Prosjekt: HUSET SPILLER
Konsertstart: Lørdag 27. oktober 2018 kl 13:00

Gratis inngang! Velkommen!

I vår tredje gjennomføring ønsker vi å fokusere på deltagernes forhold til en kunstnerisk prosess. Prosjektet Huset spiller! starter derfor med en workshop, hvor de unge sammen med et utvalg av de medvirkende kunstnerne får i oppgave å formulere spørsmål som prosjektet kan svare på. Disse problemstillingene blir bearbeidet av LEMUR og omsatt til repertoar, materiale, komponenter og kunstmøter som blir lagt til grunn for neste runde.

Som en overordnet føring ligger et ønske om å problematisere forhold mellom bruddstykker og helhet samt et ønske om å inkorporere LEMURs arbeid med romlige strategier i et større prosjekt. Den strukturelle inndelingen har så langt fordret at de ulike barne- og ungdomsgruppene har arbeidet hver for seg og med hver sine bestanddeler før de kommer sammen. En oppgave for kunstnerne i prosjektet vil derfor være å lage et verk som avslutter forestillingen, hvor hele huset og alle deltagerne spiller sammen.

Konsertprosjektet HUSET SPILLER samler barn, unge og profesjonelle kunstnere i et storstilt samarbeid i regi av musikerkollektivet LEMUR. Dette er tredje gang Bomuldsfabriken kunsthall og LEMUR inviterer til et kreativt møtepunkt, på tvers av kunstgrener og aldersgrupper.

Denne gangen møter vi danser og koreograf Siri Jøntvedt, bildekunstner Ellen Røed, komponistene Thorolf Thuestad og Jon Halvor Bjørnseth samt Lemurs Bjørnar Habbestad (fløyter), Hild Sofie Tafjord (horn), Lene Grenager (cello) og Michael Duch (kontrabass), alle i samhandling med barn og unge mellom 4 og 19 år. I årets versjon komponeres det for og med Bomuldsfabrikens rom, i samarbeid med barnehagen Villa Mathilda og musikk-, dans- og dramaelever fra Dahlske videregående skole i Grimstad.

LEMUR har siden 2011 kuratert konsertserien PB1898 ved Bomuldsfabriken. I en årrekke har de arbeidet med å omsette ulike former for romlighet til musikkverk. I sitt samarbeid med Arup Acoustic i New York, utviklet de verket Critical Band, et stedsspesifikt verk for rom med stor etterklang, som rekomponeres for hver gang det framføres. Med Mikrophonie utforsket ensemblet instrumentenes indre rom og akustikk og i Lemuria har de arbeidet med komponisten Luigi Nono og arkitekten Renzo Pianos bruk av øyer som kompositorisk og romlig metafor.

Siri Jøntvedt, dansekunstner bosatt i Oslo, utdannet ved Balettakademien i Göteborg, Den Norske Opera´s Ballettskole, Statens Balletthøgskole, Merce Cunningham Studio og New York Dance Intensive. Siden 1991 har hun samarbeidet med dansekunstner Snelle Hall og sammen har de kompaniet Siri & Snelle produksjoner. I 2015 mottok hun 5-årig arbeidsstipend fra Statens Kunstnerstipend. Hun underviser klasser og har workshops i improvisasjon og komposisjon ved KHiO.

Ellen J Røed er billedkunstner, utdannet ved UiO, NTNU og KHIB. Arbeider i dag som professor ved Stockholm University of the Arts. Hun utforsker forholdet mellom lyd og bilde, samt hvordan video fungerer i stedsspesifikke sammenhenger.

Jon Halvor Bjørnseth har komponert musikk for band, teater, dans og multimedia og er en erfaren musikkverkstedsleder og leder av Drivhuset – stiftelsen for musikalsk verkstedsarbeid. I band-sammenheng spiller Jon Halvor gitarer, selvkonstruert strenge- og perkusjonsinstrumenter.

