THE FINAL CoUNT DOWN – Erik Pirolt

 

 

Verksliste_4-18

 

Selv om noen av verkene har vært vist separat før, er de her satt sammen og komplettert med nye verk for å skape en helhet slik at verkene spiller på lag og man får følelsen av å være i et eget univers, noe også lydverkene understreker.
Vandringen starter med spørsmålet Hvor kommer vi fra? og driver oss videre gjennom en buldrende lydallé mellom svarte hunder. Massen som oppløser seg mot himmelen leder tankene mot noe sakralt. Herfra går ferden både utover og innover i menneskets univers.

 

I tittelverket THE FINAL CoUNT DOWN møter vi «den utvalgte» som på vegne av menneskene skal sendes ut i verdensrommet og videre ut til det hinsidige. Ingen vet hva som venter henne, og det gjør henne nervøs og usikker. Men akkurat slik har jo de fleste det, med tanke på at vi alle skal dø. Ved å trekke frem blikket som skapende kraft, inviterer Pirolt publikum inn som aktive deltakere. Utstillingen blir som en filosofisk reise gjennom eksistensen, der vi alle skaper vår egen virkelighet. Mens du står der og blir fylt av en dyp forståelse for hva du er og hvor du egentlig kommer fra, vil du i neste sekund glippe forståelsen og ordene skal komme til kort når du prøver å gjenfortelle det som åpenbarte seg.

 

Erik Pirolt (f. 1977) er utdannet fra kunstakademiene i Trondheim (2003–2006) og Oslo (2006–2008), men bor og arbeider i Kristiansand. Han har deltatt på en rekke utstillinger og filmfestivaler. Utvalgte arbeider: k.y.s. (med Trond Nicholas Perry, (2007), Piro (2008), Flygende utsikt (2011). Se hjemmesiden www.pirolt.org for mer informasjon.

 

Erik Pirolt retter en spesiell takk til:
Jorunn Ugland, pappa og mamma, Stian Pollestad, Filip Ring, Bjørn Skog, Rasmus Tallaksen, Trygve Helle, Henrik Østrem, Alexander Mirzeta, Olav Benestvedt, Trond Nicholas Perry, Anthony Jared Higginson, Amund Gaare, Jo Brodtkorb, Thure Erik Lund, Jonas Magnussen, Jon S Lunde, Kristian Tybakken, Simon Løken, Hageland Kunst- og Metallstøperi, John-Olav Nilsen, Aslak Isaksen, Trond Axel Skjæveland, Tedros Getachew Sibhatu, Tomas Almås, Hans Christian Sagevik, Jon Tønnessen, Terje Gordon Jensen og Bomuldsfabriken Kunsthall.

 

Erik Pirolt

 

 

 

 


EKLIPSE – verk fra Nicolai Tangens kunstsamling

 

 

Kritikk_DN/D2

 

Kunstnere i utstillingen:

Gösta Adrian Nilsson, Reidar Aulie, Synnøve Anker Aurdal, Anna-Eva Bergman, Håkon Bleken, Henrik Finne, Hilmar Fredriksen, Berndt Friberg, Poul Gernes, Gunnar S. Gundersen, Arnold Haukeland, Per Kleiva, Morten Krohg, Victor Lind, Mikkel McAlinden, Ernst Mether-Borgström, Paul Osipow, Zdenka Rusova, Tom Sandberg, Kjartan Slettemark, Willibald Storn, Kjell Torriset og Pennti Tulla.

 

Kurator: Harald Solberg

 

Vi lever i en turbulent tid, sier vi gjerne. Verden er i stadig utvikling, sier vi gjerne. Og det er jo sant. Men samtidig er det noen fenomener som oppstår igjen og igjen. Ikke bare på jorda, men i hele universet – utenfor menneskets kontroll.

 

Gjennom hele menneskets kjente historie har sola vært selve symbolet på liv. Sola har blitt tilbedt som den livgivende kraften lenge før naturvitenskapen fastslo at den faktisk var avgjørende for livet på jorda.

 

EKLIPSE betyr formørkelse og er det som oppstår når et himmellegeme kommer inn i skyggen av et annet og dermed ikke nås av solens varmende, livgivende stråler. Dette gjentar seg med jevne mellomrom, og har alltid skremt og fascinert menneskene. Ved en solformørkelse kan man se hvordan solen langsomt blir spist opp fra siden av en mørk skygge. Man kjenner hvordan solens varme sakte avtar inntil både lyset og varmen løser seg opp i et kaldt, skyggeaktig mørke. Man holder pusten og venter på dommedag; livets lys er borte.

