Curated and text by: Hanan Benammar and Noor Bhangu

برده marks a porous space, delimited by a set of conventions.

 برده hides and reveals, keeps enclosed and puts on display.

 برده gestures to those practices long concealed from the outsider’s gaze. 

 برده can be an opening, an invitation to dialogue and relation. 

 برده is a transliteration between history, traditions, rituals and contemporaneity. 

Considering the recent advances of queer discourse in the public sphere, برده returns to the binarisms of public and private, as they been practiced in Islamic history and culture. We understand Islamic history and culture as a field of ideas and complex geopolitical juxtapositions, which allows us to find alternative ways in which we can understand and describe queer space and experience. 

Western notions of “coming out” and public homosexuality do not find easy translation in contexts where queer desires and identities have long been understood in terms of multiplicity in containment. Instead, cultures engaged with Islam have historically formed homosocial spaces that provided ample opportunities for erotic relation and the unfolding of alternative sexual identities, in parallel to patriarchal systems of gender segregation. Through this space of paradox, we aim to recover the space of queerness. 

This group exhibition, alongside the accompanying panel discussion سياسة البرده, invites artists to share their own notions of what it means to be queer and queer space. Queer space, in this setting, is a spatial metaphor to consider the broader dynamics of power and knowledge as they unfold around queer practices. Moving between domestic interiors and public architectures, برده asks the audience to reflect on the binaries imposed on sexualized, gendered, and raced bodies through the frame of public and private. 


Christina Hajjar is a Lebanese Canadian artist, writer, and cultural worker based in Treaty 1 Territory. Her practice considers intergenerational inheritance, domesticity, and place through diaspora, body archives, and cultural iconography. As a queer femme and first-generation subject, she is invested in the poetics of process, translation, and collaborative labour. Her work involves photography, film, performance, installation, publishing, and curation. https://christinahajjar.com/ 

Katayoun Jalilipour (b. 1995, Isfahan) is an Iranian-born multidisciplinary artist, performer and writer based in the UK. Through humour, provocation and storytelling, their practice uses the body as the subject to talk about race, gender identity and sexuality. They use speculative histories and fictions to re-tell stories through a queer lens.

Their work takes an experimental approach, in which they create an environment for new languages and possibilities arising. They have an ongoing body of research looking for fragments of queerness hidden in Iran’s Qajar era, specifically stories that centre intimacy, eroticism and gender nonconformity.  

Lykourgos Porfyris is a visual artist living and working between Oslo and Athens. He holds a BA from Athens School of Fine Arts and an MFA from Kunstakademiet at KHiO. Lykourgo’s practice is engaged with the production of new mythologies and legends. His stories are misinterpreting big mainstream narratives that tend to embrace the victories of the heroes and he is transforming them into alternative fictions, celebrating the failures of the “losers”. In his recent works he is exploring his albino identity disability (impaired vision). More specifically, he is interested in how albinos are represented in occidental history and contemporary pop culture.

Kuldeep Singh is an interdisciplinary artist creating a hybrid system of fragmented narratives in paintings, films, and immersive performances in installation setups. Which seek inquiries in relating queer male bodies to an ecofeminist paradigm, through a decolonial perspective. Through his decade-long intensive training in the Indian classical dance form of Odissi, with critically acclaimed exponent Madhavi Mudgal in New Delhi, he brings an array of deconstructed elements from its compound expression. He is the recipient of the competitive New York Foundation for the Arts Fellowship. And most recently he was awarded the Robert Rauschenberg Foundation’s dancer grant. 

Ahmed Umar is a multidisciplinary artist working with ceramics, jewellery, performance and printmaking. He came to Norway from Sudan as a political refugee in 2008. Graduated in 2016 with Master’s degree in Fine arts, section of Medium and Material based Arts from the Oslo National Academy of the Arts. Umar uses a variety of mediums to study the intersection between cultural values, traditions and religion. Through tapping into his own personal background, he protests the silencing and compromising of queer and unconventional lives.

Hanan Benammar is an Algerian and French artist based in Oslo who works conceptually on geopolitical, environmental and social issues. Her practice ranges between music, sound and video installation, performance and art in public space. Many of her works are made over a long time period, dedicated to a process that will unfold on a life-time scale and repeat over time in different forms. She also curates and organises events as part of her artistic practice.

