TODAY WE LIVE

 

 

TODAY WE LIVE
2013, video 6’30”

 

An anonymous group portrait filmed in documentary style during a punk gig. In Today We Live, apart from sentimental music, the mode of expression also comes from the close ups of faces. The camera records genuine feelings, as it were secretly, and even from annoyingly close to the subjects.

 

I’m not trying to explain the world, but to document a racing moment and the aggressive motion it entails. I’m interested in moshing and mosh pits as an expressive visual action and as a symbolical gesture. When standing in the proximity of a mosh pit, you feel the fear of being crushed to the wall because of the power of the churning mass of people, but at the same time the pure energy of the movement produced by the ritualistic event will make you laugh. That feeling can be compared to the feeling of being in love; it is addictive and makes your blood boil – you can feel the need to be taken by the energy of the mosh pit again and again.

 

In Today We Live, apart from sentimental music, the mode of expression also comes from the close ups of faces. The camera records genuine feelings, as it were secretly, and even from annoyingly close to the subjects. Occasionally, the subject of the shot suddenly becomes aware of the presence of the camera, and in one frame even looks a little irritated, but in the end the situation still always carries them along with it. The faces have a natural purity and hope about them, and often reveal more then they conceal.

 

Credits:
Directed by Hannaleena Heiska
Cinemathographer Anu Keränen
Lights Kasper Hämäläinen
Stagesound Jaakko Hyvärinen
Grip Torsti Hyvönen
Camera assistant Mika Ailasmäki
Editing Oskar Franzén & Hannaleena Heiska
Music Erik Satie Gymnopedie no.1
Sound Oskar Franzén & Hannaleena Heiska
Sound mixing Roy Bosswel
General assistant Camilla Vuorenmaa

 

Financial support Espace Louis Vuitton Tokyo and Finnish Cultural Foundation
Special thanks to Lighthouse Project, Foreseen, Henri Wegelius, Marianne Vesala, Samuli Niemine

 

 


FILMPROGRAM

 

 

Opp ned er alt abstrakt … sa pappa

2014 | DCP | 32 min

Jo, hun skjønner jo det … at uten signatur er det fritt fram. Men allikevel … man kan ikke se bort fra tyngdekraften. Og noen trenger en sokkel for ikke å falle ned.

 

Anne Haugsgjerd (f. 1944) er utdannet som grafisk formgiver ved Statens håndverk- og kunstindustriskole. Hun har siden 1986 arbeidet med bøker, tidsskrifter og selvbiografisk film.

 

Yes, she knows … that without a signature it’s free for all. But still … one cannot ignore gravity. And some need a pedestal to keep from falling.

 

Anne Haugsgjerd (b. 1944) was educated as a graphic designer at the Norwegian National Academy of Craft and Art Industry. She has since 1986 worked with books, periodicals and autobiographical films.

 

Director: Anne Haugsgjerd | Script: Anne Haugsgjerd | Photo: Anne Haugsgjerd | Editing: Terje Paasche| Music: Merete Mongstad | Sound: Merete Mongstad | Financing: Fond for lyd og bilde | Producer: Anne Haugsgjerd | Contact: Anne Haugsgjerd, Blomsterveien 3b, 1450 Nesoddtangen T: +47 92613362 E-mail: a.haugsgjerd@mac.com

 

Club 7

2014 | DCP | 25 min

Club 7 var motkulturens og hippiebevegelsens mest markante forum i Oslo fra 60-tallet og drøyt 20 år fremover. En symfonisk og assosiativ film som utforsker livsløpet og samtiden til stedet som er blitt beskrevet som 20 år med kontinuerlig improvisasjon.

 

Even G. Benestad (f. 1974) har tidligere regissert Amanda-vinneren Alt om min far (2002) og Natural Born Star (2007).

 

August B. Hanssen (f. 1976) har i løpet av de siste ti årene arbeidet hovedsakelig med dokumentarer, men også fiksjonsfilm. Benestad og Hanssen har tidligere co-regissert kinodokumentaren Pushwagner (2011).

 

Club 7 was the most distinctive Oslo forum for counter culture and the hippie movement from the 1960s and the following two decades. A symphonic and associative film exploring the years and the contemporary times of a place that has been described as 20 years of continuous improvisation.