 

Eklipse er også en medisinsk term for besvimelse; bevisstheten avtar og forsvinner, selvet oppløses og man mister kontroll over livet.

 

Utstillingen EKLIPSE tar utgangspunkt i verkene i Tangen-samlingen, som inneholder noe av det fremste innen norsk og nordisk kunst fra 1930–1980-tallet. Denne perioden var preget av mellomkrigstiden, 2. verdenskrig, den kalde krigen og jernteppet. Mange av verkene som er samlet i denne utstillingen bærer et visst preg av mørke og uro i seg. De er valgt ut både med tanke på sin betydning i samtiden og sin relevans til dagens situasjon med stadig mørke skyer over politikk, økonomi og generelt den utvidede, globale horisonten.

 

Kunstnerne som vises i utstillingen har i stor grad brukt kunsten som et medium for sterk politisk motstand og politiske ytringer. En linje trekkes fra Reidar Aulies maleri Karusellen fra 1941 – en tid der kunstnerne opererte med skjulte nasjonalsymboler i bildene som sitt våpen mot invasjonsmakten – til 70-tallets politiske kunst med Kjartan Slettemark som selve symbolet på det motkulturelle opprøret i Norge. Han stormet fram mot stormakten USA under mottoet «Ondt skal med kunst fordrives». Hans sterke samfunnsengasjement ledet an i kampen mot datidens frihetsfientlige samfunnskrefter.

 

Til tross for at en solformørkelse oppleves truende, har den også alltid blitt oppfattet som noe spektakulært; folk valfarter for å overvære den. Man holder pusten mens det er på det mørkeste og kaldeste, men så – plutselig – trer det frem en lysende ring, og sakte men sikkert vokser lyset og varmen frem og man kan puste lettet ut; universets balanse gjenopprettes.

 

I utstillingen representeres optimismen og håpet ikke minst ved keramikken til Berndt Friberg og skulpturer av Arnold Haukeland. Berndt Friberg knyttes til Scandinavian Design; en retning som vokste frem fra 1950-tallet og var inspirert av funksjonalismen, men med mykere linjeføring. Hans keramikk bærer preg av organiske former og varme fargetoner, og går sammen med de skinnende metallskulpturene til Haukeland som en rød tråd gjennom lokalene.

 

Utstillingen EKLIPSE på Bomuldsfabriken Kunsthall er ment både som et varsko og et løfte om håp og optimisme. Ting gjentar seg. Vi må bare ikke glemme. Kunsten er kanskje det mediet som best egner seg for å vise både formørkelsen og det spektakulære synet som åpenbarer seg i den lysende ringen når livet – og håpet – atter gjenoppstår.

 

Bomuldsfabriken Kunsthall er veldig stolt over å få presentere den første store utstillingen med utvalgte verker fra Tangen-samlingen i utstillingen EKLIPSE. Tangen-samlingen består av nærmere 3000 verk, og omtales av kunsteksperter som den største samlingen, både i privat og offentlig eie, av norsk modernistisk kunst i perioden 1930–1980. Samlingen inneholder i tillegg til verkene som vises i EKLIPSE også viktige verk av kunstnere som blant andre Johs. Rian, Rolf Nesch, Sigurd Winge, Knut Rumohr, Ludvig Eikaas, Paul Rene Gauguin, Sidsel Westbø, Guttorm Guttormsgard og Richard Warsinski. Den omfatter i tillegg viktig norsk grafikk fra samme periode og skulpturer av kunstnere som Aase Texmon Rygh og Arnold Haukeland. I det siste har Nicolai Tangen også kjøpt inn kunst fra andre nordiske land.

 

Samlingen er systematisk bygget opp i løpet av en 20-årsperiode med profesjonell hjelp fra nordisk kunstfaglig ekspertise. For tiden overføres samlingen suksessivt fra Nicolai Tangen til AKO kunststiftelse. Denne har gitt SKMU (Sørlandets kunstmuseum) evigvarende disponeringsrett over verkene dersom det skaffes til veie et egnet visningssted – den planlagte, men omstridte, Kunstsiloen i Kristiansand.

