Tegning kan romme mange former for uttrykk både innholdsmessig og teknisk. Som regel er verktøyet blyant, penn, tusj, kritt eller lignende. Siden 1400-tallet har papir vært det vanligste materialet å tegne på. De fleste kunstnere har tegning som en viktig del ved siden av andre kunstneriske teknikker, både som idéskisser og forstudier til andre verk som skulpturer og malerier. Krokitegning har vært og er en viktig del av kunststudiene den dag i dag. Dette er raskt utførte skisser, gjerne etter modell, og gir øvelse i det å se og gjengi det en ser med raske og enkle linjer. I andre enden av skalaen finner vi komplekse konstruksjoner og uttrykk utført med blyant.

Anne Rolfsen har en klassisk kunstutdanning fra Statens Håndverk & Kunstindustriskole og Kunstakademiet i Oslo på 70-tallet, der hun studerte tegning og maleri. Hun har i mange år arbeidet med det hun kaller sentralkonstruksjoner, tegnet med blyant og fargeblyanter på rutepapir. Tegningene forholder seg som oftest til et sentrum og utfolder seg på papiret som et kaleidoskop. For henne er disse tegningene et sted der hun har kontroll og kan skape orden og balanse. Hver komposisjon trenger mange timer av kontinuerlig konsentrasjon. Motivene er preget av system, der former, mønster, symbol eller mandala kan relateres til et arketypisk billedspråk, men også minner om tradisjonelle håndverk som klassisk vev og broderi. Gleden ved ornamentikk og det spirituelle er nøkkelord i Anne Rolfsen kunstnerskap. Drivkraften er en lekende tilnærmingsmåte og en lengsel etter skjønnhet og erkjennelse.

Sommeren 2017 reiste fotograf Erlend Berge gjennom alle landets fylker og fotograferte den norske bedehusestetikken. Med utstillingen «Sjå, eg kjem snart!» ønsker fotografen å invitere til basar og juletrefest før pastellfargene er dekket av hvitmaling, flanellografen er erstatta av prosjektor og bedehuset er blitt kafe.

Jeg ble ganske ivrig da jeg fant ut at ingen andre fotografer hadde gjort dette før. En landsdekkende folkebevegelse som har preget nordmenn i flere generasjoner er i ferd med å bli borte. Jeg måtte komme meg på veien og lete etter den unike norske bedehusestetikken. Flere av husene jeg har fotografert er nå borte. De er allerede revet, solgt eller oppusset. Dette er et kulturhistorisk fotoprosjekt, men bildene har også et subjektivt blikk. Dette er en historie om min reise i bedehusland og det jeg som fotograf har latt meg fascinere av.

Fotodokumentaren startet i Søreide bedehus utenfor Bergen. Hvem var menneskene i menigheten som hadde bestemt seg for å selge bedehuset? Hvilke historier lå i veggene? Etter dette besøket ble det klart at dette bare var starten på en større fortelling. Over hele landet lå det bedehus til salgs. Erlend Berge fotograferte 250 av dem. – Jeg ble grepet av estetikken i bedehuset – fargevalgene, teppene, bildene på veggen, alt var veldig fascinerende. Jeg hadde aldri tenkt på bedehus som spesielt spennende rent estetisk, forteller Berge til D2.

På 1970-tallet var det liv i over tre tusen norske bedehus. Betel, Betlehem, Salem og Zion. Bedehusene med bibelske navn ligger fortsatt tett, men mange steder blir menighetsmedlemmene eldre. De er ikke lenger i stand til å holde aktiviteten oppe. Bygdene som la grunnlaget for den store bedehusutbyggingen i landet har endret seg og behovet for et bedehus i hvert kryss er ikke lenger til stede.

Fotoboka «Sjå, eg kjem snart!» er ute på Vårt Land forlag. Boka er en kulturhistorisk dokumentasjon og en reise gjennom bedehusland. Ett av fotografiene i boka ble antatt Høstutstillingen 2018. Prosjektet vant Åpen klasse under Årets bilde 2017. Fra Årets bilde-juryens begrunnelse: «Nostalgisk preg, vakker fargepalett, gjennomført og stilsikker. Fotografen skildrer en tid som snart er forbi og glemt. Historien fortelles gjennom rom og ikke gjennom mennesker. Samtidig er det spor etter menneskers liv, sporene på veien, maten til noen som nettopp har vært der eller snart skal komme.»

