Line Bergseth: 29.06-06.10

Line Bergseth
Granuleringer
29.06.24–06.10.24
Bomuldsfabriken Kunsthall, 3. etasje

//////////////////////////////////////////////////////////////////////////

English info

Line Bergseths (1965) kunstneriske praksis spenner over ulike medier som maleri, installasjon og foto. Siden 1990-tallet har Bergseth arbeidet med planter som tema. Hennes dype interesse for naturen fikk henne til å flytte fra storbyen og tilbake til nabolaget som betydde så mye for henne da hun vokste opp. I en tidligere landhandel i Bjørkebekk, på grensen mellom Sverige og Norge, arbeider hun med oljemalerier og akvareller. I Line Bergseths separatutstilling Granuleringer ser vi malerier med akvarell, løsrevet fra kontroll legger til rette for de kjemiske prosessene som oppstår i møtet mellom pigmentene og vannet på papiret.

Bergseth har sin utdannelse fra Statens Kunstakademi (KHIO), Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS), Det Kongelige Danske Kunstakademi, København og Høgskolen i Østfold, Halden. Arbeidene hennes er representert i ulike samlinger i Sverige og Norge, blant annet Moderna Museet, Norsk Hydro og Nordiska Akvarellmuseet.

Tekst av Ingun Bøhn

Väkstriket täcker hele jordens yta,
bereder våra sinnen en ofantlig njutning
och gör sommaren ljuvlig

Med dette poetiske sitatet av botanikeren Carl von Linné kan man slå an tonen for Line Bergseths arbeider. «Naturen har alltid vært menneskets referanseramme. Dette gjelder i særdeleshet bildekunsten; et hvert bilde – hvor enn abstrakt minimalistisk eller konseptuelt det måtte være – må forholde seg til den verden som omgir det – til naturen. Derfor er naturen viktig for kunsten. Og omvendt er kunsten viktig for at mennesket overhode kan se natur – erkjenne dens betydning og verdi.» Disse linjene står skrevet i katalogen til utstillingen, Blomster og verdenssyn, som ble vist i Statens museum for kunst i København, 2013.

Line Bergseth er en av dem, en kunstner som hengir seg til botanikken. En blomsterverden, som hun selvsagt ikke er alene om å dyrke. Hun står i en lang og omfangsrik tradisjon. Avbildning av blomster og planter har eksistert like lenge som bildekunsten selv.

          Formelen for organisk vekst, finner man i den dekorative akantusranken, som er blitt brukt som ornamentalt motiv – på antikke søyler ved Middelhavet og som forelegg for norsk rosemaling. I Botticelli sitt berømte maleri Primavera fra 1470-tallet, kan vi finne flere hundre blomster og planter, som kan identifiseres; en eventyrlig vakker, vårlig allegori. De flamske malerne på 1600-tallet ble meget ettertraktet for sine forførende stilleben, fylt til randen av svulmede roser. Den første norske floraen, Flora Norvegica, et pionerverk av biskop Johan Ernst Gunnerus, ble trykket i 1766.

– Et megasprang er det, inn i det tyvende århundrets modernisme – til kunstneren Paul Klee – som laget utallige bilder fra sin «magiske» hage. Han gikk helt annerledes til verks, hans verden er eksotisk, fabulerende og leken.

Line Bergseth har vært en flittig utstiller. Blomster har dominert eller vært enerådende som motiv. Hun har tidligere laget en serie kalt Arctic Flora, fra Ny Ålesund. En rekke iakttagelser av planter i akvarell fra det harde klimaet på Svalbard. Planter, som er både robuste og ømtålige, og som overlever i arktiske omgivelser. Disse akvarellene er treffsikre, men myke i utførelsen. Man ser så og si kunstnerens innlevelse i forhold til vekstenes sårbarhet, sammen med den tilstedeværelse og konsentrasjon, som akvarell krever. Et lite natureventyr fra Polare strøk. – Det er noen “lysår” til Georgia O’Keffe sine sensuelle kjempeblomster eller Anselm Kiefer sine monumentale naturinstallasjoner, men Line Bergseth sine små akvareller viser det helt intime nærværende livet. «Å omsette natur, blomster og planter til bilder, er en tolkningsprosess, så som det også er en tolkningsprosess å se natur i bilder.»

         Historiens første botaniske gjengivelser var viktige nok, de skulle registrere og vise medisinplanter og fortelle om deres bruk. En misvisende illustrasjon kunne få fatale følger! Mange planter ble importert til Europa på den tiden da vitenskapelige ekspedisjoner seilte på alle hav – alltid med en botanisk tegner ombord. Georg Ehret var Carl von Linné sin foretrukne illustratør og helt avgjørende for hans vitenskapelige arbeide. Linné var så begeistret for disse blomsterbildene at han tapetserte soverommet sitt med dem. Han sovnet i sin egen blomstereng, så og si.

Måten man gjengir naturen på har naturligvis tilknytning til historien, til den kulturen og tidsbildet man lever i. Redouté og hans flamske malerkolleger – deres bugnende fruktfat og buketter representerte barokkens idealer. Botanisk korrekte tegninger var viktige på 1700-tallet, et vesentlig bidrag i opplysningstidens ånd. Derfra kan vi følge naturgjengivelser gjennom alle kunsthistoriens «ismer» frem til i dag.

