Velkommen til omvisning og kunstverksted! Ny Folkemusikk innspillingsession Søndag 26. januar kl. 13:00-16:00
Christian Blandhoel vil gi oss et dypdykk inn i hans todelte arbeid Subnasjonal folkedrakt / Ny folkemusikk som består av en outsider-folkedrakt og et instrument som publikum kan spille på.
Ny folkemusikk delen av Verket er 2 sett med folkeinstrument inspirert instrumenter, en inspirert av Langeleik og en Hardingfele. Med hvert instrument er det noen knotter og brytere som lar deg leke med instrumentets feedback, det er lyden av instrumentet som «hører» seg selv og lager litt ekstra lyd, vedsiden av hvert instrument er det også et miksebord, dette er NO-input feedback mikser som også lager feedback som kan styres ved å skru på knottene. No-input feedback mikser er et instrument særlig brukt til eksperimentell og støymusikk. Hvert instrument er i prinsippet 3 instrumenter i et.
Man kan gjøre så mye eller lite lyd som man ønsker. Ny folkemusikk handler nettopp om å lage en ny folkemusikk, lavterskel og demokratisert, basert på prinsipper fra sjangeren Støymusikk, en type musikk hvor man ikke trenger å kunne spille et instrument, men lytte, leke og lete etter lyder man liker.
I gallerirommet kan 2 personer eller flere spille på instrumentene sammen, å slik lage ny folkemusikk, lyden blir tatt opp og legges ut for nedlastning og lytting på internett. Kanskje det blir en trend som slår-ann og vi finner ny folkemusikk som kommende generasjoner kan danse til?
Det vil være mulig å lage tegninger til et Cover som legges ut sammen med musikken.
Verket Subnasjonal folkedrakt / Ny folkemusikk refererer til element fra Blandhoels eget liv, i 1405 Langhus i Nordre Follo kommune: utenforskapet, folkedrakta han aldri fikk, fellesskapet han fant i subkulturer. Detaljer med lokal forankring, blant annet supporter-hettegensere, en outsider-folkedrakt som gir beskyttelse for minoriteter, støymusikk og langeleik blir kryssa og danner en slags vegviser for å kunne navigere i kjente og ukjente tradisjoner.
Omvisningen og kunstverkstedet er åpent og gratis for alle. Velkommen.
Sandra Kolstad er musiker, komponist, tekstforfatter, produsent og forfatter med syv plateutgivelser bak seg. Kolstad er kjent for å utforske popmusikkens muligheter musikalsk, tekstlig og visuelt. Hun har turnert omfattende i Norge og utlandet med sine spektakulære konserter, og har blant annet spilt Roskilde-festivalen, Øya og Berghain i Berlin.
Kolstads syvende plate SOFT HARD ble nylig utgitt til svært gode kritikker i Norge og utlandet. SOFT HARD er ti sanger bestående av nyskapende møter mellom piano, vokal og elektronikk, hvor Kolstad forsøker å integrere sin bakgrunn som klassisk skolert pianist med sin elektroniske praksis.
Til konserten har billedkunstner Anders Holen utviklet et nytt instrument, et slags transformert piano, som tar form av en skulptur. I tillegg har han laget en serie hologrammer som ledsager sangene. Sammen med Kolstads musikk skaper dette en helhetlig konsert-opplevelse som forener lys og skygge, mykt og hardt, kropp og ånd, scene og sal.
Med seg på turnéen har Kolstad invitert sin mangeårige kollega og musikalske helt: Kult-figuren Kyrre Bjørkås, med sine dype røtter i popmusikkens fruktbare underskog. Bjørkås åpner kvelden med å spille noen sanger fra plata O. Kosmiske, og hvem vet, kanskje kaster han glans over noen sanger i Kolstads univers også. Det er i alle fall duket for en kosmisk aften i den eksperimenterende musikkens tegn!
Gjennom sitt kunstnerskap har Placht utforsket ulike temaer som poltikk, historie, filosofi, arkitektur, klima, og partikkelfysikk samt science fiction, noe som også syngliggjøres i verkenes titler. Erfaringene han har med seg i bagasjen fra livet og reiser har påvirket kunstneres bruk av teknikker, og med dette det visuelle utrykket. Verkene i seg selv kan betraktes som reisebrev fra ulike steder, kulturer Placht har beveget seg gjennom, som i sin tur har beveget ham.
Henrik Placht (f. 1973) bor og jobber i Oslo, og har utdannelse fra Kunstakademiet i Bergen og Berlin, Weissensee. Placht er en veletablert kunstner, anerkjent både internasjonalt og nasjonalt. Han har vist arbeider blant annet i Spania, Tyskland, Portugal, USA, Sverige, Island og Jordan. Placht er representert i samtlige betydelige samlinger, som Astrup Fearnley, Nasjonalmuseet og Christen Sveaas Collection. I tillegg til å være utøvende kunster, har Henrik Placht vært aktiv som professor/foredragsholder/lektor ved internasjonale og nasjonale kunstakademier og universiteter i Europa, Midt Østen (eks. Bezale) og USA (eks. Columbia Univeristy NY). I 2002 tok Placht initiativet til å starte kunstakademi i Palestina (The International Academy of Art Palestine (IAAP)), som ble innviet 7. desember 2006. Samme år ble studentarbeider fra workshops presentert i utstillingen International Academy of Art Ramallah ved Bomuldsfabriken Kunsthall.
