Terje Uhrn – Lydbilder

Terje Uhrn (f. 1951 i Oslo) er billedkunstner og jobber hovedsakelig innen et abstrakt, geometrisk billedspråk. Utstillingen «Lydbilder» i ARTendal tar utgangspunkt i en prosess der Uhrn arbeider mot et konkret formspråk med utgangspunkt i det enkle og det nære: “I billedflaten flyter formene gjerne ut og fyller hele formatet uten et bestemt sentrum. Til hjelpemodeller bruker jeg farget papir og folie som jeg har krøllet sammen, lyssatt og fotografert. Fotografiene har vært utgangspunktet for maleriene, der lys og skygge utgjør formene. Gjennomgående elementer er bevegelse og rom i en tredimensjonal virkning.”

Terje Uhrn er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1974–79 og Statens kunstakademi i 1980–84. I perioden 1982–86 var han med i kunstnergruppen Lambretta sammen med Edgar Ballo, Jon Arne Mogstad, Ole Hagen, Erik Evensen og Axel Ekwall. Uhrn har hatt en rekke separatutstillinger, bl.a. i Kunstnernes Hus, Bergen Kunstforening (KODE), Trondheims Kunstforening, deltatt på en rekke kollektivutstillinger i inn- og utland og hatt flere utsmykkingsoppdrag, bl.a. inngangspartiet til det nye regjeringsbygget (R5) og Norges veterinærhøgskole, og er innkjøpt av bl.a. Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst og Norsk Kulturråd.


Kåre Tveit – modernisten fra Arendal

Den 1. mars 2021 er det 100 år siden maleren Kåre Tveit (1921–1992) ble født i Arendal, og i den anledning viser vi et utvalg av hans malerier i ARTendal, Bomuldsfabrikens galleri i sentrum. Kåre Tveit studerte ved kunstakademiene i Oslo og København på 40-tallet, og ved det illegale kunstakademiet under Axel Revold og Jean Heiberg under krigen. Han debuterte på Høstutstillingen i 1947, og var senere representert både der og i Unge Kunstneres Samfund flere ganger. Han vakte raskt oppsikt både i kunstmiljøet og blant publikum, og ble blant annet innkjøpt med til sammen fire verker av Nasjonalmuseet. Gjennom landskapsmotiver og stilleben arbeidet Kåre Tveit med å bygge opp billedrommet ved bruk av lys og farger, og han var preget av franske og danske modernister.

 

Samtidig som Tveit var en del av den norske kunstscenen, flyttet han ganske raskt tilbake til Arendal og ivret etter å få kunsten til folket og folket til kunsten. Han arrangerte utstillinger og oppretta lokale tegne- og malerskoler for å øke forståelsen for kunst blant folket. Etter hvert avtok hans kunstneriske produksjon, og da han døde i Arendal i 1992 hadde han i stor grad mistet kontakten med det nasjonale kunstmiljøet. Men på sitt beste er Kåre Tveit en viktig representant for modernismen i norsk kunsthistorie. Det finnes lite skriftlig materiale om ham, vi er derfor veldige glade for å kunne utgi en liten utstillingskatalog i forbindelse med utstillingen på ARTendal og markeringen av Kåre Tveits 100-årsjubileum.

Tveit var en ivrig forkjemper for at folk flest skulle ha glede av kunst. Da Agderpostens journalist på midten av 1940-tallet spurte den unge kunstneren hva det alminnelige mennesket skal gjøre for å forstå moderne kunst, svarte han: «De skal se og atter se, slappe av og la virkningen komme fra bildet. Det er med et moderne maleri som det er med musikken. Ikke all musikk kan forstås med engang, den må høres om og om igjen for at man skal kunne føle at dette er virkelig noe, – en må kort og godt lære seg til å forstå den. Og hvorfor kan det ikke være med maleriet som med musikken? En forstår jo ikke alltid hvorfor musikken er laget slik og slik, men en nyter den likevel. Hvorfor kan en da ikke nyte et maleri uten nettopp å forstå hvorfor det er slik og slik? Høres det rart ut? Fargene som klinger sammen er som musikk, bare med den forskjell at de oppfattes med øyet i stedet for øret. Jeg føler meg ofte så unyttig som maler, men så sier jeg til meg selv: Folk har behov for kunst. Livet er ikke bare mat og klær.»