Jeg har ønsket å ta tidløse bilder. Jeg har lett etter rom med fortellinger om levd liv uten å fotografere selve aktivitetene. Disse rommene har en sjarm nettopp fordi de er bygd og designet lenge før noen kalte seg interiørstylister. Broderiene er laget lenge før noen kunne tenke seg å lage et ironisk broderi. Dette er fullt alvor. Bedehusfolket har skapt disse rommene i troen på at de har et sant budskap om liv og død.

Prosjektet er støtta av Fritt Ord, Kulturrådet, Karina Jensens minnefond, Vårt Land og Aust-Agder Fylkeskommune.

bedehusland.no

Menneskene har i flere tusentalls år brukt forskjellige teknikker for å dekorere, forskjønne og modifisere kroppen. Tatoveringer er blitt brukt til å markere identitet, rang og tilhørighet verden over, fra fortidens stammesamfunn til dagens hipsterkultur. Arkeologiske funn av verktøy indikerer at tatovering har vært i bruk siden yngre steinalder (for rundt 12 000 år siden), men det eldste direkte beviset i form av mumifisert, tatovert menneskehud er datert til ca. 4000 år f.Kr. Ordet tattoo (eng.) stammer fra tatau, som er polynesisk for strek/merke. Frem til på 1700-tallet, da de første sjøfarerne dro til Polynesia, var tatovering mest i bruk blant urfolk og stammesamfunn utenfor Europa. I den vestlige delen av verden har tatovering vært i begrenset bruk fra tidlig middelalder, først og fremst innenfor kirken og hos religiøse pilgrimer. Det er også gjort funn som forteller om bruk av tatovering hos keltere og vikinger. På 1800-tallet ble det i en periode på moten hos europeisk overklasse. Teknisk blir tatovering utført ved at pigmentpartikler plasseres permanent i det øverste hudlaget ved hjelp av et spisst verktøy/nål.

Fra starten av 1900-tallet begynte man å bruke elektriske tatoveringsapparater. Med enklere og mindre smertefull prosedyre ble tatovering tilgjengelig for «alle», og gikk fra å være noe eksklusivt til å få lav status. Det ble populært blant sjøfolk og kriminelle for å markere identitet, og fikk etter hvert stempel som avvik. Fra 1960-tallet ble det igjen populært å tatovere seg, i takt med at nye generasjoner tatovører med akademisk og kunstnerisk bakgrunn utforsket uttrykksformen og la mer vekt på kreativt og eksklusivt design. Derfra har det bare gått oppover for kunstformens status; fra 70-tallets hippiebevegelse med interesse for tatoveringer fra ikke-vestlige kulturer (tribal tattoo), til senere kulturelle bevegelser som f.eks. punken, heavy metal og hip hop. I Skandinavia vokste trenden utover 90-tallet, og ønsket om å la seg tatovere – «getting ink done» – har fortsatt å øke i takt med utvikling av mediesamfunnet og økt fokus på livstil, personlig identitet og estetisering av kroppen.

I utstillingen vier Wessel sirkusdyrene, artistene og arbeiderne oppmerksomhet samtidig som han fanger spenningen, det skremmende og det vakre i teltet med et romantisk og kjærlig blikk. Fotografiene er en poetisk og vemodig fortelling om fremragende artisteri og kroppsbeherskelse, fargerike kostymer og fremfor alt en konsentrasjon og presisjon både fra artistene og fotografen.

Erik Wessel (f. 1940) er utdannet billedkunstner ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, Akademiet i Sevilla, Spania og Statens Kunstakademi. Han har deltatt på en rekke utstillinger og har en omfattende pedagogisk virksomhet bak seg, han har undervist arkitekter, landskapsarkitekter, teaterregissører, ballettdansere og billedkunstnere. Han har også arbeidet med lysdesign, møbel-/interiørdesign, utsmykking og videokunst, og har i den forbindelse deltatt på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Han gikk av som professor i 2009. Våren 2018 hadde han separatutstillingen «Lukket rom, åpent landskap» på Bomuldsfabriken Kunsthall.

