Velkommen til Søndagsverksted på Bomuldsfabriken Kunsthall!
Søndag 27. oktober har vi gleden av å få besøk av Torgrim Torve, som holder åpent søndagsverksted fra kl. 12:00-16:00!
Torgrim Torve er utøvende kunstner, scenograf og musiker, og har sin bakgrunn fra Kunsthøyskolen i Oslo, som vokalist i Dunderbeist og altmuligmann i kunstnergruppen Verdensteateret.
Torgrim leder an i hvordan lage masker, kroner og hodeskulpturer! Lurer du på hvordan du kan lage en tenkehatt som kunne passet på maleren Leonard Rikard når han malte sine verk? Eller trenger du et skummelt fjes til Allehelgensdagen, eller et halloweensk monsterfjes?
Vi bruker ulike materialer som papp, lim, maling, glitter og fjær, falske negler og gummitrær, silikonbusker, geleskruer, øyevipper og alt hva vi får tak i.
Tilbudet er gratis og en del av økt satsing for barn og unge i Arendal kommune. Alle aldre er hjertelig velkomne, men barn må være ledsaget av voksen.
Maleriets Poetikk er Lyches hittil største utstilling. Dette er en omfattende presentasjon som viser hans store kunstneriske dedikasjon og imponerende produktivitet. Tittelen på utstillingen antyder kunstnerens nære forhold til litteraturens verden og underbygger hans uttalelse om at det å uttrykke seg visuelt er som å dikte i bilder. Relasjonen mellom poesi og bildekunst poengteres ytterligere i dialogen mellom Lyches tegninger og forfatteren Hans Petter Blads poesi i verket Clair-obscur / Sort, som vises i utstillingen.
Det er fristende å se Lyches særegne univers som en malerisk brytning med konvensjonene man ofte kan finne i motiv- og landskapsrom. Lyches innfallsvinkel kan sammenlignes med poesiens brudd med det grammatiske regelverket. Et gjennomgående trekk i arbeidene er at gravitasjonens lover er opphevet – jord og himmel skifter posisjon og perspektivet mangedobles. Dette er formale grep som bekrefter opplevelsen av kunstnerens eksperimenterende og dramaturgiske frihet.
Lyches veksling mellom det sfæriske og fysiske gir assosiasjoner til naturens ukjente krefter, i motsetning til en ren visualisering av møtet mellom menneske og natur. I kunstneres visuelle repertoar skinner naturen gjennom i form av kraft og puls, og musikalitet er sentralt i landskapsscenene og selvportrettene. Her myldrer det av arter og fenomener som vekker vår sansing til live. Komposisjonenes farger tilbyr oss eksperimenterende harmonier av levende og melodiske landskaper. Formene og strukturene repeteres og veksler på å stige og falle mellom ytterpunktene, noe som er med på å skape Lyches særegne uttrykk.