Syssel – Sigve Knutson

I utstillingen SYSSEL kobler Sigve Knutson materialarbeider opp mot tegninger. For Knutson hjelper tegning å forstå, oppdage og utvikle, men er sjeldent et endelig resultat i arbeidet med å lage romlige gjenstander; «Muligheten til å jobbe direkte med materialet eller gjenstanden istedenfor å ha en planlagt prosess gjennom tegning er for appellerende og givende. Derfor må tegningene ses på som ferdige resultater i seg selv og ikke som skisser til noe som kommer. Det er øvelse, aktivitet og utspill av innfall. Som helhet bygger disse opp et stort bibliotek for materialer og former.»

 

Sigve Knutson (f. 1991 i Lillesand) har BA i design fra Arkitekt og Designhøgskolen i Oslo (2014) og MA fra Design Academy Eindhoven (2016). Han har deltatt på en rekke separat- og gruppeutstillinger i inn- og utland, og i 2018 ble han tildelt Sparebanken Sør kunstnerpris. Han mottar et toårig arbeidsstipend for nyetablerte kunstnere og er innkjøpt av Sørlandets Kunstmuseum.


Western Man – Raymond Mosken

Raymond Mosken har siden midten av 80-tallet foretatt flere reiser til de vestre delene av USA, og bildene fra disse turene har han etter hvert samlet til fotoprosjektet Western Man som dokumenterer det moderne cowboy-livet. Bildene kan se ut som filmstills, men er alle rene dokumentarfotografier uten iscenesettelse.

 

Det er noe nostalgisk over ordet cowboy, og det er ikke lenge siden det å leke cowboy og indianer var en viktig del av barndommen. Gjennom cowboy-filmene ble myten om det ville vesten og cowboy-livet et forbilde på mot og styrke, og for Mosken handler dette prosjektet nettopp om maskulinitet. Mosken ser på maskulinitet som kultur og gjennom et historisk perspektiv. Er dette en kultur som holder på å forandre seg og forsvinne, eller er det hele bare en romantisk myte? Og hvordan er det med maskulinitet i dag?

 

Raymond Mosken (f. 1956) bor og arbeider i Oslo, og har BFA i fotografi fra Göteborgs Universitet (1985-89). Han har i en årrekke reist rundt på bil- og MC-treff og fotografert folk og doninger. Han bruker klare formale virkemidler som rytme, gjentakelse og forenkling i sine fotografier, og samtidig hører de hjemme i sjangeren «Human Relations»; bildene handler om menneskers tilværelse, drømmer, ønsker og selvmanifestering. Det er øyeblikksbilder som bærer fortid og videre hendelsesforløp i seg, og det er poseringer som går dypt inn i både den fotograferte og oss betraktere.


HATCH 2019

 

 

Tine Gunvaldsen (f. 1986 i Kristiansand) arbeider med skulptur i diverse teknikker og materialer, med hovedvekt på keramikk. Gunvaldsens kunst utgår fra narrativ og fiksjon som vi kan se i teater og film. Hun lager installasjoner med referanser til klassiske, dramatiske virkemidler som teaterrekvisitter eller apparater kjent fra sceneproduksjoner i nyere og eldre tid. Tine Gunvaldsen er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og MFA fra KHIB/Kunstakademiet i Bergen juni 2019.

 

Olaf Tønnesland Hodne (f. 1990, fra Evje og Hornnes) lager smykker av steiner, krystaller og mineraler, der materialenes kvaliteter og farger blir symboler for heraldisk informasjon. Hodne henter form og navn fra materialets beskaffenhet, som når for eksempel opake mineraler med skjoldets form får navnet «skjold», eller avlange former i mer transparente krystaller heter «vindu». Med utgangspunkt i steinens størrelse og form skaper han arbeider som ofte kan synes å veksle mellom smykke og objekt på grunn av vekten. Smykkene er funksjonelle, om ikke alltid brukervennlige. For kunstneren er det at de funksjonelle smykke-elementene er tilstede, d.v.s. at man kan forestille seg smykket på kroppen, nok. Olaf Tønnesland Hodne er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo/KHIO, uteksaminert med MFA i medium- og materialbasert kunst, våren 2019.