 

Even G. Benestad (b. 1974) has previously directed the Amanda-winning documentary All About My Father (2002) and Natural Born Star (2007).

 

August B. Hanssen (b. 1976) has for the last ten years primarily worked with documentaries, but also fiction films. Benestad and Hanssen have previously co-directed the documentary Pushwagner (2011).

 

Director: Even G. Benestad, August B. Hanssen | Photo: Even G. Benestad, Karianne Berge | Editing: Erik Andersson | Music: Topscore Sound: Bernt Syversen | Producer: Carsten Aanonsen | Contact: Karianne Berge, Indie Film, Ostadalsveien 35, 0753 Oslo, T: +47 97504300, E-mail: karianne@indiefilm.no

 

Bølgeslag

2013 | DCP | 2 min

Bølgeslag er basert på tre dikt fra Tor Ulvens diktsamling «Forsvinningspunkt».

 

Kristian Pedersen (f. 1980) har studert visuell kommunikasjon ved Kunsthøgskolen i Bergen, og arbeider som selvstendig animatør og formgiver i Oslo. I samarbeid med mikroforlaget Gasspedal produserer og formidler han poesi-filmserien Gasspedal animert.

 

Waves is based on three poems from Tor Ulven’s poetry collection «Forsvinningspunkt» («Point of Disappearance»).

 

Kristian Pedersen (b. 1980) studied visual communication at Bergen Academy of Art and Design, and works as an independent animator and designer in Oslo. In co-operation with the small press publisher Gasspedal, he produces and promotes the poetry film series Gasspedal animert.

 

Director: Kristian Pedersen | Script: Tor Ulven | Photo: Kristian Pedersen | Editing: Kristian Pedersen | Sound: Kristian Pedersen | Animation: Kristian Pedersen | Financing: Kulturrådet, Gyldendal | Producer: Harald Fougner, Audun Lindholm | Contact: Kristian Pedersen, Romsdalsgata 9a, 0556 Oslo, T: +47 90592371, E-mail: kristian.pdrsn@gmail.com

 

Money Back, Please

2013 | DCP | 11 min

Når ei åtte år gammel romani-jente går inn på et kjøpesenter for å varme seg, kan folks fordommer bli satt på prøve. Vi velger ofte å følge regler og prosedyrer i situasjoner hvor det eneste man behøver å være er et medmenneske.

 

Even Hafnor (f. 1985) har filmutdannelse fra Australia. Hans kortfilm Det norske språk ble vist på Kortfilmfestivalen i 2012. Money Back, Please er Hafnors mest omfattende kortfilmprosjekt til nå.

 

When an 8-year-old Romani girl enters a shopping centre to keep warm, people’s prejudices are put to the test. We often choose to follow rules and procedures in situations where the only thing you need to be, is a fellow human.

 

Even Hafnor (b. 1985) studied film in Australia. His short The Norwegian Language was screened in Grimstad, 2012. Money Back, Please is Hafnor’s most comprehensive short film project so far.

 

Director: Even Hafnor | Script: Trond Arntzen | Photo: Cecilie Semec | Editing: Sigurd Solen | Sound: Martin Tur Eriksen | With: Jeanne Bøe, Silje Aas Meyer, Arne Vilhelm Tellefsen, Alexander de Senger, Line Marie Østerhus, Delia Borcoman, Nara Nyvoll Walker | Financing: Sørnorsk Filmsenter, Fond for lyd og bilde | Producer: Marte Blyseth Pedersen, Stine Blichfeldt | Contact: Stine Blichfeldt, De jentene der Filmproduksjon AS, Konows gate 30 m, 0196 Oslo, T: +47 40241064, E-mail: dejenteneder@gmail.com

 

15:05

2014 | ProRes | 4 min

Videoen er basert på TV-reportasjer om den rituelle minnemarkeringen av det eksakte tidspunktet for Josip Broz Titos død – 4. mai 1980 kl. 15.05, i løpet av åtte sammenhengende år (1981–1988).

 

bull.miletic består av Synne Bull (f. 1973) og Dragan Miletic (f. 1970), begge basert i Oslo. Arbeidene deres tar opp grunnleggende spørsmål om hvordan levende bilder, arkitektur og digitale medier transformerer rammene for menneskelig erfaring.

