Marianne Heier om utstillingen:
Franz jobber konkret med tekstilproduksjon basert på kriterier som kontrasterer med krav om markedseffektivitet, mens jeg jobber mer abstrakt med den politiske og økonomiske dimensjonen, oftest i form av tekstbasert performance. I utstillingen vil Franz’ tekstiler, produsert ved nedleggingstruede eller nedlagte norske tekstilfabrikker, komplettere mine politiske og økonomiske ytringer i form av konkrete eksempler på alternative modeller. Tekstilene til Franz kan dermed ses som en kroppsliggjøring av mine mer konseptuelt orienterte performancer, mens mine verk kan fungere som en teoretisk overbygning for hans produksjon. Målet vårt med utstillingen er at kunstnerskapene våre skal få sette hverandre i perspektiv og danne en helhet der både det konkrete og det teoretiske får plass, og der det estetiske og det politiske går hånd i hånd.

Franz Schmidt (f.1969) bor og arbeider i Oslo. I sin praksis knytter han sammen sin erfaring som herreskredder, håndvever og produsent av tekstiler i industrien med sin interesse for materiell kultur og historie. Hans arbeider tar form av installasjoner som inkluderer tekstile materialer, gjenstander fra arkiv og samlinger, fotografier og tekster. Sentralt i hans undersøkelser står mekanismene som er virksomme når vi gjør verdivurderinger av gjenstander, og han belyser begreper som kulturarv, kunnskap, økonomi, og arbeidsforhold. I sine arbeider foreslår Schmidt modeller for produksjonsøkonomi og forbrukerkultur som kan være bærekraftige og representere reelle alternativ til de vi lever med i dag. Franz Schmidt har mottatt støtte fra Billedkunstnernes Vederlagsfond til utstillingen.

Marianne Heier (f. 1969) er billedkunstner, og bor og arbeider i Oslo. Hun har også jobbet i moteindustrien i Italia i mange år. I kunsten sin utforsker hun ofte hierarkiske maktforhold. Med kritisk og humoristisk skråblikk snur hun det vi kanskje tenker på som «sunn fornuft» på hodet, og lar andre tolkninger og muligheter komme til syne. Resultatet kan presenteres som performance, som tekst, installasjon eller ulike typer av romlige intervensjoner. Spørsmål knyttet til økonomi og verdisirkulasjon er sentrale i Heiers verk, med gavens iboende makt som et tilbakevendende tema.

Katalogtekst-norsk-oversettelse

Kritikk_Fædrelandsvennen

Dette er nr. 7 i en serie med stoppeverksteder som har blitt en spin-off av tekstilkunstner Kari Steihaug sitt prosjekt STOPP som ble vist på galleri ROM for kunst og arkitektur i november 2016. Som en del av utstillingen arrangerte Steihaug et stoppeverksted. Kari Steihaug har nå videreutviklet denne ideen til en serie med stoppeverksteder som har gjestet ulike steder i Norge.

Kari Steihaug om prosjektet:
Med STOPPe-sted ønsker jeg å hente tilbake denne enkle kunnskapen og skape møter hvor den kan videreformidles og danne grunnlag for samtale og refleksjon rundt reparasjon, forbruk, økologi og håndverk. Det handler også om å hente tiden tilbake. Tid til refleksjon og til å utveksle erfaringer og tid til historiene som utfolder seg rundt og om plaggene som blir stoppede. Stopping som kunstnerisk uttrykk vil også være en del av verkstedet. I korte trekk handler prosjektet om stopping, og om å stoppe opp, om tid og slitasje, og om å reparere ordet som forsvant.

Foto: Jannik Abel

Informasjon om kunstneren Kari Steihaug

Goldberg er en svensk kamerabasert kunstner som har arbeidet i Norge siden 2008. Hun utforsker det fotografiske mediets egenskaper som både virkelighet og fiksjon. I tillegg arbeider hun med vann og speilinger av fotografier i vannoverflaten, gulvprojeksjoner og lysbokser i stort format med motiver som ligger i skjæringspunktet mellom det groteske og det vakre. Utstillingen er en dialog med den svenske maleren Stig Lundgren, som også var hennes stefar. Lundgren har med sin lekenhet, ekspressivitet og råhet inspirert hele hennes kunstnerskap. På tross av at Lundgren gikk bort i 2003 har han vært en stor hjelp i hennes prosjekter. I utstillingen vises deres verk sammen for første gang. Tematisk bindes utstillingen sammen i og med at begge kunstnerne tar utgangspunkt i den konkrete ytre virkeligheten for å visualisere en abstrakt indre virkelighet.

