon fra film, presse og TV blitt stadig viktigere i hans kunst. Han fanger ofte enkeltbilder fra flyktige visuelle medier og gir dem ro i en langsom, studiebasert prosess.
Arild Andresen overordnede ambisjon er å formidle en visuell poesi som både oppleves relevant i samtiden og uttrykker noe allment og tidløst. Ved siden av sin kunstneriske praksis har Andresen undervist i kunst og håndverk i 23 år ved KLH, HIA og UiA, etter å ha fullført sin mastergrad ved HiT i 1985. Hans kulltegninger har vært antatt på Høstutstillingen, og han har flere ganger deltatt på Sørlandsutstillingen. Andresen har stilt ut en rekke steder i Norge og var festspillutstiller under Operafestspillene i Kristiansund i 2020.
Aimée Theriot (Cello) Inga Margrete Aas (Kontrabass) Ingar Zach (Vibrerende membran) Kjell Bjørgeengen (Dave Jones Video Synth)
Fear of the Object er et samarbeid mellom videokunstneren Kjell Bjørgeengen og perkusjonistene Chris Cogburn og Ingar Zach. Prosjektet utforsker forholdet mellom lyden som oppstår fra fysiske objekter rundt oss, og den klare klangen av rene sinus toner og ren intonasjon basert på naturtonerekkens naturlige oppbygning.
Dato: 4. april, kl. 19:00-20:00 (sal 1, i 1. etasje) Billett: 220,- / Student/kunstner: 80,- Forhåndssalg: Kjøp billetter på Ticketco Baren er åpen fra kl. 18:30.
Fear of the Object tar utgangspunkt i frekvensene til forskjellige objekter hos Ingar Zach og Chris Cogburn for så å bygge opp musikken rundt disse. Det skjer ved å være særlig oppmerksomme på hvordan rommet responderer, og la denne situasjonen bestemme det videre musikalske forløpet.
Bjørgeengens lydgenererte video påvirkes også av musikken. Video blir så igjen omdannet til lyd som mikses inn i helheten.
Sentralt står forholdet mellom det visuelle og det tonale som den elektriske spenningen i video skaper. Video blir produsert “live” ved å bruke lydsignaler som rå videospenninger og dermed forvandle lyd til bilde på måter som overskrider klassiske parametere som volum og frekvens. Videoen som skapes på denne måten blir i sin tur forvandlet til lyd gjennom en lesning av støyen som omgir videosignalet.
Aimée Theriot er en lydkunstner, forsker, organisator og musiker som er opptatt av å forstå verden gjennom lyd og vibrasjon. Hennes praksis er i stadig forandring og manifesterer seg i form av tekst, musikk, kuratoriske prosjekter, installasjoner, og performance. Med en bakgrunn i fri improvisasjon og eksperimentell musikk henter hun inspirasjon fra ambient, deep listening, kombinert med en sterk eksperimentell tilnærming ved bruk av live-elektronikk, cello, gitar, stemme og andre objekter. Arbeidene hennes har blitt presentert på festivaler og gallerier internasjonalt, og musikken hennes er utgitt på plateselskaper som Sofa Music, Editions Verde, Unheard Records, Relative Pitch Records og True Blanking. https://aimeetheriot.net/
Inga Margrete Aas er komponist, skapende musiker og improvisatør med fokus på samtidsmusikk, improvisert og eksperimentell musikk. Aas spiller kontrabass og viola da gamba og hennes virke som musiker består hovedsakelig av konsertering og arbeid med egne ensembler. Som komponist skriver hun musikk i skjæringspunktet mellom klangorientert, akustisk musikk og eksperimentelt musikkteater med filosofiske undertoner.
Ingar Zach er kjent for sin utforskning av lyd og alternative teknikker innen samtidsperkusjon. Gjennom sin karriere har han utviklet en unik stil der Gran Cassa fungerer som hovedkilde for lydutforskning, hvor han bruker transdusere og ulike objekter for å få trommen til å vibrere. Han arbeider innen samtidsmusikk og turnerer jevnlig verden over, samtidig som han spiller inn musikk med sine faste ensembler: Dans les arbres, Huntsville og O3, i tillegg til sine solo- og samarbeidsprosjekter. Han er en av grunnleggerne av Fear of the Object. Som komponist er han aktiv i sine faste ensembler og jobber kontinuerlig med å utvikle sine soloprosjekt. De senere årene har han komponert for ensembler som Ensemble MusikFabrik, Quatuor Bozzini, Speak Percussion, Pinquins og Ludus Gravis. Hans soloverk brukes i ulike sjangre, blant annet innen film, dans og kunstperformancer. Ingar har en Ph.D fra Norges musikkhøgskole i Oslo. https://ingarzach.com
Kjell Bjørgeengen ser på sin kunst som en utforskning av en virkelighet som trenger å bearbeides og endres både kunstnerisk og politisk. Han er kjent for sitt banebrytende arbeid med videoinstallasjoner og videoperformance. Ved hjelp av verktøy utviklet av Dave Jones, utforsker han de visuelle mulighetene ved å omdanne lyd til video. https://bjorgeengen.com og https://vimeo.com/kjellbjorgeengen
Kjell Bjørgeengen skal ha utstilling i Bomuldsfabriken i 2027.