 

This video is based on news reports covering the commemorative ritual marking of the exact moment of Josip Broz Tito’s death – 4th May, 1980 at 15:05, over eight consecutive years (1981–1988).

 

bull.miletic consist of Synne Bull (b. 1973) and Dragan Miletic (b. 1970), both based in Oslo, Norway. Their works addresses basic questions of how moving images, architecture and digital media transform the frame of human experience.

 

Director: bull.miletic | Editing: bull.miletic | Sound: bull.miletic | Producer: bull.miletic | Contact: bull.miletic, Jarlsborgveien 38, 0379 Oslo T: +47 40049366 E-mail: bull.miletic@yahoo.com

 

Prosperous Mountain

2013 | DCP | 16 min

Det globale mangfoldet av i planter blir raskt mindre. Klimaendringer og politiske konflikter truer internasjonale frøbanker. Et globalt hvelv har blitt konstruert i Arktis for å lagre duplikater av plantefrø for å sikre verdens fremtidige matvareforsyninger.

 

Heidi C. Morstang (f. 1972) arbeider med levende bilder, foto og eksperimentelle dokumentarfilmer. Hennes arbeider er rotfestet i det fysiske, og hun interesserer seg for sosial, kulturell, mytologisk og arkeologisk historie forankret i landskaper. Hun anvender bilder for å utforske de subtile forbindelsene mellom dem.

 

Global plant diversity rapidly declines; climate change and political conflicts threaten the presence of international seed banks. A global seed vault has been constructed in the Arctic in order to store duplicates of food crop seeds and secure the world’s future supply.

 

Heidi C. Morstang (b. 1972) works with moving image, photography and experimental documentary film. Her work is rooted in the physical and she is interested in social, cultural, mythological and archaeological history embedded in landscapes. She uses images to explore the subtle relationships between them.

 

Director: Heidi C. Morstang | Photo: Patrik Safstrom | Editing: Heidi C. Morstang | Sound: Paul Donovan | Producer: Heidi C. Morstang | Contact: Heidi C. Morstang, Scott building 116, Plymouth University, Drake Circus, PL48AA Plymouth, UK T: +44 7984157468, E-mail: heidi.morstang@plymouth.ac.uk

 

 


FINSK VIDEOKUNST

 

 

Kurator Hannaleena Heiska. I samarbeid med AV-arrki.

 

Maria (Mi) Duncker, Tienvirsi/The Holy Road, 2009 2’19’’

 

Da jeg lærte meg selv å spille fritt og improvisert på orgel for omkring ti år siden oppsto melodier. De kommer fremdeles. Andre ting jeg har drevet med i en lengre periode, er å sy ”multi-nasjonale” drakter av plastposer og eksperimentert med camera obscura.

 

Mi Duncker benytter et bredt spekter av kreative uttrykksformer, fra det levende bilde, skulptur, installasjon og dia show til live performances. Historier om en uferdig verden springer ut av hverdagslige materialer, bevegelser, gester og synspunkt; hvor robuste skapninger, troll og andre rørende misdannede skapninger lever sitt rare hverdagsliv. De presenterer seg selv i mange former fra animerte matvarer (pølser, sild og pommes frites) og suvenirdyr til hennes skulpturprosjekter med eksploderende steiner som veier tusenvis av kilo.

 

Jan Ijäs, Sweet Mov(i)e, 2010, 3’15’’ og Two Islands, 2013, 5’51’’

 

Sweet Mov(i)e gjenbruker web video av personer som gjør dansebevegelser hjemme, alene foran kamera. Filmen er et bilde på ensomhet.

 

Two Islands handler om to enorme søppelfyllinger i New Yorks Staten Island og Hart Island. Den ene var tidligere en av verdens største søppelfyllinger, men er nå lagt ned. Den andre er fremdeles i bruk som gravsted for ukjente. Filmen stiller direkte spørsmål om hva tilstedeværelsen av de to kjempestore fjellene av samfunnets søppel og kassert overflod forteller oss om vår sivilisasjon og om den ”rikeste nasjonen i verden” og stiller spørsmål om hvilken arv fremtidens arkeologer vil finne i dem. Filmskaper og mediakunstner Jan Ijäs (f. 1975) er en linsebasert kunstner, både i still- og levende bilder. Filmene til Ijäs har en tendens til å bryte de tradisjonelle grensene mellom fiktiv og dokumentarfilm. Ijäs verk, inkludert stillbilder og tekst, vises ofte som galleri installasjoner i stedet for på tradisjonelle film arenaer. Ijäs, noen ganger også humoristiske verk, tar for seg alvorlige og vanskelige sosiale temaer, som innvandring  til fremmede og fiendtlige samfunn.