Tone Lyngstad Nyaas, Kurator
«Min venn Harald C. Lyche» av Hans Petter Blad
Harald Lyche er en dypt original kunstner. Ikke bare i kraft av sine bilder og sitt talent, men også fordi han konsekvent velger å forholde seg til en norsk malerisk virkelighet og til det norske maleriets historie. I en tid som er preget av rastløshet og desperasjon – i jakten på interessante og oppsiktsvekkende inspirasjonskilder – velger han seg lokale og, internasjonalt sett, intetsigende malere som sine forbilder. Det fins ikke et snev av nostalgi eller romantikk i disse referansene (referanser leseren selv må lete seg fram til), som naturligvis også strekker seg utenfor landets grenser, lik røtter i det underjordiske. Derfor må en spørre seg: Hvorfor velger kunstneren å forholde seg slik til samtiden, da det tilsynelatende ikke er noe å vinne på det, verken økonomisk eller på ærens mark? Spørsmålet er derved om kunstneren er en mann som lever i fortiden, som nekter å ta samtiden til seg eller som – av grunner bildene ikke sier noe om – viser samtiden ryggen. Det er, etter mitt skjønn, ikke noe fortidslengtende ved Lyches malerier eller tegninger. Snarere motsatt. Ikke bare maler og tegner han seg inn i samtiden, han forsøker til overmål å lokke sine gamle malerier og tegninger med seg inn i nåtiden – eller inn i øyeblikket – ved at bildene er signerte og datert flere ganger, etter hvert som nye lag tegnes eller males inn. Derved dramatiserer pennen og penselen tidens gang, gjennom en forandring som ikke ødelegger, slik elektrisk lys treffer en klassisk vase. Lyche snur ikke fortiden ryggen, han forholder seg til den med sterke følelser, men uten aggresjon. Hadde det vært uttrykt et hat mot samtiden, som hos forfatteren Thomas Bernhard, ville valget av den tidvis klassiske formen vært lettere å godta. Noe slikt hat fins ikke, annet enn i forkledning – i marerittet og i de mørke stundene flaten ikke kan skjule. Det fins ikke aggresjon, annet enn som angst og selvoppholdelse, men selv da forsøkes dette skildret med omtanke for alt som kan la seg avbilde. Når Harald Lyche forholder seg til maleriet og det maleriske, og velger å stille seg utenfor tidsånden, så er det en bevisst handling like mye som en erkjennelse av den skjebne det vil si å være norsk og å tilhøre det lokale og den lokale kunsttradisjonen.
Lyche var som barn omgitt av malerier, siden både hans mor og hans besteforeldre var ivrige samlere og venner av en rekke av datidens kjente kunstnere. Moren hadde utdannelse som grafiker fra Wien, og som barn hjalp Harald Lyche henne ved grafikkpressen i kjelleren, og tegnet sine første tegninger mens hun jobbet ved siden av ham. Fra et slikt utkikkssted så han opp på det norske maleriets historie, slik den var synlig på veggene hjemme hos foreldrene og besteforeldrene; Kai Fjell, Weidemann, Arne Ekeland, Ludvig Karsten og Edvard Munch. Slik var det en logikk i at Lyche, etter å ha vært innom universitetet og påbegynte litteraturstudier der, bestemte seg for å bli maler. Etter noen år med private studier, gikk han på Kunstakademiet – først i Trondheim, så på akademiet i Oslo. Hele tiden med vissheten om å være en norsk maler i den spesielle betydningen det kan ha, ved at den ideelle norske kunstner står på egne ben, i det særegne og eksentriske utenfor fellesskapet, og arbeider med troen på at selv det radikale har mange uttrykksformer og at det er i historien – i gårsdagens muld – at de virkelige forandringene finner sted.
«Svart» er et godt eksempel på Harald Lyches stil og tenkemåte. Serien med tegninger, slik den her er synliggjort, består av en nær komplett skisseblokk. Den stammer fra et opphold i Paris, under det som må – etter bildene å dømme – ha vært en vanskelig periode. Likevel danner tegningene nærmest en virtuos katalog over pennetegningens muligheter, både hva følelsesmessig innhold og teknisk utførelse angår. Fra enkle abstraksjoner, henkastede nærbilder og nær sagt tilfeldige visuelle detaljer; som sett fra vinduet, som liggende på bordet, som noe forkastet av virkeligheten, men begjæret av kunsten. Via det sirlige, elegante stilleben og landskap, til presise kunsthistoriske studier – og videre – til notater til kommende verk (verk kanskje aldri utført, og derved bare eksistente som ideer, slik de er antydet her. Verk vi er nødt til å forestille oss). Skrevne tanker om form og komposisjon, som gjennom kunstnerens håndskrift blir tegning mer enn bokstaver og ord. Videre, til visjoner og mareritt (som besvergelser, som for å holde synene og visjonene i sjakk), til komplekse fusjoner av alle disse tenkemåtene, stilnivåene og referansesystemene i en og samme tegning (som en serie med forvirrede, skrikende mennesker som forsøker å fortelle en autoritet om noe grusomt som har utspilt seg foran øynene på dem, noe uforklarlig). De mest komplekse av disse tegningene, som likevel er nært beslektet med alle andre tegninger i skisseblokken – selv de enkleste – blir tidløse nedtegnelser over følelser, tenkemåter, verdensanskuelser og kunsthistoriske referanser. Sett – som i bevegelse – som fra noe utenforliggende, fra