Thorolf Thuestad er komponist, lyddesigner, kunst- og lydtekniker. Han studerte komposisjon og musikkteknologi ved Utrecht School of Arts og University of Illinois. Thorolf har vid erfaring fra scenekunst og samtidsmusikk og har vært del av et utall teater-, musikk- og sceneproduksjoner med hovedvekt på samtidige utrykk. Han er for tiden stipendiat ved Griegakademiet i Bergen som del av Program for Kunstnerisk Utviklingsarbeid.

Ida Habbestad og Hild Borchgrevink har lang erfaring som kritikere og redaktører (Aftenposten/Dagsavisen og Ballade/Scenekunst). Sammen har de utviklet et kurs i kunstkritikk, et delprosjekt som tilbys elever i 2. klasse på Dahlske videregående.

Lemur

Konserten er gratis og starter kl 14. Velkommen!

Jennifer Torrence er perkusjonist og utøver, for tiden bosatt i Oslo. Hun vokste opp utenfor Atlanta i staten Georgia. Etter studietiden i Ohio, London og San Diego flyttet hun i 2011 til Bodø hvor hun jobbet som soloperkusjonist i Nordnorsk Opera og Symfoniorkester og i Bodø Sinfonietta. I 2015 flyttet hun til Oslo for å gjennomføre et kunststipendiatprosjekt ved Norges musikkhøgskole. Gjennom dette prosjektet er hun med på å utvikle helaftens soloverker for seg selv, sammen med Francois Sarhan, Peter Swendsen, Trond Reinholdtsen og Wojtek Blecharz.

Konserten er gratis og starter kl 14. Velkommen!

Sørlien Holen jobber med både klassisk samtidsmusikk, improvisasjon, komposisjon og scenekunst. Hun er en del av figurteaterkompaniet Plexus Polaire (NO/FR), og har den siste tiden samarbeidet med utøvere og kunstnere som Christian Marclay, Lasse Marhaug, Christian Wallumrød, Ingvild Langgård, Guro Skumsnes Moe, Årabrot, Susanna, Ingri Fiksdal m.fl. Hun er også fast medlem av Pinquins, Ensemble neoN og Phaedra. Holen er utdannet ved Norges musikkhøgskole.

Konserten er gratis og starter kl 14. Velkommen!

Chen og Nørstebø har bakgrunn fra studier i henholdsvis tidlig- og samtidsmusikkmiljøet i New York og Baltimore, og improvisasjonsmusikk/jazzmiljø i Gøteborg og Oslo. Begge er profilerte soloutøvere og er i tillegg aktive i en rekke grupperinger. Chen spiller blant annet i duo med vokalpioner Phil Minton og jobber med røyk-, elektronikk- og lysprojeksjon med Doron Sadja. Nørstebø spiller i duo med lydkunstner Daniel Lercher, i Lana trio og i friimpro-storbandet Skadedyr.

Som duo har de to turnert kloden siden 2015, og høstet strålende anmeldelser for konserter i Europa, New Zealand, Argentina, Brasil, USA og Taiwan. De har presentert musikken sin i små vinkjellere, store fabrikklokaler, på jazzfestivaler og samtidsmusikkserier, foran den olympiske stadion i Kiev, på rockeklubber og i Buenos Aires’ tradisjonstunge Teatro Colón. Duoen har gjort prosjekter med butohdanserne Flavia Ghisalberti og Valentin Tszin, spilt kvintett med Phil Minton, Michael Vorfeld og Thomas Rohrer, og har startet en ny elektroakustisk kvartett med duoen Streifenjunko. På tampen av 2017 slapp Beam Splitter debutalbumet Rough tongue på Berlin-baserte Corvo records. Her er et lite utdrag fra anmeldelsene:

Audrey Chen and Henrik Munkeby Nørstebø’s album is quite something. Henrik Nørstebø’s meticulously realised trombone scapes combine elegantly with Audrey Chen’s extraordinary array of virtuosic formant manipulations. Always inventive, often deeply emotive, this is a beautiful duo.
– Chris Abrahams, for Subradar.no

Det er et oversiktlig lydrike de regjerer, nærmest gjennomskinnelig. Det fins ingenting å gjemme seg bak. (…) Kvaliteten sitter i detaljene, og de er mange. Jeg liker alvoret i Beam Splitters musikk.
– Arild R. Andersen, Jazz i Norge

Beam Splitter is highly improvised, extremely crafted and held in an iron will for experimentation.
– Jean Louis Fernandez, La Nacion, Buenos Aires, Argentina

Konserten er gratis og starter kl 14. Velkommen!