 

Liisa Lounila, Popcorn, 2001, 4’30’’

 

Popcorn er tatt opp med med et selvlaget pinhole kamera som simultant eksponerer 528 bilder. En illusjon av bevegelse rundt et stillestående objekt skapes når disse stillbildene via animasjon blir til film. Teknikken med oppdeling av tiden separerer bevegelse og tid. Vi ser en gruppe unge mennesker som kaster popcorn på hverandre.

 

Liisa Lounila (f.1976) bor og jobber i Helsinki. Hennes hovedmedium er eksperimentell film/video, fotografi og maleri. Hennes arbeider tar ofte opp/handler ofte om et obskurt behov for endring, store forventninger og steder med potensial. Hennes bilder, både stillbilder og levende bilder, har ofte sin bakgrunn i filmer, telefonkatalogen, livsstilmagasiner og pop tekster.

 

Johanna Väisänen, Grain of Salt, 2012, 7’20’’

 

Fire greyhounds vandrer rundt skulpturer i Eemil Halonen Museum.

 

Johanna Väisänens video handler om drømmer; et gjennomgående tema i hennes arbeid. Hun har filmet flere ganger filmet på forlatte steder. Stedet i Grain of Salt, Eemil Halonen Museet, har faktisk blitt forlatt to ganger; først som fjøs på en stor gård, og senere gikk det i glemmeboken igjen som en forlatt lagringsplass for gipsskulpturer. Fire greyhounds er med i filmen. Deres bevegelser er rene, myke og rasjonelle – naturlige i ordets sanne forstand. Lettheten i deres bevegelsene knytter det til drømmer. Hele verket er basert på bevegelse.

 

 


OVERSETTELSER

 

 

Når kunstnere samarbeider på tvers av uttrykksformer, tolker, oversetter, forklarer og misforstår vi hverandre, ofte med svært fruktbare resultater. For i denne prosessen forhandler vi. Vi søker etter mening i det som er annerledes, og forsøker å forstå vår egen kunst gjennom andres. I slike prosesser oppstår stadig nye lag av mening, som parallelle historier, flettet i hverandre.

 

Når LEMUR inviterer kollegaer og Arendalsregionen til happeningen OVERSETTELSER er det nettopp for å søke, undersøke og framprovosere situasjoner og opplevelser vi ikke kan forestille oss før de finner sted. Elever og barnehagebarn møter musikere, dansere, installasjons-, lyd- og videokunstnere for å lage møtepunkter mellom det performative, den kunsten som skjer i øyeblikket, og det installative, den romlige kunsten.

 

Å oversette er altså ikke å gjengi perfekt. Å oversette er å stille seg åpen for å lytte, høre og sanse det ukjente — uten å la frykten for misforståelser eller feiltolkninger stå i veien for nye erfaringer.

 

LEMUR
Lemur er Ensemble-in-Residence ved Bomuldsfabriken Kunsthall og har siden 2010 kuratert konsertserien PB1898 som finner sted sju lørdager i året. I 2012 produserte ensemblet også happeningen Happy Birthday, John Cage! som samlet over 200 utøvere i alle Bomuldfabrikens rom. OVERSETTELSER er Lemurs så langt siste bidrag som residensensemble før en gruppe gjestekuratorer inviterer sine foretrukne utøvere til programmet i 2015.