Velkommen til kunstnersamtale mellom Calina Pandele Yttredal og André Gali om utstillingen Våkne opp til en ny verden.
Sted: Bomuldsfabriken Kunsthall, 3. etasje Dato: 13. mars, kl. 18:00–19:00 Arrangementet er gratis og åpnet for alle. Baren åpner kl. 17:30.
Calina Pandele Yttredal og André Gali har hatt en pågående dialog om Yttredals kunst siden Gali ble invitert til å kuraterer hennes utstilling I verden på Galleri Røed Jeløy, høsten 2021. Særlig har samtalen dreid seg om hvordan Yttredal uttrykker utfordringer og problemstillinger knyttet til naturen og klimakrisen, samt de ulike teknikkene og mediene Yttredal benytter seg av. I samtalen på Bomuldsfabriken vil de diskutere noen store linjer i Yttredals kunstnerskap, installasjoner i offentlig rom, berøre temaer som farge, lys, natur, mytologi og historie, samt det lokale mot det globale – menneskets eksistensielle utfordringer knyttet til en virkelighet i rask endring, står sentralt.
Utstillingen Våkne opp til en ny verden vises i Bomuldsfabrikens 3. etg. Rommet og utstillingskonseptet er tilknyttet Kunstarena Torbjørnsbu gruver.
Calina Pandele Yttredals kunstnerskap spenner over et vidt spekter av teknikker og medier, og hun har en omfattende produksjon innen tegning, maleri, grafikk, skulptur, installasjoner og offentlige utsmykkinger. Hun har oppnådd nasjonal og internasjonal annerkjennelse for sine arbeider, med utstillinger i Kunstnerforbundet, Tegneforbundet, RAM Galleri, Kunsthall Oslo, KHÅK Kunsthall, Galleri Brandstrup, Kunstmuseet Kube. Hun har også hatt visninger blant annet i New York, Paris, Rio de Janeiro, Osaka, Helsinki. Yttredal har mottat Kultur-og næringprisen, og er representert i flere offentlige og private samlinger, som Dronning Sonjas kunstsamling, Museet for samtidskunst Bucuresti, Romania (MNAC) og Petter Olsens samling. Hun er også faglitterær forfatter, med en rekke utgivelser bak seg, blant annet på Gyldendal forlag og Fagbokforlaget, benyttet blant annet som pensum i høgskolesektoren.
André Gali er kurator formidling i KORO. Før det jobbet han i Oslo kommunes kunstsamling (2021-2023) og Oslobiennalen (2020-2021). Han har jobbet som ansvarlig for publikasjoner og teoriutvikling i Norwegian Crafts (2010-2020) og var medstifter og ansvarlig redaktør for Kunstforum (2009-2015). Gali har bidratt til en rekke publikasjoner om kunsthåndverk, samtidskunst og kunst i offentlig rom. Han har bidratt som kritiker til tidsskrifter som Art Agenda, The Journal of Modern Craft, Art Jewelry Forum, Kunstkritikk og Kunsthåndverk. I 2020 kuraterte han sammen med Bjørn Hatterud kunstprosjektet Nordnorsk Lærdom på Institutt for Lærerutdanning og Pedagogikk (ILP) på Universitetet i Tromsø, på oppdrag for KORO. Gali har en mastergrad i teatervitenskap fra Universitetet i Oslo (2006). Han er styremedlem i Contemporary Art Stavanger og RAM Galleri og sitter i redaksjonsrådet i tidsskriftet Kunsthåndverk.
Masåva brakdebuterte i 2018 med Spellemann-nominasjon for sitt selvtitulerte debutalbum. Oppfølgeralbumet «Er vi store nok nå?» mottok gode anmeldelser og ble kåret til 6 beste album fra 2021 av Gaffa, og har blitt beskrevet som en musikalsk og tekstlig skattkiste.
Nå kommer bandet til Bomuldsfabriken!
Dato: 20. mars, kl. 19:00–21:00 Bill: 220,- Student/kunstner: 80,- Forhåndskjøp billetter her. Billetter er også til salgs i døra.
Bandet kjennetegnes av sin akustiske, drivende sound med originale korharmonier på norsk. De ettertenksomme tekstene om mennesket som art og individ, tilhørighet i et miljø og altoppslukende kjærlighet fra et ungt sinn, har en sentral plass i musikken og løftes frem i det vekselvis drømmende og mer hardtslående suggererende landskapet.
Masåva skaper magi av hverdagsproblemer, drømmer, sorg og kjærlighet. Masåva skriver låter i et originalt landskap mellom viser, folketoner og jazz, hvor ærlige tekster, fengende riff og gripende melodier kan smelte stein.
I oktober 2024 slapp de sitt tredje album, «Dagen vi så på skatere», på Braveheart Records, til veldig gode omtaler fra blant annet Morgenbladet og Dagens Næringsliv.
Det er bare å glede seg til å høre både nye og gamle låter fremført live av denne dyktige gjengen.