Line Bergseth har, som mange malere, begynt med det intime studiet av enkelte planter. Hun har tidligere eksperimentert med å overføre pressede kronblader til lerret, og på den måten oppnådd en skjør kvalitet og virkning som kan minne om akvarell. Det er nærliggende å forstå de utstilte bildene som vises her på Bomuldsfabriken, som en utvikling fra dette stadiet. Kunstneren lar det naturalistiske bildet utvikles og oppløses mot det abstrakte, så akvarellens særegenhet, vann og pigment – pluss tilfeldighetene som oppstår – fullstendig dominere et minimalistisk uttrykk.

Ingun Bøhn

Kilder: Carl von Linné, Om undran inför naturen, Bokförlaget, Natur och Kultur, 2005. Øvrige sitater er fra artikkel i katalogen til utstillingen: Blomster og Verdenssyn, av Eva de la Fuente Pedersen og Hanne Kolind Poulsen, Statens Museum for Kunst, København, 2013.

English

Line Bergseth’s (b. 1965) artistic practice spans various media such as painting, installation and photography. Since the 1990s, Bergseth has worked with plants as a theme. Her deep interest in nature led her to move from the big city and back to the neighborhood that meant so much to her growing up. In a former general store in Bjørkebekk, on the border between Sweden and Norway, she works with oil paintings and watercolours. In Line Bergseth’s solo exhibition Granulations we see paintings with watercolour, detached from control facilitate the chemical processes that occur in the meeting between the pigments and the water on the paper.

Bergseth has her education from the Norwegian Academy of Fine Arts (KHIO), the Norwegian School of Handicrafts and Art Industry (SHKS), the Royal Danish Academy of Fine Arts, Copenhagen and Østfold University College, Halden. Her work is represented in various collections in Sweden and Norway, including Moderna Museet, Norsk Hydro and Nordiska Akvarellmuseet.

Text by Ingun Bøhn

The vegetation covers the entire surface of the earth,
prepares our minds an immense pleasure
and make the summer lovely

With this poetic quote from the botanist Carl von Linné, one can set the tone for Line Bergseth’s work. “Nature has always been man’s frame of reference. This applies in particular to the visual arts; every image – however abstractly minimalistic or conceptual it may be – must relate to the world that surrounds it – to nature. That is why nature is important to art. And conversely, art is important so that man can see nature at all – recognize its meaning and value.” These lines are written in the catalog for the exhibition, Flowers and world views, which was shown in the Norwegian State Museum of Art in Copenhagen, 2013.

Line Bergseth is one of them, an artist who devotes herself to botany. A world of flowers, which she is of course not the only one to cultivate. She stands in a long and comprehensive tradition. Depiction of flowers and plants has existed as long as visual art itself.

The formula for organic growth can be found in the decorative acanthus vine, which has been used as an ornamental motif – on antique columns by the Mediterranean and as a template for Norwegian rose painting. In Botticelli’s famous painting Primavera from the 1470s, we can find several hundred flowers and plants, which can be identified: a fabulously beautiful, springtime allegory. The Flemish painters of the 17th century were highly sought after for their seductive still life, filled to the brim with swollen roses. The first Norwegian flora, Flora Norvegica, a pioneering work by Bishop Johan Ernst Gunnerus, was printed in 1766. – It is a mega-leap, into twentieth-century modernism – for the artist Paul Klee – who made countless pictures from his “magical” garden. He went about things completely differently, his world is exotic, fabulous and playful.

Line Bergseth has been a diligent exhibitor. Flowers have dominated or been dominant as a motif. She has previously created a series called Arctic Flora, from Ny Ålesund. A series of observations of plants in watercolor from the harsh climate of Svalbard. Plants, which are both robust and delicate, and which survive in arctic environments. These watercolors are accurate, but soft in execution. You can almost see the artist’s empathy in relation to the vulnerability of the growth, together with the presence and concentration that watercolor requires. A little nature adventure from the Polar regions. – It is some “light years” to Georgia O’Keffe’s sensual giant flowers or Anselm Kiefer’s monumental nature installations, but Line Bergseth’s small watercolors show the completely intimate present life. “Translating nature, flowers and plants into pictures is an interpretive process, just as it is also an interpretive process to see nature in pictures.”

History’s first botanical reproductions were important enough, they were supposed to record and show medicinal plants and their use. A misleading illustration could have fatal consequences! Many plants were imported to Europe at the time when scientific expeditions sailed on all seas – always with a botanical draftsman on board. Georg Ehret was Carl von Linné’s preferred illustrator and crucial for his scientific work. Linné was so excited by these flower images that he wallpapered his bedroom with them. He fell asleep in his own flower meadow, so to speak.

The way in which you reproduce nature is naturally connected to history, to the culture and the time frame you live in. Redouté and his Flemish painter colleagues – their abundant fruit trays and bouquets represented the ideals of the Baroque. Botanically correct drawings were important in the 18th century, a significant contribution in the spirit of the Enlightenment. From there we can follow nature reproductions through all the “isms” of art history up to the present day.