Noor Bhangu is a curator and scholar, whose practice is rooted in relational curatorial aesthetics and practices. Through curatorial intervention, she hopes to involve politics of history, memory and materiality to problematize dominant histories of representation. She completed her BA in the History of Art and her MA in Cultural Studies: Curatorial Practices at the University of Winnipeg. In 2018, she began her PhD in Communication and Culture at Toronto Metropolitan University and York University in Tkaronto, Toronto. She is currently based in Oslo, Norway. 

222T ATOPIAN HABITAT Volume Three DESIGNATION by Yon Egil Askeir, Gordon Matta-Clark and Sverre Wyller

Foto: Vegard Kleven

Volume Three

DESIGNATION by Yon Egil Askeir, Gordon Matta-Clark and Sverre Wyller

• The act of choosing a place for a special purpose or giving it a special status: Dibden
Bay’s designation as a Site of Special Scientific Interest. Or: Matta-Clark’s designation of
left-over properties, gutter spaces, as Sites of Special Artistic Interest.

Fake Estates 1973
“They were a group of fifteen micro-parcels of land in Queens, left-over properties from an
architect’s drawing. One or two of the prize ones were a foot strip down somebody’s
driveway and a foot of sidewalk. And the others were curbstone and gutter space. What I
basically wanted to do was to designate spaces that wouldn’t be seen and certainly not
– Gordon Matta-Clark

Unseen, unoccupied, void and out of (the) order (of things).
A slab of 18th century wood carries a chunk of scrap steel down stream trough time.
Remarkably soft in its appearance, the rusty metal seem to have folded inn on itself, like
a drapery obscuring previous function and thereby collapsing its original intention.
Its collapsed intention echoes Matta-Clarks inaccessible “Fake Estates” in its designation
as an area of artistic interest.

A remnant of old architecture, crafted before the industrial revolution, combined with a
piece of discarded structural rubble from the aftermath of this very revolution, could
mark the beginning and the end of 300 years of human hubris, constituted by our alldevouring mechanistic cosmology.

Yon Egil Askeir’s work PRETERITUM brings attention to the threshold activities at the
core of his artistic practice. It is a practice accentuating time itself as an elaborating
agent, a vehicle of creation and choice. As experienced presence continually unfolds as
manifest past, the artists material handlings enables the infinite potential of future
(nothing) to pas the threshold of actuality and become (something) possible; a temporal
act of unique, unforeseen and novel creation.

Given its floater base, Sverre Wyller’s new sculpture has acquired an agential flair. With
one arm out, masterly steering its raft, it has maneuvered its way down the coast and
into this particular context, joining up with micro-estates, rubber bands and faded
images of past events.

As we follow the historical lines these material constellations draw – their origin, use,
age and aesthetic condition – they intertwine in an entropic dance spanning decades and
millennia, ultimately involving the Grand Total. There is a sub-sensory undertow
distributing “leftover” potential, a free-floating rationale gyrates toward some senseable form; some kind of “object” available for inspection, reflection and response.Something immanent wants to be realized, designated, and mediated. Something is claiming its presence and engages artists as vehicles to achieve its goal.

Foto: Vegard Kleven

Corrina Thornton – Not Fit For Purpose

Corrina bor og jobber i Risør og er assisterende professor i keramikk ved Universitet i Bergen. Hun har blant annet deltatt i utstillinger i Sør-Korea, Kina, Irland og Norge for å nevne noen.

I sin praksis har Thornton gjennomgående fokus på tre utgangspunkter: personlige/selvbiografiske, stedsspesifikke/reaktive og undersøkelser av materie.

Utstillingen Not Fit For Purpose tar kunstneren betrakteren med i en inderlig reise som vekselsvis befinner seg mellom ulike roller og erfaringer som berører morsrollen i et spekter fra traumer til omsorg. Verkene i utstillingen viser tegning, keramikk og video.

Åpner lørdag 11.juni kl.13:00 tale fra kurator ved Bomuldsfabriken Åse Kamilla Spjelkavik Aslaksen.