Fra kunsthistoriker Linda Myklebust sin tekst til utstillingen DIALOG:

…….Stig Lundgren var en kompromissløs ekspresjonist. Hans malerier og tegninger er bygget opp av fargeflater og rytmiske konturer, og gjennom strekene og penselføringen legger han igjen spor av seg selv i bildene. Motivene er psykologisk ladede menneske- og naturskildringer, som han abstraherer med presisjon…….

……Stig Lundgren gikk på kunsthøyskolen i Stockholm i en tid hvor postmodernismen hadde bitt seg fast, hvor håndverket ofte måtte vike for konseptet, og hvor 70-tallets politiske engasjement gjennom kollektiv skaping av ideer enda satt i veggene. Maleriet hadde riktignok fått et oppsving igjen, etter å ha blitt erklært dødt flere ganger de siste 100 årene (særlig siden oppfinnelsen av fotografiet rundt 1830). Nyekspresjonisme og nyfigurasjon fra Europa preget også trendene her oppe i nord. Vi ser denne bølgen hos Lundgren, men uttrykket hans fremstår likevel selvdrevent, som et nødvendig virkemiddel for å oppnå mening og hensikt. Insisteringen på maleriet og det modernistiske uttrykket holder gjennom utdannelsen og videre i hele hans virke…….

Oppdagelsen av porselen kommer opprinnelig fra Kina, der man har laget porselen siden det 7. århundre. Under Ming-dynastiet (1368–1644) ble kinesisk porselen en viktig eksportvare og vi må helt opp på begynnelsen av 1700-tallet før europeerne selv klarte å fremstille ekte porselen, eller det hvite gullet. Porselen brennes ved svært høy temperatur, og kobolt var det eneste pigmentet som tålte den høye varmen. Kobolt var vanskelig å utvinne, men Blaafarveværket i Modum produserte i en periode på 1800-tallet 80 % av verdens koboltforbruk.

Porselenet har tatt meg på reise til Kina og Jingdezhen – først i 2011 og så i 2017. Jingdezhen er en svært viktig historisk porselensby og har i snart tusen år vært et viktig senter for kinesisk porselenshistorie. I fjor var jeg der som gjestekunstner og tok timer hos Huan Fei. Han er en kinesisk mester i «blue and white painting» – å male kobolt på porselen under glasur. Jeg lærte meg å holde den kinesiske penselen og hvordan jeg skulle påføre kobolt på porselenet. Jeg kombinerte denne teknikken med ferdige dekaler (overføringsbilder) som jeg klippet opp, dekomponerte og satt sammen på nye måter. Alt dette i et forsøk på å trenge inn i den kinesiske porselenshistorien. Gjennom å sette meg inn i teknikkene og motivene som har vært brukt gjennom de ulike dynastiene og fram til i dag prøver jeg å forstå historien på min måte. Resultatet er egne fragmenterte tolkninger og nye fortellinger fra mitt eget ståsted i et komplisert og stort Kina.

I tillegg til arbeidene jeg lagde i Kina vil jeg på utstillingen i ARTendal vise en serie fat som jeg har laget på Porsgrunds Porselænsfabrik og en del skulpturelle arbeider laget på eget verksted, en fortsettelse og del av Mine Kinafortellinger.

Irene Nordli (1967) er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og har deltatt på en rekke utstillinger både i Norge og internasjonalt. Hun har utført flere store offentlige oppdrag, underviser på Kunsthøyskolen i Oslo og har mottatt en rekke stipend og utmerkelser inkludert Kunsthåndverksprisen fra Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH) i 2017.

