Ole Brodersen
En tids horisont
11.10.–30.12.2025
Bomuldsfabriken Kunsthall, 3. etasje
//////////////////////////////////////////////////////////////////////////
I En tids horisont tar Ole Brodersen blant annet oss med til Lyngør – et levende, men sårbart øysamfunn i havgapet. Gjennom poetiske og eksperimentelle fotografier vever han sammen menneskene, landskapet og havet som omgir dem.
I en av seriene har Brodersen gitt sine naboer kameraet i hånd og latt deres blikk forme portrettet av stedet – et portrett av tilhørighet, tid og endring.
Utstillingen spenner fra stille horisonter til abstraherte seil i bevegelse, og inviterer publikum til å reflektere over naturens skjulte bevegelser og hva som binder oss til et sted.
Tilknyttet utstillingen har Brodersen utgitt en fotobok som, gjennom fotografier og tekster, utforsker kreftene som langsomt former små steder og samfunn, og hva slike steder betyr for oss – både lokalt og universelt. Boken inneholder bidrag fra Johan Harstad, Simen Tveitereid, Dag O. Hessen, Håkon Haugland og Simon Bainbridge, som med ulike blikk ser på hva steder kan være og hvordan de kan bevares.
En tids horisont
Tekst av Åse Kamilla S. Aslaksen – kurator ved Bomuldsfabriken Kunsthall
I utstillingen En tids horisont av Ole Brodersen blir vi møtt av en blå vegg, der en bølge er komponert av mindre fotografier i sort-hvitt. Helheten viser oss et levende hav og fører oss til horisonten.
Fra hav til havn. Når vi beveger oss videre inn i utstillingen, kan vi blant annet oppleve en tapetsert vegg som viser et kart over Lyngør. På tapetet henger ulike portretter av det lille øysamfunnets innbyggere. Portrettene er plassert i nærhet av deres faktiske hus og hjem, som også er synlige i fotografiene. Som publikummer blir man stående igjen og lure: Hva blir egentlig portrettert her? Lyngør, husene eller menneskene?
Teknisk jobber Brodersen med flere eksponeringer, lang lukkertid og fremkalling i mørkerom, hvor han i verkene balanserer mellom kontroll og tilrettelegging for – og utslag av – tilfeldigheter. Kontrollen har han også gitt fra seg i denne serien. Denne har han overgitt til sine naboer. De har fått en utløser og selv valgt når bildet ble tatt, på denne måten er det gjennom deres blikk og valg vi møter dem og stedet. Slik Brodersen jobber med fotografiene i denne serien kan vi kanskje ikke skille mellom hva og hvem som er portrettert – uten mennesker, intet hus – og uten mennesker i hus, intet samfunn. Deres bostedsvalg og liv, og deres portrett og tilstedeværelse, er en del av navlestrengen til stedet – for hvor de bor, og at de faktisk bor i Lyngør, gjør at de kollektivt skaper et portrett av et levende samfunn og sted.
De fastboende har også fått være medvirkende ved å bestemme utvalget i den mer abstrakte fotoserien I Love This Time of Year Too. Serien er en hommage til Dag Alveng, som på 2000-tallet laget seieren I Love This Time of Year. Motivene er fra New York. I sin serie har Brodersen, som Alveng, brukt kvadruppel eksponering. Dette betyr at motivet har en fireganget eksponering på samme negativ. I tillegg har Brodersen, igjen som Alveng, dreiet objektet 90 grader for hver eksponering. Dette gjør at retningen av motivet oppheves, og blir nesten som et fryst bilde fra et kaleidoskop. Fotografiene får med dette en mer abstrakt karakter og fanger ikke bare ett øyeblikk i sin prosess, men også en lengre tidsperiode. Serien referer til flere historiske forbindelser, både mellom Alveng og Brodersen, men først og fremst mellom Lyngør og New York. New York var et velkjent anløp for sjømenn fra Lyngør. En vesentlig forskjell fra serien til Alveng er at Brodersen i sin serie har et fravær av mennesker. Fotografiene hans viser motiver og utdrag fra landskap i Lyngør. Fastboende har fått være med i utvelgelsen av motivene, og på den måten er kanskje fraværet av mennesker i serien ikke like sant. Deres tilstedeværelse er dog ikke synlig i selve verket, men samtidig er de gitt en enda større tilknytning til verket vi som publikummer faktisk ser. Gjennom sin tittel– I Love This Time of Year Too – tilfører Brodersen en dualitet. Fotografiene er nemlig tatt utenfor den travle sommersesongen, hvor tempoet og hverdagen får en egen tid og gang. Under vintersesongen står de fleste av husene i Lyngør tomme, uten liv, da deres eiere flest foretrekker dem som sommerhus.