 

Jens Pettersen (fra Arendal) arbeider med tekstil og figurativ vev. Han er inspirert av historisk kunsthånd-verk. En kunstner som betyr mye for ham er Hannah Ryggen, spesielt hennes tanker om hvordan vevstolen kan være relevant i moderne tid. Pettersen lager billedvev der han utforsker begrepet illustrasjon med tema som humor, tilgjengelighet og historiske referanser for å forsøke å forstå det han opplever som «vår ekstremt banale samtid». Jens Pettersen er utdannet ved Oregon College of Art and Craft (OCAC) i Portland og Pacific Northwest College of Art i Texas.

 

 

 


SENTRALKOMPOSISJONER – Anne Rolfsen

 

 

Tegning kan romme mange former for uttrykk både innholdsmessig og teknisk. Som regel er verktøyet blyant, penn, tusj, kritt eller lignende. Siden 1400-tallet har papir vært det vanligste materialet å tegne på. De fleste kunstnere har tegning som en viktig del ved siden av andre kunstneriske teknikker, både som idéskisser og forstudier til andre verk som skulpturer og malerier. Krokitegning har vært og er en viktig del av kunststudiene den dag i dag. Dette er raskt utførte skisser, gjerne etter modell, og gir øvelse i det å se og gjengi det en ser med raske og enkle linjer. I andre enden av skalaen finner vi komplekse konstruksjoner og uttrykk utført med blyant.

 

Anne Rolfsen har en klassisk kunstutdanning fra Statens Håndverk & Kunstindustriskole og Kunstakademiet i Oslo på 70-tallet, der hun studerte tegning og maleri. Hun har i mange år arbeidet med det hun kaller sentralkonstruksjoner, tegnet med blyant og fargeblyanter på rutepapir. Tegningene forholder seg som oftest til et sentrum og utfolder seg på papiret som et kaleidoskop. For henne er disse tegningene et sted der hun har kontroll og kan skape orden og balanse. Hver komposisjon trenger mange timer av kontinuerlig konsentrasjon. Motivene er preget av system, der former, mønster, symbol eller mandala kan relateres til et arketypisk billedspråk, men også minner om tradisjonelle håndverk som klassisk vev og broderi. Gleden ved ornamentikk og det spirituelle er nøkkelord i Anne Rolfsen kunstnerskap. Drivkraften er en lekende tilnærmingsmåte og en lengsel etter skjønnhet og erkjennelse.


SJÅ, EG KJEM SNART! – Erlend Berge

 

 

Sommeren 2017 reiste fotograf Erlend Berge gjennom alle landets fylker og fotograferte den norske bedehusestetikken. Med utstillingen «Sjå, eg kjem snart!» ønsker fotografen å invitere til basar og juletrefest før pastellfargene er dekket av hvitmaling, flanellografen er erstatta av prosjektor og bedehuset er blitt kafe.

 

Jeg ble ganske ivrig da jeg fant ut at ingen andre fotografer hadde gjort dette før. En landsdekkende folkebevegelse som har preget nordmenn i flere generasjoner er i ferd med å bli borte. Jeg måtte komme meg på veien og lete etter den unike norske bedehusestetikken. Flere av husene jeg har fotografert er nå borte. De er allerede revet, solgt eller oppusset. Dette er et kulturhistorisk fotoprosjekt, men bildene har også et subjektivt blikk. Dette er en historie om min reise i bedehusland og det jeg som fotograf har latt meg fascinere av.

 

Fotodokumentaren startet i Søreide bedehus utenfor Bergen. Hvem var menneskene i menigheten som hadde bestemt seg for å selge bedehuset? Hvilke historier lå i veggene? Etter dette besøket ble det klart at dette bare var starten på en større fortelling. Over hele landet lå det bedehus til salgs. Erlend Berge fotograferte 250 av dem. – Jeg ble grepet av estetikken i bedehuset – fargevalgene, teppene, bildene på veggen, alt var veldig fascinerende. Jeg hadde aldri tenkt på bedehus som spesielt spennende rent estetisk, forteller Berge til D2.

