Midt i mellom disse to ytterkantene befant beatkunstnerne seg. De stilte kritiske spørsmål til verdiene i det amerikanske etterkrigssamfunnet og søkte en ny, og etter deres oppfatning, sann livsvei der individets kreativitet og frihet stod i sentrum.

Dr. Reidar Wennesland (1908-1985) bodde i San Francisco i hele sitt voksne liv og hadde personlig kontakt med en rekke kunstnere i beatgenerasjonen. Wenneslands samling ble gitt til Katedralskolen i Kristiansand i 1971 og til Universitetet i Agder i 1978. Samlingen består av ca 600 verk.

Utstillingen gir et lite blikk inn i en kunstsamlers verden og personlige smak. Verkene er lånt fra Dr. Wenneslands kunstsamling ved Universitetet i Agder. Teksten til utstillingen er skrevet av kunsthistoriker/rådgiver for Universitetet i Agders kunstsamling Mette-Line Pedersen; På jakt etter beatkunsten i San Francisco 2014 – 60 år etter beatkulturens oppblomstring.

Lasse Årikstad, Kristiansand (f.1983). Årikstad jobber primært med maleri, skulptur, installasjon, tegning og collage. Ofte benytter han «readymades» i sine arbeider. Arbeidenes tematikk kretser rundt rekontekstualisering, transformasjon, arkitektur og det stedsspesifikke. Gjenbruk er sentralt i hans praksis. Formale spørsmål om form, farge og materialitet, humor og populærkultur. I utstillingen viser han malerier, collage og skulptur. Årikstad har MA fra Kunsthøgskolen i Bergen (2014) og BA Kunstakademiet i Trondheim.

Marte Gunnufsen, Lillesand (f.1980) er musiker og billedkunstner og jobber primært med stedsspesifikke prosjekter, performance og installasjon. I verket (W)ho’re Whore? oppsøkte hun sexarbeidere på Vippetangen i Oslo. Her oppfordret hun kvinnene til å illustrere det mannlige kjønnsorgan. Tegningene er blitt en serie på 12. Tittelen er både et ordspill og et spørsmål. I tillegg viser hun to verk der grunnideen er konflikten mellom det jomfruelige og det syndige. Ave Maria I er en lydinstallasjon som består av et kor av 20 love-dolls ikledd originale korkapper. Musikken er Schüberts Ave Maria. Lydbildet består av 12 selvstendige stemmer og klaverakkompagnement, sunget og spilt av Gunnufsen selv. Ave Maria II er en filmatisk iscenesettelse av en poledancer som også beveger seg til Franz Schuberts Ave Maria, men i Jessye Normans versjon for mezzosopran og orgel. Musikken aktiverer her et motsetningsforhold til det eksplisitt erotiske.Gunnufsen har MA i utøvende klaver med spesialisering i samtidsmusikk fra Griegakademiet i Bergen og Norges Musikkhøyskole i Oslo (2009) og BA fra Kunsthøgskolen i Bergen (2014).

Akvarellene er friluftsmalerier som er lages i en vannbeholder montert på et staffeli. Ved hjelp av justerbare føtter kan denne stå vannrett i landskapet. Vannbeholderen fylles med akvarellfarger oppløst i vann. Deretter senkes et akvarellark i landskapsformat fullstendig i væsken. Etter hvert som væsken fordamper og vannivået senkes, avleires det linjer på arket. De horisontale linjene er større eller mindre, lysere og mørkere felt som forteller om været som var under den aktuelle fordampningsperioden. Lyse felt viser varme dager, hvor fordampningen har gått raskt, og mørke felt viser det motsatte; at værforholdene har gjort at fordampningen har gått sakte. På samme måte som årringer viser de ulike vekstforholdene et tre har blitt utsatt for gjennom dets levetid, viser akvarellene sine umiddelbare fordampingsforhold gjennom væskens avleiringer fra topp til bunn av arket. Akvarellene gir oss dermed en visuell rapport av været og er i overført betydning landskapsakvareller, men i motsetningen til den tradisjonelle landskapsakvarellen som er en subjektiv videreformidling av kunstnerens opplevelse, er disse akvarellene indeksikale opptak av værforholdene i et spesifikt landskap over tid.

Gunnhilde Høyer har MA fra Kunsthøyskolen i Oslo. Hun har deltatt på en rekke gruppeutstillinger, bl.a. er hun debutant på HØSTUTSTILLINGEN 2014 i Kunstnernes Hus i Oslo. Hun mottok Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend for 2013 og bor og arbeider i Arendal.