Åpningen blir også streamet (se eget arrangement på Facebook)

Not Fit For Purpose

«Verkene vist i utstillingen Not Fit For Purpose kartlegger en reise inn i morsrollen som har blitt preget og påvirket av måten barnet mitt forlot kroppen min på. Ved å bruke historiefortelling av personlig erfaring er min intensjon et håp om å verbalisere og peke på problematikk i samfunnet rundt fødsel, morskap og omsorg. Med en åpenhet og uforskjønnet deling av erfaringen, kan dette skape samtale og en kollektiv deltagelse for videre utveksling av erfaringer.  Det er så mye usagt om emnet morskap som er enormt komplekst og følelsesladet for mange. Morskap har blir ofte fremstilt med et sentimentaliserte narrativ, der den mer krevende siden har mindre tilstedeværelse. Morskap har ofte blitt representert av mannsstemmer som observatører, og kvinners stemmer har blitt satt på sidelinjen gjennom historien. Mødre kan utføres av hvem som helst, på flere måter – ikke-heteronormative opplevelser er for eksempel ikke representert likt i samfunnet. Fortellinger rundt reproduksjon, spontanabort og tap er også underrepresentert kulturelt og dermed samfunnsmessig.

I 2021 deltok jeg på en sommerworkshop, hvor lederen av workshopen beskrev seg selv som radikalisert av sin opplevelse av fødsel og morskap. Dette resonerte til meg og mine erfaringer. I 2016 ble jeg mor til en gutt, og i februar ble han tatt ut av meg på Arendal sykehus med keisersnitt grunnet komplikasjoner (HELLP). Dette resulterte i traume og PSTD. Tall fra Storbritannia tyder på at 28 000 kvinner per år lider av PTSD etter traumatisk fødsel, og studier viser at kvinner har minst 15 % større sannsynlighet for å lide av postnatal depresjon etter keisersnitt. Det som har vært overveldende er mangelen på studier om dette emnet. Obstetrisk vold er knyttet til økt depresjon, lavere fødselstall og PTSD. Denne opplevelsen var så traumatisk at den førte til underbehandlet postnatal depresjon i årevis og PTSD.

Da jeg i uke 38 ble sendt til sykehus med mistanke om gallestein, og fikk beskjed om at jeg hadde HELLP syndrom, og hastet inn til operasjon for akutt keisersnitt. Dette betydde at jeg ikke hadde noen fødsel eller noen av de naturlige prosessene som er involvert i de fleste fødsler. HELLP-syndrom er en type komplikasjon i svangerskapet som stopper leverens funksjon og påvirker blodet, det er alvorlig diagnose og er bare tilstede i 1-2 av 1000 svangerskap. Obstetrisk vold er knyttet til økt depresjon, lavere fødselstall og PTSD. Før dette året hadde jeg ingen anelse om at fødselsvold eksisterte – og at denne volden kan utøves mot deg i prosessen med omsorg og redde livet til deg og ditt barn. Dermed har hender for meg blitt et symbol for både omsorg og skade, ødeleggelse og redning. I folkeeventyr er det flere historier om kroppsløse hender, disse er moderne og historiske – hender som dukker opp og forbyr fare eller får deg til å vike av en vanlig vei til din død eller skade.

Det siste halvannet året har jeg brukt min praksis som en katartisk prosess for å visualisere og muliggjøre ord rundt en opplevelse det har vært umulig å forme ord rundt, slik det ofte er med traumeopplevelser. Helt siden jeg kan huske har jeg vært interessert i historier, historier om menneskelige erfaringer. Problemet jeg nå sto overfor var hvordan jeg skulle fortelle denne historien, når jeg ikke kunne snakke om den. I «The wounded storyteller» snakker Arthur W Frank om kaoshistorier, i motsetning til gjenopprettende historier der historien følger en vei der en lykkelig helbredet slutt oppnås:

“The teller of chaos stories is pre-eminently, the wounded storyteller, but those who are truly living the chaos cannot tell in words. To turn chaos into a verbal story is to have some reflective grasp of it. The chaos that can be told in story is already taking place at a distance and is being reflected on retrospectively. For a person to gain such a reflective grasp of her own life, distance is a prerequisite.” P.98.

Dette kunne jeg relatere meg til. Ofte er oppleves narrative når en står midt i sykdom at situasjonen ikke bærer preg av en lineær start eller slutt, det er en sammensatt situasjon av komplikasjoner. Dermed er det umulig å forholde seg til et slikt narrativ lineært, det er kaotisk. Via min kunstneriske praksis har jeg fått rom til å utforske og omstrukturere de kaotiske erfaringene, narrativ og følelser.