Et blikk på Henrik Placht sitt kunstnerskap
RR // 250111
Ramme Henrik Placht er en norsk maler hvis kunstneriske reise speiler et engasjement for abstraksjon, kulturell dialog og filosofisk undring — et landskap av ideer hvor intuisjon og refleksjon møtes. Samtidig er han en av mine nærmeste venner, noe som gjør dette forsøket på å skrive om ham til en potensiell subjektiv fallgruve. Etter Henrik Plachts henvendelse til meg om å skrive dette notatet begynte jeg nølende, tvilende på min evne til å holde distansen til en person som står meg så nær, men samtidig kunne jeg ikke la være å utfordre denne irriterende og samtidig ærefulle invitasjon.
For å unngå et altfor privat anslag velger jeg å omtale ham som Placht snarere enn Henrik, som om dette skaper en slags illusorisk distanse. Likevel er det umulig å betrakte ham uten å føle nærheten — han er både en av kunstnerene jeg beundrer og en venn jeg deler undringer med. Som arkitekt uttrykker jeg meg oftest med form og tegning snarere enn ord. Likevel har jeg, som et slags tankemessig korthus, forsøkt å fange et snev av Placht og hans kunstneriske univers.
Placht og jeg har tilbrakt mange timer i samtale, ofte på tur — både i skogen og gjennom mentale labyrinter — og disse dialogene har etterlatt avleiringer i måten jeg opplever både kunsten hans og tilværelsen generelt.
Spor Plachts malerirom er et møte mellom stram struktur og flytende følelser, mellom modernistiske impulser og noe som ligger hinsides definisjoner. Hans tid på Kunsthøgskolen i Bergen og Kunsthochschule Weissensee i Berlin ga ham en solid grunnmur i modernismens språk, og de tidlige verkene hans reflekterte en tydelig affinitet til tyske størrelser som Gerhard Richter og Sigmar Polke. Geometriske komposisjoner og arkitektoniske former dominerte uttrykket, og som arkitekt kjenner jeg meg umiddelbart hjemme i denne delen av hans utvikling.
Men som kunstner har Placht vært en som utforsker grensene for formens orden. Over tid har hans arbeid blitt mer organisk, mer lekent, mer intuitivt. Hans nyere verk omfavner det uforutsigbare, en glitch-estetikk som henter inspirasjon fra abstrakte forstyrrelser — et elegant kaos der tilfeldighetene gir liv til nye muligheter. Samtidig har han aldri gitt slipp på sin dype respekt for balanse og komposisjon; selv når spontaniteten får fritt spillerom, ligger en underliggende arkitektur og pulserer.
Fundament I Plachts kunst finner jeg ikke bare bilder, men også spørsmål — om lys, rom, og vår plass i det abstrakte og konkrete landskapet vi kaller verden. Hans kunstneriske filosofi hviler, slik jeg tolker det, på en idé om relasjonalitet, en slags visuell korrespondanse mellom naturens og menneskets egne dynamikker. Abstrakte konsepter som mytologi, partikkelfysikk og geopolitikk veves inn i arbeidene hans, men alltid med en forankring i det levde — i en følelse, et øyeblikk, en erfaring.
Placht starter sjelden med en fastlagt plan. For ham er skapelsen en organisk prosess, en dialog med lerretet der lag på lag males over, forskyves, reorganiseres. Noen ganger kan et verk nesten være fullført før han velger å begynne på nytt, som om hver omvei fører ham nærmere det essensielle. Og nettopp denne prosessen — den åpne, søkende metoden — inviterer også betrakteren inn i et samarbeid der mening skapes i fellesskap, snarere enn dikteres.
Retning Plachts tematiske spenn er både bredt og dypt. Hans kunst beveger seg uanstrengt mellom det globale og det personlige, mellom politikkens harde realiteter og naturens flyktige skjønnhet. Jeg tenker av og til på hans vanvittige besøk i Nord-Korea i 2017, en erfaring som preget kunsten hans med en tyngde og en mørkere palett. Disse dystopiske tonene står i kontrast til andre verk, hvor lyset bryter fram, der farger og former danser i en feiring av naturens kraft og menneskelige relasjoner.
Placht er på mange måter en maler av både det makrokosmiske og det mikrokosmiske. Hans kunst er et møtepunkt mellom store idéverdener — politikk, vitenskap, mytologi — og små, intime erfaringer. Og det er kanskje her hans styrke som kunstner ligger: i hans evne til å navigere mellom det universelle og det nære med en menneskelig følsomhet. Han kan tvile og miste fotfestet, men har en særegenhet ved å finne den usynlige sti i det kunstneriske landskap. Kanskje aller sterkest eksemplifisert gjennom hans mest monumentale komplekse stor verker?