Masåva er: Øystein Aarnes Vik (trommer, vokal) Martin Morland (kontrabass, vokal) Solveig Wang (synth, vokal) Selma French Bolstad (vokal, fele, gitar)
Calina Pandele Yttredals kunstnerskap spenner over et vidt spekter av teknikker og medier, og hun har en omfattende produksjon innen tegning, maleri, grafikk, skulptur, installasjoner og offentlige utsmykkinger. Hun har oppnådd nasjonal og internasjonal annerkjennelse for sine arbeider, med utstillinger i Kunstnerforbundet, Tegneforbundet, RAM Galleri, Kunsthall Oslo, KHÅK Kunsthall, Galleri Brandstrup og Kunstmuseet Kube. Hun har også hatt visninger blant annet i New York, Paris, Rio de Janeiro og Helsinki.
Yttredal mottok i 2009 Kultur- og næringsprisen for sin permanente lysutsmykning, «Et års lyssyklus på Paleet».
Hun er representert i flere private og offentlige kunstsamlinger, som Dronning Sonjas samling, Museet for samtidskunst, Bucuresti, Romania (MNAC) og Petter Olsens samling.
I januar 2025 ble Yttredals dynamiske lysskulptur «Ildstedet» offentlig avduket som første permanente installasjon i Kulturhavna i Ålesund. Dette var startskuddet for festivalen «Historiske dager», et arrangement til minne om bybrannen i 1904.
Yttredal er også faglitterær forfatter med flere utgivelser bak seg.
Yttredal er kjent for sin forskningsbaserte tilnærming til kunsten. Samspillet mellom lys, farge og rom har vært et sentralt tema i hennes kunst og litteratur. I forbindelse med et studieopphold i staten New York, på 1980 tallet, utviklet hun en spesiell type iriserende maling hvor pigmentene forandrer farge og karakter ved lysets endringer. Dette skaper virkninger der naturens skiftende lys, årstidenes syklus og betrakterens bevegelser blir en integrert del av verket.
Yttredals særegne maleteknikk, der hun påfører tynne sjikt, lag på lag, av transparente medier, skaper en stemning og romfølelse der figurene manifesteres av lyset gjennom en tåkeaktig tekstur. Det gir en drømmeaktig følelse til det ellers figurative og realistiske uttrykket, og knytter seg til vår underbevissthet og følelse av en større dimensjon.
Lyset får en fremtredende rolle i Yttredals komposisjoner, og kan skape assosiasjoner til glassmaleriene vi kjenner fra kirkerommet.
Vi snakker ikke her om en religiøs referanse i Yttredals arbeider, men slik glassmaleriene skaper en illusjon av det religiøse som noe som er hevet over menneskets jordiske tilværelse, minner hun oss på at vi i møte med naturen står ovenfor noe som er større enn oss selv.
Naturen står sentralt i Yttredals kunstnerskap. Hun tar opp temaer knyttet til menneskets eksistensielle utfordringer knyttet til en virkelighet i rask endring. Naturens sykluser, det foranderlige sett opp mot det bestandige og menneskets påvirkning på verden vi lever i, er sentralt. Hun tar opp spørsmål tilknyttet natur- og miljøkrisen og hvilke konsekvenser tapet av naturmangfold får for vår forståelse av oss selv som del av helheten.
Yttredal har ofte referert til verkene sine som «mulige landskap». Ved første øyenkast kan stedene hun skildrer virke som rene gjengivelser av virkeligheten, men går man dypere inn i bildene vil man oppdage at noe skurrer. Vi finner menneskeskapte strukturer overgrodd av natur, røtter som sprenger seg vei gjennom solide fundamenter og fossefall som har tatt nye veier der mennesket tidligere har hatt sitt domene. Det kan med ett virke skremmende, og lede tankene inn på postapokalyptiske senarioer. Dystopiske fremtidsvisjoner der alt synes å være tapt. Paradokset ligger i at Yttredals koloristiske frodighet viser en vakker verden hvor det sårbare er truet.
Da vi våknet i 2025 føltes det på mange måter som vi våknet til en ny tid. Et kvart århundre inn i det nye millenniet føles det som om vi har entret en fremtid der utviklingen går i feil retning.
Profitt og nasjonale ønsker om velstand er på nytt den rådende tanken. Det kan virke som om det har gått inflasjon i advarslene. Fremtidsoptimismen og troen på at internasjonalt samarbeid og ny teknologi ville løse natur og klimakrisen virker som en fjern drøm. I en tid der stadig nye naturområder bygges ned, blir oppstykket og forurenset skaper Yttredal bilder rom for refleksjon og ettertanke. I en verden der effektivitet, teknologiske fremskritt og økonomisk vekst synes å være de eneste parameterne vi bruker for å måle suksess, blir mennesker handlingslammet og desillusjonert.
I møte med denne nye tiden blir det viktigere enn noen gang at kunsten går foran og viser vei. I alt det mørke blir på nytt Yttredals «mulige landskap» aktualisert, for det finnes også optimisme og trøst i Yttredals bilder. I de frodige jungellandskapene kan man se dyr som entrer en ny virkelighet. Forsiktig og prøvende utforsker de en verden der naturen igjen får utfolde seg.