Soloutgivelsene til John Butcher  vitner om en evne til uhemmet å utforske både akustikk og elektronikk. Resultatene av eksperimentene overføres også til andre musikalske konstellasjoner. Butcher har spilt med de aller fleste på den internasjonale friimproscenen, blant annet som del av John Steven’s Spontaneous Music Ensemble, og i samspill med ulike utøvere som Andy Moor, Okkyung Lee, Rhodri Davies og John Russell.

Solberg har gjort seg bemerket med oppfinnsomt trommespill både her til lands og andre steder med grupper som VCDC, Alan Silva’s Free Electric Band, Will It Float og nylig som trommis for Ryley Walker.

Duoen har gitt ut plata So Beautiful It Starts To Rain på plateselskapet Clean Feed. jazzinorge.no skriver følgende om plata:

Butcher har et helt dyrerike i saksofonene. Snerten i anslaget deler han med Liavik Solberg som også bedriver lydproduksjon av kreativt merke. De to speiler hverandre og fyller musikken med mening gjennom skarp kommunikasjon. Et pinefullt uttrykk fra Butcher får myk mottakelse av Liavik Solbergs dovne cymbaler. En rislende strøm fra perkusjonisten møtes av sig i saksofonen. Så kan man spørre om de to sier noe nytt! Svaret er ja, hele tiden.

Konserten er gratis og starter kl 14. Velkommen!

Signe K. Emmeluth (1992) er en dansk saksofonist og komponist. Hun har utdannelse fra jazzlinja ved NTNU i Trondheim og har for tiden base i Oslo. De siste årene har hun markert seg som en stadig viktigere stemme på scenen for improvisert musikk, og har blitt en viktig del av musikkmiljøet i Skandinavia både innen spill og komponering. Hun kan høres i band som Emmeluth’s Amoeba, KONGE og OWL. Emmeluth har tidligere samarbeidet med musikere som Paal Nilssen-Love, Pascal Niggenkemper, John Edwards og Mette Rasmussen.

Karl Haugland Bjorå (1991 i Arendal) er musiker og komponist. Han har utdannelse fra jazzlinja ved NTNU i Trondheim, og er nå bosatt i Oslo. Han har de siste par årene blitt en svært aktiv stemme på den skandinaviske og europeiske scenen for improvisert musikk, blant annet gjennom bandene Karl Bjorå’s Aperture, Megalodon Collective (nominert til Spellemannprisen 2015 i kategorien «Årets Jazzalbum 2015», og vinner av Jazzintro – Årets Unge Jazzmusikere i Norge 2016), Yes Deer, OWL og Emmeluth’s Amoeba. Han har også deltatt i flere ad hoc-sammensetninger med blant annet musikere som Balazs Pandi, Linda Sharrock og Klaus Holm. Siden 2012 har han turnert i hele Skandinavia, Japan, Færøyene og store deler av Europa og USA med bandene Yes Deer, Megalodon Collective, Brute Force og Karl Bjorå’s Aperture. Bjorå var også driftsleder for konsertserien PØKK for improvisert musikk i årene 2014–2016, som i de senere år har etablert seg til å bli en av de store scenene for improvisert og eksperimentell musikk i Trondheim, på linje med NyMusikk og FriForm.

Kritikk av kunsthistoriker/kritiker Frida Forsgren i Fædrelandsvennen

Queen. Drag er helt Konge!