Eksponering Placht har etterlatt spor over hele verden. Hans arbeider har vært vist i Oslo, Berlin, New York, Amman, Jerusalem og pluss mange andre steder. Samlingene som huser hans malerier — fra Nasjonalmuseet i Norge til Kistefos og International Peace Institute i New York plus plus — vitner om hans evne til å appellere på tvers av kulturer og kontekster. Men utstillingslistene, så omfattende de enn er, fanger bare en del av bildet. For meg er Placht først og fremst en kunstner som skaper dialog — ikke bare med sin samtid, men også med tidløse spørsmål om form, innhold og mening.
Bro Å beskrive Henrik Placht er som meteorologi: det er umulig å forutsi været helt sikkert. Hans arbeid overskrider grenser — mellom abstraksjon og figurasjon, mellom det visuelle og det konseptuelle, mellom kunst og samfunn. Hans lerreter blir til broer mellom ideer, mellom mennesker, mellom ulike tilstander av det å være.
I vårt inngangsparti der vi bor henger et stort maleri av Placht, et verk jeg aldri venner meg til. Hver morgen, når jeg passerer det, ser jeg noe nytt, en detalj som tidligere unnslapp meg, en ny tanke det kaster lys over. Kanskje det er dette som er kunsten: ikke bare en ferdig form, men en prosess, en invitasjon til stadig ny refleksjon.
Plachts arv ligger ikke bare i hans verk, men i dialogene han skaper — mellom fortid og fremtid, mellom kulturer, mellom mennesker. Hans kunst oppleves ikke som statisk; den er levende, en bro som alltid leder videre. Kanskje det er derfor den treffer meg: den minner meg på at vi aldri er helt fremme, at det alltid finnes noe mer å oppdage, både i kunsten og i oss.
Reiulf Ramstad Sivilarkitekt MNAL / Arkitekt MAA / Hon.Faia
English
Through the Pack Ice Henrik Placht
Through his artistry, Placht has explored various themes such as politics, history, philosophy, architecture, climate and particle physics as well as science fiction, this is also reflected in the works’ titles. The experiences he carries with him in his luggage from life and travels have influenced the artist’s use of techniques and with this the visual expression. The works themselves can be considered travel letters from various places, cultures Placht has moved through, which in turn have moved him.
Henrik Placht (b. 1973) lives and works in Oslo and has an education from the Art Academy in Bergen and Berlin, Weissensee. Placht is a well-established artist, recognized both internationally and nationally. He has shown works in Spain, Germany, Portugal, the USA, Sweden, Iceland and Jordan, among others. Placht is represented in all significant collections, such as Astrup Fearnley, the National Museum and the Christen Sveaas Collection. In addition to performing arts, Henrik Placht has been active as a professor/lecturer/lecturer at international and national art academies and universities in Europe, the Middle East (ex. Bezale) and the USA (ex. Columbia Univeristy NY). In 2002, Placht took the initiative to start an art academy in Palestine (The International Academy of Art Palestine (IAAP)), which was inaugurated on 7 December 2006. The same year, student work from workshops was presented in the exhibition International Academy of Art Ramallah at the Bomuldsfabriken Kunsthall.
A Glimpse into Henrik Placht’s Artistic Journey
RR // 250111
Setting Henrik Placht is a Norwegian painter whose artistic journey mirrors an engagement with abstraction, cultural dialogue, and philosophical wonder — a landscape of ideas where intuition and reflection meet. At the same time, he is one of my closest friends, which makes this attempt to write about him a potential subjective pitfall. After Henrik Placht’s request for me to write this note, I began hesitantly, doubting my ability to maintain distance from someone so close to me. At the same time, I couldn’t resist accepting this irritating yet honorable invitation.
To avoid too personal an approach, I choose to refer to him as Placht rather than Henrik, as though this creates some kind of illusory distance. However, it is impossible to regard him without feeling the closeness — he is both one of the artists I admire and a friend with whom I share wonders. As an architect, I typically express myself through form and drawing rather than words. Nonetheless, I have, as a sort of mental house of cards, tried to capture a glimpse of Placht and his artistic universe.
Placht and I have spent many hours in conversation, often while walking — both in the forest and through mental labyrinths — and these dialogues have left impressions on the way I experience both his art and life in general.
Traces Placht’s canvas expression is a meeting between strict structure and flowing emotions, between modernist impulses and something beyond definitions. His time at the Bergen Academy of Art and Design and Kunsthochschule Weissensee in Berlin provided him with a solid foundation in the language of modernism, and his early works reflected a clear affinity for German giants like Gerhard Richter and Sigmar Polke. Geometric compositions and architectural forms dominated the expression, and as an architect, I immediately feel at home in this part of his development.
However, as an artist, Placht has been one who explores the boundaries of form’s order. Over time, his work has become more organic, more playful, more intuitive. His newer works embrace the unpredictable, a glitch aesthetic inspired by abstract disruptions — an elegant chaos where chance brings new opportunities to life. Yet, he has never let go of his deep respect for balance and composition; even when spontaneity takes center stage, an underlying architecture pulses beneath.