Like many painters, Line Bergseth has begun with the intimate study of individual plants. She has previously experimented with transferring pressed petals to canvas, and in that way achieved a fragile quality and effect reminiscent of watercolor. It is obvious to understand the exhibited images shown here at Bomuldsfabriken, as a development from this stage. The artist allows the naturalistic image to develop and dissolve towards the abstract, so that the watercolor’s distinctiveness, water and pigment – plus the coincidences that arise – completely dominate a minimalist expression.

Ingun Bøhn

Sources: Carl von Linné, Om undran fær naturen, Bokförlaget, Natur och Kultur, 2005. Other quotes are from an article in the catalog for the exhibition: Flowers and Worldviews, by Eva de la Fuente Pedersen and Hanne Kolind Poulsen, Statens Museum for Kunst, Copenhagen, 2013.


Leonard Rickhard: 15. juni–

Leonard Rickhard (1945–2024)
Vår kjære Leo
15.06.24–
Bomuldsfabriken Kunsthall, prosjektrom 2. etasje

//////////////////////////////////////////////////////////////////////////

English info

Den 7. januar 2024 gikk Leonard Rickhard bort, 78 år gammel. Leonard Rickhard ble født i Tvedestrand 12. mai 1945. Han tok sin utdanning i Oslo, og returnerte deretter til Arendal, hvor han bosatte seg og arbeidet livet ut. Med Leonard Rickhards bortgang mistet Norge en av landets mest markante kunstnere, Agder mistet en høyt respektert rådgiver innen kunstfeltet og Bomuldsfabriken Kunsthall mistet sin grunnlegger og sparringspartner. Som mentor lever Leos tankegods videre.

I 1992 kjøpte Arendal kommune det som i dag er Bomuldsfabriken Kunsthall. Leonard Rickhard var helt avgjørende for etableringen og utviklingen av kunsthallen. Han var en trofast rådgiver og inspirasjonskilde, fra vår spede begynnelse, til han gikk bort

Gjennom livet utviklet Rickhard et unikt formspråk. Stille øyeblikk, situasjoner hvor arbeid blir utført, modeller bygges eller der utsnitt av rom presiseres – er omformulert til vibrerende hendelser. Han sanket og videreformidlet motiver av forlatte brakkebygg, bjørkeskog, låvebygninger og landbruksmaskiner, ofte på reise i indre Agder. I motsetning til andre kunstmalere på Agder, vendte Rickhard blikket innover – ikke ut til havet og kystlinjen. Leonard Rickhard lokker oss inn i en verden hvor minner fra egen barndom i etterkrigstiden og personlige erindringer bearbeides.

Visningen Vår kjære Leo er blitt til i samarbeid med kunstsamler Terje Bodin Larsen, som også var nær venn av Leonard Rickhard.

English

Our dearest Leo

On January 7, 2024, Leonard Rickhard passed away, aged 78. Leonard Rickhard was born in Tvedestrand on May 12, 1945. He received his education in Oslo, and then returned to Arendal, where he settled and worked for the rest of his life. With Leonard Rickhard’s passing away, Norway lost one of our country’s most prominent artists, Agder county lost a highly respected adviser in the art field, and Bomuldsfabriken Kunsthall lost its founder and counselor. As a mentor, Leo’s ideas live on.

In 1992 Arendal municipality bought what has today become Bomuldsfabriken Kunsthall. Leonard Rickhard was utterly decisive for the establishment and development of the institution. He was a faithful advisor and source of inspiration, from our early days, until his passing away.

Throughout his life, Rickhard developed a unique visual language. Quiet moments, situations where work is carried out, models are built or where sections of space are specified – are reformulated into vibrating happenings. He collected and passed on motifs of abandoned barracks, birch forests, barns and agricultural machinery, often from his travels in the inner part of Agder. Unlike other painters in Agder, Rickard turned his gaze inwards – not towards the sea and the coastline. Leonard Rickhard lures us into a world where memories from his own childhood in the post-war period and personal recollections are processed.

The exhibition Our dearest Leo has been created in collaboration with art collector Terje Bodin Larsen, who also was a close friend of Leonard Rickhard.


Tone Bjordam: 15. juni–10. nov.

Tone Bjordam
FLYT
15.06.24–10.11.24
Bomuldsfabriken Kunsthall, 2. etasje

//////////////////////////////////////////////////////////////////////////

English info

Tone Bjordams (f. 1975) kunstneriske praksis spenner over ulike medier; video, performance, fotografi, tegning, maleri, lyd og skulpturinstallasjon. Endringsprosesser i naturen, i samfunnet og i menneskesinnet; geologiske, klimatiske og biologiske prosesser er sentralt i Tones kunstnerskap. Hun samarbeider med forskere fra ulike vitenskapsfelt, spesielt klimaforskere og økologer, og er interessert i forundringen og fascinasjonen for naturen som ofte ligger til grunn for vitenskapen.

Tone kommer fra gården Bjordam på grensen mellom Kragerø og Bamble i Telemark og har mastergrad i billedkunst fra Kunstakademiet i Oslo (KHiO). Atelieret hennes er i Nordmarka og hun har stilt ut ved en rekke kunstinstitusjoner i inn- og utland. I Tone Bjordams separatutstilling ‘Flyt’ kan du gå inn i videoverk som viser fargede pigmenter som utfolder seg som abstraherte landskapsmalerier i bevegelse. Hun stiller ut tegninger og skulpturinstallasjon av steiner og mineraler, malerier i vinduer, fotografier av natur i mikro og makroperspektiv og videoer av dans.