Vi går inn i utstillingen gjennom en portal. En installasjon bestående av maleri med iriserende maling utført på transpant materiale, der samspillet med lyset skaper en følelse av tredimensjonalitet. Motivet er hentet fra stavkirkenes treskurd hvor Yttredal har flettet inn utryddingstruede dyr og planter. Her knytter hun natur og kultur sammen gjennom tidsperspektiver, hvor fortidens ornamentikk får resonans i samtiden og i fremtidens visjoner. Overgangen mellom stadier, liminalfaser, har stått sentralt i tidligere tiders forståelse av verden. Portalene ved inngangen til stavkirkene representerte skillet mellom den kaotiske virkeligheten vi lever i, og det ordnede kosmos som religionen representerer. I dette verket overfører Yttredal betydningen til kunsten. Vi går fra den reelle verden utenfor, til et imaginært univers innenfor.
Bomuldsfabriken kunsthall viser Calina Pandele Yttredals utstilling i forbindelse med Torbjørnsbu gruver. Fra begynnelsen av 1600 tallet til omkring 1870 ble leverte gruvene i Arendalsfeltet omkring to tredjedeler av jernmalmen som ble brukt i norske jernverk, og da virksomheten opphørte ved Torbjørnsbu gruver ble området omgjort til avfallsdeponi. Alt fra oljefat til bilvrak ble dumpet i gruvene, og området ligger i dag som et sår i landskapet etter menneskers jakt på, og overforbruk av, ressurser.
Som i Yttredals kunst er dette nå et landskap i forandring. Et landskap som naturen får lov til å gjenerobre. Avfallet vil til slutt brytes ned, og sporene etter menneskelig aktivitet vil viskes ut.
I løpet av utstillingsperioden vil naturen i gruvene sakte men sikkert våkne fra vinterdvalen. Hvert år kommer nye planter og dyr til. Det er en prosess som følger naturens langsomme, men ustanselige rytme.
BIO Calina Pandele Yttredal (Oslo) er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi i Oslo. Hun jobber innenfor et vidt spekter av materialer, teknikker og formater innen maleri, tegning, grafikk og skulptur.
Yttredal er kjent for sin utforskning av samspillet mellom lys, farge og rom, og arbeider med temaer knyttet til naturmangfold, det foranderlige, klimaendringer og menneskets relasjon til naturen. Hun har forsket i materialer og teknikker som inngår i samspill med lyset på ulike måter, og har utviklet en egen maleteknikk med iriserende maling og transparente medier.
Yttredals arbeider har blitt vist på en rekke separat- og gruppeutstillinger i Norge og internasjonalt, blant annet i Kunstnerforbundet, Tegnerforbundet, Statens høstutstilling, RAM Galleri, Kunsthall Oslo, KHÅK Kunsthall, Bomuldsfabriken kunsthall, Galleri Brandstrup og Kunstmuseet Kube. Hun har hatt visninger i New York, Seattle, Paris, Rio de Janeiro, Osaka, Bucuresti og Helsinki.
Yttredal har gjort flere offentlige utsmykninger, og mottok i 2009 Kultur- og næringsprisen, utdelt av Innovasjon Norge og Forum for kultur og næringsliv, for sin permanente installasjon «Et års lyssyklus på Paleet». Hennes kunst i offentlig rom og lysskulpturer samspiller med naturens skiftninger og forandrer uttrykk over tid. Lysskulpturen «Wind Eye», bestående av en glasskule, spesialprodusert ved Hadeland glassverk, er plassert i Knut Hamsuns rike, på Tranøy. Lysutsmykkingen «Landskap», montert direkte på en elleve meter høy glassfasade kan oppleves ved Kirkenes Snowhotel, mens den fem meter høye interaktive lysskulpturen «Sjøhest» stiger opp av havet ved Slemmestad brygge.
Yttredal er representert i flere offentlige og private samlinger, som Dronning Sonjas kunstsamling, Museet for samtidskunst Bucuresti, Romania (MNAC) og Petter Olsens samling.
I januar 2025 ble den dynamiske lysskulptur «Ildstedet» offentlig avduket som første installasjon i Kulturhavna i Ålesund. Installasjonen ble skapt som et monument til minne om bybrannen i 1904.
Yttredal er medlem av Norske billedkunstnere (NBK), Landsforeningen Norske malere (LNM), Tegnerforbundet (TF) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetter forening (NFFO).
Calina Pandele Yttredal er også faglitterær forfatter, med en rekke utgivelser bak seg. «LYS. Farge, design, kommunikasjon» utgitt på fagbokforlaget i 2012, samt flere av hennes øvrige utgivelser er blitt benyttet som pensum på Kunsthøgskolen i Oslo og Høgskolen i Oslo og Buskerud.
I samarbeid med Norske billedkunstnere i Agder (NBK-Agder) inviterer vi til et dypdykk i Alfred Vaagsvold sitt kunstnerskap.
Alfred Vaagsvold (f. 1946) bor og arbeider på Lista, hvor han har sitt atelier for maleri og arbeidsplass for skulptur. Ved siden av sin kunstneriske praksis har Vaagsvold arbeidet som pedagog med folkehøgskole, drevet egent galleri (Galleri Lista Fyr 1987-2017) og arbeidet med kunstformidling på Nordberg Fort på Lista (1998 til 2025).