Markus Garvin (f. 1989) er fra Lillesand og har i vår fullført bachelor i samtidskunst ved Kunstakademiet i Tromsø. Han viser her verket Gambit, som er en interaktiv installasjon/dataspill:

På en skjerm projiseres en fugl i et bur, foran skjermen er en pidestall med en knapp. Fuglen kan aldri dø eller rømme og blir mer og mer urolig og bråkete over tid, flakser mere rundt og lyd-effektene endres og forsterkes. Hvis man trykker på knappen på pidestallen kommer det en matbit fra toppen av buret og en tilfredsstillende “plopp” lyd spilles av. Fuglen spiser maten hvis den er sulten og blir rolig igjen. Tematikken for verket er avhengighet, eskapisme og sosiale medier, og min intensjon var å lage en “dopamin-knapp”.

Henriette Martinsen (f. 1989) er fra Risør og fullførte i fjor sin bachelor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun jobber med maleri, og i ARTendal viser hun bildet The Dream.

Min jobb som maler er først og fremst å la farger og strøk ta over der ord blir fattige. Jeg ønsker å male min egen versjon av verden, men ikke den ytre, sette verden. Jeg vil bringe fram verdener som ingen har bedt om, men som jeg kan komme med som forslag. Det er en slags usynlig verden, som vendes utover. Det er som å gjøre det usynlige, synlig. Abstraksjon, farge, dynamikk og lekenhet er noen viktige stikkord. Grunnleggende sett kan man si at jeg er interessert i hele maleprosessen i seg selv, hvordan ett bilde utvikler seg fra start til slutt, og hvordan man kommer fram til ett endelig ferdig maleri.

Iben Isabell Krogsgaard (f. 1993) er nylig ferdig med sin mastergrad ved Fakultet for kunst, musikk og design ved UiB. Hun jobber mye med installasjoner og skulpturer, og i ARTendal viser hun en skulptur i flere forskjellige materialer.

Verket forsøker å skape en dialog mellom oss og tingene vi omgir oss med. Gjenstandene
i verket er tatt ut av sin vante kontekst, og plassert i en virkelighet hvor de enten er
fremmedgjort, eller får en helt ny hensikt. Gjenstandene bindes sammen av plasten, og
resultatet er et verk som kan minne oss om hvor absurd hverdagen vår og alle
gjenstandene i den er, så fremt du fjerner deres vante kontekst.

Kva var det eigentlig me levde av før olja? Radius 500 meter tek utgangspunkt i arkivet til Åsmund Abusdal, men kunne vore fotografert kor som helst i bygde-Noreg. Prosjektet er eit historisk dokument over lokalsamfunna på 1970- og 80-tallet, skildra gjennom ein serie personlege bilde frå Setesdal. Fotografia formidlar små kvardagsglimt fanga i ei tid då oljerikdomen enno ikkje hadde rukke å kome i land frå Nordsjøen. Dei er visuelle vitnesbyrd frå perioden som markerte slutten for etterkrigstidas sosialdemokratiske modell, før omstilling og nyliberalisme gjorde seg gjeldande.

Terje Abusdal er fotograf og visuell historieforteller fra Evje, men han bor og jobber i Oslo. Han utga prosjektet Radius 500 meter i bokform i 2015, og utstillingen har tidligere vært vist i Fotografiens hus i Oslo og Kunstbanken Hedmark Kunstsenter. Han er vinner av fjorårets Leica Oskar Barnack Award, og har hatt ei rekke utstillinger både nasjonalt og internasjonalt, sist ved Jaipur Photo Festival i India og Fotogalleriet i Oslo. Han ble også tildelt Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend for 2018.

Noreg kan med rette kalle seg ein oljenasjon. Me har hatt ein enorm velstandsauke dei siste 40 åra, mykje takka det svarte gullet frå kontinentalsokkelen. Det velferdssamfunnet me kjenner i dag, ville nok hatt ei ganske anna form utan oljeinntektene til å balansere statsbudsjettet. Dei siste par åra har derimot fallande prisar og ein utflata produksjon vist oss at ingenting varer evig. Det er derfor eitt spørsmål norske spåmenn, tingmenn og lekmenn synsar desperat om: Kva skal me leve av når olja er borte?

Med denne framtidsdystopien som bakteppe, og utgangspunkt i ein serie bilde tatt i ein radius av 500 meter rundt ein Esso-stasjon, rører dette prosjektet den motsette tematikken: Kva var det eigentlig me levde av før olja?