 

—–

Følgende deltok:
Øyvind Brandtsegg + Axel Tidemann
Lotta Melin
Trond Lossius + Jeremy Welsh
Jon Halvor Bjørnseth
Eirik Havnes
Isak Anderssen
Atle Selnes Nielsen
LEMUR
Dahlske videregående skole
Villa Matilda
Steinerskolen i Arendal
Arendal Kulturskole

 

 


SKILSMISSEN

 

 

Norge og Danmark var et rike i 434 år. Ved tapet av Norge i 1814 mistet Danmark sin posisjon som en mellomstor stormakt i Europa og ble en liten stat. I Danmark er det større fokus på nederlaget til Tyskland i 1864 enn 1814 og Norge. Tapet av Norge fikk danskene til å dyrke og omforme sin nasjonale historie, kultur og identitet i et forsøk på å gjenreise nasjonen. I Norge var man tvunget til å gjentenke ”norskheten” i forhold til den nyvunne politiske frihet, det kulturelle fellesskap med Danmark og den påtvungne unionen med Sverige.

 

Danmark og Norge har nære relasjoner geografisk og via felles historie og kultur. Allikevel er det klare forskjeller i mentalitet, mat, natur, språk o.s.v. Alle kunsnerne har bodd i eller har en annen tilknytning til begge landene. Kunstnerne har tatt utgangspunkt i en personlig opplevelse av å være splittet mellom land, nasjonaliteter og språk. Dette er aktuelle temaer i forbindelse med 1814-jubileet, men også i et globalt nåtidig perspektiv.

 

Utstillingen skal senere vises i Kongernes Lapidarium i Christian 4.s Bryghus i København 1. november – 21. desember og har mottatt støtte fra Statens kunstfond, Kulturkontakt Nord, Billedkunstnernes Vederlagsfond, Statens værksted for kunst og design og Norges ambassade i København.

 

Utstillingen er med i programmet til Den Kulturelle Skolesekken (DKS) i Aust-Agder og støttes av DKS Arendal kommune.

 

 


TRANSFORMATOR

 

 

 

Hva skjer når 17 forskjellige kunstnere inntar Norsk Teknisk Porselensfabrikk (NTP) i Fredrikstad og får tilgang på fasiliteter, teknikk, materialer, produksjonslinjer og dyktige håndverkere med ett fellesskap i materialet leire?

 

Vi presenterer en utstilling med abstrakte skulpturer, installasjoner, lydarbeid og video. En omfattende utstilling laget av en solid gruppe keramikere med forskjellig erfaring; unge nyutdannete sammen med erfarne kunstnere som har preget norsk keramikk i en årrekke både innen undervisning og utstillingsvirksomhet. Det har aldri tidligere vært gjennomført et prosjekt hvor fabrikkens samlede produksjon danner utgangspunkt for en større kunstutstilling.

 

Fra elektroporselen til kunst. En transformator kan være et begrep for noe eller noen som skaper en forandring. Kunstnerne har omformet produkter tiltenkt et spesifikt teknisk funksjonsområde til ting med helt andre assosiasjoner.

 

NTP er en gammel håndverksbedrift i Fredrikstad med store ubenyttede produksjonslokaler. Fabrikkens produksjon teller mer er 200 produkter fra 2 m og ned til 0,5 cm i størrelse. Her finnes også mye håndverkshistorie, mange maskiner og former som ikke lenger er i bruk. Fabrikken har i mange tiår allerede virket som en magnet på keramikere. Både ledelsen og de ansatte har vært velvillig innstilt overfor kunstnere som har ønsket å lage ting med utgangspunkt i fabrikkens produkter, maskiner og fremstillingsprosesser.

 

Det er i dag fokus på halvfabrikata i kunstfeltet og en tendens til fornyet interesse for håndverket i fremstillingen av kunst. NTPs porselensmasser er krevende materialer med spesielle egenskaper. De industrielle formene er i seg selv visuelt sterke. For kunstnerne har det vært en spesiell utfordring å mestre porselensmassene på en slik måte at kunsten blir like visuelt sterk som originalene.

 

Etter Bomuldsfabriken Kunsthall flyttes utstillingen til Hydrogenfabrikken i Fredrikstad, videre deles den opp og vises i Kunstnerforbundet, Galleri FORMAT og RAM galleri i Oslo.

 

Utstillingen har mottatt tilskudd fra Norsk kulturråd, Norske Kunsthåndverkere, Østfold fylkeskommune og Fredrikstad kommune.