 

På 1970-tallet var det liv i over tre tusen norske bedehus. Betel, Betlehem, Salem og Zion. Bedehusene med bibelske navn ligger fortsatt tett, men mange steder blir menighetsmedlemmene eldre. De er ikke lenger i stand til å holde aktiviteten oppe. Bygdene som la grunnlaget for den store bedehusutbyggingen i landet har endret seg og behovet for et bedehus i hvert kryss er ikke lenger til stede.

 

 

Fotoboka «Sjå, eg kjem snart!» er ute på Vårt Land forlag. Boka er en kulturhistorisk dokumentasjon og en reise gjennom bedehusland. Ett av fotografiene i boka ble antatt Høstutstillingen 2018. Prosjektet vant Åpen klasse under Årets bilde 2017. Fra Årets bilde-juryens begrunnelse: «Nostalgisk preg, vakker fargepalett, gjennomført og stilsikker. Fotografen skildrer en tid som snart er forbi og glemt. Historien fortelles gjennom rom og ikke gjennom mennesker. Samtidig er det spor etter menneskers liv, sporene på veien, maten til noen som nettopp har vært der eller snart skal komme.»

 

Jeg har ønsket å ta tidløse bilder. Jeg har lett etter rom med fortellinger om levd liv uten å fotografere selve aktivitetene. Disse rommene har en sjarm nettopp fordi de er bygd og designet lenge før noen kalte seg interiørstylister. Broderiene er laget lenge før noen kunne tenke seg å lage et ironisk broderi. Dette er fullt alvor. Bedehusfolket har skapt disse rommene i troen på at de har et sant budskap om liv og død.

 

Prosjektet er støtta av Fritt Ord, Kulturrådet, Karina Jensens minnefond, Vårt Land og Aust-Agder Fylkeskommune.

 

bedehusland.no

 

 


LIVE TO LOVE – Sacha Lehne

 

 

Menneskene har i flere tusentalls år brukt forskjellige teknikker for å dekorere, forskjønne og modifisere kroppen. Tatoveringer er blitt brukt til å markere identitet, rang og tilhørighet verden over, fra fortidens stammesamfunn til dagens hipsterkultur. Arkeologiske funn av verktøy indikerer at tatovering har vært i bruk siden yngre steinalder (for rundt 12 000 år siden), men det eldste direkte beviset i form av mumifisert, tatovert menneskehud er datert til ca. 4000 år f.Kr. Ordet tattoo (eng.) stammer fra tatau, som er polynesisk for strek/merke. Frem til på 1700-tallet, da de første sjøfarerne dro til Polynesia, var tatovering mest i bruk blant urfolk og stammesamfunn utenfor Europa. I den vestlige delen av verden har tatovering vært i begrenset bruk fra tidlig middelalder, først og fremst innenfor kirken og hos religiøse pilgrimer. Det er også gjort funn som forteller om bruk av tatovering hos keltere og vikinger. På 1800-tallet ble det i en periode på moten hos europeisk overklasse. Teknisk blir tatovering utført ved at pigmentpartikler plasseres permanent i det øverste hudlaget ved hjelp av et spisst verktøy/nål.

 

 

Fra starten av 1900-tallet begynte man å bruke elektriske tatoveringsapparater. Med enklere og mindre smertefull prosedyre ble tatovering tilgjengelig for «alle», og gikk fra å være noe eksklusivt til å få lav status. Det ble populært blant sjøfolk og kriminelle for å markere identitet, og fikk etter hvert stempel som avvik. Fra 1960-tallet ble det igjen populært å tatovere seg, i takt med at nye generasjoner tatovører med akademisk og kunstnerisk bakgrunn utforsket uttrykksformen og la mer vekt på kreativt og eksklusivt design. Derfra har det bare gått oppover for kunstformens status; fra 70-tallets hippiebevegelse med interesse for tatoveringer fra ikke-vestlige kulturer (tribal tattoo), til senere kulturelle bevegelser som f.eks. punken, heavy metal og hip hop. I Skandinavia vokste trenden utover 90-tallet, og ønsket om å la seg tatovere – «getting ink done» – har fortsatt å øke i takt med utvikling av mediesamfunnet og økt fokus på livstil, personlig identitet og estetisering av kroppen.