SYNC

Alt forandrer seg hele tiden. Det flyter av gårde, raskt for vann, ulidelig tungt og treigt i forskyvningene av de fjorten litosfæriske platene vi kaller jordskorpen. Lyset fra stjernene er gammelt når de når oss her på planeten. Bitte små forandringer i hverdagens tempo, merker vi ikke, dreininger i språket, kroppens vekst og aldring, lærdom, hvordan tregrensa kryper oppover. Andre endringer roper voldsomt på oss i hurtige forløp – men når skjer væromslaget, egentlig? Kan vi strekke hodet, halsen, skuldrene, lungene og leveren – hele ribbekassa! – over flyten, floden, oversvømmelsen, fra fjæra, og komme på forskudd av verdens endring og si, hei, nå folkens, skjer det?

Menneskets øye er begrenset, men det er begjærlig. I Tone Bjordams kunst er der et driv til å krysse over fra små modeller av systemer, til større endringsprosesser. Hun gjør en myk inntrengning i det late hverdagsblikket. Ifølge filosofen Achille Mbembe er tiden vår preget av at ulike tidskonsepter støter sammen. Den geologiske dyptiden og den subjektive tidserfaringen gruses mot den historiske tiden vi organiserer samfunnene etter. Han skriver: «Planetens krise gjør det meningsløst å skille mellom vår kulturhistorie og naturhistorien. Å innse dette kan synkronisere oss med jorden». Rytmen i verkene til Bjordam er nær som en bass du hører forplantet gjennom betongvegger fra en kjeller, slik lydsporet til videoverket hennes Liquid Landscape fra 2005, hvor lyden var mer sanselig enn hørbar. Pauser og åndedrett lager rytmer som strømmer gjennom det hele. I lydinstallasjonen Timbre (2024) rasler det mineralsk og minner om at biologien sitt strenge skille mellom levende og dødt, har latt oss ta oss fore av mineraler på en spesielt bevisstløs måte. De kjente bergartene er alle formet av enorme press og temperaturer: noe skyver på noe, noe foldes. Likevel er det ikke en første bevegelse Bjordams verker leder oss til, men et system i moden utfoldelse, med detaljer og helhet i samspill. En gjenfortrylling av omgivelsene våre, gjennom vitenskap og folkekultur.

Å flyte gjennom landskapet som om det ikke hadde noen grenser, som om elva der ikke var et hinder, som om krattskogens trengsel og hvisking omkring føttene var et kjærtegn uten skadedyr og hvasse tipper. Med utmarka, eller mot? I kjernen av Tone Bjordams verker finner jeg det våkne og vitebegjærlige mennesket, som gjennom oppmerksom observasjon og fortolkende herming nærmer seg det å fange forandringer vi kan se og fatte. Hvordan endrer naturen seg? Jeg stiller meg spørsmålet: Hva er dette vi har kalt natur? En motsats til menneskene, det ville, «mysterienes bok», klimaet, skogen, en mekanisk prosess som forløper bare det finnes drivkraft, krefter som overgår det enkeltmennesket makter overskue. La gå! Så lenge vi anerkjenner at ikke alle ting som fins – alt som påvirker livene våre og andres – kan observeres direkte. Hvordan været oppfører seg, selv om det er ekstremt sansbart med regn, vind og godværssolstråler som treffer den følsomme huden og lirker på svetten, er et eksempel på hvor nært og samtidig uoverskuelig abstrakt et hyperobjekt, som klimaendringene eller finanssektoren, kan være. De er systemer som unndrar seg og fordeler byrder av knapphet, men lar seg likevel gripe i analyser og observasjon over tid. Mennesker lyver, lager fortellinger og tar etter hverandre inntil det absurde, likevel er herming mellom artens fremste måter å lære på. Og noen av fortellingene åpner passasjer i det det er mulig å forestille seg, altså drømme om.

I Bjordams vindusfolier og glassmaleri skjer en underlig overlapp av tider: du ser ut vinduet, og hva ser du, hvilket landskap fra hvilken æra er synlig? En slik myk inntrengning i hverdagsblikket. Hva om vi alt er der, om ikke fremme i fremtiden, så til stede i en tid vi ennå ikke har ordene for å beskrive. Bjordams verker søker mot vekkingen, for om informasjon alene ikke er nok, gjenstår å dytte rolig i retning av erkjennelse, dette er vår tid, formet og formes av valgene vi tar for oss selv og for andre. Å sette de ellers ikke direkte observerbare sakene som preger den enkeltes liv inn til den mikroplast gjennomstrømmede margen, i tale, inspirerer vår evne til å delta i ordskiftet om slike glippende og glatte abstrakter. Bjordams kunstverk åpner for innlevelse som muliggjør handleevne. Kunsten hennes er ikke ‘tidy’, men så er verden heller ikke det. Men si meg, når endring gradvis foregår rundt oss og i oss hele tiden, når skjer væromslaget?

Ragnhild Aamås
Billedkunstner og skribent

English

Tone Bjordam’s (b. 1975) artistic practice spans various mediums, including video, performance, photography, drawing, painting, sound, and sculpture installation. Central to her work is the exploration of transformation in nature; geological, climatic, and biological processes, as well as changes in society and the human mind. She collaborates with scientists, particularly climate researchers and ecologists, and is especially interested in the wonder and fascination for the natural world that often drives science.