 

Teksten til utstillingen er skrevet av Espen Johansen. Johansen er utdannet kunsthistoriker (2011) og kurator (2014) fra Bergen. Han jobber frilans som skribent med oppdrag for blant annet tidsskriftene KUNSTforum, Kunsthåndverk og SOFTmagasin. Ved siden av å ha hovedansvar for teoriundervisningen ved Kunstskolen i Bergen, driver han utstrakt formidlings- og foredrags-virksomhet.

 

Idé/prosjektkoordinator: Tulla Elieson

Utstillingsdesign: Harald Solberg

 

 


ZWINGER UND ICH

 

 

If this were so: if, to the eighteenth-century imagination, porcelain was not just another exotic, but a magical and talismanic substance – the substance of longevity, of potency, of invulnerability – then it was easier to understand why the King would stuff a palace with forty thousand pieces. Or guard the ‘arcanum’ like a secret weapon. Or swap the six hundred giants. Porcelain, Utz, concluded, was the antidote to decay.

Bruce Chatwin, ”Utz” (1988)

 

Zwingerpalatset i Dresden uppfördes år 1709 av den saxiske kurfursten August den starke, vars passion var orientaliskt porslin som han importerade i stora mängder. Detta var alkemins storhetstid och både guld och porslin – det gåtfulla ”vita guldet” – var ämnen som hovets alkemister fick i uppdrag att framställa. I det senare fallet lyckades man och som den första europeiska fabriken av sitt slag öppnade Meissen porslinsmanufaktur i 1710. Zwingerpalatset hyser idag en av världens största porslinssamlingar.

 

I utställningen ZWINGER UND ICH presenterar sig Nätverk för Nordisk Samtidskeramik för första gången för en bredare publik. Utställningen dokumenterar det konstnärliga slutresultatet av ett nätverkssamarbete finansierat av Kulturkontakt Nord, IASPIS och Norsk kulturråd.

 

Nätverk för Nordisk Samtidskeramik grundades år 2013 med syfte att invitera till reflektion och diskussion omkring samtida keramikkonst på tvärs av landsgränserna. Utställningen ZWINGER UND ICH ger en dynamisk bild av den nordiska samtidskeramikens dagsläge – vilka uttryck och idémässiga förhållningssätt som existerar och på vilket vis ett konstnärsstyrt samarbete kan medverka till att vitalisera och spetsa dialogen på ett konstnärligt fält.

 

Utställningens konstnärliga och kuratoriska utgångspunkt har vuxit fram ur den senaste tidens omfattande nedläggning av europeisk keramikindustri och den effekt detta har på det samtidskeramiska fältet. Vi rör oss mot ett postindustriellt tillstånd där företagen på grund av kostnadsskäl förlägger produktionen utanför västvärlden. Den konstindustri som tidigare i stor grad definierade det keramiska fältet har försvunnit och fältet lever i en brytningstid.

 

Det tidiga 1700-talet var också en brytningstid i Europa. Porslinets upptäckt inledde något som konstnärligt kan ses som ett mycket dynamiskt skede. Kreativiteten var gränslös och det fanns ju heller ingen tidigare europeisk tradition att förhålla sig till. Det är en unik period i den keramiska historien.

 

I och med konstindustrins död ser vi nu möjligen slutet på denna period. Men kanske kan man också uppfatta det hela som att det återigen uppstått en frisättande situation? Mycket tyder på det – i och med att konstindustrins konserverande inflytande brutits råder idag en frihet liknande den som rådde i början av 1700-talet och de facto ses i dessa tider en boom för experimentell keramisk konst och konsthantverk.

 

 


GYRID NORDAL KALDESTAD / konsert

 

 

Kuratorer: Guro Moe, Hanne Rekdal og Lasse Passage

Konsertserien mottar tilskudd fra Norsk kulturråd og Fond for utøvende kunstnere.

 

 


POLYKROMER

 

 

Kurator: Leonard Rickhard.

 

Thorbjørn Sørensen viser en serie malerier malt i perioden 2009-14. Motivene er gjerne hentet fra steder kunstneren kjenner godt, fra sommersted (Ruaker, Sørlandet), barndomshjem og nærmiljø (Oslo). På ulike vis handler det om å være oppmerksom på det som befinner seg rundt deg.

 

Studie av natur er også fellesnevneren for en annen serie fra samme periode. Bildene vitner om en sterk interesse for landskapsmaleriet som sjanger og tradisjon. Landskapet åpner for en studie av menneskelige handlinger og ulike sosiale hendelser.