Foundation In Placht’s art, I find not just images, but also questions — about light, space, and our place in the abstract and concrete landscape we call the world. His artistic philosophy rests, as I interpret it, on an idea of relationality, a kind of visual correspondence between nature’s and humanity’s own dynamics. Abstract concepts such as mythology, particle physics, and geopolitics weave into his works, but always anchored in the lived — in a feeling, a moment, an experience.
Placht rarely starts with a set plan. For him, creation is an organic process, a dialogue with the canvas where layer upon layer is painted over, shifted, reorganized. Sometimes a painting can be almost finished before he chooses to start anew, as if every detour brings him closer to the essential. And it is precisely this process — the open, searching method — that also invites the viewer into a collaboration where meaning is created together, rather than dictated.
Direction Placht’s thematic range is both broad and deep. His art moves effortlessly between the global and the personal, between the harsh realities of politics and the fleeting beauty of nature. I occasionally think of his wild visit to North Korea in 2017, an experience that influenced his art with a weight and a darker palette. These dystopian tones contrast with other works where light breaks through, where colors and forms dance in a celebration of nature’s power and human relations.
In many ways, Placht is a painter of both the macrocosmic and the microcosmic. His art is a meeting point between grand idea worlds — politics, science, mythology — and small, intimate experiences. And perhaps it is here his strength as an artist lies: in his ability to navigate between the universal and the intimate with a human sensitivity. He may doubt and lose his footing, but he has a unique ability to find the invisible path in the artistic landscape. Perhaps most strongly exemplified through his most monumental and complex large works?
Exposure Placht has left traces all over the world. His works have been shown in Oslo, Berlin, New York, Amman, Jerusalem, and many other places. The collections housing his paintings — from the National Gallery in Norway to Kistefos and the International Peace Institute in New York — testify to his ability to appeal across cultures and contexts. But the exhibition lists, as extensive as they are, capture only part of the picture. For me, Placht is primarily an artist who creates dialogue — not just with his contemporaries, but with timeless questions about form, content, and meaning.
Bridge Describing Henrik Placht is like meteorology: it’s impossible to predict the weather with certainty. His work transcends boundaries — between abstraction and figuration, between the visual and the conceptual, between art and society. His canvases become bridges between ideas, between people, between different states of being.
In our entrance hall where we live, there hangs a large painting by Placht, a work I never grow accustomed to. Every morning, when I pass it, I see something new, a detail that previously escaped me, a new thought it sheds light upon. Perhaps this is what art is: not just a finished form, but a process, an invitation to continual reflection.
Placht’s legacy lies not only in his works but in the dialogues he creates — between past and future, between cultures, between people. His art is not experienced as static; it is alive, a bridge that always leads further. Perhaps this is why it touches me: it reminds me that we are never truly “there,” that there is always more to discover, both in art and in ourselves.
Reiulf Ramstad Architect MNAL / Architect MAA / Hon.Faia
Skakke folkedrakter – ikke en draktutstilling En vandreutstilling i samarbeid med Nasjonalmuseet 25.01.25–23.03.25 Bomuldsfabriken Kunsthall, 1. etasje
I samarbeid med Nasjonalmuseet og flere andre institusjoner og museum i Norge foretar Bomuldsfabriken Kunsthall nå et dypdykk i håndverket og historikken tilknyttet bunad, kofte og folkedrakt. Utstillingen er utviklet gjennom dialog på tvers av institusjoner og fagmiljø over hele landet.
Utstillingen viser verk av Rafiki, Christian Blandhoel, Márjá Karlsen, Harald Beharie, Lin Wang, Håvard Kranstad. Bli bedre kjent med kunstnerne i filmene (info om utstillingen fortsetter under filmene):
Rafiki
Christian Blandhoel
Márjá Karlsen
Harald Beharie
Lin Wang
Håvard Kranstad
Mange har et forhold til bunader, kofter og folkedrakter. Disse tradisjonsrike plaggene kan skape sterk følelse av tilhørighet og stolthet, men også av utenforskap, skam og sinne. I den turnerende utstillingen Skakke folkedrakter er seks samtidskunstnere invitert til å utforske og utfordre draktskikker, identitet og håndverkstradisjoner. Dette er en tverrfaglig utstilling i skjæringspunktet mellom samtidskunst, design og håndverk og kulturhistorie. Prosjektet søker å utforske kunstens rolle som døråpner for å bringe ny kunnskap og nye perspektiver inn i den nasjonale samtalen om kulturarv.
I prosessen med sine prosjekter har de seks kunstnerne undersøkt motsetninger og gått i dialog med håndverkere og kunnskapsbærere. De har skapt egne uttrykk gjennom blant annet fotografi, vev, perlearbeid, porselen, installasjoner, instrumenter og dans. Resultatet er en hyllest og et opprør – en utstilling om drakter som er langt fra en draktutstilling. En utstilling der drakter ikke først og fremst er drakter, men symbol og idéer som former vår tid, vår selvoppfattelse, våre relasjoner til andre og vår historie.