Tone comes from the farm Bjordam on the border between Kragerø and Bamble in Telemark. She has a master’s degree in visual arts from the Oslo Academy of Fine Arts (KHiO). Her studio is in Nordmarka, Oslo, and she has exhibited at many art institutions in Norway and abroad. In Tone Bjordam’s solo exhibition ‘Flow’ you can walk through video installations with colored pigments unfolding, like abstracted landscape paintings in motion. She exhibits drawings and sculptures of rocks and minerals, paintings in windows, photographs of nature in micro and macro perspective, and videos of dance.

SYNC

Everything is constantly changing. It floats away: rapidly for water, incredibly heavy and slow
for the fourteen lithospheric plates we call the earth’s crust. Starlight is old when it reaches
us here on earth. We hardly notice tiny changes in the pace of everyday life, the shifts in
language, the growth and aging of the body, the process of learning, how the tree line creeps
upwards the formerly arid mountain. Other changes call out to us in their rapid succession –
but exactly when does the weather shift happen? Can we stretch our head, neck, shoulders,
lungs, and liver – the whole ribcage! – over the river, the flow, the flooding, from the
seashore, get ahead of the transforming world and say, “Hey folks, it is happening, right
now»?

The human eye is limited, yet it is avid. In Tone Bjordam’s body of work there is a drive to
cross over from small models of systems to larger processes of transformation. She executes
a soft intrusion into the lazy, everyday gaze. According to the philosopher Achille Mbembe,
our time is characterized by the collision of different concepts of time. Geological deep time
and the subjective experience of time are pitted against historical time, by which we
organize societies. He writes: “The planetary crisis makes it pointless to distinguish between
our cultural history and natural history. Realizing this can synchronize us with the Earth”. The
rhythm in Bjordam’s works is almost like a bass you hear reverberating through concrete
cellar walls, like the soundtrack to her video work Liquid Landscape from 2005, were the
sound is more sensory than merely audible. Pauses and breathing create rhythms that flow
throughout. In the sound installation Timbre (2024), the rustling of the slate stones works as
a reminder of how biology’s strict distinction between living and dead, has allowed us to
gorge on minerals in a particularly unconscious way. Rock formations are shaped by
enormous pressure and temperatures; something pushes on something, something folds.
Yet, it is not a first movement that Bjordam’s works lead us to, but a mature system
unfolding, with details and the whole in interplay, a re-enchantment of our surroundings,
through science and folk culture.

To move fluidly through the landscape as if it had no boundaries, as if the river were no
obstacle, as if the crowding and whispering of the thicket around the feet was a caress
without pests and sharp tips. To be in sync with the wild, or to move against it? At the centre
of Tone Bjordam’s works, I find the alert and inquisitive human creature, who through
attentive observation and interpretive mimicry, closes in on capturing changes that we can
see and grasp. How does nature change? I ask myself the question: What is this, that we
have called nature? Something to offset the category ‘human’? The wild, the “book of
mysteries”, the climate, the forest, a mechanical process that takes place only if there is
propulsion, forces that exceed what an individual human can easily grasp and recap. Fine,
alright! – but only as long as we recognize that not all things that exist – all the stuff that
affects our lives and the lives of others – can be directly observed.

How the weather behaves, even though it is extremely perceptible with rain, wind, with soft
sunrays stroking sensitive skin and liberating droplets of sweat, these are examples of how
close, and at the same time, how unfathomably abstract a hyper object, such as climate
change or the financial sector, can be. They are systems that are evasive and distribute
burdens of scarcity, but nevertheless graspable in analysis and observation over time.
Humans lie, make stories, and imitate each other to the point of absurdity, yet imitation is
among the species’ best ways of learning. And some of the stories open passages into what
is possible to imagine, ergo dream about.

In Bjordam’s window foils and glass paintings, a strange overlap of timescales occurs: you
look out the window, and what do you see, which landscape from which era is visible? Such
a soft foray into the everyday gaze. What if we are there already, if not necessarily in the
future, then present in a time for which we lack the words to describe? Bjordam’s works
seek awakening, because if scientific information alone is not enough, what remains is a
gentle nudge towards acknowledgement; this is our time, it is shaped and it is being shaped
by the choices we make for ourselves and for others. Putting the otherwise not directly
observable things that imbue and matters for an individual’s life as deep as the very
microplastic-permeated marrow, into speech, inspires our ability to participate in discourse
about such slick and slippery abstractions. Bjordam’s artwork opens to empathy and
imagination which enables agency and action. Her art is not ‘tidy’, but then neither is the
world.

But tell me, when change is gradually taking place around us and within us all the time,
when does the weather shift actually happen?

Ragnhild Aamås
Visual artist and writer


Kenneth Blom: 15. juni–08. sept.

Kenneth Blom
ØYEBLIKK
15.06.24–08.09.24
Bomuldsfabriken Kunsthall, 1. etasje

//////////////////////////////////////////////////////////////////////////

English info

Kenneth Bloms (f. 1967, Roskilde, Danmark) kunstneriske praksis spenner over ulike medier; maleri, grafikk og skulptur. Hans verk karakteriseres av arkitektoniske og figurative elementer, med en gjennomgående fascinasjon av mennesker – mennesker som vises i den frosne tilstanden, i øyeblikket like før noe skjer.

