Barnelunga ble avduket 14. mai 2022 og er det sjette permanente verket i Kunstarena gruvene som inneholder arbeider av Bård Breivik, Jonas Major, Signe Solberg, Anders Gjennestad, og Maja Solveig Kjelstrup Ratkje. I Bjørlos installasjon ledes man inn i verket gjennom en smal passasje ned en trapp ned i gruverommet hvor en møter skulpturen Barnelunga.
 
Dialogen med industrihistorien inntar et sivilisasjonskritikk perspektiv i Bjørlos verk som skaper refleksjoner over de menneskelige lidelsene vi er vitne til i verden. Alle sansene aktiveres i møtet med gruvens katedralignende kuppel. Grottens mørke vannspeil og installasjonens integrerte utforming danner et sakralt rom. Barnelunga bringer inn en filosofisk refleksjon rundt forholdet mellom sansning og erkjennelse billedliggjort i Platons hulelignelse. Dette perspektivet veves sammen med hvordan Bjørlo utrykker psykologiske tilstander gjennom et ekspressivt uttrykk.
 
Per Inge Bjørlo (f. 1952, Spjelkavik) kunstneriske virke er utforskende og eksperimentell og inneholder medier som tegning, grafikk, maleri og romlige installasjoner. Blant mange offentlige arbeider er de mest kjente skulpturene ved Oslo Lufthavn Gardemoen. Bjørlo er representert i nasjonale og internasjonale samlinger som Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley Museet for Moderne kunst, Moderna Museet i Stockholm, Metropolitan Museum of Art i New York og Tate Gallery i London. 

De Rødøyde Hundene ble opprinnelig modellert etter en suvenir Inghild Karlsen fant på et marked i São Paulo i Brasil i 1995. Den grasiøse hunden skulle vise seg å være en arktype innen nipsindustrien da hun gjenfant den samme figuren i både Italia og Russland. Under sitt opphold i São Paulo påbegynte hun ideen med å forstørre denne arktypen av hunden og madonnafigurer opp i et monumentalt format. Interessen handlet om gjenstandenes folkelige utbredelse samt rituelle og religiøse funksjon. Hvordan inntar suvenirer funksjonen som beholder av følelser, idealisering og tilbedelse? Og hvordan speiles masseproduksjonens visuelle utforming og avtrykk i figurene når de forstørres? Nettopp troen på en iboende magi i disse gjenstandene var et utbredt tema i hennes festspillutstilling i Bergen Hvem kan si nei til tre gode ønsker? og hvor en av installasjonene var tittelen Landet med det store hjertet.

Skulpturenes fragmentering og gradvise oppløsning kan symbolisere en uro og et forgjengelighetsaspekt, at noe går i stykker, knuses eller blir lagt i ruiner. Deres røde øyne slår alarm kan henspille på lidelsen, protesten og uroen.

Skulpturene inntok en vesentlig posisjon i scenografien Inghild Karlsen var ansvarlig for ved Hålogaland teater i oppsetningen av Hamsuns feber (2009), hvor hun sammen med Bo Bisgaard også var ansvarlig for kostymer og masker. Som en del av scenografien utformet de sammen 60 sorte hunder med røde lysende albinoøyne. Under hver forestilling ble en av hundene kunst og det med referanse til Hamsuns dikt hvor kjærligheten brister.

Installasjonen De Rødøyde Hundene ble satt opp i samspill med Inghild Karlsen sin utstilling Krysset / X ved Bomuldsfabriken kunsthall.