Prosjektet tar utgangspunkt i et spørsmål: Hvordan skal vi forholde oss til våre tradisjonelle drakter når de ikke lenger rommer alle mennesker som i dag utgjør Norge? Skakke folkedrakter ønsker å formidle underkommuniserte historier om kunst, håndverk og normbrytende liv, samtidig som vi vil inspirere til økt oppslutning rundt fagmiljøer tilknyttet folkedrakter og tradisjonshåndverk, og anerkjenne kunnskapen som allerede er der.
Skeivt omfatter mer enn seksualitet. Det handler om å skape seg frisoner, rom for å være den du vil, utfordre normer og kanon. Vi definerer «skeivt» som «normkritisk» og «skeive» som «normbrytere». Målet har vært å skape en utstilling som bidrar til å utvide rommet for mangfoldig deltakelse i kulturarvsutøvelse. Skeivt kulturår (Skår) var et springbrett for videre arbeid med utstillinger og forskning, og Skakke folkedrakter er et viktig ledd i videreføringen av dette arbeidet.
English
In collaboration with the National Museum and several other institutions and museums in Norway, Bomuldsfabriken Kunsthall is now undertaking a dive into the craftsmanship and history associated with folk costume. The exhibition has been developed through dialogue across institutions and professional circles across the country.
The exhibition displays art by Rafiki, Christian Blandhoel, Márjá Karlsen, Harald Beharie, Lin Wang, Håvard Kranstad.
Many Norwegians feel a close attachment to folk costumes like the bunad and the kofte. These traditional garments can generate a strong sense of belonging, but also of alienation. They carry messages about where the wearer comes from and what they stand for, but they can also be worn in the quest for acceptance and inclusion. In the touring exhibition Skakke folkedrakter, six contemporary artists are invited to explore and challenge costume customs, identity and craft traditions. This is an interdisciplinary exhibition and research project at the intersection of contemporary art, design and craft and cultural history. The project seeks to explore the role of art as a door opener to bring new knowledge and new perspectives into the national conversation about cultural heritage.
In the process of their projects, the six artists have examined contradictions and engaged in dialogue with craftsmen and knowledge bearers. They have created their own expressions through photography, weaving, beadwork, porcelain, installations, instruments and dance. The result is a tribute and a riot – an exhibition about folk costumes that is far from a folk costume exhibition. An exhibition where garments are not primarily clothes, but symbols and ideas that shape our times, our self-perception, our relationships with others and our history.
The project is based on a question: How should we relate to our traditional costumes when they no longer accommodate all the people who make up Norway today? Skakke folkedrakter wants to convey under-communicated stories about art, crafts and norm-breaking lives, while at the same time we want to inspire increased support around professional environments associated with folk costumes and traditional crafts, and recognize the knowledge and history.
Queer encompasses more than sexuality. It’s about creating freedom for yourself, room to be who you want to be, challenging norms and canon. We define “queer” as “norm-critical” and “queer” as “norm breakers”. The aim has been to create an exhibition that contributes to expanding the space for diverse participation in cultural heritage practice. Skeivt kulturår (Cultural Year of the Queer) was a springboard for further work with exhibitions and research, and Skakke folkedrakter is an important continuation of this work.
Lager du kunst, og ønsker innspill til veien videre med uttrykket ditt eller råd om hvordan gå frem mot en karriere?
30. november ønsker Bomuldsfabriken Kunsthall nettopp deg velkommen til en workshop med mulighet til å få en tilbakemelding og gode råd på veien videre. Åpent for deg mellom 13 og 20 år.
Tilbudet er gratis, men vi ønsker påmelding. Det gjør du her.
· En-til-en samtale med fagpersoner på kunstfeltet · Workshop i hvordan presentere egen kunst
PROGRAM
10:30 Dørene åpner — kaffe, te og kake
11:00-11:30 Dagen starter — intro og presentasjon ved kurator og administrator ved Bomuldsfabriken Kunsthall, Åse Kamilla Spjelkavik Aslaksen
11:30-11:45 Pause
11:45-13:00 Program — parallelle sesjoner med workshop og samtaler en-til-en. Programmet styres av leder og kurator ved Bomuldsfabriken Kunsthall, Kari Skippervold, samt kurator og administrator Åse Kamilla Spjelkavik Aslaksen.
13:00-13:30 Lunsj — vi serverer pizza!
13:30-14:15 Programmet fortsetter
14:15-15:00 Presentasjoner og oppsummering
Tilbudet er en del av økt satsing for barn og unge i Arendal kommune.
I forbindelse med den aktuelle utstillingen Maleriets Poetikk av Harald Lyche inviterer vi til kunstnersamtale torsdag 14. november kl. 18:00 på Bomuldsfabriken. Det vil bli en samtale mellom Lyche og forfatter Thure Erik Lund.
Det vil også bli mulighet å kjøpe originalarbeider av Harald Lyche – han gjentar nemlig suksessen fra utstillingsåpningen, og dekker til et bord med arbeider i forskjellige prisklasser. Her vil det være noe for enhver!
Velkommen til Søndagsverksted på Bomuldsfabriken Kunsthall!
Søndag 27. oktober har vi gleden av å få besøk av Torgrim Torve, som holder åpent søndagsverksted fra kl. 12:00-16:00!