 

To mørke, nattlige interiører med utsikt gjennom et vindu står i kontrast til landskapsbildene. Mens det ene bildet er mennesketomt, viser det andre kunstneren med ryggen til, skuende ut av vinduet. Gjennom kunstnerens tilstedeværelse tematiseres forholdet mellom det å se og det sette. Det dunkle rommet setter en stemning og peker mot den bestemte følelsen et syn kan vekke. Det kan handle om hvordan omgivelsene virker inn på oss og hvordan vi gjør oss mottagelig for inntrykk.

 

Sørensen (f.1961) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo i 1991. Han er representert ved en rekke offentlige og private samlinger i Norge og Norden. Nasjonalmuseet, Astrup Fearnely Museet for Moderne Kunst, Telenor Kunstsamling, Nordea Kunstsamling, Hydro Kunstsamling, Statoil Hydros kunstsamling og Statens Konstråd (SE).

 

Steinar Elstrøm sammenstiller dagligdagse ting og hendelser i en lett surrealistisk fremstillingsform. Det oppstår en mystisk poesi gjennom den underlige kontrasten mellom det konkret håndgripelige og det tilsynelatende fraværende.

 

Elstrøms arbeider er utført i en stram og stilisert form. Komposisjonene er nøye konstruert og han bruker sparsomt med virkemidler. Han har en konsis fortellerstil hvor uvesentlige elementer er fjernet, mens det gis rom for interessante visuelle virkninger. Motivene er preget av ro og aksept samtidig som noe underliggende forstyrret setter betrakterens sedvanlige forståelse på prøve.

 

Elstrøm (f.1955) er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole Oslo (1978-1980) og Statens Kunstakademi (1980-1984). Elstrøms arbeider er innkjøpt av flere offentlige og private samlinger, blant andre Norsk kulturråd, Museet for samtidskunst, Utenriksdepartementet, Nasjonalmuseet og Bergen Kunstmuseum.

 

Bente Louise Aas arbeider med små oljemalerier på plate. I bildene forsøker hun å uttrykke ulike stemninger eller betraktninger, ofte med referanser til de mindre komfortable sider ved tilværelsen. Hvert bilde er resultat av langvarig arbeid med mye prøving og feiling for at alt i bildet skal gå opp.

 

Det betyr at hun må finne den riktige fargen, den rette kvaliteten på penselstrøket, de riktige objektene, plassere dem på rett sted i flaten, og gi dem en presis og riktig form. Gjennom dette arbeidet oppstår bildenes innhold og stemning.

 

Aas (f. 1958) er utdannet ved Kunstskolen i Rogaland, Vestlandets Kunstakademi og Statens Kunstakademi.

 

Jens Hamran arbeider primært med olje på lerret. Han arbeider med flere bilder samtidig. Denne metoden betyr at malingen blir lagt på i mange omganger, og at det bygges opp flere lag maling. Resultatet blir et mettet uttrykk. Hamran er mer opptatt av de abstrakte elementenes innbyrdes forhold til hverandre enn motiver. Malerienes kvalitet består i spillet mellom detaljene. I detaljene ser man at virkemidlene er de maleriske grepene, den dynamiske påføring av strøkene, tynne og fete flater, fargeblandinger og rene kulører.

 

Hamrans malerier kan ved første øyekast lett oppfattes som abstrakte mønstre, men ofte dukker det frem fragmenter av natur og gjenstander som blir ledesnorer for assosiasjonene. Han knytter seg slik til en tradisjon av lyrisk abstraksjon med utgangspunkt i norske naturmotiver som spenner fra skogsinteriører til seilbåter i skjærgården…………. (Kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke)

 

Hamran (f.1963) er oppvokst i Arendal og utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo 1986-90, Statens Kunstakademi 1990-94 og Kunstakademiet i Helsinki 1992-93.

 

Snorre Kyllingmark debuterte i Unge Kunstneres Samfunn (UKS) i 1973 med realistiske landskapsskildringer fra Lofoten. Utover i 70-årene gjorde han seg særlig bemerket for sine variasjoner over selen som motiv. Etter 1978 har han utviklet et formspråk som tar opp i seg tegn og sterkt forenklede figurer i flertydige sammenstillinger. Ofte finner man referanser til temaer som opprustning og økologi.