Verksliste_1-19

November er inspirert av nettopp en novemberkveld på Sørlandet – mørk, men ikke dyster ifølge Avenstroup selv. Stemningen blir gjenskapt gjennom tekst, lydteppe, musikk og film og tar oss med ut i mørket og forgjengeligheten.

Tone Avenstroup er kjent for å skrive på både norsk og tysk, og i november fremfører hun tekster der språkene avløser og nesten glir over i hverandre. Performancen hadde nylig uroppføring i Berlin, og Bomuldsfabriken Kunsthall er første visningssted i Norge.

I november er ingen ting overlatt til tilfeldigheten, og Avenstroup har med seg et sterkt lag i ryggen. Scenen er utformet av kunstneren Inghild Karlsen, og filmregissør Sophie Watzlawick har laget en 16-mm film av Avenstroups bilder. Hørespillregissør Anouschka Trocker bidrar live med et lydteppe som akkompagnerer Avenstroup mens skuespilleren Henrik Rafaelsen leser dialogstemmen. I tillegg har den tyske elektronikaduoen Tarwater (Bernd Jestram og Ronald Lippok) laget tre nye låter til performancen.

Om kunstnerne:

Tone Avenstroup, norsk tverrfaglig kunstner, regissør og lyriker, bosatt i Berlin. Dannet Baktruppen med kolleger i 1986 og arbeidet med dette teater- og performancekollektivet fram til 1995, deretter egne produksjoner med base i Berlin. Avenstroup har også drevet og medvirket i andre konstellasjoner som Anno-84, AKT, anarchopower og Neibanden. Hun har mer enn ti norsk-tyske publikasjoner av lyrikk og tekster fra intermediale produksjoner bak seg, de fleste ved Verlag Peter Engstler, Ostheim/Rhön. I Bomuldsfabriken Kunsthall har hun tidligere vist performancen «Vineta» (2000) og installasjonen «Ny blomst – brev fra Etiopia» (2011).

Inghild Karlsen er født i Tromsø bor og virker i Oslo og Tromsø. Hun er kunstner, performer, scenograf, kurator og organisator. Karlsen arbeider med mange uttrykksmåter som bl.a. skulptur, maling, trykk, performance, teater, fotografi og video. Hun har deltatt på en rekke utstillinger, bl.a. på Henie-Onstad Kunstsenter i 1983 og 1991, Sao Paolo Biennalen i Brasil i 1994, og i 1999 var hun festspillkunstner ved Festspillene i Bergen. Hun hadde atelierstipend ved PS1 i New York 1984-85, Cité i Paris 1988 og Künstlerhaus Bethanien i Berlin 1995-96. I 1999 fikk hun den Norske stats garantiinntekt for billedkunstnere. Hun er innkjøpt av en rekke museer og private samlere og har utført flere offentlige utsmykninger. I perioden 1999-2003 var hun direktør ved Kunstnernes Hus hvor hun satte opp en rekke internasjonale utstillinger, f.eks. utstillingen Hot Pot med kinesisk samtidskunst.

Sophie Watzlawick er en sveitsisk filmskaper og redaktør som bor i Berlin. I arbeidene sine beveger hun seg i landskapet mellom daglige, konkrete og drømmeaktige, kosmiske verdener, og hennes håndlagede filmer bygger på forskjellige visuelle/akustiske opplevelser og filosofiske fortellinger. I tillegg til å lage film, er hun også delaktig i flere teater-/film-/performance-/musikkprosjekter, samtidig som hun utvikler tverrfaglig kunstnerisk og teknisk praksis.

Anouschka Trocker er født i Italia. Hun har bodd i Berlin siden hun begynte å studere litteratur ved Freie Universität Berlin i 1989. I 2000 begynte hun å jobbe med både tekst og lyd, og har laget mange hørespill for tysk radio, f.eks. “Mein fremdes Land” (Mitt fremmede land) for Rbb 2018, “Ruhpuls. Rom” (Hvilepuls. Roma) for Deutschlandfunk Kultur 2018 og “Schwingungen” (Svingninger) for SR 2017. I tillegg lager hun lydinstallasjoner og jobber som lyddesigner for performancer, teater og film. Med sine feltopptak prøver hun å utforske og omforme meningen til lyder ved å trekke ut deres abstrakte dimensjon og kombinere dem med ord.