Fra midten av 1970-tallet har Vaagsvold vært organisert i NB, LNM, NBK og NBK-Agder. Vaagsvold er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Norsk kulturfond, Oslo kommunes kunstsamlingen, Kode Bergen, Aust- og Vest Agder fylkeskommune, Kristiansand, Farsund og Lund kommune. Han har deltatt på Høstutstillingen, Sørlandsutstillingen og hatt separatutstillinger i bandt annet Norge, Tyskland, Kina og New York.
Vaagsvold arbeider todimensjonalt med maleri ut fra modernistiske ideer fra New-York-skolen om aksjon og ekspresjonisme. I det tredimensjonalt arbeider Vaagsvold med materialer som tre, stein, glass og stål – der materialfølelse og minimalisme er grunnleggende føringer uten avbildning som ideal.
Alfred Vaagsvold skal ha utstilling ved Flekkefjord kunstforening i oktober i år. Vaagsvold vil selv presentere sitt virke.
Bildet: Punkt, linje, flate, form (2024) Matt og blankpolert stein. Mål ca 40x40cm
Velkommen til søndagsverksted på Bomuldsfabriken Kunsthall!
Søndag 23. februar ønsker vi velkommen til omvisning og fletteverksted med Bomuldsfabrikens formidler Elin Igland i utstillingen SKAKKE FOLKEDRAKTER – ikke en draktutstilling!
Vi starter med en omvisning i utstillingen kl 13:00, og fortsetter med en felles samtale ved vårt flettebord, hvor besøkende får lære å flette bånd med utgangspunkt i blant annet samisk tradisjon. I forbindelse med flettebåndstasjonen setter vi fokus på hvordan håndverket i praksis knytter sammen mennesker og skaper grunnlag for samtaler.
Utstillingen viser arbeider av seks unge kunstnere som har tolket spørsmål rundt identitet og tilhørighet gjennom folkedrakt og gakti (kofte)-tradisjon. Hva er egentlig en folkedrakt? Hvorfor har vi ulike drakter, og hvordan påvirker drakter og tradisjoner vår identitet? Hva gjør tradisjoner med samfunnet vårt? Og hva skjer om man ikke kjenner seg igjen i en tradisjonell identitet?
I utstillingene vises disse problemstillingene gjennom samisk tradisjonshåndverk, perleteknikker, vev, musikk, tatoveringstradisjoner og dans.
Velkommen til omvisning og kunstverksted! Ny Folkemusikk innspillingsession Søndag 26. januar kl. 13:00-16:00
Christian Blandhoel vil gi oss et dypdykk inn i hans todelte arbeid Subnasjonal folkedrakt / Ny folkemusikk som består av en outsider-folkedrakt og et instrument som publikum kan spille på.
Ny folkemusikk delen av Verket er 2 sett med folkeinstrument inspirert instrumenter, en inspirert av Langeleik og en Hardingfele. Med hvert instrument er det noen knotter og brytere som lar deg leke med instrumentets feedback, det er lyden av instrumentet som «hører» seg selv og lager litt ekstra lyd, vedsiden av hvert instrument er det også et miksebord, dette er NO-input feedback mikser som også lager feedback som kan styres ved å skru på knottene. No-input feedback mikser er et instrument særlig brukt til eksperimentell og støymusikk. Hvert instrument er i prinsippet 3 instrumenter i et.
Man kan gjøre så mye eller lite lyd som man ønsker. Ny folkemusikk handler nettopp om å lage en ny folkemusikk, lavterskel og demokratisert, basert på prinsipper fra sjangeren Støymusikk, en type musikk hvor man ikke trenger å kunne spille et instrument, men lytte, leke og lete etter lyder man liker.
I gallerirommet kan 2 personer eller flere spille på instrumentene sammen, å slik lage ny folkemusikk, lyden blir tatt opp og legges ut for nedlastning og lytting på internett. Kanskje det blir en trend som slår-ann og vi finner ny folkemusikk som kommende generasjoner kan danse til?
Det vil være mulig å lage tegninger til et Cover som legges ut sammen med musikken.
Verket Subnasjonal folkedrakt / Ny folkemusikk refererer til element fra Blandhoels eget liv, i 1405 Langhus i Nordre Follo kommune: utenforskapet, folkedrakta han aldri fikk, fellesskapet han fant i subkulturer. Detaljer med lokal forankring, blant annet supporter-hettegensere, en outsider-folkedrakt som gir beskyttelse for minoriteter, støymusikk og langeleik blir kryssa og danner en slags vegviser for å kunne navigere i kjente og ukjente tradisjoner.
Omvisningen og kunstverkstedet er åpent og gratis for alle. Velkommen.
Sandra Kolstad er musiker, komponist, tekstforfatter, produsent og forfatter med syv plateutgivelser bak seg. Kolstad er kjent for å utforske popmusikkens muligheter musikalsk, tekstlig og visuelt. Hun har turnert omfattende i Norge og utlandet med sine spektakulære konserter, og har blant annet spilt Roskilde-festivalen, Øya og Berghain i Berlin.