Matrix of Gender viser hvordan samtidskunsten speiler kjønnsmangfold og ulike, sentrale LHBT+-temaer. Intensjonen med utstillingen er å skape et mulighetsrom der kunstfeltet problematiserer og frigjør begrepet «kjønn» fra tradisjonelle konvensjoner. Verkene i utstillingen viser en nyansert visualisering av forholdet mellom kjønn og samfunn hvor blant annet undertrykkelse, konvensjonelle kjønnsroller og kolonialisme problematiseres. Store deler av utstillingens verk løfter blikket utover Skandinavia og setter fokus på hvordan LHBT+-bevegelser og personer med en ikke-binær kjønnsidentitet i store deler av verden opplever økende diskriminering i form av hatretorikk og brudd på sentrale menneskerettigheter. Det globale perspektivet åpner opp kunnskap og innsikt i hvordan individer i land som Brasil, Tanzania, Botswana, og Serbia opplever undertrykkelse, hat og en fare for å miste sine liv når de beveger seg utenfor kartet den heteronormative normen tilkjennegir.

Et annet sentralt tema som drøftes er transrettigheter i det offentlige rom når institusjonene utelukkende opererer med det biologiske kjønn som utgangspunkt for sin definisjonsmakt. Det vises verk som drøfter temaer relatert til robotisering fra et queerfeministisk perspektiv, hvor det reflekteres over relasjonen mellom det flytende kjønn, empati og kunstig intelligens. Stereotypiene i de tradisjonelle manns- og kvinnerollene utfordres, og i mange verk trekkes det androgyne frem som et frigjøringspotensiale for identitetsdannelsen.

Utstillingstittelen Matrix of Gender refererer til Judith Butlers definisjon av den «heteronormative matrisen» som det tas et oppgjør med i Gender Trouble (1990) og Bodies that Matter (1993). Selv i vår egen tid, med et økende mulighetsrom for kjønnsidentifikasjon, trenger samfunnet å bli påminnet om hvordan den heteroseksuelle matrisen i mange miljøer – og i store deler av verden – er det normgivende idealet. Det kan i ytterste konsekvens innebære at det å være tiltrukket av det samme kjønn, eller å identifisere seg med et annet kjønn enn det tildelt ved fødselen, oppleves som tabu.

Likestilling er en menneskerettighet som innebærer mulighet til deltagelse på lik linje med alle, uavhengig av kjønn, alder, seksuell orientering og funksjonsevne. I økende grad står vi overfor en skremmende utvikling i mange land, hvor kjønnsidentifikasjon dras inn i en diskurs rundt nasjonalisme, patriotisme og et felles fiendebilde rettet mot vestens liberale verdier og opparbeidede menneskerettigheter. Et vesentlig tema i denne konteksten er hvordan forbudet mot homofili, lesbiske og transpersoner i eksempelvis Afrika, og store deler av Øst-Europa og Russland, ikke bare rammer enkeltindividets opplevelse av lidelse og brudd på menneskerettighetene, men også kunstnerens mulighet for en reell ytringsfrihet.

Arbeidet med å styrke lesbiske, homofile, bifile, trans- og interkjønnspersoners rett til likhet, frihet og integritet ble styrket i 2013 da Norge fikk et generelt forbud mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. I dag drøftes det om Hen, det tredje pronomen skal innføres i det norske språket, syv år etter det ble innført i Sverige (2015).

Selv om Norge ansees for å være et av de mest tolerante landene, utsettes LHBT+-personer for dobbelt så mange hatytringer som resten av befolkningen, og «homo» er fortsatt et skjellsord. Det viser at kampen for likestilling og menneskerettighetene stadig bør belyses, forsvares og kjempes for. Det er i denne sammenhengen kunsten inneholder en unik stemme som stiller vesentlige, humanistiske spørsmål til forholdet mellom kjønn, identitet og samfunn. Med Matrix of Gender markerer Bomuldsfabriken Skeivt Kulturår og at det er 50 år siden kriminaliseringen av homofili opphørte. Vi ønsker med denne utstillingen å gi en mulighet for å øke innsikten i samtidskunstens unike posisjon innenfor dette mangfoldige feltet. Spesielt viktig er dette for en kunstinstitusjon på Agder, når nasjonale holdningsundersøkelser viser at det er høyest andel av negative holdninger mot LHBT+-personer på Sørlandet.