I det innerste rommet kan en nesten lukte salt sjø og høre bølgene slå mot land (eller meske seg mot vannlinjen til en båt). Her presenterer Brodersen både nye og eldre verk, som viser en ren teknisk utvikling og eksprementing med fotografiet som medium og teknikk. I enkelte av verkene er seil satt inn i motivet. Gjennom bruk av lang lukkertid inntar seilet en mer abstrakt form og synliggjør sine bevegelser i vinden, på en mer avslørende måte enn hva mennesket vanligvis oppfatter og ser. Seilet er et viktig element for Brodersen, som er sønn av en seilmaker, og gjennom slekt har en sterk forbindelse til det maritime. Er verkene et selvportrett fremkalt i Lyngørs landskap? Den lange lukkertiden og dobbelteksponeringen gjør noe med hvordan vi opplever tid og prosess. Øyeblikket oppheves, og det blir en stille og saktegående fangst av tiden som streifer forbi i landskapet, slik tiden og livet kan oppleves utenfor høysesongen.
I dette rommet er det havet som står i fokus. Lyngør lever med havet, slik som mange andre mennesker gjør over hele verden. Ja, vi lever alle med havet, enten om vi har sjøgløtt eller ei, for mellom 50 til 80 prosent av oksygenet i atmosfæren har blitt produsert av marine organismer. Havet forbinder oss. Verkene fra havet er i seg selv fotografier og dokumentasjon av landskap, et landskap i endring blant annet grunnet klimaendringer og forurensing av havet. Havet gir oss en horisont og kan vise til en sakte, men sikker, endring over tid. Havmotivene, sett i dialog med seriene fra Lyngørs befolking, kan trigge refleksjoner rundt spørsmål som; hva vil Lyngør være om 50 år? Vil Lyngør i det hele tatt være om 100 år? Ifølge Kartverket vil Brodersen sitt hus være ubeboelig i 2075. Det virker kanskje dystopisk at et sted simpelt hen kan forsvinne, men dette gir oss en vekker rundt stedets sårbarhet, egenart og muligheter dette bærer med seg, både for seg selv og for mindre samfunn. For så lenge mennesker er i hus, og husene står støtt, er det liv. Og der det er liv, er det – som kjent – håp.
Fotografiene til Brodersen vitner om en tilstedeværelse, som i livets egenart har sin tids horisont. Det er nemlig ikke gitt at det for alltid bor folk på steder som Lyngør. Under seilskutetiden var det stor befolkningsvekst, så i 1890 var det 559 innbyggere på øyene som utgjør Lyngør. Nedgangen kom med damp og stålskipene og startet for alvor rundt 1920-tallet. Rundt 1960 var det cirka 200 innbyggere. I dag er de 45. Endringer skjer, og ytre påvirkninger fra større samfunnsstrukturer slår inn – kanskje ikke som en flodbølge – men sakte og sikkert sammen med ballastvannet av bolig som investeringsobjekt, stadig flere hus med menneskelig helårsfravær og offentlige nedskjæringer. Dette tærer på og sliper ned mindre samfunn som Lyngør. Brodersen sin utstillingstittel En tids horisont viser dermed ikke kun til havets horisontlinje, eller til en tids horisont i Lyngørs historie. Utstillingen gir oss en imaginær horisont som kan lede tankene til hva vi har og hva vi kan miste, til samtid og en mulig fremtid. Den kan oppfattes som en politisk skildring og en invitasjon til å komme nær portretter av livene som leves og som samtidig skaper samfunn, selv på de minste steder.
ENGLISH
A Horizon of Time
by Ole Brodersen
In A Horizon of Time, Ole Brodersen takes us to Lyngør – a vibrant yet fragile island community on Norway’s southern coast. Through poetic and experimental photography, he intertwines the people, the landscape, and the sea that surrounds them.
In one of the series, Brodersen has given the camera to his neighbors, allowing their perspectives to shape a portrait of the place – a portrait of belonging, time, and change.
The exhibition moves from quiet horizons to abstracted sails in motion, inviting the viewer to reflect on the hidden movements of nature and what ties us to a place.
Accompanying the exhibition, Brodersen has published a photobook that, through images and texts, explores the forces that slowly shape small communities – and what such places mean to us, both locally and universally. The book includes contributions by Johan Harstad, Simen Tveitereid, Dag O. Hessen, Håkon Haugland, and Simon Bainbridge, each offering their own reflections on what places are and how they can be preserved.
A Horizon of Time
Text by Åse Kamilla S. Aslaksen – curator at Bomuldsfabriken Kunsthall
In the exhibition A Horizon of Time by Ole Brodersen, we encounter a blue wall composed of smaller black-and-white photographs arranged as a wave. The artwork introduces us to a forceful sea and leads us to the horizon.
From sea to harbor. As we move further into the exhibition, we can experience, among other things, a wallpaper that shows a map of Lyngør. On the wallpaper, various portraits of the inhabitants of the small island community hang. The portraits are placed near their homes, which are also visible in the photographs. As a spectator, you are left wondering: What is really being portrayed here? Lyngør, the houses or the people?