Kolstads syvende plate SOFT HARD ble nylig utgitt til svært gode kritikker i Norge og utlandet. SOFT HARD er ti sanger bestående av nyskapende møter mellom piano, vokal og elektronikk, hvor Kolstad forsøker å integrere sin bakgrunn som klassisk skolert pianist med sin elektroniske praksis.
Til konserten har billedkunstner Anders Holen utviklet et nytt instrument, et slags transformert piano, som tar form av en skulptur. I tillegg har han laget en serie hologrammer som ledsager sangene. Sammen med Kolstads musikk skaper dette en helhetlig konsert-opplevelse som forener lys og skygge, mykt og hardt, kropp og ånd, scene og sal.
Med seg på turnéen har Kolstad invitert sin mangeårige kollega og musikalske helt: Kult-figuren Kyrre Bjørkås, med sine dype røtter i popmusikkens fruktbare underskog. Bjørkås åpner kvelden med å spille noen sanger fra plata O. Kosmiske, og hvem vet, kanskje kaster han glans over noen sanger i Kolstads univers også. Det er i alle fall duket for en kosmisk aften i den eksperimenterende musikkens tegn!
Gjennom sitt kunstnerskap har Placht utforsket ulike temaer som poltikk, historie, filosofi, arkitektur, klima, og partikkelfysikk samt science fiction, noe som også syngliggjøres i verkenes titler. Erfaringene han har med seg i bagasjen fra livet og reiser har påvirket kunstneres bruk av teknikker, og med dette det visuelle utrykket. Verkene i seg selv kan betraktes som reisebrev fra ulike steder, kulturer Placht har beveget seg gjennom, som i sin tur har beveget ham.
Henrik Placht (f. 1973) bor og jobber i Oslo, og har utdannelse fra Kunstakademiet i Bergen og Berlin, Weissensee. Placht er en veletablert kunstner, anerkjent både internasjonalt og nasjonalt. Han har vist arbeider blant annet i Spania, Tyskland, Portugal, USA, Sverige, Island og Jordan. Placht er representert i samtlige betydelige samlinger, som Astrup Fearnley, Nasjonalmuseet og Christen Sveaas Collection. I tillegg til å være utøvende kunster, har Henrik Placht vært aktiv som professor/foredragsholder/lektor ved internasjonale og nasjonale kunstakademier og universiteter i Europa, Midt Østen (eks. Bezale) og USA (eks. Columbia Univeristy NY). I 2002 tok Placht initiativet til å starte kunstakademi i Palestina (The International Academy of Art Palestine (IAAP)), som ble innviet 7. desember 2006. Samme år ble studentarbeider fra workshops presentert i utstillingen International Academy of Art Ramallah ved Bomuldsfabriken Kunsthall.
Et blikk på Henrik Placht sitt kunstnerskap
RR // 250111
Ramme Henrik Placht er en norsk maler hvis kunstneriske reise speiler et engasjement for abstraksjon, kulturell dialog og filosofisk undring — et landskap av ideer hvor intuisjon og refleksjon møtes. Samtidig er han en av mine nærmeste venner, noe som gjør dette forsøket på å skrive om ham til en potensiell subjektiv fallgruve. Etter Henrik Plachts henvendelse til meg om å skrive dette notatet begynte jeg nølende, tvilende på min evne til å holde distansen til en person som står meg så nær, men samtidig kunne jeg ikke la være å utfordre denne irriterende og samtidig ærefulle invitasjon.
For å unngå et altfor privat anslag velger jeg å omtale ham som Placht snarere enn Henrik, som om dette skaper en slags illusorisk distanse. Likevel er det umulig å betrakte ham uten å føle nærheten — han er både en av kunstnerene jeg beundrer og en venn jeg deler undringer med. Som arkitekt uttrykker jeg meg oftest med form og tegning snarere enn ord. Likevel har jeg, som et slags tankemessig korthus, forsøkt å fange et snev av Placht og hans kunstneriske univers.
Placht og jeg har tilbrakt mange timer i samtale, ofte på tur — både i skogen og gjennom mentale labyrinter — og disse dialogene har etterlatt avleiringer i måten jeg opplever både kunsten hans og tilværelsen generelt.
Spor Plachts malerirom er et møte mellom stram struktur og flytende følelser, mellom modernistiske impulser og noe som ligger hinsides definisjoner. Hans tid på Kunsthøgskolen i Bergen og Kunsthochschule Weissensee i Berlin ga ham en solid grunnmur i modernismens språk, og de tidlige verkene hans reflekterte en tydelig affinitet til tyske størrelser som Gerhard Richter og Sigmar Polke. Geometriske komposisjoner og arkitektoniske former dominerte uttrykket, og som arkitekt kjenner jeg meg umiddelbart hjemme i denne delen av hans utvikling.
Men som kunstner har Placht vært en som utforsker grensene for formens orden. Over tid har hans arbeid blitt mer organisk, mer lekent, mer intuitivt. Hans nyere verk omfavner det uforutsigbare, en glitch-estetikk som henter inspirasjon fra abstrakte forstyrrelser — et elegant kaos der tilfeldighetene gir liv til nye muligheter. Samtidig har han aldri gitt slipp på sin dype respekt for balanse og komposisjon; selv når spontaniteten får fritt spillerom, ligger en underliggende arkitektur og pulserer.
