Et brett i blekgul plast, jeg har fjerna det fra en stor stabel like brett. Et stramt grid deler brettet i fire. Områder jeg tror er ment for mat – litt grønnsaker, litt proteiner, litt saus. Strengt grupperte substanser som så møtes i magen. Delingen får meg til å tenke på Mondrian, systemfantasten, kanskje han ville likt å spise fra brettet. Sett ovenifra ligner det en plantegning av den pilleformede campingvognen Airstream Panamerican. Hvis brettet ikke er for mat er det antakelig en skuffeinndeler.
Hestvold studerer ved masterprogrammet på Konsthögskolan i Malmö, i 2013 ble hun utaksaminert med BA fra Kunst- og Designhøgskolen i Bergen. I tillegg til diverse gruppeutstillinger har hun hatt separatutstillinger på Kunstnerforbundet (2017), galleri Cinnnamon (2016), Tag Team Studio (2015), Lynx (2014) og Trafo Kunsthall (2013). Arbeidene hennes har nylig vært vist på Astrup Fearnley Museet (2017), Kunstnernes Hus (2016), DAMA (2016), CODE (2016), Seljord Kunstforening (2016) A Palazzo gallery (2016) og Stavanger Kunstmuseum (2016). Hestvold er representert av galleri Cinnnamon i Rotterdam.
Bak hvert portrett ligger det lange samtaler med den enkelte, der de har fortalt om hvorfor og hvordan de rømte og den lange veien som til slutt ledet dem hit til Arendal. Flyktningene fortalte om hjembyen sin, venner, utfordringer og deres håp for hjemlandet, familien og fremtiden.
Hver gang jeg tegner skapes det nytt liv på arket, et unikt ansikt inspirert av en ekte person. Prosessen med å skape portrettene gir meg veldig stor glede. Jeg håper at folk blir nysgjerrige på personene bak portrettene og deres historier.
Disse tegningene er ikke bare en representasjon av personene, men et visuelt studie av elementene som gjør oss menneskelige. Blikkene i disse portrettene avslører et arkaisk element i vår eksistens. Det er en refleksjon av den menneskelige erfaringen og minner oss på hva som er sant og varig.
Levi Westerveld (f. 1993) er oppvokst i Frankrike med nederlandske foreldre, og selv om han aldri ble holdt utenfor, følte han seg heller aldri helt fransk. Han begynte å tegne som liten gutt på den franske landsbygda, og har ingen formell utdannelse innen billedkunst. Som 16-åring flyttet han til Canada for å studere, og det å havne i et så mangfoldig miljø med mennesker fra over 100 nasjoner, ble en viktig erfaring for ham. Han er utdannet geograf og jobber for tiden ved GRID i Arendal. Både som tegner og geograf er han fascinert av forbindelsen mellom menneske og sted, og dette går igjen i kunsten hans.
Som en del av geografistudiet laget Westerveld et stort kart av flyktninger som druknet i Middelhavet, på vei til Europa. Kartet fikk internasjonal oppmerksomhet. Da han flyttet til Arendal i 2015 for å jobbe som geograf, møtte han tre flyktninger fra Somalia og Etiopia som hadde krysset Middelhavet for å søke asyl i Europa. Dette møtet inspirerte ham til å jobbe med hans nyeste portrettserie.
Ommundsen er bl.a. inspirert av William Bourroughs, en amerikansk forfatter, filosof, essayist, samfunnskritiker, maler og dikter som var sentral for den litterære og kulturelle bevegelsen kjent som Beat-generasjonen i USA på 1950- og 1960-tallet. Selv om begrepet beat-kunst er et meget vidt begrep, vil nok mange kunne assosiere maleriene hans (for øvrig også hans poesi og musikk) med denne retningen. Ommundsen bygger bildene opp lag for lag, bruker fiksativ aktivt til å tynne ut fargene til transparente overflater, skraper seg ned igjennom lagene noen steder, tilfører elementer i den tykke malingen andre steder og lager slik en kompleks overflate i både farger og tekstur. Motivene i bildene blir som regel til underveis etter hvordan materialene reagerer på hverandre og varierer dermed fra det helt abstrakte til figurative.
Han har i 35 år skrevet dikt til fanziner og andre undergrunnspublikasjoner, og debuterte i 1973 med diktsamlingen Hei. I 2008 utga han diktsamlingen Nakenlys, som er en surrealistisk reise i en postmodernistisk verden der til dels abstrakte ordkollasjer beskriver livet rundt oss. I tillegg til skriving og opplesning har han en lang karriere innen eksperimentell musikk, der han har medvirket og vært fremtredende i flere band og prosjekter. I 1981 var han med å starte den eksperimentelle gruppa Famlende Forsøk , som regnes som pionerer innen norsk industriell, elektronisk og eksperimentell musikk. Gruppen har utgitt over 10 album, de fleste på kassett på deres egen label, SHiT Tapes.