English

The exhibition Matrix of Gender brings forward awareness of how contemporary art explores diversity and various, central LGBTI + matters. The intention of the exhibition is to create a space of opportunity where the art field problematizes and go goes further into the reflection of the concept of “gender” from traditional conventions. The artworks in the exhibition show a nuanced visualization of interactions between gender and society where, among other things, oppression, conventional gender roles and colonialism are problematized. Many of the artworks look beyond Scandinavian borders and take on perspectives on LGBT + movements and people with non-binary gender identity in large parts of the world experiencing increasing discrimination in the form of hate crimes and violations and lack of human rights. The global perspective opens up for possible knowledge and insight into how individuals in countries such as Brazil, Tanzania, Botswana, and Serbia experience oppression and also life-threatening situations when they challenge regulated, approved social structures of heterosexuality.

The art exhibition also raises awareness towards trans rights in the public sphere when the institutions operate exclusively with the biological with biological   sex as a starting point of the definition of gender. Some artworks in the exhibition further explore questions and reflections related to robotisation from a queer feminist perspective, such as the relationship between gender, empathy and artificial intelligence. The stereotypes in the traditional male and female roles are challenged; this perspective emerges through several artworks in the exhibition where the androgynous is discussed as liberation from regulated definitions of gender identities.

The exhibition title Matrix of Gender refers to Judith Butler’s definition of the “heteronormative matrix” which is discussed in Gender Trouble (1990) and Bodies that Matter (1993). Even today, with a growing opportunity with growing opportunities for gender identification, society needs to be reminded of how the heterosexual matrix in many environments – and in large parts of the world – is the norm-setting ideal. It can ultimately mean that being of the same sex, or identifying with a different gender than the one assigned at birth, is perceived as taboo.

Gender equality is a human right regardless of gender, age, sexual orientation and disability. At the present time , we are facing a frightening development in many countries, where gender identity are drawn into a discourse around nationalism, patriotism and a collective hostile image which targets the West’s liberal values ​​and earned human rights human rights achievements. A central theme in this context would therefore be how a ban on homosexuality, lesbians and transgender people in Africa, for example, and large parts of Eastern Europe and Russia, is not only a source of suffering and human rights violations, but also limits or makes impossible the artist’s opportunity for real freedom of expression.

Efforts to increase the right of lesbians, gays, bisexuals, trans and transgender people to equality, freedom and integrity were further increased   in 2013 when Norway instituted  a general ban on discrimination on the basis of sexual orientation, gender identity and gender expression. Seven years after the third pronoun, hen, were introduced in Sweden (2015), there is still an ongoing discussion in Norway on whether hen should be introduced into the Norwegian language. Although Norway is considered one of the most tolerant countries, LGBT + people are exposed to twice as many hate speeches as much hate speech as the rest of the population, where “homo” is still used as an insult.

This emphasizes need to ceaselessly stand up and fight for equality and human rights.  In the context of this struggle, art is a unique voice that poses significant, humanistic questions to the relationship between gender, identity and society. The production of the art exhibition Matrix of Gender is Bomuldfabrikens contribution to Skeivt Kulturår 2022, that marks marking the 50^th anniversary of the decriminalisation of sex between men in Norway, when paragraph 213 in the Norwegian Penal Code was lifted.We hope this exhibition can foster opportunities to increase insight into the unique position of contemporary art within this diverse field. This is especially important for an art institution in Agder, when national attitude surveys show that there is the highest proportion of negative attitudes towards LGBT + people is here in the south of Norway.