Fundament I Plachts kunst finner jeg ikke bare bilder, men også spørsmål — om lys, rom, og vår plass i det abstrakte og konkrete landskapet vi kaller verden. Hans kunstneriske filosofi hviler, slik jeg tolker det, på en idé om relasjonalitet, en slags visuell korrespondanse mellom naturens og menneskets egne dynamikker. Abstrakte konsepter som mytologi, partikkelfysikk og geopolitikk veves inn i arbeidene hans, men alltid med en forankring i det levde — i en følelse, et øyeblikk, en erfaring.
Placht starter sjelden med en fastlagt plan. For ham er skapelsen en organisk prosess, en dialog med lerretet der lag på lag males over, forskyves, reorganiseres. Noen ganger kan et verk nesten være fullført før han velger å begynne på nytt, som om hver omvei fører ham nærmere det essensielle. Og nettopp denne prosessen — den åpne, søkende metoden — inviterer også betrakteren inn i et samarbeid der mening skapes i fellesskap, snarere enn dikteres.
Retning Plachts tematiske spenn er både bredt og dypt. Hans kunst beveger seg uanstrengt mellom det globale og det personlige, mellom politikkens harde realiteter og naturens flyktige skjønnhet. Jeg tenker av og til på hans vanvittige besøk i Nord-Korea i 2017, en erfaring som preget kunsten hans med en tyngde og en mørkere palett. Disse dystopiske tonene står i kontrast til andre verk, hvor lyset bryter fram, der farger og former danser i en feiring av naturens kraft og menneskelige relasjoner.
Placht er på mange måter en maler av både det makrokosmiske og det mikrokosmiske. Hans kunst er et møtepunkt mellom store idéverdener — politikk, vitenskap, mytologi — og små, intime erfaringer. Og det er kanskje her hans styrke som kunstner ligger: i hans evne til å navigere mellom det universelle og det nære med en menneskelig følsomhet. Han kan tvile og miste fotfestet, men har en særegenhet ved å finne den usynlige sti i det kunstneriske landskap. Kanskje aller sterkest eksemplifisert gjennom hans mest monumentale komplekse stor verker?
Eksponering Placht har etterlatt spor over hele verden. Hans arbeider har vært vist i Oslo, Berlin, New York, Amman, Jerusalem og pluss mange andre steder. Samlingene som huser hans malerier — fra Nasjonalmuseet i Norge til Kistefos og International Peace Institute i New York plus plus — vitner om hans evne til å appellere på tvers av kulturer og kontekster. Men utstillingslistene, så omfattende de enn er, fanger bare en del av bildet. For meg er Placht først og fremst en kunstner som skaper dialog — ikke bare med sin samtid, men også med tidløse spørsmål om form, innhold og mening.
Bro Å beskrive Henrik Placht er som meteorologi: det er umulig å forutsi været helt sikkert. Hans arbeid overskrider grenser — mellom abstraksjon og figurasjon, mellom det visuelle og det konseptuelle, mellom kunst og samfunn. Hans lerreter blir til broer mellom ideer, mellom mennesker, mellom ulike tilstander av det å være.
I vårt inngangsparti der vi bor henger et stort maleri av Placht, et verk jeg aldri venner meg til. Hver morgen, når jeg passerer det, ser jeg noe nytt, en detalj som tidligere unnslapp meg, en ny tanke det kaster lys over. Kanskje det er dette som er kunsten: ikke bare en ferdig form, men en prosess, en invitasjon til stadig ny refleksjon.
Plachts arv ligger ikke bare i hans verk, men i dialogene han skaper — mellom fortid og fremtid, mellom kulturer, mellom mennesker. Hans kunst oppleves ikke som statisk; den er levende, en bro som alltid leder videre. Kanskje det er derfor den treffer meg: den minner meg på at vi aldri er helt fremme, at det alltid finnes noe mer å oppdage, både i kunsten og i oss.
Reiulf Ramstad Sivilarkitekt MNAL / Arkitekt MAA / Hon.Faia
English
Through the Pack Ice Henrik Placht
Through his artistry, Placht has explored various themes such as politics, history, philosophy, architecture, climate and particle physics as well as science fiction, this is also reflected in the works’ titles. The experiences he carries with him in his luggage from life and travels have influenced the artist’s use of techniques and with this the visual expression. The works themselves can be considered travel letters from various places, cultures Placht has moved through, which in turn have moved him.
Henrik Placht (b. 1973) lives and works in Oslo and has an education from the Art Academy in Bergen and Berlin, Weissensee. Placht is a well-established artist, recognized both internationally and nationally. He has shown works in Spain, Germany, Portugal, the USA, Sweden, Iceland and Jordan, among others. Placht is represented in all significant collections, such as Astrup Fearnley, the National Museum and the Christen Sveaas Collection. In addition to performing arts, Henrik Placht has been active as a professor/lecturer/lecturer at international and national art academies and universities in Europe, the Middle East (ex. Bezale) and the USA (ex. Columbia Univeristy NY). In 2002, Placht took the initiative to start an art academy in Palestine (The International Academy of Art Palestine (IAAP)), which was inaugurated on 7 December 2006. The same year, student work from workshops was presented in the exhibition International Academy of Art Ramallah at the Bomuldsfabriken Kunsthall.