 

Uttrykket er særpreget og mangfoldig, stemningsmettet og varierer fra bilde til bilde. Kyllingmarks motivverden er hentet fra de surrealistiske opplevelsene i tilværelsen. Han spaserer inn og ut av virkeligheten; fantasi, ironi og til tider også tragiske stemninger kan leses i hans billedspråk. Fargen er det bærende element. Med ornamentale tegn leder han oss inn i sin billedverden. Kyllingmarks maleri fenger med sin stemning og lokker til å oppdage underliggende aspekter både figurative og formale, selv om det ikke umiddelbart er mulig å skjelne det figurative fra det abstrakte.

 

Snorre Kyllingmark er født i Svolvær i 1948 og har hatt en rekke separatutstillinger i både inn og utland. Han har deltatt på mange store nasjonale og internasjonale mønstringer, og har hatt flere utsmykkingsoppdrag. Kyllingmark er bl.a. innkjøpt av Nasjonalmuseet.

 

Siri Harr Steinvik sin plan er å male bilder av alle verdens kjernekraftverk som var i drift i 2003, til sammen 197 kraftverk. Forberedelsene for maleriene har gått ut på å kartlegge hvilke kjernekraftverk som var virksomme, og å finne fotografier av disse som skissegrunnlag. Dokumentasjonsmaterialet er hentet fra ulike typer kilder på internett. Maleriene produseres over flere år.

 

På samme måte som pistolen kan ses som den perfekte funksjonalistiske gjenstanden, blirm kjernekraftverket den ultimate funksjonalistiske arkitekturen. Kjernekraftverket forteller om menneskets evne til og ønske om å utnytte naturens ressurser maksimalt. Men det katastrofale henger ved det som en skygge. Den karakteristiske arkitekturen gir en skrekkblandet funksjonalistisk fryd.

 

Det ligger mening i å insistere på å fokusere på dem; et ønske om å lage arkitektur- og landskapsmalerier av i dag som berører både økologi, økonomi og estetikk.

 

Harr Steinvik (f.1969) er utdannet ved Statens Håndverk- og Kunstindustriskole 1992-1996 og Statens Kunstakademi 1996-2000.

 

 


DEN ILLUSTRERTE MANNEN

 

 

Raymond Mosken (f.1956) var en del av Jubileumsutstillingen – Arendal 275 år i 1998. Den gangen viste han 3D flyfotografier tatt over Arendal. Vi traff hverandre igjen på A-Bombers Old Style Weekend i Backamo, Sverige sist sommer. Raymond ivrig fotograferende til sin siste bok Rocking Tattoos. På sitt beskjedne vis viste han fram litt av konseptet og jeg tenkte at tiden er inne for å samle hans prosjekter i en stor utstilling. Det er blitt en storslått presentasjon med en stor samling bilder som handler om menneskers tilværelse. Teksten er skrevet av professor i fotografi, Robert Meyer.

 

Raymond Mosken har BFA i fotografi fra Göteborgs Universitet (1985-89). Han jobbet for musikkavisen Beat på 80-tallet og jobbet som ”freelance” fotograf, mye med bilder fra musikkmiljøet. Mosken har arbeidet med luftperspektivet som tema siden 1989 og deltatt på en rekke kollektive utstillinger, bl.a. flere ganger på Høstutstillingen. Han er innkjøpt og har mottatt stipend fra Norsk Kulturråd, er representert med fotografier fra flyfotoprosjektet i Hasselblad Foundation i Gøteborg og har produsert bøkene Duck Tails and Car Culture og Rocking Tattoos på Kontur Forlag.

 

Duck Tails and Car Culture (2012) presenterer norsk og internasjonal rockabilly-historie gjennom mote, musikk, livsstil og bilkulturen som har vokst fram av denne subkulturen som oppsto på 1950-tallet. Rocking Tattoos (2013) omhandler kroppskunst på rock’n’roll-fans fra mange deler av verden. Raymond Moskens bilder viser hans fascinasjon og kjærlighet til denne kunstformen.

 

Dette er Moskens hittil største utstilling. Vi presenterer flyfoto i svart/hvitt og bildeserier fra begge bøkene.