noe ikke-dennesidig, med et blikk gitt en visuell frihet som minner om Giottos og den tidligere renessansens maleriske frihet, ved at perspektivet er brutt og mangetydig og at de gjenkjennelige objektenes størrelse er underlagt tegningens og abstraksjonenes lover heller enn en innbyrdes logikk. Ved at hver eneste snirklete linje synes å tilhøre en serie med gjenkjenneligheter; både øyenbryn, vinge på en fugl og delere av en åsrygg. Eller, hvordan signaturen – eller signaturene, siden enkelte verk er signert mer enn en gang – får stadig nye funksjoner, alt etter hvor de er plassert på arket, som alltid er og forblir noe mer enn det rent formelle – det å sette sitt navn på et stykke papir. «Svart» kan i sin kompleksitet (og uten å stille maleriene i skyggen) ses på som en skravert roman eller et omfattende visuelt dikt, og en kan være fristet til å si, med Tomas Tranströmer, at – det är en natt med strålande sol.
Hans Petter Blad, Forfatter, dramatiker og regissør
English
Maleriets Poetikk (trans. The Poetry of Painting) is Lyche’s largest exhibition to date. This is a comprehensive presentation that shows his great artistic dedication and impressive productivity. The title of the exhibition suggests the artist’s close relationship with the world of literature and substantiates his statement that expressing oneself visually is like composing in pictures. The relationship between poetry and visual art is further emphasized in the dialogue between Lyche’s drawings and the author Hans Petter Blad’s poetry in the work Clair-obscur / Black, which is shown in the exhibition.
It is tempting to see Lyche’s peculiar universe as a picturesque break with the conventions that can often be found in motif and landscape spaces. Lyche’s approach can be compared to poetry’s break with the grammatical rules. A consistent feature of the works is that the laws of gravity are suspended – earth and sky change position and the perspective multiplies. These are formal touches that confirm the experience of the artist’s experimental and dramaturgical freedom.
Lyche’s alternation between the spherical and the physical gives associations to the unknown forces of nature, as opposed to a basic visualization of the meeting between man and nature. In the artists’ visual repertoire, nature shines through in the form of power and pulse, and musicality is central to the landscape scenes and self-portraits. Here it teems with species and phenomena that bring our senses to life. The colors of the compositions offer us experimental harmonies of vivid and melodic landscapes. The shapes and structures are repeated and alternate among rising and falling between the extremes, which helps to create Lyche’s distinctive expression.
Tone Lyngstad Nyaas, Curator
«My friend Harald C. Lyche» by Hans Petter Blad
Harald Lyche is a deeply original artist. Not only because of his pictures and his talent, but also because he consistently chooses to relate to a Norwegian pictorial reality and to the history of Norwegian painting. In an age characterized by restlessness and desperation – in search of interesting and sensational sources of inspiration – he chooses local and, internationally, bland painters as his role models. There is not a hint of nostalgia or romance in these references (references the viewer has to find himself), which naturally also extend beyond the country’s borders, like roots. Therefore, one has to ask: Why does the artist choose to relate to the contemporary in this way, when there is apparently nothing to be gained from it, neither financially nor in terms of honor? The question is therefore whether the artist is a man who lives in the past, who refuses to embrace the present or who – for reasons the art does not reveal – turns his back on the present. There is, in my opinion, nothing nostalgic about Lyche’s paintings or drawings. Rather the opposite. Not only does he paint and draw into the present, but he also tries to the utmost to lure his old paintings and drawings into the present – or into the present – by having the pictures signed and dated several times, as new layers are drawn or painted in. Thereby, the pen and brush dramatize the passage of time, through a change that does not destroy, like electric light hitting a classic vase. Lyche does not turn his back on the past. He relates to it with strong feelings, but without aggression. If there had been an expression of hatred towards the contemporary, as in the case of the writer Thomas Bernhard, the choice of the occasionally classical form would have been easier to accept. Such hatred does not exist, except in disguise – in the mare the surface cannot hide. There is no aggression, other than as anxiety and self-preservation, but even then, this is portrayed with consideration for everything that can be depicted. When Harald Lyche relates to painting and the picturesque, and chooses to stand outside the zeitgeist, it is a conscious act as much as an acknowledgment of the destiny that is to be Norwegian and to belong to the local and the local art tradition.