Produksjonen har mottatt støtte fra Kulturrådet og Fond for lyd og bilde.

Solo

Midt i en av Oslos handlegater på vestkanten ligger en liten frisør med navnet Solo, en drop-in salong for én kunde av gangen. Når frisøren ikke klipper kunder sitter han bakerst i lokalet og spiller fiolin. Kortfilmen Solo handler om en mann med kurdisk bakgrunn som drømmer om å leve av musikk.

Charlotte Thiis-Evensen (f.1968) er utdannet litteraturviter fra Universitetet i Oslo og har kunstutdannelse fra Statens Kunstakademi. Hun jobber til daglig som regissør i NRK. Som kunstner jobber hun blant annet med dokumentarisme innenfor foto, video og installasjoner. Thiis-Evensen har hatt flere separatutstillinger, blant annet ved Kunstnernes Hus, Vigeland-Museet, Lillehammer Kunstmuseum og Kristiansand Kunstmuseum. Hennes arbeider har blitt vist i en rekke gruppeutstillinger og filmfestivaler.

Norge | 2018 | Prores | 9 min

Director: Charlotte Thiis-Evensen
Photo: Carsten Aniksdal, Tor Willy Ingebrigtsen og Bjørn Frode Holmgren
Editing: Vårin Andersen
Script: Charlotte Thiis-Evensen
With: Meena Peshewa
Producer: Charlotte Thiis-Evensen

Oslo Forteller

Oslo Forteller er et portrett av Oslo og noen av dens innbyggere, representert ved byens hus og blokker.

André Chocron (f. 1985) har siden uteksaminering fra Den norske filmskolen jobbet med musikkvideo og reklamefilm i inn- og utland. Videoene hans har bl.a. skaffet tre nominasjoner til UK Music Video Awards, tre nominasjoner til Spellemannsprisen og to ganger vunnet Gullstolen for Beste Musikkvideo under Kortfilmfestivalen i Grimstad.

Norge | 2017 | DCP | 9 min

Director: André Chocron
Photo: André Chocron
Editing: André Chocron
Animation: André Chocron
Sound: Cathrine Hasselberg, Frekvens
Sound design: Odin Eggen Brække
Producer: Andrea Berentsen Ottmar

A place we call reality

En filmregissør opplever eksistensiell angst etter å ha fullført sin debutfilm og prøver desperat å finne mening med livet i Los Angeles.

Norge | 2018 | DCP | 14 min

Kristoffer Borgli (f. 1985) er en norsk filmregissør.

Director: Kristoffer Borgli
With: Kristoffer Borgli, Frank Yang, Jeff Goldblum
Producer: Kristoffer Borgli

Filmen vant kritikerprisen for beste kortfilm, utdelt av Norsk filmkritikerlag som begrunner tildelelsen slik:

Vinneren av Filmkritikerprisen er en visuelt leken fortelling om et evig aktuelt tema: vår leting etter mening i tilværelsen. Som samfunnskommentar balanserer filmen mellom humor og alvor, og retter et gåtefullt, men skarpt blikk mot samtiden. Uttrykket låner elementer av videoblogg og dokumentar, og har en frisk estetikk som kler tematikken godt. Filmskaperen kommenterer sin søken og sitt eget virke på selvironisk vis, og har en tydelig stemme, samtidig som filmen er allmenngyldig. Hva er «virkelighet» og hvordan finner vi den? Det gåtefulle målet antydes i tittelen. Filmkritikerprisen for Beste norske kortfilm går til A Place We Call Reality, regissert av Kristoffer Borgli​.

Little boy

Den 6. august 1945 oppsto en ny sol over Hiroshima. Tiden stoppet idet atombomben Little Boy detonerte.

Kristian Pedersen (f. 1980) er utdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen og arbeider som formgiver og animatør for Mikrofilm AS i Oslo. Tidligere filmer i Grimstad: Norangsdalen (2011), Viva Zombatista (2011), Bokstavene (2011), Bølgeslag (2014), Pipene (2015) og Bøygen (2016).

Norge | 2018 | DCP | 5 min

Director: Kristian Pedersen
Photo: Kristian Pedersen, Torstein Nodland
Animation: Kristian Pedersen
Sound: Svenn Jakobsen
Production design: Kristian Pedersen
Producer: Tonje Skar Reiersen, Lise Fearnley

Blind dancer

Lisa, en blind bibliotekar fra Oslo, danser i hemmelighet mellom bokhyllene. Regissør Maria inviterer henne til å danse en duett med Said Gharbi, en profesjonell, blind danser i Molenbeek i Brussel. Blanding av fiksjon, pixillasjon og dokumentar.