Siden jeg startet prosjektet har jeg fokusert på å anvende medier som iverksetter det umiddelbare, det utøvende og repeterende. Dette innebærer at jeg jobber med leiere og keramikk i både skulptur, video, tegning og tekst. Arbeidene som vises i utstillingen markerer en ny fase i mitt kunstneriske virke – en startsfase. Fra nå av vil det igjennom det personlige også inkludere spørsmål som angår samfunnet, kollektive erfaringer og perspektiver inn til nye diskurser og løsninger til et system som ikke passer til sitt formål.»

– Carrina Thornton, juni 2022


Not Fit For Purpose

“The works shown in Not Fit For Purpose chart a journey into Motherhood which has been tinged and effected by the way in which my child left my body. Using storytelling of personal experience as a centrifugal point I hope to verbalise and to point to problematics in society around birth, the post-natal, motherhood and care. These personal glimpses I share open the pathway for others to question and share their own experiences. There is so much unsaid about the subject of Motherhood which is hugely complex and emotive for so many. We have been bombarded with often sentimentalised narratives, where the dark side has no place. Motherhood has often been represented by male voices as observers, and women’s voices have been side-lined through history. Mothering can be undertaken by anyone, in multiple ways – non-heteronormative experiences are not represented equally in society for example. Narratives around reproduction, miscarriage and loss are also underrepresented culturally and thus societally.

In 2021 I participated in a summer workshop, where the leader of the workshop described herself as becoming radicalised by her experience of birth and motherhood. This really resonated with me, as issues I didn’t have any awareness of as a young single, white and somewhat attractive (although plump) European woman became more and more apparent as soon as I became a mother.

In 2016 I became pregnant with my son, and in February he was taken out of me in Arendal hospital. My phrasing of this is very intentional, as in week 38 I was sent to hospital with suspected gallstones, and was told that I had HELLP syndrome, and rushed into surgery for an emergency caesarean section. This meant that I had no labour or any of the natural processes which are involved in most births. HELLP syndrome is a type of complication in pregnancy which stops the liver working and effects the blood, it is very dangerous and is only present in 1-2 out of 1000 pregnancies.

This experience was so traumatic that it led to undertreated post-natal depression for years and PTSD. UK figures suggest that 28,000 women per year suffer from PTSD after traumatic birth, and studies show that women are at least 15% more likely to suffer from post-natal depression after caesarean section. What has been overwhelming is the lack of studies on this subject. Obstetric violence is linked to increased depression, lower birth-rates, and PTSD. Before this year, I had no idea that Obstetric Violence existed – and that this violence can be enacted on you in the process of care and saving you and your child’s life. Thus, hands for me have become a symbol for both care and harm, destruction, and rescue. In folklore there are multiple stories of disembodied hands, these are contemporary and historical – hands which appear and forbode danger or cause you to veer off an ordinary road to your death or injury.

This last year and a half I have been using my practice as a cathartic process to visualise and enable words around an experience that has been impossible to form words around, as is often the case with trauma experiences.  Ever since I can remember I have been interested in stories, stories of human experiences. The issue I was now facing was how to tell this story, when I couldn’t talk about it. In “The wounded storyteller” Arthur W Frank talks about chaos stories, as opposed to restorative stories where the story follows a path where a happy healed ending is achieved:

The teller of chaos stories is pre-eminently, the wounded storyteller, but those who are truly living the chaos cannot tell in words. To turn chaos into a verbal story is to have some reflective grasp of it. The chaos that can be told in story is already taking place at a distance and is being reflected on retrospectively. For a person to gain such a reflective grasp of her own life, distance is a prerequisite.” P.98.

This speaks to me that often the narratives that in the midst of illness have no linear start or end, all the issues are happening simultaneously – and whilst in chaos, linear story telling is impossible or scrambled. However, via my practice I found that having the distance of art production and allowing the work to cover the then, now, and in-between I was able to organise and reinvestigate the chaotic narratives, experiences, and feelings.

Since beginning this project, I have been focusing on mediums which enable immediacy, the unrehearsed and repetition/revisiting. This means a clay practice using sculpture and video, with also drawing, text, video sketches/actions and haptic expressions using matter. The works shown mark an initiation into a new phase of my practice, and a beginning phase. From here onwards the personal will include multiple questions around society, common experience and new solutions to a system not fit for purpose.”