Gunnufsens kunstneriske prosjekt er utforsking av individ og kropp, i den friksjonen som kan oppstå mellom utfoldelse av individualitet og storsamfunnets normer. Mennesker med ulik seksuell orientering eller tilnærming står ofte i fokus, særlig med tanke på hvordan seksuelle minoriteter står utenfor mange etablerte fellesskap.

Utstillingen Queen består av filmer, installasjon, lyd og performance. Samtlige arbeider tar utgangspunkt i drag queens og tematiserer identitet.

Filmen Smalltown Boy

Verket tar opp det å komme fra en liten by og følelsen av å være annerledes og utenfor. Den fungerer som en introduksjon til drag-kultur. Aktøren i filmen er åpenbart mann, men sminket.

Filmen viser vokalist og danser Ola Magnus Svihus som fremfører sangen Smalltown Boy av Bronski Beat.

Musikken er en homoikonisk synthpop-sang fra 1984. Låtens ikonstatus har oppstått som følge av dens åpne, homofile budskap. Den tar opp temaer som homofobi, vold mot homofile, ensomhet og avvisning av familie. Selv om mye har endret seg siden da, er temaene fortsatt høyst aktuelle.

Med hjelp av Petter Winroth, arrangør og musiker fra Kringkastingsorkesteret, er sangen arrangert for slagverktrioen Pinquins og vokal. Slagverktrioen Pinquins består av tre klassisk skolerte perkusjonister som spesialiserer seg på samtidsmusikk.

Utdrag av teksten til Smalltown Boy

You leave in the morning with everything you own in a little black case

Alone on a platform, the wind and the rain on a sad and lonely face

Mother will never understand why you had to leave

But the answers you seek will never be found at home

The love that you need will never be found at home

Filmen Metamorphosis

Ordet metamorfose stammer fra gresk og betyr transformasjon. I biologien beskriver det en gjennomgripende indre og ytre fysisk forvandling i løpet av en konsentrert periode av livet. Begrepet metamorfose oppleves overførbart til forvandlingen en drag queen gjennomgår ved omkledning.

Arbeidet er en iscenesettelse av transformasjonen to drag queens gjennomgår fra mann til kvinne. Den viser hele prosessen fra sminke- og omkledningsrom til opptreden på en scene.

Filmmusikken er Richard Strauss` Metamorphosen for 23 strykere fremført av Det Norske Kammerorkester.

Innenfor europeisk kunstmusikk eksisterer metamorfose som en komposisjonsteknikk. Her som et motiv i gradvis forvandling fra én musikalsk idé til en annen, slik at den siste bearbeidede tematiske idéen ikke ligner den første. Filmen parallellfører dermed en auditiv og en visuell metamorfose.

Installasjonen De-drag

De-drag er en installasjon som beskriver det å kle av seg kvinneklærne.

Installasjonen består av gipsskulpturer av utøverne i filmen Metamorphosis. De har inntatt hver sin positur, og presenteres på pidestaller laget av stablede diskokuler. Pidestallene fungerer som en direkte referanse til filmen Metamorphosis hvor diskokuler er et gjentakende, visuelt element. Skulpturene er laget i samarbeid med Thomas Holth ved hjelp av 3D-teknologi.

I samarbeid med musiker Pål H. Lillevold er lydmaterialet fra sminkerommet til de to drag-utøverne i filmen Metamorphosis musikalsk bearbeidet og abstrahert. Musikken er utelukkende basert på lyder fra seansen på sminkerommet, det vil si at deler av opptaket er samplet og pitchet for å lage ulike elementer som trommer, perkusjon, bass og synth. Resultatet har blitt et lydbildet med assosiasjoner til klubbmusikk.

Filmen Queen!

Materialet er filmet på utsiden av nattklubben Smartbar i Chicago under et ukentlig drag-arrangement som heter Queen!. Klubbgjestene poserer velvillig foran kamera iført flotte kreasjoner. Flere av antrekkene er selvlagde.