Lyche was surrounded by paintings as a child, as both his mother and his grandparents were keen collectors and friends of several of the famous artists of the time. His mother was trained as a graphic artist in Vienna, and as a child Harald Lyche helped her at the graphic press in the basement where he made his first drawings while she worked beside him. From such a vantage point, he looked up at the history of Norwegian painting, as it was visible on the walls at his parents’ and grandparents’ homes; Kai Fjell, Weidemann, Arne Ekeland, Ludvig Karsten and Edvard Munch. Thus, there was a logic in Lyche, after starting at the university and literature studies, deciding to become a painter. After a few years of private studies, he attended the Academy of Fine Arts – first in Trondheim, then at the academy in Oslo. All the while with the certainty of being a Norwegian painter in the meaning it can have – the ideal Norwegian artist stands on his own two feet, in the peculiar and eccentric outside the community, and works with the belief that even the radical has many forms of expression and that it is in history – in the muck of yesterday – that the real changes take place.
«Black» is a good example of Harald Lyche’s style and way of thinking. The series of drawings, as shown here, consists of an almost complete sketching book. It originates from a stay in Paris, during what must – judging by the works – have been a difficult period. Nevertheless, the drawings almost form a virtuoso catalog of the possibilities of pen drawing, both in terms of emotional content and technical execution. From simple abstractions, casual close-ups and almost random visual details; as seen from the window, as lying on the table, as something rejected by reality, but desired by art. Via the graceful, elegant still life and landscape, to precise art historical studies – and beyond – to notes for future works (works perhaps never executed, and thus only existing as ideas, as they are suggested here. Works we must imagine). Written thoughts about form and composition, which through the artist’s handwriting become drawing more than letters and words. Further, to visions and nightmares (as incantations, as if to keep the visions and visions at bay), to complex fusions of all these modes of thought, levels of style and systems of reference in one and the same drawing (as a series of confused, screaming people trying to tell an authority about something horrible that has unfolded before their eyes, something inexplicable). The most complex of these drawings, which are nevertheless closely related to all other drawings in the sketchbook – even the simplest ones – become timeless records of feelings, ways of thinking, worldviews and art historical references. Seen – as if in motion – as if from something outside, from something not here, with a look given a visual freedom reminiscent of Giotto’s and the painterly freedom of the earlier Renaissance, in that the perspective is broken and ambiguous and that the size of the recognizable objects is subordinated the laws of drawing and abstraction rather than a mutual logic. In that each and every sinuous line seems to belong to a series of recognizability; eyebrows, wing of a bird and parts of a ridge. Or, how the signature – or signatures, since some works are signed more than once – constantly acquires new functions, depending on where they are placed on the sheet, which always is and remains something more than the purely formal – putting one’s name on a piece of paper. «Black» in its complexity (and without putting the paintings in the corner) can be seen as a shaded novel or an extensive visual poem, and one might be tempted to say, with Tomas Tranströmer, that it’s a night with brilliant sun.