Ein seier at den som ikkje minnest fortida, er dømt til å gjenta ho. Dersom ein studerer desse bileta, er det kanskje ikkje faren for gjentaking som er mest slåande. Dette handlar mindre om fortidas feil, men kanskje meir om at det gjekk an å leve før oljerikdommen, at det til og med gjekk heilt fint. Det er kan hende hovudgrunnen til at ein skal unne seg eit blikk på den nære historia. Dette handlar ikkje berre om nostalgi, det handlar om å sjå at det finst velferd i samfunn med lågare kjøpekraft òg.

Så korleis såg lokalsamfunna våre ut, og kva var det som heldt dei saman?

Korleis var bygdelivet før den kulturelle homogeniseringa som følgde i kjølvatnet av internett, film og tv? Korleis var det å bu på landet før alle flytta til byen?

Bilda i «Radius 500 meter» tek utgangspunkt i arkivet til Åsmund Abusdal, men kunne vore fotografert kor som helst i bygde-Noreg. Prosjektet er eit historisk dokument over lokalsamfunna på 1970- og 80-tallet, skildra gjennom ein serie personlege bilde frå Setesdal. Fotografia formidlar små kvardagsglimt fanga i ei tid då oljerikdomen enno ikkje hadde rukke å kome i land frå Nordsjøen. Dei er visuelle vitnesbyrd frå perioden som markerte slutten for etterkrigstidas sosialdemokratiske modell, før omstilling og nyliberalisme gjorde seg gjeldande.

Mette Hellenes (f. 1964) er utdannet ved Statens Kunstakademi, og har siden 1990-tallet deltatt på en rekke kollektiv- og separatutstillinger. Hun har laget flere kortfilmer og utgitt en rekke tegneseriebøker. Hellenes er bl.a. innkjøpt av Nasjonalmuseet og Kulturrådet. Hun har vunnet gull i årets vakreste bok i flere år på rad.

I utstillingen blir man møtt av et tidlig maleri med en motorsykkel av Leonard Rickhard akkompagnert av den tunge, fysiske følelsen av olje, stempler og kraft representert ved to spesialbygde motorsykler; en klassisk hippie-chopper basert på en Triumph motor, bygget av Bomuldsfabrikens grafiske designer, Helge Crnic, og Svartedauden med motiv fra Theodor Kittelsen, en meget kreativt lokalt bygget sykkel basert på en BSA-motor, gamle deler og stor oppfinnsomhet av Morten Kløvfjell (eies og utlånt av Glenn Marques). I tillegg har vi invitert to lakkerere som arbeider innen feltet og 7 billedkunstnere til å dekorere to typer mc-/chopper-tanker. Det er spennende å se i hvilken grad og hvordan de forskjellige arbeidene forholder seg til Kustom Kulture og/eller sin opprinnelige kunstform. Dette har gitt et stort visuelt spenn og åpner for refleksjoner rundt kunst og kultur på flere plan.

I tillegg presenterer vi fotografier av Raymond Mosken. Han har lang fartstid i Kustom Kultur miljøet og har i tillegg gitt ut bøkene Duck Tails and car culture (2012), Rocking tattoos (2013) og Reflections from the surface (2018).

Raymond Mosken (f. 1956) bor og arbeider i Oslo, og har BFA i fotografi fra Göteborgs Universitet (1985-89). Han har i en årrekke reist rundt på bil- og MC-treff og fotografert folk og doninger. Han bruker klare formale virkemidler som rytme, gjentakelse og forenkling i sine fotografier, og samtidig hører de hjemme i sjangeren «Human Relations»; bildene handler om menneskers tilværelse, drømmer, ønsker og selvmanifestering. Det er øyeblikksbilder som bærer fortid og videre hendelsesforløp i seg, og det er poseringer som går dypt inn i både den fotograferte og oss betraktere.

Deltakende kunstnere er Raymond Mosken, Marius Martinussen, Leonard Rickhard, Signe Solberg, Anders Gjennestad, Irene Nordli, Oskar Nilsson (S), Ragnar Persson (S), Richie Chlaszczak og Pål Steenersen.