Anunds utstilling presenterer et landskap av betongskulpturer som er avstøpninger av vanlig isoporemballasje. Isopor er et lett materiale, men utgjør et kjempestort volum som transporteres daglig over hele verden. Anunds skulpturer er tunge ift emballasjen bla for å understreke hvor belastende transportene er for miljøet.

Til sammen danner alle disse unike formene et futuristisk monotont og skremmende bylandskap; en visuell enhet, men også en krass kritikk av dagens bruk-og-kast mentalitet. Hver av skulpturene viser en presisjon i form og inviterer til en nærmere studie.Kunstneren har i over 10 år arbeidet aktivt med materialet betong. Han har utført store offentlige oppdrag både som egne prosjekter og i samarbeid med andre kunstnere. Anund underviser ved Innredningsarkitektur og Møbeldesign ved Konstfack, Stockholm.

Da kunstnere ved midten av 1800-tallet fikk øynene opp for å fremstille virkeligheten på en sannferdig måte, realistisk, var det det hverdagslige mange av dem søkte mot. Nettopp fordi hverdagen skilte seg fra de store hendelsene i livet som dåp, bryllup og begravelse som kunstnerne før dem hadde vært opptatt av å skildre. I hverdagen til folk fant de alt det de oppfattet som det vanlige og normale. Da gikk folk i sine vanlige klær. Det var da man hadde sine rutiner. Det var i hverdagen folk arbeidet hardt, og det var i hverdagen man ofte så virkelighetens usminkete og stygge sider. Siden dette har kunstnere opp igjennom vært opptatt av det hverdagslige på ulike måter, selv kunstnere den dag i dag tar for seg dette.

Denne vandreutstillingen viser hvordan ulike kunstnere forholder seg til det hverdagslige, enten det er gjennom det daglige arbeidet, det rutinepregete, det kjedelige, eller man ser på hverdagen med et skråblikk og ser at midt inni det normale fins det mange variasjoner, skjevheter og rare ting. Enkelte bruker også det hverdagslige, eller ting fra hverdagen i kunsten sin nettopp fordi det går på tvers av forventningen om at kunst skal være noe uvanlig, spesielt og ekstra verdifullt. Kunst kan også vise oss det som er vanlig og være en del av vår virkelighet, ikke bare adskilt som noe sært og spesielt.

Med verk av blant andre Alfred Andersen, Kurt Johannessen, Morten Viskum, Jorunn Irene Hanstvedt, Konrad Mehus, Mikkel McAlinden m. fl.

Som barn var jeg meget optatt av døde dyr – de dyrene vi alle møter på vår vei; fugler, katter, mus, frosker og firfisler. Især var jeg veldig optatt av å begrave dyrene, å gi dem en «riktig» og høytidelig menneske-begravelse med mange blomster og tårer. Hagene de stedene vi bodde var fylt med graver, og uansett hvor jeg støtte på de døde dyrene – hjemme i hagen, på veien, i skogen eller på fjellet, til og fra skolen eller attpåtil på ferier og utenlandsreiser med mine foreldre og søsken – fikk jeg fraktet eller smuglet dyrene med hjem. Interessen har jeg bevart. I dag er jeg fornøyd med å tegne eller fotografere de døde dyrene jeg møter på min vei – jeg samler forøvrig også både på utstoppede dyr og dyreskjeletter.

I utstillingen FELTOBSERVASJONER viser jeg et utvalg av noen av mine siste tegninger. Dyrene interesserer meg som sagt stadig – med all deres avsjelete sårbarhet, deres aparte hvile og fastfrosne, døde ro. Tegningerne har jeg så kombinert – satt sammen – med et vakttårnslignede jakttårn, hochsitzen, en 4 meter høy konstruksjon i lyserødt, malt treverk, som rager helt opp til taket i galleriet – og på den måten utfordrer stedets proposjoner og funksjon. Er det et rom med en hochsitz? Eller en hochsitz med en bygning omkring seg? Og hvorfor i denne skrikende lyserøde fargen? Hochsitzen som konstruksjon har fascinert meg gjennom mange år. Og kanskje ikke bare som et markant, menneskeskapt tegn i naturen, i landskapet, men kanskje også som en konsekvens av min fars historie. Under Andre verdenskrig satt han i tysk krigsfangeleir i Tromsø.

Slik blandes historiene. Og fortiden trekker lange spor. Som de alltid gjør i mine verk. Også i blyanttegningene.