Bjordam fremførte videoperformancen «Trajectories» på Louisiana i 2023
Søndag 29. september har vi gleden av å få besøk av Tone Bjordam, som holder åpent søndagsverksted fra kl. 12:00-16:00! Det anbefales å møte kl. 12:00 for å bli med på hele verkstedsopplegget.
Bjordam starter med en kort introduksjon i utstillingen hennes FLYT i 2. etasje. På verkstedet er det fokus på å male fantasirike planter og mineraler med vannfarger. Tone vil gjøre en liten videoperformance med blekk hun har laget selv, og deltagerne på verkstedet får teste hennes video- og maleriteknikk.
Tilbudet er gratis og en del av økt satsing for barn og unge i Arendal kommune. Alle aldre er hjertelig velkomne, men barn må være ledsaget av voksen.
Drømmer du om et sted der du kan være kreativ og teste ut kunstneriske teknikker som maleri, skulptur og fotografi? Eller drømmer om å utforske ulike materialer som metall, leire eller tekstil? Liker du og jobbe med hendene? Eller bare er nysgjerrig på kunst? Og har lyst til å møte andre som har samme interesse? Da er dette noe for deg!
Bomuldsfabriken Kunsthall starter opp gratis kunstklubb for barn og unge mellom 10-15 år! Når: Torsdager fra kl 16.30-18 Oppstart: 10. oktober 2024 (etter høstferien) Hvor: Bomuldsfabriken Kunsthall Påmelding:elin.igland@arendal.kommune.no
Kunstklubben COTTON CLUB er et gratis tilbud for deg mellom 10-15 år som gir muligheten til å jobbe med kreative prosjekter med veiledning fra vårt formidlingsteam og besøkende kunstnere!
Hver torsdag kl. 16:30-18:00 holder vi til på Bomuldsfabriken Kunsthall, hvor vi jobber med ulike kreative prosjekter. Her får du veiledning fra en av våre dyktige formidlere eller inviterte kunstnere. Vi drar på atelierbesøk, ser utstillinger og jobber med egne kunstprosjekter.
Kunstklubben avsluttes med muligheten til stille ut arbeidet ditt i en pop-up utstilling på Bomuldsfabriken – hvor venner og familie er hjertelig velkomne til å se hva dere har laget gjennom høsten!
Lyst til å bli med i COTTON CLUB? Skriv en kort setning om hvem du er til vår formidler Elin på mail: elin.igland@arendal.kommune.no og hun vil ta kontakt med deg.
Tilbudet er helt gratis og gjelder for høstsemesteret 2024 og vårsemesteret 2025.
Velkommen til gratis høstferietilbud på Bomuldsfabriken Kunsthall!
I høstferien har vi gleden av å invitere til et 5-dagers verksted for ungdom der vi lar skaperglede stå i fokus.
Sammen skal vi utforske spennende teknikker og materialer som marmorering, akvarell, grafikk, tegning og illustrasjon. Gjennom uken lager alle sin egen Artist Book.
Hvor: BOMULDSFABRIKEN KUNSTHALL, Oddenveien 5. Når: Uke 40. Mandag 30.9 til fredag 4.10, kl. 09.00-14.00 alle dager. Hvem: 8.-10. trinn. Vi har plass til inntil 20 deltakere som er med hele verkstedsperioden.
Bindende påmelding sendes til elin.igland@arendal.kommune.no. Førstemann til mølla. Husk å melde på deltager med fullt navn, alder og kontaktinfo til foresatte.
Tilbudet er en del av økt satsning på barn og unge i Arendal kommune.
Velkommen til Søndagsverksted på Bomuldsfabriken Kunsthall!
Søndag 15. september får vi besøk av kunstner Line Bergseth, som holder åpent verksted mellom kl. 12:00-15:00. Tilbudet er gratis og en del av økt satsing for barn og unge i Arendal kommune.
Verkstedet knytter seg til Bergseths aktuelle utstilling Granuleringer ved Bomuldsfabriken.