Torgrim Torve er utøvende kunstner, scenograf og musiker, og har sin bakgrunn fra Kunsthøyskolen i Oslo, som vokalist i Dunderbeist og altmuligmann i kunstnergruppen Verdensteateret.
Torgrim leder an i hvordan lage masker, kroner og hodeskulpturer! Lurer du på hvordan du kan lage en tenkehatt som kunne passet på maleren Leonard Rickhard når han malte sine verk? Eller trenger du et skummelt fjes til Allehelgensdagen, eller et halloweensk monsterfjes?
Vi bruker ulike materialer som papp, lim, maling, glitter og fjær, falske negler og gummitrær, silikonbusker, geleskruer, øyevipper og alt hva vi får tak i.
Tilbudet er gratis og en del av økt satsing for barn og unge i Arendal kommune. Alle aldre er hjertelig velkomne, men barn må være ledsaget av voksen.
Maleriets Poetikk er Lyches hittil største utstilling. Dette er en omfattende presentasjon som viser hans store kunstneriske dedikasjon og imponerende produktivitet. Tittelen på utstillingen antyder kunstnerens nære forhold til litteraturens verden og underbygger hans uttalelse om at det å uttrykke seg visuelt er som å dikte i bilder. Relasjonen mellom poesi og bildekunst poengteres ytterligere i dialogen mellom Lyches tegninger og forfatteren Hans Petter Blads poesi i verket Clair-obscur / Sort, som vises i utstillingen.
Det er fristende å se Lyches særegne univers som en malerisk brytning med konvensjonene man ofte kan finne i motiv- og landskapsrom. Lyches innfallsvinkel kan sammenlignes med poesiens brudd med det grammatiske regelverket. Et gjennomgående trekk i arbeidene er at gravitasjonens lover er opphevet – jord og himmel skifter posisjon og perspektivet mangedobles. Dette er formale grep som bekrefter opplevelsen av kunstnerens eksperimenterende og dramaturgiske frihet.
Lyches veksling mellom det sfæriske og fysiske gir assosiasjoner til naturens ukjente krefter, i motsetning til en ren visualisering av møtet mellom menneske og natur. I kunstneres visuelle repertoar skinner naturen gjennom i form av kraft og puls, og musikalitet er sentralt i landskapsscenene og selvportrettene. Her myldrer det av arter og fenomener som vekker vår sansing til live. Komposisjonenes farger tilbyr oss eksperimenterende harmonier av levende og melodiske landskaper. Formene og strukturene repeteres og veksler på å stige og falle mellom ytterpunktene, noe som er med på å skape Lyches særegne uttrykk.
Tone Lyngstad Nyaas, Kurator
«Min venn Harald C. Lyche» av Hans Petter Blad
Harald Lyche er en dypt original kunstner. Ikke bare i kraft av sine bilder og sitt talent, men også fordi han konsekvent velger å forholde seg til en norsk malerisk virkelighet og til det norske maleriets historie. I en tid som er preget av rastløshet og desperasjon – i jakten på interessante og oppsiktsvekkende inspirasjonskilder – velger han seg lokale og, internasjonalt sett, intetsigende malere som sine forbilder. Det fins ikke et snev av nostalgi eller romantikk i disse referansene (referanser leseren selv må lete seg fram til), som naturligvis også strekker seg utenfor landets grenser, lik røtter i det underjordiske. Derfor må en spørre seg: Hvorfor velger kunstneren å forholde seg slik til samtiden, da det tilsynelatende ikke er noe å vinne på det, verken økonomisk eller på ærens mark? Spørsmålet er derved om kunstneren er en mann som lever i fortiden, som nekter å ta samtiden til seg eller som – av grunner bildene ikke sier noe om – viser samtiden ryggen. Det er, etter mitt skjønn, ikke noe fortidslengtende ved Lyches malerier eller tegninger. Snarere motsatt. Ikke bare maler og tegner han seg inn i samtiden, han forsøker til overmål å lokke sine gamle malerier og tegninger med seg inn i nåtiden – eller inn i øyeblikket – ved at bildene er signerte og datert flere ganger, etter hvert som nye lag tegnes eller males inn. Derved dramatiserer pennen og penselen tidens gang, gjennom en forandring som ikke ødelegger, slik elektrisk lys treffer en klassisk vase. Lyche snur ikke fortiden ryggen, han forholder seg til den med sterke følelser, men uten aggresjon. Hadde det vært uttrykt et hat mot samtiden, som hos forfatteren Thomas Bernhard, ville valget av den tidvis klassiske formen vært lettere å godta. Noe slikt hat fins ikke, annet enn i forkledning – i marerittet og i de mørke stundene flaten ikke kan skjule. Det fins ikke aggresjon, annet enn som angst og selvoppholdelse, men selv da forsøkes dette skildret med omtanke for alt som kan la seg avbilde. Når Harald Lyche forholder seg til maleriet og det maleriske, og velger å stille seg utenfor tidsånden, så er det en bevisst handling like mye som en erkjennelse av den skjebne det vil si å være norsk og å tilhøre det lokale og den lokale kunsttradisjonen.