A Glimpse into Henrik Placht’s Artistic Journey
RR // 250111
Setting Henrik Placht is a Norwegian painter whose artistic journey mirrors an engagement with abstraction, cultural dialogue, and philosophical wonder — a landscape of ideas where intuition and reflection meet. At the same time, he is one of my closest friends, which makes this attempt to write about him a potential subjective pitfall. After Henrik Placht’s request for me to write this note, I began hesitantly, doubting my ability to maintain distance from someone so close to me. At the same time, I couldn’t resist accepting this irritating yet honorable invitation.
To avoid too personal an approach, I choose to refer to him as Placht rather than Henrik, as though this creates some kind of illusory distance. However, it is impossible to regard him without feeling the closeness — he is both one of the artists I admire and a friend with whom I share wonders. As an architect, I typically express myself through form and drawing rather than words. Nonetheless, I have, as a sort of mental house of cards, tried to capture a glimpse of Placht and his artistic universe.
Placht and I have spent many hours in conversation, often while walking — both in the forest and through mental labyrinths — and these dialogues have left impressions on the way I experience both his art and life in general.
Traces Placht’s canvas expression is a meeting between strict structure and flowing emotions, between modernist impulses and something beyond definitions. His time at the Bergen Academy of Art and Design and Kunsthochschule Weissensee in Berlin provided him with a solid foundation in the language of modernism, and his early works reflected a clear affinity for German giants like Gerhard Richter and Sigmar Polke. Geometric compositions and architectural forms dominated the expression, and as an architect, I immediately feel at home in this part of his development.
However, as an artist, Placht has been one who explores the boundaries of form’s order. Over time, his work has become more organic, more playful, more intuitive. His newer works embrace the unpredictable, a glitch aesthetic inspired by abstract disruptions — an elegant chaos where chance brings new opportunities to life. Yet, he has never let go of his deep respect for balance and composition; even when spontaneity takes center stage, an underlying architecture pulses beneath.
Foundation In Placht’s art, I find not just images, but also questions — about light, space, and our place in the abstract and concrete landscape we call the world. His artistic philosophy rests, as I interpret it, on an idea of relationality, a kind of visual correspondence between nature’s and humanity’s own dynamics. Abstract concepts such as mythology, particle physics, and geopolitics weave into his works, but always anchored in the lived — in a feeling, a moment, an experience.
Placht rarely starts with a set plan. For him, creation is an organic process, a dialogue with the canvas where layer upon layer is painted over, shifted, reorganized. Sometimes a painting can be almost finished before he chooses to start anew, as if every detour brings him closer to the essential. And it is precisely this process — the open, searching method — that also invites the viewer into a collaboration where meaning is created together, rather than dictated.
Direction Placht’s thematic range is both broad and deep. His art moves effortlessly between the global and the personal, between the harsh realities of politics and the fleeting beauty of nature. I occasionally think of his wild visit to North Korea in 2017, an experience that influenced his art with a weight and a darker palette. These dystopian tones contrast with other works where light breaks through, where colors and forms dance in a celebration of nature’s power and human relations.
In many ways, Placht is a painter of both the macrocosmic and the microcosmic. His art is a meeting point between grand idea worlds — politics, science, mythology — and small, intimate experiences. And perhaps it is here his strength as an artist lies: in his ability to navigate between the universal and the intimate with a human sensitivity. He may doubt and lose his footing, but he has a unique ability to find the invisible path in the artistic landscape. Perhaps most strongly exemplified through his most monumental and complex large works?
Exposure Placht has left traces all over the world. His works have been shown in Oslo, Berlin, New York, Amman, Jerusalem, and many other places. The collections housing his paintings — from the National Gallery in Norway to Kistefos and the International Peace Institute in New York — testify to his ability to appeal across cultures and contexts. But the exhibition lists, as extensive as they are, capture only part of the picture. For me, Placht is primarily an artist who creates dialogue — not just with his contemporaries, but with timeless questions about form, content, and meaning.
Bridge Describing Henrik Placht is like meteorology: it’s impossible to predict the weather with certainty. His work transcends boundaries — between abstraction and figuration, between the visual and the conceptual, between art and society. His canvases become bridges between ideas, between people, between different states of being.
In our entrance hall where we live, there hangs a large painting by Placht, a work I never grow accustomed to. Every morning, when I pass it, I see something new, a detail that previously escaped me, a new thought it sheds light upon. Perhaps this is what art is: not just a finished form, but a process, an invitation to continual reflection.
Placht’s legacy lies not only in his works but in the dialogues he creates — between past and future, between cultures, between people. His art is not experienced as static; it is alive, a bridge that always leads further. Perhaps this is why it touches me: it reminds me that we are never truly “there,” that there is always more to discover, both in art and in ourselves.
Reiulf Ramstad Architect MNAL / Architect MAA / Hon.Faia