Blom bor og arbeider i Oslo, og har sin utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo (1990-1994) og Düsseldorf Kunstakademi (1994-1995). Blom er representert ved en rekke nasjonale og internasjonale gallerier; Jason McCoy Gallery (New York), Luisa Catucci Gallery (Berlin), Gallery Birch (København), Pekin Fine Arts (Beijing/Hong Kong), Dropsfabrikken (Trondheim), Von Fraunberg Gallery (Düsseldorf) og Kamil Gallery (Monaco).

Tekst av Henrik Langeland

Noen kunstnerskap tar det lang tid å like. Man kan ha sett og kjent kunstverkene over flere år, og kanskje forholdt seg til dem med likegyldighet, endog med misbilligelse, før man endrer oppfatning og ser noe verdifullt i dem som man tidligere ikke fattet interesse for.

Andre kunstnerskap treffer med kraft og intensitet allerede ved første gangs blikk. Man ser et maleri, en skulptur, en tegning eller installasjon og tenker: Dette liker jeg! Dette snakker til meg. Her vekkes jeg, her er jeg i samklang. Ikke i den forstand at man dermed har sett det som er å se, innsett det som er å innse, og går videre. Snarere slik at førstegangsmøtet åpner for noe mer. Noe å utforske. Noe å gå på oppdagelsesferd i, både som estetikk, som emosjonalitet og som erkjennelse.

For meg var møtet med Kenneth Bloms kunst av en slik intens og umiddelbar art. Det hendte tidlig på 2000-tallet, da det fremdeles var noen som leste papiraviser. I forbindelse med en utstilling var et av maleriene hans gjengitt i Aftenposten. Jeg husker ikke hvor utstillingen ble holdt, men maleriet sitter like sterkt i meg den dag i dag. Jeg ble stående med avisen foran meg å stirre på det. Lenge. Størrelsesmessig var det ikke rare greiene, avisen hadde knapt spandert et frimerkeformat på gjengivelsen. Ikke desto mindre ble jeg truffet av kraften i det. Maleriet skjøt seg inn i meg. Og dermed var min interesse for Kenneth Bloms mangfoldige og fascinerende kunstnerskap vekket.

Siden har jeg vært så heldig å følge ham gjennom 20 år, både som kunstner og privatperson. Produksjonen har etter hvert blitt omfangsrik. Likevel er det med den samme glede og glød jeg ser frem til et nytt verk av ham, en ny utstilling, en ny oppdagelsesferd inn i Kenneths verden.

Kenneth Blom er konsistent i sitt uttrykk. Han har gjennom årene dyrket frem og foredlet en motivkrets, en palett og et perspektiv som har gitt ham en umiskjennelig signatur og gjort ham til en av landets mest markante billedkunstnere. Han tilhører en generasjon malere som tidvis har følt seg tilsidesatt av det rådende kunstdogmet i deres formative år. Det var en ganske annen estetikk som dominerte i Kenneths læretid der hverken lerret, oljemaling eller figurasjon stod høyt i kurs. Kenneth Blom har likevel alltid vært klippefast i troen på det klassiske maleriet. Han har alltid utvist en aktsomhet for hvem han står på skuldrene til. Samtidig har han hele tiden bevart viljen til å strekke seg. Alltid langt, og alltid litt lenger.

Utstillingen i Bomuldsfabriken Kunsthall føyer seg inn i tematikken i Bloms kunstnerskap. Romlighet, linjer, felt og flater har alltid preget maleriene hans, enten det er landskap, arkitektur eller mennesker han lar komme til uttrykk. Kenneth maler tredimensjonalt. Verden går innover og utover på lerretene. Flaten gis liv i rom. Det ligger alltid et alvor i bildene hans. De har tyngde, både i form og innhold.

Samtidig markerer utstillingen en videreutvikling: Ofte har Kenneths bilder hatt noe hvilende over seg, maleriene har vært preget av ro. Ikke ro forstått som harmoni, men som tilstand. I de senere årene er kunstverkene også betegnet av dramatikk. Ikke bare er landskapene mer dramatiske, med dystre himler og urovekkende, nærmest blødende horisonter. Det samme gjelder også menneskene: Der det tidligere kunstnerskapet som oftest gjenga skikkelser i ensomhet eller i taus kommunikasjon ‒ gjerne mangel på sådan ‒ maler han nå også mennesker som faller, mennesker som jager og jages, mennesker i kamp og i fysiske konflikter. Grunnstemningen er likevel den samme: Kenneths personer strever med å være i verden. De er mennesker som føler uro ved å eksistere, og som kjemper med å forholde seg til omgivelsene, enten det er natur, arkitektur eller andre individer. Slik vi alle gjør, i mer eller mindre grad, i en verden som blir stadig mer problematisk å ta inn over seg. Å betrakte et Blom-maleri er først og fremst å betrakte seg selv.

Henrik H. Langeland
26. mai 2024

English

Kenneth Blom’s (b. 1967, Roskilde, Denmark) artistic practice spans various mediums; painting, graphics and sculpture. His work is characterized by architectural and figurative elements, with a consistent fascination with people – people shown in the frozen state, in the moment just before something happens.