Kunstnere/Artists:

Chan-Hyo Bae, Elmgreen & Dragset, Jinbin Chen, Jo Ravn Abusland, Julie Ebbing,
Kiyoshi Yamamoto/Nayara Leite, Linda Bournane Engelberth, Marin Håskjold, Marte Gunnufsen,
Narve Hovdenakk, Pia Antonsen Rognes, Sille Storihle, Synnøve Sizou G. Wetten,
Terje Tjøme Mossige/Morten Liene

Signe Solberg (f. 1985) bor og jobber i Hobøl. Hun arbeider med skulpturer og installasjoner i et abstrakt formspråk ofte utført i metall. Verkene kan relateres til modernismen og spesifikt minimalismens anvendelse av repetisjoner og industrielle materialer. Det stedspesifikke er sentralt i Solbergs kunstneriske virke som går i dialog med rommet eller stedets historie og miljø. Arbeidene viser en formal dynamikk som spiller på en kontrast mellom det balanserte og asymmetriske. Hun interesserer seg for å en konseptuell reforhandling av monumentet, som da hun i separatutstillingen «Surrounders Loners Defenders Keepers» ved galleri Format i Oslo (2013) hentet inspirasjon fra offentlige skulpturer fra forskjellige tidsepoker og kulturer, blant annet fra jugoslaviske krigsmonumenter. Hun har senere hatt utstillinger ved Sørlandet Kunstmuseum i Kristiansand, Vigeland-museet i Oslo og Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal.

Åpent fra 8.mai 2021

OBS! tilgangen til gruvene holder stengt pga. snø og is

I Kunstarena Torbjørnsbu Gruver tar Solberg utgangspunkt i skulpturen: «Clamber Scramble Crawl» som ble vist under utstillingen «26 kunstnere – 26 år», ved Bomuldsfabriken Kunsthall sommeren 2020. Ideen baserer seg på en ny og utvidet versjon av skulpturen som vil bevege seg horisontalt i rytmiske intervaller i et strekk på 25 meter langs fjellveggen. Den blir utført i patinert kobber og den blågrønne fargen som er intens de første årene vil gradvis mørkne ettersom den utsettes for vær og vind. De skarpt avgrensede planene tar opp i seg selve bruddets formasjoner, mens kontrasten mellom det bestandige og variable samt materialbruken kan relateres til metallskrotet som fyller gruvene som etter nedleggelse av driften ble brukt som avfallsdeponi. På denne måten beveger «Clamber Scramble Crawl (Hold Fast)» seg inn i en dialog med en sentral del av gruvenes kulturhistorie.

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (f. 1973 i Trondheim) er en internasjonal anerkjent komponist og musiker. Hennes hovedinstrument er stemme og hun bruker ofte elektronikk i sine fremførelser. Ratkje holder konserter over hele verden både i soloformat og i ulike samarbeidsprosjekter. Hun har komponert og fremført musikk til hørespill, dans, teater, billedkunst, film og litteratur. Ratkje har vært vokalist med bl.a. Trondheim Symfoniorkester, KORK, BBC Scottish Symphony Orchestra og Klangforum Wien. I 2001 mottok hun, som første samtidskomponist i Norge, Arne Norheims komponistpris. Hun har også mottatt andre priser i inn- og utland, deriblant UNESCO`s Rostrumpris og Award of Distintion under Prix Ars Electronica for soloplata «Voice» i 2003. I 2017 ble hun medlem av Akademie der Künste og i 2018 var hun en av syv komponister som ble invitert av musikeren Jeffrey Zeigler til å bidra til albumet Sound of Science: Ratkje debuterte med det nyskrevne verket «A Highway in State Space», inspirert av hennes mor, Signe Kjelstrups forskning.

Ratkje har tidligere fremført lydverk med SPUNK i gruvene ved Bomuldsfabrikens Kunsthall. I 2018 ble hun invitert til å utarbeide et stedsrelatert lydverk og hun etablerte et samarbeid med Notam; norsk senter for teknologi i musikk og kunst. Ratkjes verk er inspirert av hvordan menneskenes inngripen og påvirkning i gruvene har skapt spor, helt fra gruvedriften tok til på slutten av 1500-tallet, fram til avfallsdeponiet og senere kunstarenaens gangbro over de nedlagte gruvene. Alle disse elementene er inkludert i arbeidsprosessen hvor stedets ulike overflater utforskes klanglig. Med forskjellige redskaper berøres ulike materialer som eksempelvis bergveggen eller sjaktenes vannspeil. Det spesifikke øyeblikkets temperatur, luft og lysforhold påvirker også det forløpet som avspilles. Lydbildet formes på denne måten av øyeblikkets vær- og vindforhold som publikum er i når de ankommer stedet for avspilling. Fire sensorer måler henholdsvis temperatur, luftfuktighet, vind og lys, de sender måleresultater til en datamaskin som så spiller av musikken. Et eksempel på det er at økt luftfuktighet gjør at et bestemt tilfang fra lydbankens materiale blir strukket ut i tid ved såkalt «time stretch». Data fra stedet bestemmer hva du hører og publikums bevegelser igangsetter lydbildet. På denne måten vil komposisjonen aldri repetere seg selv og man vil oppleve en sammenheng mellom det man hører, stedets overflateklanger og målingene som vær og vind gir.