Lyche var som barn omgitt av malerier, siden både hans mor og hans besteforeldre var ivrige samlere og venner av en rekke av datidens kjente kunstnere. Moren hadde utdannelse som grafiker fra Wien, og som barn hjalp Harald Lyche henne ved grafikkpressen i kjelleren, og tegnet sine første tegninger mens hun jobbet ved siden av ham. Fra et slikt utkikkssted så han opp på det norske maleriets historie, slik den var synlig på veggene hjemme hos foreldrene og besteforeldrene; Kai Fjell, Weidemann, Arne Ekeland, Ludvig Karsten og Edvard Munch. Slik var det en logikk i at Lyche, etter å ha vært innom universitetet og påbegynte litteraturstudier der, bestemte seg for å bli maler. Etter noen år med private studier, gikk han på Kunstakademiet – først i Trondheim, så på akademiet i Oslo. Hele tiden med vissheten om å være en norsk maler i den spesielle betydningen det kan ha, ved at den ideelle norske kunstner står på egne ben, i det særegne og eksentriske utenfor fellesskapet, og arbeider med troen på at selv det radikale har mange uttrykksformer og at det er i historien – i gårsdagens muld – at de virkelige forandringene finner sted.
«Svart» er et godt eksempel på Harald Lyches stil og tenkemåte. Serien med tegninger, slik den her er synliggjort, består av en nær komplett skisseblokk. Den stammer fra et opphold i Paris, under det som må – etter bildene å dømme – ha vært en vanskelig periode. Likevel danner tegningene nærmest en virtuos katalog over pennetegningens muligheter, både hva følelsesmessig innhold og teknisk utførelse angår. Fra enkle abstraksjoner, henkastede nærbilder og nær sagt tilfeldige visuelle detaljer; som sett fra vinduet, som liggende på bordet, som noe forkastet av virkeligheten, men begjæret av kunsten. Via det sirlige, elegante stilleben og landskap, til presise kunsthistoriske studier – og videre – til notater til kommende verk (verk kanskje aldri utført, og derved bare eksistente som ideer, slik de er antydet her. Verk vi er nødt til å forestille oss). Skrevne tanker om form og komposisjon, som gjennom kunstnerens håndskrift blir tegning mer enn bokstaver og ord. Videre, til visjoner og mareritt (som besvergelser, som for å holde synene og visjonene i sjakk), til komplekse fusjoner av alle disse tenkemåtene, stilnivåene og referansesystemene i en og samme tegning (som en serie med forvirrede, skrikende mennesker som forsøker å fortelle en autoritet om noe grusomt som har utspilt seg foran øynene på dem, noe uforklarlig). De mest komplekse av disse tegningene, som likevel er nært beslektet med alle andre tegninger i skisseblokken – selv de enkleste – blir tidløse nedtegnelser over følelser, tenkemåter, verdensanskuelser og kunsthistoriske referanser. Sett – som i bevegelse – som fra noe utenforliggende, fra noe ikke-dennesidig, med et blikk gitt en visuell frihet som minner om Giottos og den tidligere renessansens maleriske frihet, ved at perspektivet er brutt og mangetydig og at de gjenkjennelige objektenes størrelse er underlagt tegningens og abstraksjonenes lover heller enn en innbyrdes logikk. Ved at hver eneste snirklete linje synes å tilhøre en serie med gjenkjenneligheter; både øyenbryn, vinge på en fugl og delere av en åsrygg. Eller, hvordan signaturen – eller signaturene, siden enkelte verk er signert mer enn en gang – får stadig nye funksjoner, alt etter hvor de er plassert på arket, som alltid er og forblir noe mer enn det rent formelle – det å sette sitt navn på et stykke papir. «Svart» kan i sin kompleksitet (og uten å stille maleriene i skyggen) ses på som en skravert roman eller et omfattende visuelt dikt, og en kan være fristet til å si, med Tomas Tranströmer, at – det är en natt med strålande sol.
Hans Petter Blad, Forfatter, dramatiker og regissør
English
Maleriets Poetikk (trans. The Poetry of Painting) is Lyche’s largest exhibition to date. This is a comprehensive presentation that shows his great artistic dedication and impressive productivity. The title of the exhibition suggests the artist’s close relationship with the world of literature and substantiates his statement that expressing oneself visually is like composing in pictures. The relationship between poetry and visual art is further emphasized in the dialogue between Lyche’s drawings and the author Hans Petter Blad’s poetry in the work Clair-obscur / Black, which is shown in the exhibition.
It is tempting to see Lyche’s peculiar universe as a picturesque break with the conventions that can often be found in motif and landscape spaces. Lyche’s approach can be compared to poetry’s break with the grammatical rules. A consistent feature of the works is that the laws of gravity are suspended – earth and sky change position and the perspective multiplies. These are formal touches that confirm the experience of the artist’s experimental and dramaturgical freedom.