Utstillingen viser malerier med akvarell som er løsrevet fra kontroll. Prosessen tilrettelegger for at de spennende kjemiske prosessene, som oppstår i møtet mellom pigmenter og vann på papir, får utvikle seg på egne premisser.
Drop-in på verkstedet i tidsrommet kl. 12:00-15:00. Barn må være ledsaget av voksen.
Hjertelig velkommen til kammermusikkonsert med Kristiansand Symfoniorkester søndag 13. oktober kl. 13.00 på Bomuldsfabriken Kunsthall. Konserten vil finne sted blant maleriene i Harald Lyche sin utstilling Maleriets poetikk.
Konserten arrangeres i samarbeid med Kristiansand Symfoniorkester (KSO) og er del av KSOs kammermusikkserie. Vi har gleden av å gjeste en strykekvartett som skal fremføre musikk av Sergej Prokofjev og Antonín Dvořák.
Tid: 7. og 8. september 2024 Forestillinger kl. 13:00 og kl. 15:00 begge dagene Sted: Bomuldsfabriken Kunsthall Oddenveien 5, 4847 Arendal Inngang: Gratis
Husker du Furbyene? De fargerike, pelskledte robot-lekene som tok verden med storm på slutten av 90-tallet!
Som kjent utviklet noen av Furbyene en høyere form for kunstig intelligens, og har siden 2000-tallet etablert seg som toneangivende kunstnere rundt om i verden, med internasjonale karrierer. Under pandemien tok Furbyen Dah Noh-lah (Dan-Ola på norsk) initiativ til å etablere Furby Factory, et tverrkunstnerisk kollektiv med Furbyer fra hele verden.
Spektra er vanvittig stolte av å være de første i verdenshistorien som kan presentere en performanceinstallasjon i samarbeid med Furby Factory! Dette åttende av verdens underverker går av stabelen med to faglige forestillinger 7. og 8. september på Kunstarena Gruvene ved Bomuldsfabriken i Arendal.
I gruvene har Furbyene og Spektra skapt en stedsspesifikk installasjon der natur, evolusjonsteori, humanisme og digital teknologi tverrkorrelerer med emosjonelle, symbiotiske felter. I dette habitatet inviterer kunstnerne i Furby Factory og Spektra til en performance som stiller det mest grunnleggende spørsmålet i menneskehetens historie: Hva vil det si å være menneske?
For å undersøke dette spørsmålet har Furby Factory invitert en dansekunstnere fra Spektra, Tonje, til å være medskapende utøver i performancen.
Performanceinstallasjonen Furby Factory: Habitat er støttet av: Nordisk-Furbisk kulturfond Kulturrådet Agder fylkeskommune Kristiansand kommune Cultiva Ekspress
Samarbeidspartnere: NORCE TKD / Tee Koo Doh Kobbel Kunstbyrå
Gard har en omfattende, historisk kunstsamling som blant annet huser to grafiske verk av Edvard Munch. I den forbindelse inviterer Gard – i samarbeid med Bomuldsfabriken Kunsthall – til fremvisning, foredrag og omvisning med fokus på Edvard Munchs grafikk. Foredraget holdes av Morten Zondag, en av landets ledende Munch-eksperter. Arrangementet er gratis. Enkel servering fra kl.17:30. Foredraget starter kl.18:00.
I etterkant av foredraget vil det være mulighet for å se noen høydepunkter fra Gard sin kunstsamling, ledet av kurator Åse Kamilla S. Aslaksen fra Bomuldsfabriken Kunsthall.
OBS! Det er begrenset plass, og førstemann til mølla! Påmelding: ase.aslaksen@arendal.kommune.no Påmeldingsfrist onsdag 28. august.