Åpent fra 8.mai 2021

OBS! tilgangen til gruvene holder stengt pga. snø og is

Bomuldsfabriken Kunsthall ønsker velkommen inn i Louis Moes eventyrlige univers! Dette er en litt annerledes utstilling som tar utgangspunkt i tegneren, maleren, bokillustratøren og ikke minst grafikeren Louis Moes (1857–1945) fantasirike verden. Den hvite utstillingssalen er forvandlet til en gammeldags salong med bilder på mørke vegger, teppe på gulvet, sofa, utstoppede dyr og dempet belysning. Louis Moe er særlig kjent for sine lystige illustrasjoner av barnebøker og eventyr, og salongen er utstyrt med et eget eventyrhjørne med lesestol og eventyrbøker til å bla og lese i. Moe var en mangfoldig kunstner, og vi viser også et stort antall tegninger og trykk der han var mer inspirert av livets mørkere sider og symbolismen. Her skildrer han bl.a. forskjellige scener hentet fra klassisk og nordisk mytologi som omhandler noen av livets mest grunnleggende temaer som døden, det skjønne, erotikken og angsten.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Bomuldsfabriken Kunsthall har i mange år vært opptatt av å trekke Louis Moe frem fra glemselen og ikke minst gjennom hans lokale forankring her i Arendal vekke interessen for hans mangesidige kunstnerskap. I forbindelse med åpning av Louis Moe-salongen i 2019 utga vi en bok om Louis Moe og hans grafikk med tekst av kunsthistoriker Kathrine Lund. Boken koster kr. 350 og kan kjøpes på Bomuldsfabriken eller bestilles på post(a)bomuldsfabriken.no.

• 

• 

Leonard Rickhard (f. 1945 i Tvedestrand) bor og arbeider i Arendal. Rickhard er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og hadde sin første separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1974. Siden debututstillingen har Rickhard markert seg som en av Norges mest sentrale kunstnere. Han har stilt ut på alle de store nasjonale kunstmuseene og er innkjøpt til de viktigste samlingene. Vi har hatt gleden av presentere to store utstillinger med Rickhard i 1997 og 2012. Hans største utstilling hittil var på Aros, Århus Kunstmuseum, med over 100 000 besøkende. De gjennomgående visuelle elementene i hans malerier er bl.a. bjørkeskog med lysende stammer, etterlatte maskindeler, kabler og ledninger, plansjer og semimilitære bygninger i solnedgang. Tilsynelatende idyll og stillhet, men ved nærmere ettersyn aner vi noe foruroligende; at noe har skjedd eller er i ferd med å skje.

 

Jan Håfström (f. 1937 i Stockholm) bor og arbeider i Stockholm. Håfström studerte filosofi og kunsthistorie ved universitet i Lund og deretter Kungliga Konsthögskolan i Stockholm. Han debuterte i 1966 og har vært en sentral kunstner på den svenske samtidskunstscenen siden 60-tallet. Håfström har vekslet mellom figurativt og abstrakt maleri, film og skulptur/installasjon. Mr. Walker (seriefiguren Fantomets alter ego) har spilt en fremtredende rolle i hans kunstnerskap, og man finner en to meter høy skulptur av Mr. Walker på parkeringsplassen bak Bomuldsfabriken Kunsthall. Håfström har representert Sverige på Venezia-biennalen fire ganger, sist i 2009. Han hadde sin største separatutstilling på Bomuldsfabriken Kunsthall i 2016 og er representert bl.a. i Nationalmuseum og Moderna museet i Stockholm. I tillegg er han en av kunstnerne i Skulpturlandskap Nordland og er representert med en skulptur i parken på Henie-Onstad kunstsenter.