 

 

 

 

 


LUKKET ROM | ÅPENT LANDSKAP – Erik Wessel

sø kl 12–16

 

Jeg ønsker å skape tidløse bilder som kan stå på «egne ben» og å skape identifikasjon og gjenkjennelse hos et publikum som ikke nødvendigvis har besøkt stedet. Jeg ønsker å forstå domens arkitektoniske oppbygning og hele spekteret av former, størrelser, farger og teksturer og omsette denne forståelse til bilder som blir tolket til et personlig – og dermed allment – visuelt språk.

 

Fotografiene suppleres av en abstrakt, fargesterk grafikkserie som fremhever det arkitektoniske i form og farge. Han etterstreber et minimalistisk uttrykk ved å utforske hvor langt man kan drive stofflighet digitalt. Wessel arbeider med foto i grenselandet mot maleri/grafikk. Fotografiet er ikke en dokumentasjon i tradisjonen «jeg var der», men et forsøk på å etablere «jeg ER her» og et forsøk på å skape en malerisk situasjon med rom til å gå inn i. Et tilsvarende budskap er hans målsetning for grafikken, der det imidlertid handler om et indre rom, i motsetning til fotografiets «ytre» rom. I fotografiet toner ofte kunstneren ned det fortellende/narrative aspektet (som står spesielt sterkt innen fototradisjonen) for å undersøke de maleriske aspektene som ofte er fraværende innen fotografiet. Wessel forholder seg historisk i vesentlig større grad til maleriets enn til fotografiets historie. Hans billedspråk ligger i skjæringspunktet mellom fotografi og klassisk maleri. Han er preget av sin utdannelse som klassisk, modernistisk maler på 60-tallet, og velger å vedstå seg denne kulturelle arven. Alle handlinger og valg som er gjort i dette prosjektet har som grunnlag å nå målet om å gi fotografiet et så malerisk uttrykk som mulig uten at det mister identitet som det det faktisk er; fotografi. Valg av format, papirkvalitet og innramming understreker dette og har stor betydning for totalopplevelsen. I form og uttrykk har konseptet et spenn som beveger seg mellom kontrastene åpent – lukket. Disse kontrastene er slik kunstneren ser det grunnleggende begreper som avspeiles i de fleste kunstformer.

 

Wessel er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, Akademiet i Sevilla, Spania og Statens Kunstakademi. Han har deltatt på en rekke utstillinger og har en omfattende pedagogisk virksomhet bak seg, han har undervist arkitekter, landskapsarkitekter, teaterregisører, ballettdansere og billedkunstnere. Han har også arbeidet med lysdesign, møbel-/interiørdesign, utsmykking og videokunst, og har i den forbindelse deltatt på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Han gikk av som professor i 2009.

 

 


FENCE/DEFENCE – Geir M. Brungot – Marit Helen Akslen

 

 

Kritikk_1-18_fvn

 

Åpningstalen av sosiolog Hilde Mjøs

 

Verksliste_1-18

 

Gjerder stenger inne eller holder ute, og gjennom verkene i utstillingen kan man oppleve en følelse av å være innesperret eller utestengt som menneske, fanga i et nettverk som det kan være vanskelig å frigjøre seg fra – eller som kan være viktig for å føle seg inkludert og trygg. Tittelen fence/defence vekker følelsen av motsetninger mellom trygt og utrygt, åpent og lukket, fanget og fri, å være innenfor eller utenfor, og gjennom verkene i utstillingen utfordres vi til å reflektere over disse skillene på mange plan.

 

Brungot presenterer en rekke fotografier i svart/hvitt med blant annet metallgjerder og nett dekket av plast i ulike former, slik at man bare delvis kan se igjennom dem. Fotografiene handler i stor grad om å se gjennom flere lag, og om de barrierene man kanskje ikke kommer seg gjennom. Det er som et tilslørende sjikt mellom betrakteren og motivet, og dette gjør oss som betraktere oppmerksomme på at verden ikke bare er slik den er, men like mye slik vi ser den fra vårt ståsted. Et gjerde er et fysisk, materielt stengsel eller skille, men ofte innebærer det også andre aspekter.