Maria Lloyd (f. 1973) lager kortfilmer og har jobbet med film og visuelt teater i mange år. Hun har bakgrunn fra den internasjonale skolen Jacques Lecoq i Paris. Hennes siste kortfilm, Salt, ble distribuert og vist på NRK, SVT, YLE, BBC Arts og på mange internasjonale festivaler. Hun har flere nye filmprosjekter med produksjonsselskapet True Fiction i Oslo.

Norge | 2018 | DCP | 22 min

Director: Maria Lloyd
Photo: Harald Gunnar Paalgard
Editing: Magali Charrier, Maria Lloyd, Inge-Lise Langfeldt
Script: Maria Lloyd
Music: Erland Dahlen
Sound: Svenn Jakobsen
With: Hege Finnset Eidseter, Said Gharbi, m.fl.
Producer: Cecilie Bjørnaraa

Gunnar Danbolt (f. 1940) er professor i europeisk kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Danbolt har arbeidet mye med kunstteori og kunstpedagogikk, og er en aktiv formidler som har spredd kunnskap om kunst og kunstproblemer både i forelesninger og gjennom ulike medier. Han er også kjent for sin medvirkning i NRK P2s radioprogram “Kunstreisen” sammen med Nina Skurtveit. Han har skrevet en rekke bøker, bl.a. “Nidarosdomen, fra Kristkirke til nasjonalmonument” (1997). Danbolt ble i 2007 utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats som kunstformidler.

Prosjektet er finansiert av Kulturrådet, Aust-Agder fylkeskommune, Arendal kommune og Bomuldsfabriken Kunsthall.

Konserten er gratis og starter kl 15.  Velkommen!

LEMUR sier:

I 2010 holdt vi for første gang konsert i Bomuldsfabriken. Vi møtte et flott konsertlokale og et fantastisk engasjert og lydhørt publikum, og visste umiddelbart at vi ønsket å spille videre på ressursene og mulighetene som fantes her. Konsertserien PB1898 har vært arrangert siden 2011 som et møtepunkt mellom en kunsthall og et ensemble, hvor vi har fått kuratere program i sammenheng med Kunsthallens utstillinger. Med samarbeidet mener vi å ha utviklet en av Norges mest særegne konsertserier, hvor den kuratoriske praksis på bildekunst- og samtidsmusikkfeltet har vært kvalitativt sidestilt. Gjennom seriens sju sesonger har kremen av norske utøvere og tilreisende internasjonale artister presentert samtidsmusikk i alt fra solo- til ensembleformat.

Nå mener vi det er på tide å sende stafettpinnen videre og gi andre utøvere, kunstnere og miljøer muligheten til å utvikle denne virksomheten videre. Vi takker for oss med et bestillingsverk, en aldri så liten hyllest til Kunsthallen og dens leder og kurator, som takk for at vi har fått jobbe langsiktig og kreativt gjennom konsertserien.

På overflaten er verket en hommage til Bomuldsfabrikens leder og kurator, og en direkte konsekvens av samarbeidet mellom Lemur og Solberg, som sammen har utviklet prosjektet — og konsertserien — PB1898.

På et dypere, mer grunnleggende vis, viser verktittelen til den amerikanske komponisten Morton Feldmans praksis. Han brukte dedikasjoner som titler ved storparten av verkene i produksjonen hans fra 1975 og fram til han døde i 1987.

To underliggende fellestrekk binder disse to aspektene sammen på en sterkere måte: Tekstil- og vevkunst dukker jevnlig opp som referanser i Feldmans komposisjonsteknikk, og linken til Bomuldsfabrikens historie blir dermed åpenbar. På et materialnivå vil Lemur arbeide musikalsk med ulike vevteknikker, og bruker forskjellige konsepter for å flette sammen grupper og tråder av lydmateriale.

Verket er utviklet spesielt for Bomuldsfabrikens utstillingsrom, der en detaljert bruk av kunsthallens akustikk står sentralt. Blant annet vil akustikken påvirke hvordan musikerne er plassert i verket. Tenkningen om rom, akustikk og plassering er sentralt både i Lemurs kompositoriske praksis og ved kurateringen av konsertserien PB1898.

Verket vil dermed — både i valg av materiale, musikere og i romarbeid — symbolisere grunntanker i vårt samarbeid.