 

Julie Nord (f. 1970 i København) bor og arbeider i København. Hun er utdannet ved Det Kongelige Danske Kunstakademi (1994-2001). Nord er mest kjent for sine akvareller/tegninger, men arbeider også med grafikk. Vi er stolte av å kunne presentere et nærmest komplett utvalg av hennes grafikk. Julie Nord arbeider innenfor en surrealistisk stil, gjerne store tegninger med blyant, filtpenn, tusj, kritt og akvarell. Bildene har en psykologisk dybde, er intense og blander fantasy og det virkelige liv. Den mørke siden av menneskelivet er fremtredende sammen med monster og demoner. Samtidig ser vi en overflate som er knyttet til en slags dagliglivets romantiserte verden. Hun overrasker ved å bryte med det forventede når hun blander folkeeventyr, barnebokillustrasjoner, populærkultur og andre kjente sjangere til noe nytt og foruroligende. Bildene hennes preges av inspirasjon fra grøssere, psykedelisk kunst og Alice in Wonderland. Nord har hatt en stor utstillingsaktivitet, bl.a. separatutstillingen Xenoglossy på Aros, Aarhus Kunstmuseum og på Nordisk akvarellmuseum. I 2014 utstillingen Just Like Home på KUNSTEN, Museum of Moderen Art i Aalborg. Denne utstillingen ble av Berlingske Tidende kåret til en av de beste kunstopplevelsene det året.

 

Tori Wrånes (f. 1978 i Kristiansand) er norsk samtidskunstner og vokalist. Hun er utdannet billedkunstner fra Statens Kunstakademi Oslo i 2009. Wrånes arbeider hovedsakelig med performance, hvor hun skaper nye drømmeaktige konstellasjoner ved bruk av egen stemme, kostymer, rekvisitter, arkitektur og skulptur. I tillegg jobber hun med skulpturer, video og installasjoner. Maskerte kropper og Wrånes’ spesielle stemmebruk er karakteristiske trekk ved hennes arbeider som har blitt kalt performative lydskulpturer. Arbeidene kan beskrives som koreografi med lyd, både som soloartist eller sammen med flere utøvere. I det siste har hun arbeidet med å utvikle sin egen «troll-teknikk»; et improvisert, ikke-verbalt språk basert på rytme og temperament. Hun har hatt performance og utstillinger over hele verden. Hun er innkjøpt av bl.a. Astrup Fearnley Museet, Sørlandets Kunstmuseum og Museet for samtidskunst. På Bomuldsfabriken vises for første gang i Norge videoinstallasjonen Ældgammel Baby fra 2017. Dette verket ble produsert i samarbeid med Kunsthal Charlottenberg i København til hennes separatutstilling der.

 

Omtale av Wrånes verk: https://kunstavisen.no/artikkel/2021/et-trollspeil-pa-menneskesinnet

 

Bård Breivik har hatt en gjentagende rolle i Bomuldsfabriken og Kunstarena Torbjørnsbu gruvers historie. Han arbeidet tett med Harald Solberg (1954–2020) allerede fra slutten av 1990-tallet og hans utstillinger var med på å løfte stedet som en sentral arena for samtidskunst i Norge. I 1999 presenterte Bomuldsfabriken separatutstillingen Man Man Lai, der gruvene ble tatt i bruk for monteringen av en granittsøyle på ni meter. Det var det første kunstprosjektet som ble vist i gruvene og forløperen for Kunstarena Torbjørnsbu gruver. I anledning utstillingen uttrykte Breivik:

Bomuldsfabriken er et fantastisk utstillingssted med spennende muligheter både inne og ute. Vi kler hverandre, Bomuldsfabriken og jeg.