 

Akslens tekstiler bærer også preg av rutemønster som minner om gjerder, og her blir kanskje de sosiale, økonomiske og psykologiske aspektene tydeligere. Trår man nærmere, oppdager man at veven eller nettet er bygd opp av ready-mades; altså ferdigproduserte enheter. Disse er tatt ut av sin sammenheng og ofte bruker Akslen i tillegg bare bestemte deler av dem, for eksempel en vev som utelukkende består av skjortekrager eller et nett av skosåler, slik at de blir tatt ut av sin sammenheng i dobbelt forstand. Slik kan tankene ledes mot serieproduksjon og fabrikkarbeid, forbrukersamfunn og sosiale ulikheter. Akkurat som veven er satt sammen av mange enkeltdeler, er også samfunnet det, der vi mennesker er del av et nettverk. Men hva som er gjerder og hva som er nettverk kan diskuteres, og kommer til slutt an på øyet som ser.

 

Geir M. Brungot er utdannet under den amerikanske fotografen Lewis Baltz og engelske Paul Hill. Han er medlem i Forbundet Frie Fotografer, og er representert ved en rekke norske og danske museer, for eksempel Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo, Preus museum i Horten og Brandts, Museet for Fotokunst i Odense. Han har mottatt en rekke stipender og hatt en rekke separatutstillinger siden 1990-tallet.

 

Geir M. Brungot

 

Marit Helen Akslen har hovedfag i tekstil fra kunsthøgskolen i Bergen. Hun er med i Norske Billedkunstnere og Kunsthåndverkere og er innkjøpt av bl.a. Kulturrådet og Utenriksdepartementet. I tillegg har hun deltatt på en rekke separat- og kollektivutstillinger.

 

Marit Helen Akslen

 

 


KUNSTNERSTIPEND 2018

 

 

Juryens begrunnelse:

 

Terje Abusdal presenterer et solid prosjekt som er spennende og interessant både teknisk sett, i et kunstnerisk og i et samfunnsmessig perspektiv.

 

Abusdal bruker historiefortelling som inngang til kunsten sin, og ønsker at kunsten skal ha en funksjon utover det formale og estetiske. Prosjektet «The Bardo» trekker linjer mellom den nære fortiden i lokalhistorien på en slik måte at det samtidig tar opp universelle temaer.

 

«Bardo» betyr «mellom to» på tibetansk, og betegner en overgangstilstand mellom død og gjenfødsel der bevisstheten forbereder seg på å ta en ny livsform. Prosjektet omhandler kunstnerens eget fødested, bygda Evje i Aust-Agder. Med utgangspunkt i sin egen fødsel og research om dem som døde i samme område inntil 49 dager tidligere, vil Abusdal lete etter slektskap mellom dem og ham selv, og knytte dette til lokale steder. Ved hjelp av 3D-teknologi skal han ta digitale avstøpninger av disse, og resultatet blir en virtuell verden som sammen med fotografier, installasjoner og dokumentasjon etter de avdøde blir grunnlaget for en utstilling med lokal forankring og et universelt tema; hvor kommer vi fra og hva er det som gjør at vi er den vi er?

 

I sin vurdering har juryen vektlagt både prosjektets kunstneriske og innovative karakter og dets konkrete tilknytning til Aust-Agder. Sentrale temaer her er både nær historie og vårt behov som mennesker for å knytte oss til et sted som utgjør en viktig del av vår egen identitet.

 

Terje Abusdal (f. 1978) er født og oppvokst på Evje, men bor og arbeider i Oslo. Han er utdannet innen fotografi, med ISSP Masterclass fra Latvia, Italia, Portugal og Tokyo. I tillegg har han ettårig utdannelse innen Advanced Visual Storytelling.

 

Verket skal produseres på Evje, men det er også ønskelig at det skal ha premiere og vises i Aust-Agder.

 

Juryen har bestått av:
Harald Solberg, kurator/direktør, Bomuldsfabriken Kunsthall,
Frank Falch, kurator, Sørlandets kunstmuseum og
Hege Solli, kultursjef, Aust-Agder fylkeskommune

 

 


DEI GØYMDE HISTORIANE

 

 

Tankar om det som var, det som kunne ha vore og det som er. Minna om ei tid då alt var annleis og om det å være her og no. Publikum bevegar seg i eit rom av lyd der lyden endrar seg etter kor ein bevegar seg i rommet. Utsyrt med kvar sine hovudtelefonar kan publikum lytte til lydlandskapa i sitt private lytterom.