– Carrina Thornton, June, 2022

Terje Uhrn – Lydbilder

Terje Uhrn (f. 1951 i Oslo) er billedkunstner og jobber hovedsakelig innen et abstrakt, geometrisk billedspråk. Utstillingen «Lydbilder» i ARTendal tar utgangspunkt i en prosess der Uhrn arbeider mot et konkret formspråk med utgangspunkt i det enkle og det nære: “I billedflaten flyter formene gjerne ut og fyller hele formatet uten et bestemt sentrum. Til hjelpemodeller bruker jeg farget papir og folie som jeg har krøllet sammen, lyssatt og fotografert. Fotografiene har vært utgangspunktet for maleriene, der lys og skygge utgjør formene. Gjennomgående elementer er bevegelse og rom i en tredimensjonal virkning.”

Terje Uhrn er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1974–79 og Statens kunstakademi i 1980–84. I perioden 1982–86 var han med i kunstnergruppen Lambretta sammen med Edgar Ballo, Jon Arne Mogstad, Ole Hagen, Erik Evensen og Axel Ekwall. Uhrn har hatt en rekke separatutstillinger, bl.a. i Kunstnernes Hus, Bergen Kunstforening (KODE), Trondheims Kunstforening, deltatt på en rekke kollektivutstillinger i inn- og utland og hatt flere utsmykkingsoppdrag, bl.a. inngangspartiet til det nye regjeringsbygget (R5) og Norges veterinærhøgskole, og er innkjøpt av bl.a. Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst og Norsk Kulturråd.

Kåre Tveit – modernisten fra Arendal

Den 1. mars 2021 er det 100 år siden maleren Kåre Tveit (1921–1992) ble født i Arendal, og i den anledning viser vi et utvalg av hans malerier i ARTendal, Bomuldsfabrikens galleri i sentrum. Kåre Tveit studerte ved kunstakademiene i Oslo og København på 40-tallet, og ved det illegale kunstakademiet under Axel Revold og Jean Heiberg under krigen. Han debuterte på Høstutstillingen i 1947, og var senere representert både der og i Unge Kunstneres Samfund flere ganger. Han vakte raskt oppsikt både i kunstmiljøet og blant publikum, og ble blant annet innkjøpt med til sammen fire verker av Nasjonalmuseet. Gjennom landskapsmotiver og stilleben arbeidet Kåre Tveit med å bygge opp billedrommet ved bruk av lys og farger, og han var preget av franske og danske modernister.


Samtidig som Tveit var en del av den norske kunstscenen, flyttet han ganske raskt tilbake til Arendal og ivret etter å få kunsten til folket og folket til kunsten. Han arrangerte utstillinger og oppretta lokale tegne- og malerskoler for å øke forståelsen for kunst blant folket. Etter hvert avtok hans kunstneriske produksjon, og da han døde i Arendal i 1992 hadde han i stor grad mistet kontakten med det nasjonale kunstmiljøet. Men på sitt beste er Kåre Tveit en viktig representant for modernismen i norsk kunsthistorie. Det finnes lite skriftlig materiale om ham, vi er derfor veldige glade for å kunne utgi en liten utstillingskatalog i forbindelse med utstillingen på ARTendal og markeringen av Kåre Tveits 100-årsjubileum.

Tveit var en ivrig forkjemper for at folk flest skulle ha glede av kunst. Da Agderpostens journalist på midten av 1940-tallet spurte den unge kunstneren hva det alminnelige mennesket skal gjøre for å forstå moderne kunst, svarte han: «De skal se og atter se, slappe av og la virkningen komme fra bildet. Det er med et moderne maleri som det er med musikken. Ikke all musikk kan forstås med engang, den må høres om og om igjen for at man skal kunne føle at dette er virkelig noe, – en må kort og godt lære seg til å forstå den. Og hvorfor kan det ikke være med maleriet som med musikken? En forstår jo ikke alltid hvorfor musikken er laget slik og slik, men en nyter den likevel. Hvorfor kan en da ikke nyte et maleri uten nettopp å forstå hvorfor det er slik og slik? Høres det rart ut? Fargene som klinger sammen er som musikk, bare med den forskjell at de oppfattes med øyet i stedet for øret. Jeg føler meg ofte så unyttig som maler, men så sier jeg til meg selv: Folk har behov for kunst. Livet er ikke bare mat og klær.»

Syssel – Sigve Knutson

I utstillingen SYSSEL kobler Sigve Knutson materialarbeider opp mot tegninger. For Knutson hjelper tegning å forstå, oppdage og utvikle, men er sjeldent et endelig resultat i arbeidet med å lage romlige gjenstander; «Muligheten til å jobbe direkte med materialet eller gjenstanden istedenfor å ha en planlagt prosess gjennom tegning er for appellerende og givende. Derfor må tegningene ses på som ferdige resultater i seg selv og ikke som skisser til noe som kommer. Det er øvelse, aktivitet og utspill av innfall. Som helhet bygger disse opp et stort bibliotek for materialer og former.»