I utstillingen Maadtoe tar maleren Anders Sunna og fotografen Michiel Brouwer et oppgjør med den svenske statens politikk overfor samene, rasisme og undergraving av samisk livsgrunnlag. Denne historien gjelder også Norge gjennom bl.a. den brutale fornorskingsprosessen det samiske folket har blitt utsatt for. Begge kunstnerne brenner sterkt for å vise og behandle temaer som sjelden er framme i den offentlige samtalen. De vil utfordre, formulere nye spørsmål og framfor alt vekke følelser for å få fram en mer menneskelig side ved et ofte utelatt tema. Anders Sunnas malerier forteller sterkt og dypt personlig om hans families lange kamp for sin samiske tilværelse i svenske Tornedalen. Som kontrast gir Michiel Brouwers kliniske fotografier en skarp påminnelse om samisk historie, om rasebiologi og om mislykket samepolitikk med utgangspunkt i svensk Sapmí helt fram til vår egen tid.
Utstillingen balanserer mellom ekstreme kontraster i perspektivene; fra det dypt personlige til det regelrett avhumaniserte. Det sistnevnte kommer til syne i Brouwers fotografier av instrumenter fra undersøkelser utført ved Universitetet i Uppsala, som del av datidens vitenskap. Den dag i dag er bildene den eneste visuelle bekreftelsen på denne samlingens eksistens. Bilder av redskap brukt i rasebiologiske eksperiment vises side om side med samiske portretter av blant andre Bo Sunna, Sunnas far, som er andre generasjon i kampen for Sunna-familiens rett til et liv i Tornedalen.
De siste to årene har kunstnerne også inkludert bilder og verk som problematiserer gruvepolitikken i Sápmi. De vil på denne måten gi et mer samlet bilde av den svenske koloniseringsprosessen. Utstillingen balanserer mellom maleri og dokumentarfotografi, mellom individ og stat, og sist men ikke minst mellom menneskelige følelser og kjølig byråkrati. De to ulike kunstuttrykkene flettes sammen i et felles tema og mål i denne utstillingen.
Anders Sunna (f. 1985) er fra Kieksiäisvaara og bor i Jokkmokk i Nord-Sverige. Kunsten hans preges av en personlig og politisk tilnærming. Den behandler både statens utnyttelse av det samiske samfunnet og familiens private bakgrunnshistorie som samer og reindrivere og deres kamp mot storsamfunnets behandling av dem. Han retter skarp kritikk mot både staten, politikken som ble ført mot dem og samfunnet de var en del av. Sunna arbeider med maleri og collage, ofte i graffiti-/streetartstil og ulike former for skulpturer og installasjoner.
Michiel Brouwer (f. 1985) er fra Alkmaar i Nederland og bor og arbeider i Göteborg. Brouwer er dokumentarfotograf og har i de siste årene vært opptatt av samme problemstilling som Sunna når det gjelder statens utnyttelse av naturressursene, det samiske samfunnet og den rasismen og makten den utøver. Sammen har de laget prosjektet Maadtoe. Her synliggjør de dette både fra et historisk og samtidig perspektiv. Sunnas personlige bakgrunn som same og Brouwers kliniske dokumentasjon skaper både en god kontrast og balanse i verkene.
Å fotografere er å møte verden med et sett virkemidler og tekniske forutsetninger som til sammen danner resultatet. Målet med fotografiet er ikke å følge allerede fastlagte estetiske normer, men å formulere en visjon av virkeligheten som er interessant og utfordrende for både kunstner og publikum.
For meg er det ikke aktuelt å reise langt eller ekstremt, men å definere et område som kan være en utfordring. Jeg er først og fremst ute etter noe som kan danne grunnlag for en kunstnerisk undersøkelse. Prosjektene finner jeg i mitt eget nærområde. Denne gangen er det altså Barbubekken som er prosjektets utgangspunkt.
Hanne Friis (f.1972) er utdannet innen skulptur og maleri fra Kunstakademiet i Trondheim (1996), men har siden studietiden arbeidet med tekstile materialer. Friis både viderefører og utfordrer den tekstile tradisjonen gjennom sine taktile, håndverksbaserte, skulpturelle og romlige verk.
Friis har gjort seg bemerket i Norge og Sverige de siste årene på blant annet Myke Monumenter (KODE Art Museum, Bergen), Vi lever på en stjerne (Henie Onstad Art Center) Attention: Craft! (Liljevalchs Konsthall, Stockholm), Tusen tråder, (Lillehammer Kunstmuseum) og Skulpturbiennalen 2013, (Vigelandsmuseet, Oslo). Hun har også stått bak signifikante romutsmykninger som for eksempel på Sentralen, Oslo, (Sparebankstiftelsen) og Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet. Nylig ble et av Friis´s monumentale verk Mørke strukturer, innkjøpt til Kunstindustrimuseet i Oslo. Friis er representert med verk i Oslo Kommunes kunstsamling, Statoil, KODE, Bergen, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim og Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø.