Blom lives and work in Oslo. He has his education from the Academy of Fine Arts in Oslo (1990-1994) and Düsseldorf Art Academy (1994-1995). Blom is represented by a number of national and international galleries; Jason McCoy Gallery (New York), Luisa Catucci Gallery (Berlin), Gallery Birch (Copenhagen), Pekin Fine Arts (Beijing/Hong Kong), Dropsfabrikken (Trondheim), Von Fraunberg Gallery (Düsseldorf) and Kamil Gallery (Monaco).

Text by Henrik Langeland

Some artistry takes a long time to like. You may have seen and known the works of art over several years, and perhaps treated them with indifference, even with disapproval, before you change your opinion and see something valuable in them that you previously had no interest in.

Other works of art strike with power and intensity already at first glance. You see a painting, a sculpture, a drawing or an installation and think: I like this! This speaks to me. Here I am awakened, here I am in harmony. Not in the sense that one has seen all what there is to see, realized what there is to realize, and moves on. Rather, so that the first meeting opens something more. Something to explore. Something to go on a journey of discovery in, both as aesthetics, as emotionality and as recognition.

For me, the encounter with Kenneth Blom’s art was of such an intense and immediate nature. It happened in the early 2000s, when some people still read physical newspapers. In connection with an exhibition, one of his paintings was reproduced in Aftenposten. I don’t remember where the exhibition was held, but the painting stays with me just as strongly to this day. I stood with the newspaper in front of me and stared at it. Long. In terms of size, the newspaper had barely splurged on a stamp format on the reproduction. Nevertheless, I was struck by the power of it. The painting shot into me. And thus, my interest in Kenneth Blom’s diverse and fascinating artistry was awakened.

Since then, I have been lucky enough to follow him for twenty years, both as an artist and as a private person. His production has gradually become extensive. Nevertheless, it is with the same joy and enthusiasm that I welcome a new work by him, a new exhibition, a new journey of discovery into Kenneth’s world.

Kenneth Blom is consistent in his expression. Over the years, he has cultivated and refined a circle of motifs, a palette and a perspective that have given him an unmistakable signature and made him one of the country’s most prominent visual artists. He belongs to a generation of painters who have occasionally felt neglected by the prevailing art dogma in their formative years. It was a quite different aesthetic that dominated Kenneth’s apprenticeship, where neither canvas, oil paint nor figuration were highly valued. Nevertheless, Kenneth Blom has always been steadfast in his belief in classical painting. He has always shown a care for whose shoulders he stands on. At the same time, he has always maintained the will to stretch himself. Always far, and always a little longer.

The exhibition in Bomuldsfabriken Kunsthall fits into the theme of Blom’s artistry. Spatiality, lines, fields and surfaces have always characterized his paintings, whether it is landscapes, architecture or people he allows to be expressed. Kenneth paints three-dimensionally. The world moves in and out on the canvases. The flat is given life in space. There is always a seriousness in his pictures. They have weight, both in form and content.

At the same time, the exhibition marks a further development: Kenneth’s pictures have often had something resting about them, the paintings have been characterized by calm. Not calm understood as harmony, but as a condition. In recent years, the artworks have also been characterized by drama. Not only are the landscapes more dramatic, with gloomy skies and disturbing, almost bleeding horizons. The same also applies to people: Where the earlier artistry most often depicted figures in solitude or in silent communication – usually a lack of such – he now also paints people who fall, people who chase and are chased, people in battle and in physical conflicts. The basic mood is nevertheless the same: Kenneth’s characters struggle to be in the world. They are people who feel uneasy about existing, and who struggle to relate to their surroundings, whether it is nature, architecture or other individuals. As we all do, to a greater or lesser extent, in a world that is becoming increasingly problematic to take on. To look at a Blom painting is primarily to look at oneself.

Henrik H. Langeland
26 May 2024


Sommerjobb hos oss?

Vi søker tre personer til arbeid i sommer. Søk her!

Bomuldsfabriken Kunsthalls hovedvirksomhet er utstillinger, kunnskapsproduksjon, samlingsforvaltning og formidling av samtidskunst. Bomuldsfabriken Kunsthall skal arbeide for å øke forståelsen for og bruken av visuell kunst, i alle ledd av samfunnet. Bomuldsfabriken Kunsthall skaper rom for opplevelser, felleskap og personlig utvikling. Bomuldsfabriken Kunsthall gjør historier og kunnskap tilgjengelig gjennom bilder og det visuelle språket. Bomuldsfabriken Kunsthall arbeider for økt fokus på fantasi, kreativitet og skapertrang i befolkningen. Vi legger til rette for og stimulerer til økt kunstnerisk samhandling.

Bomuldsfabriken Kunsthall søker nå tre sommervikarer som kan inngå i vårt formidlingsteam. 

Arbeidsoppgaver

Som sommervikar hos Bomuldsfabriken Kunsthall skal du imøtekomme alle besøkende med et vennlig sinn og være høflig. Du har ansvar for å ønske velkommen, dele ut informasjon om de pågående utstillingene, Kunstarena Torbjørnsbu Gruver og huset. Som sommervikar hos oss må du se til at alt ser greit ut, holde orden og delta i forefallende oppgaver.
 