Med filmen ønsker Marte Gunnufsen å presentere den kontemporære, urbane og mangfoldige drag-scenen i Chicago.

Den auditive fremstillingen er basert på de virkelige lydene fra filmopptak, og etterarbeidet av Kristoffer Gunnufsen.

Marte Gunnufsen (f. 1980) er utdannet billedkunstner fra Kunsthøyskolen i Bergen, men har bakgrunn fra musikk med en mastergrad i utøvende klaver. Dette speiles i arbeidene hennes, som gjerne kombinerer film, installasjon, lyd og performance. Hun er opptatt av at musikkens funksjon, både som situasjonsforsterker og selvstendig uttrykk, skal berøre og fungere som en inngangsport til det visuelle.

Åpningstale av professor Elsa Almås, UiA

Marte Gunnufsen

Verksliste_4-18

Selv om noen av verkene har vært vist separat før, er de her satt sammen og komplettert med nye verk for å skape en helhet slik at verkene spiller på lag og man får følelsen av å være i et eget univers, noe også lydverkene understreker.
Vandringen starter med spørsmålet Hvor kommer vi fra? og driver oss videre gjennom en buldrende lydallé mellom svarte hunder. Massen som oppløser seg mot himmelen leder tankene mot noe sakralt. Herfra går ferden både utover og innover i menneskets univers.

I tittelverket THE FINAL CoUNT DOWN møter vi «den utvalgte» som på vegne av menneskene skal sendes ut i verdensrommet og videre ut til det hinsidige. Ingen vet hva som venter henne, og det gjør henne nervøs og usikker. Men akkurat slik har jo de fleste det, med tanke på at vi alle skal dø. Ved å trekke frem blikket som skapende kraft, inviterer Pirolt publikum inn som aktive deltakere. Utstillingen blir som en filosofisk reise gjennom eksistensen, der vi alle skaper vår egen virkelighet. Mens du står der og blir fylt av en dyp forståelse for hva du er og hvor du egentlig kommer fra, vil du i neste sekund glippe forståelsen og ordene skal komme til kort når du prøver å gjenfortelle det som åpenbarte seg.

Erik Pirolt (f. 1977) er utdannet fra kunstakademiene i Trondheim (2003–2006) og Oslo (2006–2008), men bor og arbeider i Kristiansand. Han har deltatt på en rekke utstillinger og filmfestivaler. Utvalgte arbeider: k.y.s. (med Trond Nicholas Perry, (2007), Piro (2008), Flygende utsikt (2011). Se hjemmesiden www.pirolt.org for mer informasjon.

Erik Pirolt retter en spesiell takk til:
Jorunn Ugland, pappa og mamma, Stian Pollestad, Filip Ring, Bjørn Skog, Rasmus Tallaksen, Trygve Helle, Henrik Østrem, Alexander Mirzeta, Olav Benestvedt, Trond Nicholas Perry, Anthony Jared Higginson, Amund Gaare, Jo Brodtkorb, Thure Erik Lund, Jonas Magnussen, Jon S Lunde, Kristian Tybakken, Simon Løken, Hageland Kunst- og Metallstøperi, John-Olav Nilsen, Aslak Isaksen, Trond Axel Skjæveland, Tedros Getachew Sibhatu, Tomas Almås, Hans Christian Sagevik, Jon Tønnessen, Terje Gordon Jensen og Bomuldsfabriken Kunsthall.

Erik Pirolt

Kritikk_DN/D2

Kunstnere i utstillingen:

Gösta Adrian Nilsson, Reidar Aulie, Synnøve Anker Aurdal, Anna-Eva Bergman, Håkon Bleken, Henrik Finne, Hilmar Fredriksen, Berndt Friberg, Poul Gernes, Gunnar S. Gundersen, Arnold Haukeland, Per Kleiva, Morten Krohg, Victor Lind, Mikkel McAlinden, Ernst Mether-Borgström, Paul Osipow, Zdenka Rusova, Tom Sandberg, Kjartan Slettemark, Willibald Storn, Kjell Torriset og Pennti Tulla.