Lyche’s alternation between the spherical and the physical gives associations to the unknown forces of nature, as opposed to a basic visualization of the meeting between man and nature. In the artists’ visual repertoire, nature shines through in the form of power and pulse, and musicality is central to the landscape scenes and self-portraits. Here it teems with species and phenomena that bring our senses to life. The colors of the compositions offer us experimental harmonies of vivid and melodic landscapes. The shapes and structures are repeated and alternate among rising and falling between the extremes, which helps to create Lyche’s distinctive expression.
Tone Lyngstad Nyaas, Curator
«My friend Harald C. Lyche» by Hans Petter Blad
Harald Lyche is a deeply original artist. Not only because of his pictures and his talent, but also because he consistently chooses to relate to a Norwegian pictorial reality and to the history of Norwegian painting. In an age characterized by restlessness and desperation – in search of interesting and sensational sources of inspiration – he chooses local and, internationally, bland painters as his role models. There is not a hint of nostalgia or romance in these references (references the viewer has to find himself), which naturally also extend beyond the country’s borders, like roots. Therefore, one has to ask: Why does the artist choose to relate to the contemporary in this way, when there is apparently nothing to be gained from it, neither financially nor in terms of honor? The question is therefore whether the artist is a man who lives in the past, who refuses to embrace the present or who – for reasons the art does not reveal – turns his back on the present. There is, in my opinion, nothing nostalgic about Lyche’s paintings or drawings. Rather the opposite. Not only does he paint and draw into the present, but he also tries to the utmost to lure his old paintings and drawings into the present – or into the present – by having the pictures signed and dated several times, as new layers are drawn or painted in. Thereby, the pen and brush dramatize the passage of time, through a change that does not destroy, like electric light hitting a classic vase. Lyche does not turn his back on the past. He relates to it with strong feelings, but without aggression. If there had been an expression of hatred towards the contemporary, as in the case of the writer Thomas Bernhard, the choice of the occasionally classical form would have been easier to accept. Such hatred does not exist, except in disguise – in the mare the surface cannot hide. There is no aggression, other than as anxiety and self-preservation, but even then, this is portrayed with consideration for everything that can be depicted. When Harald Lyche relates to painting and the picturesque, and chooses to stand outside the zeitgeist, it is a conscious act as much as an acknowledgment of the destiny that is to be Norwegian and to belong to the local and the local art tradition.
Lyche was surrounded by paintings as a child, as both his mother and his grandparents were keen collectors and friends of several of the famous artists of the time. His mother was trained as a graphic artist in Vienna, and as a child Harald Lyche helped her at the graphic press in the basement where he made his first drawings while she worked beside him. From such a vantage point, he looked up at the history of Norwegian painting, as it was visible on the walls at his parents’ and grandparents’ homes; Kai Fjell, Weidemann, Arne Ekeland, Ludvig Karsten and Edvard Munch. Thus, there was a logic in Lyche, after starting at the university and literature studies, deciding to become a painter. After a few years of private studies, he attended the Academy of Fine Arts – first in Trondheim, then at the academy in Oslo. All the while with the certainty of being a Norwegian painter in the meaning it can have – the ideal Norwegian artist stands on his own two feet, in the peculiar and eccentric outside the community, and works with the belief that even the radical has many forms of expression and that it is in history – in the muck of yesterday – that the real changes take place.
«Black» is a good example of Harald Lyche’s style and way of thinking. The series of drawings, as shown here, consists of an almost complete sketching book. It originates from a stay in Paris, during what must – judging by the works – have been a difficult period. Nevertheless, the drawings almost form a virtuoso catalog of the possibilities of pen drawing, both in terms of emotional content and technical execution. From simple abstractions, casual close-ups and almost random visual details; as seen from the window, as lying on the table, as something rejected by reality, but desired by art. Via the graceful, elegant still life and landscape, to precise art historical studies – and beyond – to notes for future works (works perhaps never executed, and thus only existing as ideas, as they are suggested here. Works we must imagine). Written thoughts about form and composition, which through the artist’s handwriting become drawing more than letters and words. Further, to visions and nightmares (as incantations, as if to keep the visions and visions at bay), to complex fusions of all these modes of thought, levels of style and systems of reference in one and the same drawing (as a series of confused, screaming people trying to tell an authority about something horrible that has unfolded before their eyes, something inexplicable). The most complex of these drawings, which are nevertheless closely related to all other drawings in the sketchbook – even the simplest ones – become timeless records of feelings, ways of thinking, worldviews and art historical references. Seen – as if in motion – as if from something outside, from something not here, with a look given a visual freedom reminiscent of Giotto’s and the painterly freedom of the earlier Renaissance, in that the perspective is broken and ambiguous and that the size of the recognizable objects is subordinated the laws of drawing and abstraction rather than a mutual logic. In that each and every sinuous line seems to belong to a series of recognizability; eyebrows, wing of a bird and parts of a ridge. Or, how the signature – or signatures, since some works are signed more than once – constantly acquires new functions, depending on where they are placed on the sheet, which always is and remains something more than the purely formal – putting one’s name on a piece of paper. «Black» in its complexity (and without putting the paintings in the corner) can be seen as a shaded novel or an extensive visual poem, and one might be tempted to say, with Tomas Tranströmer, that it’s a night with brilliant sun.