Med et kompromissløst krav til kvalitet, dedikasjon til faget og respekt for spælsauen, har Hoelfeldt Lund gjennom 75 år spunnet garn for Europas ledende tekstilkunstnere og institusjoner, som slott, rådhus og operaer. Spælsauen, som nesten var gått ut av tiden, skulle bli brakt tilbake til tekstilkunsten av Else Hallings oppdagelser, i samarbeid med blant annet Norsk Kunstvevgarn. Den dag i dag er det ikke vanskelig å spore Hoelfeldt Lunds påvirkning på moderne norsk tekstilkunsthistorie.
Utstillingen er et samarbeid mellom Per Hoelfeldt Lund og Bomuldsfabriken Kunsthall.
Tekst fra utstillingspamfletten
«Garn er ikke bare garn», skriver Helen Engelstad i 1956, og fortsetter: «Det er en sannhet som alle der arbeider med strikking, veving og broderi har fått sanne.»[1] Garnet, sier professor ved SIFO, Ingunn Grimstad Klepp, er «en av menneskehetens største oppfinnelser.»[2] Garnet kler oss, varmer oss, lukter og lever. I vikingskipenes seil var spælsaugarnet grunnstoffet som lot de seile over Atlanterhavet, og hjemme har garnet vært byggesteinen i vakker billedvev. I Norge går vevkunsten helt tilbake til steinalderen.[3]
Garnet må foredles og tas vare på. I 1956 skrev Else Halling: «Hvis norsk billedvev skal ha kunstnerisk kvalitet og et særpreg som setter den i en klasse for seg, må materialet (…) være i orden.»[4] Hun fortsatte:
«Takket være et energisk arbeid og en omhyggelig sortering av ullen er det lykkes Per Hoelfeldt Lund og frue ved deres husflidspinneri på Sørlandet å fremstille et meget godt garn for disse formål og for andre prydtekstiler.»[5]
Lenge var kunnskapen om hvordan den eldre vevkunsten ble til, tapt for oss. I dag vet vi at billedvevene var lagd med ull fra spælsau. Den franske dikteren Charles Baudelaire (f. 1821), mente at det skjønne inneholder et evig og uforanderlig element, og et relativt element som kan være moten, moralen eller lidenskapen. Kanskje tilbød Norsk Kunstvevgarn med spælsauullen en taktil fornemmelse av nettopp dette evige, og kunstnerne fylte veven med samtidens rytme, klang og fargepalletter. Spælsauen, som nesten var gått ut av tiden, skulle bli brakt tilbake til tekstilkunsten av Else Hallings oppdagelser, i samarbeid med Norsk Kunstvevgarn. Og den dag i dag er det ikke vanskelig å spore Per sr., Per jr., Lilys og Wenches innflytelse. Den unge tekstilkunstneren Ask Bjørlo sier at han «anser deres garn som noen av de fineste garnene.»[6] Brita Been forteller at for henne «ble møtet med ryegarnet kjærlighet ved første blikk.» Hun fortsetter: «Alle mine tepper, med unntak av det aller første, er siden vevet med dette garnet.»[7] I Håkonshallen, i Stortingets vandrehall og i seilet til Saga Oseberg ruver Norsk Kunstvevgarns materialer. Og har du en ekstra flott billedvev på veggen hjemme, kan du kjenne på det og du skal ikke se bort ifra at det er vevd med garn fra Arnevik gård.
Denne teksten er skrevet i samarbeid med Per Hoelfeldt Lund jr., og forteller en liten flik av historien til Norsk Kunstvevgarn.
[1] Engelstad, Helen et al. Garn er ikke bare garn: Utstillingen av norsk ull: Avl, sortering, kvalitet. Oslo: Statens kvinnelige industriskole, 1956, 1. [2] www.snl.no/garn [3] Engelstad, Helen. Vevkunst. Oslo: Mittet & Co, 1953, 105. [4] Engelstad et al., Garn er ikke bare garn, 22. [5] Ibid, 23. [6] Bjørlo, Ask. Melding til undertegnede, 2024. [7] Been, Brita. Skriftlig uttalelse i anledning NKVs jubileum, 2024.