………

Nina Maria Kleivan (f. 1960) er utdannet på Kunstakademiet i København i årene 1982-1990. Hun har i tillegg studert kunsthistorie på Københavns Universitet. Hun er født i Oslo av dansk-norske foreldre, oppvokst i både Bergen, Oslo og Allerød, nord for København. Hun har også bodd i Aappilattoq på Grønland.

Kleivans verk beveger seg ofte omkring tematikken identitet og tilhørighet. Som en «baglady» samler hun fragmenter og tegn fra sin egen og vår felles virkelighet, både den nåtidige og den historiske. Hennes verk speiler en konstant kamp for å finne et ståsted. Kampen settes i scene med både sårbarhet og overskudd. Den er til tider sart og tyst. Men like ofte underfundig og humoristisk. Det er ofte noe suggestivt, mystisk og foruroligende på gang i de verdener Nina Maria Kleivan lar møtes i sine verk.

Hun har en lang rekke separat- og gruppeutstillinger i både Danmark og utlandet bak seg. Senest bl.a. separatutstillingen SAMTIDIG ANDETSTEDS Gammelgaard, Herlev, separatutstillingen OBSERVATØREN på Kunstmuseum Brundlund Slot, SKILSMISSEN i Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal, samt i Kongernes Lapidarium, Chr IV’s Bryghus, København.

Hun har mottatt Statens Kunstfonds treårige arbeidsstipend og er innkjøpt av bl.a. Statens Kunstfond, Ny Carlsberg Fondet og Kastrupgård samlingen i Danmark.

I mitt arbeide undersøker jeg fotografiets tvetydige egenskap av å være både virkelighet og fiksjon. Fotografiet holder fast verden, og gjør den tilgjengelig for oss i kraft av form. Samtidig er jeg bevisst på at den som holder kamera er den som forteller historien.

Bristningar er en utforskning av det fotografiske mediets grenser. Det er i selve brytningspunktet mellom ulike medier at jeg finner en nerve og en produktiv motsetning. Bristningar består av collage av forvrengte, sammensatte kropper og elementer av tredimensjonale gjenstander. Collage i grenselandet mellom skulptur og fotografi. Former som kolliderer. Den amputerte kroppen som har blitt satt sammen igjen, som en måte å gestalte og sammenføye en fragmentert identitet.

Hvor mye kan man ta bort uten å forsvinne? Hvor nær kan man gå før helheten glipper og nærheten blir til avstand?

I fotografiet forholder man seg ofte til det som allerede er. I Bristningar er prosessen motsatt, hvor utgangspunktet er et hvitt ark og billedelementene bygges opp fra grunnen. Jeg er fascinert av det taktile og arbeider fullstendig analogt. Jeg bruker utelukkende eget billedmateriale i collagene. Det gir meg en frihet i begrensningen og skaper en personlig realisme.

BRIST(NINGAR) {substantiv} (spricka, brytning, reva)

                               {substantiv} (anfall, utbrott, explosion)

                               {substantiv} (otillräcklighet, ofullkomlighet)

                               {substantiv} (defekt, lyte, skavank)

                               {alt} (frånvaron av)

—–

Katinka Goldberg er født i Stockholm i 1981, og har vært virksom i Oslo siden 2008. Hun er utdannet i Sverige og Frankrike, og har en BA i fotografi fra kunsthøyskolen i Edinburgh. Hennes første utgivelse Surfacing ble kåret til årets beste fotobok av Gerry Badger / Photoeye, og er inkludert i Martins Parrs The Photobook: A History VOL III. Goldberg har hatt flere utstillinger, både i Norge og internasjonalt; på fotofestivalen Circulation(s) i Paris, Fife Fotospace i Glenrothes, Scotland og på Melk galleri i Oslo, Norge. Hun har mottatt flere stipend, inkludert et toårig statlig arbeidsstipend.