Vi søker vakter til både helg og ukedager fra ca. 15. juni til medio august. Størrelse på stilling avhenger av behov, timeantallet per uke vil derfor kunne variere. Det blir utarbeidet en vaktplan. Åpningstidene på Bomuldsfabriken Kunsthall er tirsdag til søndag kl. 12:00 -16:00 og langåpent torsdager fra kl. 12:00 -18:00. 

Kvalifikasjoner

Stillingen egner seg for deg som interessert i kunst, studerer kunstfag eller er kunstner.
Du må være utadvendt og kunne snakke med mennesker du ikke har møtt før. Du må beherske norsk eller engelsk muntlig, og det er en fordel om du også kan tysk, arabisk eller polsk.
Gode evner til å kommunisere, også på sosiale medier, vil vektlegges. 

Personlige egenskaper

Vi søker tre imøtekommende, serviceinnstilte, pålitelige og selvstendig personer med høy sans for medmennesker, kunst og formidling.
Du er imøtekommende og profesjonell, fleksibel og har stor lærings- og arbeidslyst. 

Vi tilbyr

Vi tilbyr et spennende arbeidsmiljø, gode kollegaer, trygge rammer og arbeidsplass i flotte omgivelser.
Lønn etter tariff.

Kontaktinformasjon

Kari Skippervold, Avdelingsleder kultur, +47 92466609

Arbeidssted

Nøkkelinformasjon:

Arbeidsgiver: Arendal kommune

Referansenr.: 4815918527
Stillingsprosent: 0%
Sommerjobb
Søknadsfrist: 31.05.2024

Kontaktperson for stillingen

Kari Skippervold

Avdelingsleder kultur

+47 92466609

Om bedriften

Vil du bli vår nye kollega? 

Arendal kommune vil være en attraktiv arbeidsgiver og en handlekraftig organisasjon. Vi er en viktig aktør i utviklingen av byen og kommunen. Vi løser viktige oppgaver for lokalsamfunnet og samfunnet vi lever i. Se filmen om vår arbeidsgiverstrategi.

Arendal kommune feiret 300 års jubileum i 2023 og har 3200 ansatte. Vi er vertskommune for Norges største demokratifestival Arendalsuka, vi arrangerer Norges eneste innovasjonskonferanse for offentlig sektor og vi jobber aktivt med FNs bærekraftsmål. 

Vi ser mangfold som en styrke. Vi vil ha medarbeidere med ulike kompetanser, bakgrunn, erfaring og perspektiver for å bidra til enda bedre oppgaveløsning. Arbeidet skal preges av mangfold og våre medarbeidere skal gjenspeile Arendals befolkning. Vi oppfordrer alle som er kvalifisert til å søke jobb hos oss uansett alder, funksjonsevne, kjønn, seksuell orientering, religion og etnisk bakgrunn. Arendal kommune er sertifisert som likestilt arbeidsgiver.

Vi jobber for heltidskultur og ansetter fortrinnsvis i hele stillinger.

I henhold til offentlighetslovens paragraf 25. gjør vi oppmerksom på at opplysninger om søkeren kan bli gjort offentlig, selv om søkeren har bedt om unntak fra offentlighet.

For stillinger som arbeider med barn og for ansatte som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven må det foreligge tilfredsstillende politiattest.


Kunstarena gruvene

Kunstarena gruvene er åpen og klar for besøk. I tillegg til vanlig besøkende tar vi imot grupper og skoleklasser for omvisning. Ta kontakt med elin.igland@arendal.kommune.no for å avtale tid.

De 400 år gamle jerngruvene på Torbjørnsbu er fysisk tilknyttet Bomuldsfabriken Kunsthall med utgang til en 120 meter lang gangbane over gruvene.

Torbjørnsbu gruver var blant de viktigste i landet, men ble glemt og brukt som avfallsdeponi. Vi trekker dette mektige dagbruddet frem fra glemselen og skaper et nytt offentlig rom der publikum kan oppleve et kunst- og kulturlandskap.

Eldre kultur- og industrihistorie kombineres med nye kunstneriske uttrykk, og virker stedsdannende samtidig som det gir en ny bevissthet om stedet, kunsten og kulturhistorien. I tillegg til gruvene har vi montert diverse skulpturer og en lydinstallasjon av blant andre Bård Breivik, Maja Rtkje, Signe Solberg og Jan Håfstrøm.


Bomuldsfabriken Kunsthall er 30 år, du er invitert til kake og kaffe!

23. april 1994 åpnet Galleri Bomuldsfabriken, den gangen med Sørlandutstillingen i 1. etg. I 30 år har Bomuldsfabriken Kunsthall gitt Arendalitter og tilreisende store kunstopplevelser, vært et møtested for kunstinteresserte og bidratt til økt forståelse for visuelle språket i vår samtid.

Det blir seks lags kake av @kakebakeri_pa_engene☕️
Toner i gruvene av saksofonist André Kassen 🎷 @andrekassen

Takket være gode bidragsytere og et knippe engasjerte personer har vi i 30 år hatt et solid senter for samtidskunst i østre del av Agder. Dette skal markeres på selveste dagen! 

Velkommen til en time i kunstens tegn! 

Design: Parabol.Studio