English
Hoelfeldt Lund Kunstvevgarn 75 Years (NB! Grimstad) – group exhibition
With an uncompromising demand for quality, dedication to the trade and respect for the spælsau(Old Norwegian Short Tail Landrace), Hoelfeldt Lund has, for 75 years, spun yarn for Europe’s leading textile artists and institutions, such as castles, town halls and operas. The spælsau, which had almost gone out of time, was to be brought back to textile art by Else Halling’s discoveries, in collaboration with, among others, Norsk Kunstvevgarn(Norwegian Art Yarn). To this day, it is not difficult to trace Hoelfeldt Lund’s influence on modern Norwegian textile art history.
The exhibition is a collaboration between Per Hoelfeldt Lund and Bomuldsfabriken Kunsthall.
Text from the exhibition pamphlet
“Yarn is not just yarn”, writes Helen Engelstad in 1956, and continues: “It is a truth that everyone who works with knitting, weaving and embroidery has found to be true.”[1] Yarn, says professor at SIFO, Ingunn Grimstad Klepp, is “one of mankind’s greatest inventions.”[2] Yarn dresses us, warms us, smells and lives. In the sails of the Viking ships, the spælsau yarn was the main material that allowed them to sail across the Atlantic, and domestic vice the yarn has been the key material of beautiful tapestries. In Norway, the art of weaving goes all the way back to the Stone Age.[3]
The spælsau yarn must be refined and handled with precision. In 1956, Else Halling wrote: “If Norwegian tapestry is to have artistic quality and a distinctive character that sets it in a class of its own, the material (…) must be in order.”[4] She continued:
“Thanks to energetic work and a careful sorting of the spælsau wool, Per Hoelfeldt Lund and his wife have succeeded in producing a very good yarn for these purposes and for other decorative textiles at their household spinning mill in Southern Norway.”[5]
For a long time, the knowledge of how the older art of weaving was created was lost to us. Today we know that the tapestries were made with wool from the spælsau. The French poet Charles Baudelaire (b. 1821) believed that the beautiful contains an eternal and unchanging element, and a relative element that can be fashion, morality or passion. Perhaps Norsk Kunstvevgarn with the wool of the spælsau offered a tactile sensation of precisely this eternal, and the artists filled the weave with contemporary rhythm, sound and color palettes. The spælsau, which had almost gone out of time, was to be brought back to textile art by Else Halling’s discoveries, in collaboration with Norsk Kunstvevgarn. And to this day it is not difficult to trace the influence of Per Sr., Per Jr., Lily and Wenche. The young textile artist Ask Bjørlo says that he “considers their yarns to be some of the finest yarns.”[6] Brita Been says that for her “the encounter with the spælsau yarn was love at first sight.” She continues: “All my carpets, with the exception of the very first one, have since been woven with this yarn.”[7] In Håkonshallen, in the Norwegian Parliaments walking hall and in the sail of the viking ship Saga Oseberg, Norsk Kunstvevgarn’s materials tower over. And if you have an extra-beautiful tapestry on the wall at home, you can touch it and you should not ignore the fact that it could been woven with yarn from Norsk Kunstvevgarn at Arnevik gård (Arnevik farm).
This text was written in collaboration with Per Hoelfeldt Lund jr., and tells a small part of the history of Norsk Kunstvevgarn.
[1] Engelstad, Helen et al. Garn er ikke bare garn: Utstillingen av norsk ull: Avl, sortering, kvalitet. Oslo: Statens kvinnelige industriskole, 1956, 1. [2] www.snl.no/garn [3] Engelstad, Helen. Vevkunst. Oslo: Mittet & Co, 1953, 105. [4] Engelstad et al., Garn er ikke bare garn, 22. [5] Ibid, 23. [6] Bjørlo, Ask. Melding til undertegnede, 2024. [7] Been, Brita. Skriftlig uttalelse i anledning NKVs jubileum, 2024.