Kurator: Harald Solberg

Vi lever i en turbulent tid, sier vi gjerne. Verden er i stadig utvikling, sier vi gjerne. Og det er jo sant. Men samtidig er det noen fenomener som oppstår igjen og igjen. Ikke bare på jorda, men i hele universet – utenfor menneskets kontroll.

Gjennom hele menneskets kjente historie har sola vært selve symbolet på liv. Sola har blitt tilbedt som den livgivende kraften lenge før naturvitenskapen fastslo at den faktisk var avgjørende for livet på jorda.

EKLIPSE betyr formørkelse og er det som oppstår når et himmellegeme kommer inn i skyggen av et annet og dermed ikke nås av solens varmende, livgivende stråler. Dette gjentar seg med jevne mellomrom, og har alltid skremt og fascinert menneskene. Ved en solformørkelse kan man se hvordan solen langsomt blir spist opp fra siden av en mørk skygge. Man kjenner hvordan solens varme sakte avtar inntil både lyset og varmen løser seg opp i et kaldt, skyggeaktig mørke. Man holder pusten og venter på dommedag; livets lys er borte.

Eklipse er også en medisinsk term for besvimelse; bevisstheten avtar og forsvinner, selvet oppløses og man mister kontroll over livet.

Utstillingen EKLIPSE tar utgangspunkt i verkene i Tangen-samlingen, som inneholder noe av det fremste innen norsk og nordisk kunst fra 1930–1980-tallet. Denne perioden var preget av mellomkrigstiden, 2. verdenskrig, den kalde krigen og jernteppet. Mange av verkene som er samlet i denne utstillingen bærer et visst preg av mørke og uro i seg. De er valgt ut både med tanke på sin betydning i samtiden og sin relevans til dagens situasjon med stadig mørke skyer over politikk, økonomi og generelt den utvidede, globale horisonten.

Kunstnerne som vises i utstillingen har i stor grad brukt kunsten som et medium for sterk politisk motstand og politiske ytringer. En linje trekkes fra Reidar Aulies maleri Karusellen fra 1941 – en tid der kunstnerne opererte med skjulte nasjonalsymboler i bildene som sitt våpen mot invasjonsmakten – til 70-tallets politiske kunst med Kjartan Slettemark som selve symbolet på det motkulturelle opprøret i Norge. Han stormet fram mot stormakten USA under mottoet «Ondt skal med kunst fordrives». Hans sterke samfunnsengasjement ledet an i kampen mot datidens frihetsfientlige samfunnskrefter.

Til tross for at en solformørkelse oppleves truende, har den også alltid blitt oppfattet som noe spektakulært; folk valfarter for å overvære den. Man holder pusten mens det er på det mørkeste og kaldeste, men så – plutselig – trer det frem en lysende ring, og sakte men sikkert vokser lyset og varmen frem og man kan puste lettet ut; universets balanse gjenopprettes.

I utstillingen representeres optimismen og håpet ikke minst ved keramikken til Berndt Friberg og skulpturer av Arnold Haukeland. Berndt Friberg knyttes til Scandinavian Design; en retning som vokste frem fra 1950-tallet og var inspirert av funksjonalismen, men med mykere linjeføring. Hans keramikk bærer preg av organiske former og varme fargetoner, og går sammen med de skinnende metallskulpturene til Haukeland som en rød tråd gjennom lokalene.

Utstillingen EKLIPSE på Bomuldsfabriken Kunsthall er ment både som et varsko og et løfte om håp og optimisme. Ting gjentar seg. Vi må bare ikke glemme. Kunsten er kanskje det mediet som best egner seg for å vise både formørkelsen og det spektakulære synet som åpenbarer seg i den lysende ringen når livet – og håpet – atter gjenoppstår.