I 2007 presenterte Bomuldsfabriken en ny soloutstilling med tittelen Partitur for en lengre samtale og i 2018 ble Bård Breiviks skulptur Dyret (1999) montert i gruvene som det første verket i Kunstarena Torbjørnsbu gruver.

Det er blant annet på bakgrunn av dette mangeårige samarbeidet at det er av stor betydning for Bomuldsfabriken å få anledning til å formilde War Paint (2015). Serien med fotografiske selvportrett viser en symbolsk motstandshandling, en smertelig erkjennelse av dødens nærvær hvor ulike farger og geometriske mønstre refererer til de nordamerikanske indianernes ritualer. Med en sterk tro på en ubetinget motstand utnyttet han potensialet i sin skjebne og kunstens transformative kraft. De ulike ansiktsmalingene bringer oss tilbake til Breiviks utgangspunkt og hvordan han på 70- og 80-tallet fant en gryende interesse i urbefolkningens ritualer, håndverkstradisjoner og forhold til naturen. Denne dreiningen kan sammenstilles med hvordan 1900-tallet omvurderte den vestlige kunsthistoriske ikonografien, og vendte oppmerksomheten i retning ikke vestlige kulturer i håp om å finne en ny estetisk tilnærming. Med denne motstandens estetikk skaper Breivik sitt sluttpartitur, før han dør i 2016. Portrettserien ble vist i Kunstakademiets saler i Stockholm (2019) kuratert av Sune Nordgren. Det ble også produsert en bok, The War Paint Box, på Press forlag samme år som vant Sølv i klassen for vakreste Artist book i 2019. Redaktørene for boken var Bård Breivik, Sune Nordgren, Greger Ulf Nilson og Anders Bergesen.

Inghild Karlsen er en av de fremste representantene for de nye tendensene som vokste fram i norsk kunst på 1980-tallet, inspirert av retninger som Arte Povera, Landart og Postminimalismen. Hun var blant annet en av de første kunstnerne som arbeidet med multimediale uttrykksformer og installasjoner i Norge.

Hun arbeider med performance og har samarbeidet med scenekunstnere og dramatikere som Cecilie Løveid og danskene Kirsten Dehlholm og Willie Flindt, som er grunnleggerne av en av Nordens mest kjente performancegrupper; Hotel Pro Forma.

Karlsen har også blitt framhevet for sin tidlige bruk av video som kunstform. Hun tar ofte utgangspunkt i konkret kulturhistorie, landskap og levesett i arktiske og subarktiske områder i sine installasjoner og performancer. Karlsen utviklet filting som en egen skulpturell teknikk på slutten av 70-tallet og fikk oppmerksomhet med installasjonen Fugleskremsler (1979) bestående av tolv skulpturer i tovet filt som ble montert på en holme utenfor Mandal. De ondtavvergende figurene skulle verne naturen og havet for oljeboring og vassdragsutbygging, og beskytte naturen og primærnæringene. De ble utsatt for hærverk og saget ned i 1984, noe som ga landartprosjektet en bred offentlig oppmerksomhet.

I 1994 representerte Karlsen Norge under kunstbiennalen i Sao Paulo og i 1999 var hun festspillkunstner ved Festspillene i Bergen. Hun var en av kunstnerne i Nasjonalmuseets utstilling Stille revolt (2016) som satte fokus på den ofte oversette norske prosess- og konseptkunsten fra 1970- og 80-tallet. Karlsen har deltatt i en lang rekke utstillinger i Norge, Norden, USA, Italia, Tyskland og Polen og har utført et stort antall offentlige utsmykkingsprosjekter. Hennes arbeider er innkjøpt av blant andre KODE, Nasjonalmuseet, Henie Onstad Kunstsenter og Nordnorsk Kunstmuseum.