Technically, Brodersen works with multiple exposures, long shutter speeds, and darkroom development, where he balances between control and the facilitation of – and the effects of – chance. He has also relinquished control in this series, which he has handed over to his neighbors. They have been given a remote shutter release and have chosen when the picture was taken; it is through their gaze and choices that we meet them and their home. The way Brodersen works with this series, makes it difficult to distinguish between what and who is being portrayed – without people, there is no home – and without people in homes, there is no community. Their choice of residence and lifestyle, as well as their portrait and presence, are part of the umbilical cord to the place where they live. The fact that they live in Lyngør means that they collectively create a portrait of a community and place.
The locals have also been involved in determining the selection for the more abstract photo series, I Love This Time of Year Too. The series is a homage to Dag Alveng, who in the 2000s made the series I Love This Time of Year, with motifs from New York. In his series, Brodersen, like Alveng, use quadruple exposure. This means that there are four exposures on the same negative. In addition, Brodersen, yet again like Alveng, has rotated the object 90 degrees for each exposure. This means that the direction of the motif is deconstructed and becomes almost like a frozen image from a kaleidoscope. The photographs thus take on a more abstract character, capturing not only a moment but also an extended period of time. The series refers to several historical connections, both between Alveng and Brodersen, but primarily between Lyngør and New York. In the 19th century, ships from New York arrived in Lyngør, and sailors from Lyngør often docked in New York. However, a significant difference from Alveng’s series is the lack of people in Brodersen’s series. The photographs show excerpts from the landscape in Lyngør. The locals have been involved in the selection of the motifs, and in this way, perhaps the absence of people is not as accurate. Their presence is not visible in the work itself. There is a duality to the title, I Love This Time of Year Too. As the adjusted title indicates, the pictures were taken when the pace and everyday life have different time and place, outside the summer season. Winter is a season when most of the houses in Lyngør have no life since the owners use the houses merely as summer residences.
In the second room, you can almost smell the salty sea and hear the waves crashing against the shore (or the waterline of a boat). Here, Brodersen presents both new and older works, which show technical development and experimentation with photography as a medium and technique. In some of the works, sails are included as an element. Using long shutter speed, the sail takes on a more abstract form, making the movements of the wind visible in a way that is more revealing than what humans usually perceive. The sail is an essential element for Brodersen, who is the son of a sailmaker, and through his family, has a strong connection to the maritime world. Can these works be seen as a self-portrait? The long shutter speed and double exposure alter how we experience time and process. It is not about capturing a specific moment; it is a subtle capture of the slow-moving time that wanders by in the landscape of Lyngør.
In this exhibition space, the focus is the sea. Lyngør is inextricably linked to the sea, as are many other places around the world. Yes, we all live with the sea, whether we have a view or not. Between 50 and 80 per cent of the oxygen in the atmosphere has been produced by marine organisms. The sea connects us all. The motifs from the sea are, in themselves, photographs and documentation of landscapes—a landscape in constant change, due to, among other things, climate change and sea pollution. The sea provides us with a horizon and can indicate a slow but steady change over time. The sea motifs, seen in dialogue with the series from Lyngør’s population, can trigger reflections on questions such as, what will Lyngør be like in 50 years? Will Lyngør exist 100 years from now? According to The Norwegian Mapping Authority, Brodersen’s house will be uninhabitable in 2075. It may seem dystopian that places like Lyngør could disappear, but this serves as a wake-up call about the vulnerability of the place, its uniqueness, and the opportunities it brings, both for itself and for smaller communities. For as long as people reside in houses, and the houses are standing firm, there is life. And where there is life, there is – as is well known – hope.
Brodersen’s photographs bear witness to a presence that, in the uniqueness of life, has its own time horizon. It is not given that people will live in places such as Lyngør forever. During the 19th century, there was a significant population growth, so by 1890, there were 559 inhabitants on the islands that make up Lyngør. The decline began with the advent of steam and steel ships and intensified around the 1920s. Around 1960, there were approximately 200 inhabitants. Today they are 45.
Changes are happening, and external influences from larger societal structures are hitting – perhaps not like a tidal wave – but slowly and surely along with the ballast water of housing as an investment object, an increasing number of houses with human year-round absence, and public cutbacks. This is eating away at and grinding down smaller communities. Lyngør is not alone in this.
Brodersen’s exhibition title, A Time Horizon, thus refers not only to the ocean’s horizon line, but also to a time in Lyngør’s history. The exhibition gives us an imaginary horizon that can lead our thoughts to what we have and what we can lose, to the present and a possible future. It can be perceived as a political depiction and an invitation to get close to the portraits of lives and that, at the same time, create societies, even in the smallest places.