Sigve Knutson (f. 1991 i Lillesand) har BA i design fra Arkitekt og Designhøgskolen i Oslo (2014) og MA fra Design Academy Eindhoven (2016). Han har deltatt på en rekke separat- og gruppeutstillinger i inn- og utland, og i 2018 ble han tildelt Sparebanken Sør kunstnerpris. Han mottar et toårig arbeidsstipend for nyetablerte kunstnere og er innkjøpt av Sørlandets Kunstmuseum.

Western Man – Raymond Mosken

Raymond Mosken har siden midten av 80-tallet foretatt flere reiser til de vestre delene av USA, og bildene fra disse turene har han etter hvert samlet til fotoprosjektet Western Man som dokumenterer det moderne cowboy-livet. Bildene kan se ut som filmstills, men er alle rene dokumentarfotografier uten iscenesettelse.


Det er noe nostalgisk over ordet cowboy, og det er ikke lenge siden det å leke cowboy og indianer var en viktig del av barndommen. Gjennom cowboy-filmene ble myten om det ville vesten og cowboy-livet et forbilde på mot og styrke, og for Mosken handler dette prosjektet nettopp om maskulinitet. Mosken ser på maskulinitet som kultur og gjennom et historisk perspektiv. Er dette en kultur som holder på å forandre seg og forsvinne, eller er det hele bare en romantisk myte? Og hvordan er det med maskulinitet i dag?


Raymond Mosken (f. 1956) bor og arbeider i Oslo, og har BFA i fotografi fra Göteborgs Universitet (1985-89). Han har i en årrekke reist rundt på bil- og MC-treff og fotografert folk og doninger. Han bruker klare formale virkemidler som rytme, gjentakelse og forenkling i sine fotografier, og samtidig hører de hjemme i sjangeren «Human Relations»; bildene handler om menneskers tilværelse, drømmer, ønsker og selvmanifestering. Det er øyeblikksbilder som bærer fortid og videre hendelsesforløp i seg, og det er poseringer som går dypt inn i både den fotograferte og oss betraktere.

HATCH 2019



Tine Gunvaldsen (f. 1986 i Kristiansand) arbeider med skulptur i diverse teknikker og materialer, med hovedvekt på keramikk. Gunvaldsens kunst utgår fra narrativ og fiksjon som vi kan se i teater og film. Hun lager installasjoner med referanser til klassiske, dramatiske virkemidler som teaterrekvisitter eller apparater kjent fra sceneproduksjoner i nyere og eldre tid. Tine Gunvaldsen er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og MFA fra KHIB/Kunstakademiet i Bergen juni 2019.


Olaf Tønnesland Hodne (f. 1990, fra Evje og Hornnes) lager smykker av steiner, krystaller og mineraler, der materialenes kvaliteter og farger blir symboler for heraldisk informasjon. Hodne henter form og navn fra materialets beskaffenhet, som når for eksempel opake mineraler med skjoldets form får navnet «skjold», eller avlange former i mer transparente krystaller heter «vindu». Med utgangspunkt i steinens størrelse og form skaper han arbeider som ofte kan synes å veksle mellom smykke og objekt på grunn av vekten. Smykkene er funksjonelle, om ikke alltid brukervennlige. For kunstneren er det at de funksjonelle smykke-elementene er tilstede, d.v.s. at man kan forestille seg smykket på kroppen, nok. Olaf Tønnesland Hodne er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo/KHIO, uteksaminert med MFA i medium- og materialbasert kunst, våren 2019.


Jens Pettersen (fra Arendal) arbeider med tekstil og figurativ vev. Han er inspirert av historisk kunsthånd-verk. En kunstner som betyr mye for ham er Hannah Ryggen, spesielt hennes tanker om hvordan vevstolen kan være relevant i moderne tid. Pettersen lager billedvev der han utforsker begrepet illustrasjon med tema som humor, tilgjengelighet og historiske referanser for å forsøke å forstå det han opplever som «vår ekstremt banale samtid». Jens Pettersen er utdannet ved Oregon College of Art and Craft (OCAC) i Portland og Pacific Northwest College of Art i Texas.