Bomuldsfabriken Kunsthall er veldig stolt over å få presentere den første store utstillingen med utvalgte verker fra Tangen-samlingen i utstillingen EKLIPSE. Tangen-samlingen består av nærmere 3000 verk, og omtales av kunsteksperter som den største samlingen, både i privat og offentlig eie, av norsk modernistisk kunst i perioden 1930–1980. Samlingen inneholder i tillegg til verkene som vises i EKLIPSE også viktige verk av kunstnere som blant andre Johs. Rian, Rolf Nesch, Sigurd Winge, Knut Rumohr, Ludvig Eikaas, Paul Rene Gauguin, Sidsel Westbø, Guttorm Guttormsgard og Richard Warsinski. Den omfatter i tillegg viktig norsk grafikk fra samme periode og skulpturer av kunstnere som Aase Texmon Rygh og Arnold Haukeland. I det siste har Nicolai Tangen også kjøpt inn kunst fra andre nordiske land.

Samlingen er systematisk bygget opp i løpet av en 20-årsperiode med profesjonell hjelp fra nordisk kunstfaglig ekspertise. For tiden overføres samlingen suksessivt fra Nicolai Tangen til AKO kunststiftelse. Denne har gitt SKMU (Sørlandets kunstmuseum) evigvarende disponeringsrett over verkene dersom det skaffes til veie et egnet visningssted – den planlagte, men omstridte, Kunstsiloen i Kristiansand.

sø kl 12–16

Jeg ønsker å skape tidløse bilder som kan stå på «egne ben» og å skape identifikasjon og gjenkjennelse hos et publikum som ikke nødvendigvis har besøkt stedet. Jeg ønsker å forstå domens arkitektoniske oppbygning og hele spekteret av former, størrelser, farger og teksturer og omsette denne forståelse til bilder som blir tolket til et personlig – og dermed allment – visuelt språk.

Fotografiene suppleres av en abstrakt, fargesterk grafikkserie som fremhever det arkitektoniske i form og farge. Han etterstreber et minimalistisk uttrykk ved å utforske hvor langt man kan drive stofflighet digitalt. Wessel arbeider med foto i grenselandet mot maleri/grafikk. Fotografiet er ikke en dokumentasjon i tradisjonen «jeg var der», men et forsøk på å etablere «jeg ER her» og et forsøk på å skape en malerisk situasjon med rom til å gå inn i. Et tilsvarende budskap er hans målsetning for grafikken, der det imidlertid handler om et indre rom, i motsetning til fotografiets «ytre» rom. I fotografiet toner ofte kunstneren ned det fortellende/narrative aspektet (som står spesielt sterkt innen fototradisjonen) for å undersøke de maleriske aspektene som ofte er fraværende innen fotografiet. Wessel forholder seg historisk i vesentlig større grad til maleriets enn til fotografiets historie. Hans billedspråk ligger i skjæringspunktet mellom fotografi og klassisk maleri. Han er preget av sin utdannelse som klassisk, modernistisk maler på 60-tallet, og velger å vedstå seg denne kulturelle arven. Alle handlinger og valg som er gjort i dette prosjektet har som grunnlag å nå målet om å gi fotografiet et så malerisk uttrykk som mulig uten at det mister identitet som det det faktisk er; fotografi. Valg av format, papirkvalitet og innramming understreker dette og har stor betydning for totalopplevelsen. I form og uttrykk har konseptet et spenn som beveger seg mellom kontrastene åpent – lukket. Disse kontrastene er slik kunstneren ser det grunnleggende begreper som avspeiles i de fleste kunstformer.

Wessel er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, Akademiet i Sevilla, Spania og Statens Kunstakademi. Han har deltatt på en rekke utstillinger og har en omfattende pedagogisk virksomhet bak seg, han har undervist arkitekter, landskapsarkitekter, teaterregisører, ballettdansere og billedkunstnere. Han har også arbeidet med lysdesign, møbel-/interiørdesign, utsmykking og videokunst, og har i den forbindelse deltatt på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Han gikk av som professor i 2009.