 

Kaldestad gav i 2016 ut plata Stille stille med trioen Kaldestad som fekk svært gode kritikkar i inn- og utland. Dei gøymde historiane er hennar første lydinstallasjon der ho har laga både tekst- og lydmateriale sjølv. Med seg i prosjektet har ho lysdesignar Evelina Dembacke som har gjort videoarbeid. Den tekniske utforminga av installasjonen er utvikla i samarbeid med Thom Johansen ved Notam – norsk senter for teknologi i musikk og kunst. Deler av musikken er framført av Are Lothe Kolbeinsen (gitar) og Anne Hytta (hardingfele). Magnus Bugge har bidrege med teknisk bistand i lydarbeidet. Ronny Furevik har gjort atmosfæreopptak frå Gamlebyen i Oslo.

 

Takk til Harald Solberg/Bomuldsfabriken Kunsthall, Thom Johansen, Evelina Dembacke, Notam, Are Lothe Kolbeinsen, Anne Hytta, Magnus Bugge, Ronny Furevik, Aslak og Eivor.

 

Co-produksjon, Notam – norsk senter for teknologi i musikk og kunst. Støtta av Norsk Kulturråd og Notam.

 

 


PERFORMANCE

 

 

Sunniva Løvland Byvard kom i kontakt med nysirkus da hun studerte ved AFUK (Academy of untamed creativity) i 2010 i København. I 2016 tok hun en bachelorgrad ved Dans och Cirkushögskolan (DOHC) i Stockholm som profesjonell håndstående balanseartist. Samtidig mottok hun det mest prestisjefylte stipendet som gis til sirkus studenter i Europa; Sophie Hulthén Circus Grant 2016. http://www.sunnivabyvard.com/

 

Åsmund Løvland Solberg spiller gitar og pedal steel gitar. Han jobber som frilansmusiker med base i Oslo og spiller hovedsaklig jazz, folkemusikk og improvisert musikk. Åsmund kommer fra Froland i Aust-Agder og har tatt bachelorgrad ved fakultetet for rytmisk musikk ved Universitetet i Agder og mastergrad i improvisasjon ved Högskolan för scen och musik i Gøteborg.  Solberg er bandleder i Solberg Amigos som våren 2017 ga ut sitt første album. Til høsten er han igjen aktuell med et nytt album, denne gang med jazzkvartetten Into the Wild.

 

 


LEMUR – konsert

 

 

De fire musikere former musikken sin mot noe plastisk. De balanserer det vakre uttrykket mellom fokuset på en enkelt tone og kompleksiteten i en sky av lyd. På denne måten former de en subtil, poetisk musikk, samtidig som de gir oss bredt utformede lydlige landskap. Lemur arbeider ikke med noen forhåndsbestemte strukturer. De åpner derfor for at musikken deres kan formes ut fra øyeblikket, rommet og stemningen, med sine tidligere samarbeid og diskusjoner som eneste utgangspunkt. Resultatet er ny kammermusikk av fineste merke, en gyllen balanse av etos og patos, nyanser og kaos.

 

Lemur ble stiftet i 2006 og består av Bjørnar Habbestad (fløyter), Hild Sofie Tafjord (horn), Lene Grenager (cello) og Michael Duch (kontrabass). Siden debuten deres i Trondheim, har de opptrådt i Norge, Sverige, Tyskland, Belgia, Holland, Taiwan, Macau, Kina, England og Skottland.

 

Ensemblet har gitt ut to plater på +3DB records og presenterte i 2012 verket Critical band, et stort verk til tre av Norges største kirkerom. Partituret ble utgitt i 2014. De har også laget flere prosjektverk, hvorav et av dem er fremført her i Arendal, Karyobin.

 

Lemur har samarbeidet med Paul Lytton, Julia Eckhardt, Mats Gustafsson, Amit Sen, John Hegre, Dickson Dee, Trondheim Sinfonietta, N Ensemble og Tom Løberg. De har også bidratt ved punk-poet Patrick Fitzgeralds utgivelse Spirit of the Revolution fra 2007.

 

Lemur er kunstneriske ledere for PB 1898.

 

 


SLAGR – konsert

 

 

Slagr er en kammerfolk-trio som søker langsomheten. Melodier strekkes ut og gjentas fra ulike innfallsvinkler, musikerne spiller hver sine linjer, som møtes innimellom før linjene tar ulik vei. Musikken deres har utgangspunkt i folkemusikkens formspråk, samtidig som all musikk er nykomponert. Trioen utforsker klangen i skjæringspunktet mellom organisk strykelyd, glass og kjølig vibrafon.