HELENE KORTNER

Helene Kortners del av utstillingen består av skulpturer fra tidligere serier. De er plukket fra hennes store og rike porselensverden ute i Øygarden ved Bergen. Hver figur er i utgangspunktet bygget opp i pølseteknikk bearbeidet med porselen lag på lag til en rikt sammensatt helhet i hennes karakteristiske ekspressive og barokke uttrykk. De er dekorert i en rik palett med glasurfarger og brent i flere omganger. Hennes utforsking av porselenet, suverene materialbeherskelse og ekspressive bearbeidelse flytter grensene for hva vi har sett før og leder oss inn i en rik fortellerverden. Vi bombarderes av farger, teksturer og inntrykk. Kortner er inspirert av hverdagen og drømmer, og løfter skulpturene fra det hverdagslige inn i en større visuell verden. Her er assosiasjoner til middelalder, rokokko, teater med mer; de er tidløse med en intens tilstedeværelse. Helene Kortner (f.1966) er utdannet ved Institutt for Keramikk, Kunsthøgskolen i Bergen i 1995. Hun har bemerket seg både nasjonalt og internasjonalt. For tiden deltar hun på en internasjonal porselensutstilling, In Spe, i Grenland Kunsthall, Porsgrunn. I 2007 vant hun Kunsthåndverkprisen ifm Norske Kunsthåndverkeres årlige utstilling. Hun har deltatt på en rekke utstillinger med nasjonal og internasjonal betydning. Hun fikk hederlig omtale ved The 6th Cairo International Biennale for Ceramics (2002) og The 1st World Ceramic Biennale (2001). Fikk juryens pris ved The 5th Cairo International Biennale for Ceramics (2000). Kortner er også innkjøpt til både private og offentlige samlinger. www.helenekortner.com

EDITH LUNDEBREKKE

Lundebrekke har sin bakgrunn fra tekstilkunst og har spesialisert seg på å utforske repetisjon og mønsterdannelse. Hun arbeider i et abstrakt formspråk basert på moduler og geometriske figurer. Hun setter sammen rike og komplekse mønster som er umiddelbare og intrikate på samme tid. Gjennom kombinasjon av enkle former undersøker hun systemer som grunnlag for billeddannelse, og har utforsket dette i ulike materialer og teknikker. Et kjennetegn ved mønsteret er dets potensial til endeløs utstrekning, både i bredde, høyde og dybde. Det er også godt egnet for stor skala; noe som gjør det ideelt for arkitektonisk integrering. Mønstre har en åpenbar sammenheng med arkitektoniske prinsipper. Interaksjon og farge er sentrale elementer i Lundebrekkes kunst. Hun er fascinert av det faktum at lys og skygge, i samspill med omgivelsene og tilskueren, skaper varierende visuelle opplevelse. Edith Lundebrekke (f.1959) ble uteksaminert i 1992 fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo. Hun har hovedfag fra Institutt for Tekstil, men hun jobber i alle materialer, som tre, glass, tegl og metall. Hun har hatt flere separatutstillinger i Norge, og deltatt på en rekke gruppeutstillinger nasjonalt og internasjonalt. Mange av Norges fremste kunstinstitusjoner har kjøpt hennes arbeid, og hun har fått særlig oppmerksomhet for sine arbeider med trerelieffer, der opplevelsen av farge og form endres i henhold til betrakterens bevegelse. Lundebrekke har utført en rekke store offentlige oppdrag, blant annet sykehus, flyplasser, skoler, ambassader og offentlige representasjonsanlegg. www.edith.no

MARIT TINGLEFF

Tingleff er for tiden professor i keramikk ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun er en av landets mest markante og anerkjente keramikere. En kunstner som gjennom systematisk forskning i materialet har videreført leirgodstradisjonen til nye høyder gjennom sin utradisjonelle tilnærming. Hun arbeider i stort format med fatformer som bearbeides gjennom bygging og de tradisjonelle materialene begitning, oksyder og glasur på en eksperimentell og innovativ måte. Vi viser tre store former i leirgods med titlene ”Panorama I” (93×168 cm), ”Panorama II” og ”With Eyes sensitive for Green”. (tittelen er lånt fra en poetisk svensk sang: Barbro Hörberg: Med ögon känsliga för grönt) Tingleff sine panoramaer refererer til alle de landskap keramikkhistorien er full av; fajanse fat med romantiske landskap, omgitt av krummede barokke kanter. Disse er keramiske kommentarer til gullalderens store naturscener i tunge gullrammer. Utenfor hennes verkstedvinduer bølger det i berg og dal, en stor elv slynger seg. Langt borte i horisonten møtes land med himmel – mørkt og lyst. Landskapet er et evig motiv i kunsten, bearbeidet naturalistisk og abstrahert, gjengitt melankolsk, symbolsk, metaforisk, stedspesifikt, eller generelt. Vi nyter de øyeblikk vi skuer en storslått utsikt, vi klatrer opp på høye fjell for å se lengst mulig, vi reiser til andre fremmede steder for å se det vakreste. Lengselen etter den gripende, banale følelsen, opplevelsen av å se noe usedvanlig, er stor hos de fleste av oss, uttaler Tingleff. Marit Tingleff (f.1954) har hatt en omfattende utstillingsvirksomhet, hun er innkjøpt til samlinger i inn og utland og bl.a. representert i Victoria & Albert Museum, London og norske kunstmuseer.