For å vise noe av dette gjør jeg bruk av masker, portrettbyster og troféhoder. Felles for de fleste av disse rekvisittene er varierende grad av fremmedgjorthet og derav følgende vaklende identitet. For noen kan disse figurative «motivene» virke bisarre, men for meg er de elementer jeg bruker for å oppnå en form for poesi ved hjelp av maleriets formelle virkemidler. Selv om jeg er sterkt engasjert i dette eksistensielle tema, er det allikevel selve maleriet som opptar meg. For meg er hovedsaken det å organisere form, farve, rytme, takt og alle de andre aspekter som inngår som deler i maleriets formale verden. Slik prøver jeg å skape en meningsfylt, om enn gåtefull, visuell kommunikasjonsform.
Krogstad (f.1943 i Iveland i Aust-Agder) debuterte på Høstutstillingen i 1967. Første separatutstilling var i Kunstnerforbundet i 1972. Han var en tid medlem av den radikale kunstnergruppen GRAS og var sammen med Øyvind Brune initiativtager til Sørlandsutstillingen. Han var også en av drivkreftene bak etableringen av Galleri Trafo i Asker. Krogstad har hatt en rekke separatutstillinger og deltatt på mange offentlige gruppeutstillinger. I tillegg er han innkjøpt til de fleste større kunstmuseene i landet.
Anngjerd Rustand (f. 1982) er født og oppvokst i Arendal og bor i Bergen. Hun er utdannet med en mastergrad fra Kunsthøgskolen i Bergen i 2010, og har siden det stilt ut ved blant annet Hordaland kunstsenter, Bergen; Kristiansand Kunsthall; Entrée, Bergen; Oslo Kunstforening; Den Frie Udstillingsbygning, København og Prosjektrom Normanns, Stavanger. I 2015 vant hun Sørlandsutstillingens reisepris for verket Blåbær og aske som hun viste i Bomuldsfabriken Kunsthall.
Rustand har arbeidet med en rekke ulike teknikker og materialer, men alltid med samme interesser og motivkrets: landskapet og naturkreftene, spennet mellom menneskelig og geologisk tid, reiser, myter, dyr, hukommelse, alt kroppslig, alt som brytes ned. De siste årene har hun gjerne satt sammen tegning og maleri til større installasjoner og latt papiret bli noe skulpturelt, formet av malingen. Utstillingen INN er en videreføring av denne prosessen. Arbeidet er tenkt som en bok med oppslag som følger hverandre. Men istedenfor å bindes sammen, er arkene montert utover veggene så de danner større bilder eller kollasjer.
INN blir også den første utgivelsen på Rustands forlag Trippelpunkt. Planen for Trippelpunkt er å finne ut hva som kan skje i grenseområdene mellom utstilling og publisering og mellom bok og installasjon. Trippelpunkt er et begrep hentet fra kjemien. Det viser til en bestemt kombinasjon av temperatur og trykk hvor et stoff kan eksistere i fast form, som væske og som gass om hverandre.
Utstillingen er støttet av Statens utstillingsstipend.
Mange forbinder oljetrykket først og fremst med religiøse motiver – Jesusbildet. Hå Gamle Prestegård presenterte i 2000 en utstilling av religiøse oljetrykk under tittelen Himmelen i kvardagen og Zentralarchiv der Evangelischen Kirche der Pfalz har presentert sine samlinger av religiøse trykk under tittelen Glaube im Alltag. Vi mener tittelen Himmelen i hverdagen oppsummerer nettopp det glimt av håp og forbindelse til høyere makter som mange av bildene representerer.
I forbindelse med åpningen lanserer vi boken med samme tittel. Bomuldsfabriken Kunsthall viste allerede i 1998 utstillingen Mannen fra Oljeberget; en bred presentasjon av folkelige oljetrykk. Boken har hovedvekt på gjengivelse av bildene. I tillegg har religionsviteren Geir Winje bidratt med teksten Da Jesus ble moderne, forfatteren Håvard Rem med diktet Tatovering og Terje Bodin Larsen med en historisk gjennomgang av fenomenet i teksten Oljetrykket – religiøs agitasjon og kunst til folket.
Det er ofte en sterk forbindelse mellom de religiøse motivene, og stemningene i trykkene og bedehusets og datidens vekkelsesbevegelsers sanger og tekster. Vi har derfor latt noen av bedehusets sangtekster følge bildene. Bildene i utstillingen (og boken) er hovedsakelig samlet inn på Sørlandet.
I forbindelse med åpningen var det sang ved Frelsesarmeen og Elias Akselsen og åpningstale ved religionsviter Geir Winje.