 

Slagr er fundamentalt ikke-verbal, ikke-teknologisk, ikke-visuell og ikke-kontekstuell. De mottok Spellemannprisen i åpen klasse for albumet short stories i 2015, og i høst er de plateaktuelle med en rykende fersk utgivelse.

 

Slagr består av Anne Hytta på hardingfele, Amund Sjølie Sveen på vibrafon og glass og Katrine Schiøtt på cello.

 

Trioen Slagr leverer norsk musikk for et internasjonalt publikum. (…) [De har] mer til felles med Brian Eno enn Myllarguten. Nydelig instrumentert, med vibrafonlyden som smyger seg inn mellom cello- og feleklangen, beveger musikken seg i et landskap der det melodiske definerer harmonikken gjennom gjentatte fraser og utstrukket tid. Dette er moderne folkemusikk med eldgamle røtter.

Maja Ratkje, Morgenbladet

 

Anne Hytta fra Sauland i Telemark, bosatt i Oslo, er hardingfelespiller og komponist. I 2006 mottok hun Folkelarm-prisen for beste soloplate med debutplata “dag, kveld, natt”. I tillegg til å være hardingfelesolist lager Hytta musikk for blant andre Slagr, og en rekke andre ensembler og konstellasjoner. I mai 2011 debuterte hun med soloforestillingen Draumsyn med ny musikk for hardingfele og lysdesign sammen med lysdesigner Ingeborg S. Olerud. I 2016 mottok hun Spellemannprisen i åpen klasse for utgivelsen short stories med Slagr.

 

Amund Sjølie Sveen født i Vadsø, bosatt på Svartskog utenfor Oslo, er slagverker og kunstner. Han jobber innenfor et bredt spekter av uttrykk – konserter, teater, performance og installasjon – ofte med musikalske uttrykk som del av en større performativ kontekst. Amund gjester jevnlig festivaler og konsertscener over hele Europa, og har mottatt Statens kunstnerstipend i 2005-06, samt i 2011. Slagr er hans reneste musikalske arena, der han spiller vibrafon og stemte glass, farget av hans bakgrunn fra samtidsmusikk.

 

Katrine Schiøtt er fra Vestnes i Møre og Romsdal, og bosatt i Oslo. Hun er klassisk utdannet ved Norges musikkhøgskole i Oslo, hvor hun studerte hos Åge Kvalbein og Geir Tore Larsen. I tillegg til klassisk musikk har hun også lang erfaring innen improvisert musikk, samtidsmusikk, jazz, pop, indie, og mer. Sammen med blant annet prisbelønte Angus og Julia Stone, Moddi og Therese Aune har hun turnert festivaler og konsertscener i Norge, Europa, USA og Australia. Hun spiller også med Mette Henriette, Zerkalo, Platform og Rudjord Ensemble foruten Slagr, og medvirker på en rekke plateinnspillinger til ulike artister.

 

 


ØYUNN – konsert

 

 

Musikken er som fjordene på Vestlandet – rufsete, frisk, åpen og fast i kantene. Skrevne låter og det helt improviserte møtes i et karakteristisk og spennende sound, som i soloformat spilles på trommer, vokal og synth. Med sitt nesten melodiske trommespill, bygger hun opp både seige, dansbare og tydelige groover og mer åpne, improviserte strekk. Låtene har syngende melodier og deilige groover med spennende rytmiske og harmoniske finurligheter. Vokalen, fungerer av og til som instrument i tekstløse melodier. Andre ganger synger hun med tekst, som handler om å stå opp for seg selv, ærlighet, sårbarhet, drømmen om en god verden, og å tørre å ta av seg rosa briller og selvbeskyttelse.

 

Som trommeslager har hun en lang liste med samarbeid bak seg, både internasjonalt og nasjonalt. Det siste året har hun turnert verden rundt med Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz. Hun spiller, eller har tidligere spilt med, blant andre BRAK RUG (trio med Maja S. K. Ratkje og Øyvind Brandtsegg), Thomas Strønen’s Time is A Blind Guide, Trondheim Jazzorkester & Christian Wallumrød, Jon Balke’s Batagraf, Elin Rosseland, Chili Vanilla, Ósk, BAYA og Band of Gold.

 

I Øyunn har tonespråket og rytmikken en rød tråd, med referanser til både nordisk jazz, alternativ pop og vest-afrikansk musikktradisjon. Det blir energifullt, spennende, ærlig, lavmælt og eksplosivt.