Bomuldsfabriken kunstsamling 18 februar – 8 mai 2. etasje
BOMULDSFABRIKEN KUNSTSAMLING Bomuldsfabriken kunsthall, 18. februar – 8. mai 2023 Det er en glede for Bomuldsfabriken kunsthall å kunne vise nyervervelser utført i løpet av de siste to årene, verk fra egen samling og deponier fra samlere på norsk og internasjonal samtidskunst. Bomuldsfabriken fortsetter å rette fokuset på LHBTIQ-problematikk ved å starte utstillingen med arbeider fra Oslo, London og New York på 1980-tallet. Innenfor denne samfunnsaktuelle problematikken presenterer vi verk som ble innkjøpt til samlingen fra utstillingen; Matrix of Gender og Break Free, to utstillinger Bomuldsfabriken kuraterte i 2022 i forbindelse med Skeivt Kulturår.
I første sal vises ikoniske verk av Nan Goldin og Andres Serrano, toneangivende kunstnere som ga en stemme til homoseksuelle og transepersoners rettighetskamp i kjølevannet av aidsepidemien på 1980-tallet. I dialog med Serrano, Goldin og Serck-Hanssens skildringer av den skeive, eksistensielle frigjøringskampen på 1980-tallet trekkes det en bro over til vår tid med Linda Bournane Engelberths fem fotografier fra serien; Outside the Binary, et pågående prosjekt hvor hun oppsøker ikke-binære personer over hele verden, som er portrettert med et utsøkt blikk for det vare og særegne, samt vises Hege Haraldsen sitt videoverk The jævla homo effect inne i blackboksen.
I andre sal fortsetter tematikken rundt kjønn og identitet, men da også med et sprang over i feministiske ytringer. Her vises Herman av Marin Håskjold som, gjennom å portrettere transepersoner og skeive miljøer, utfordrer kjønnsstereotyper og grunnleggende, menneskerettslige spørsmål. I Jo Ravn Abusland sine lavmælte fotografier Merket til felling blandes en konkret aksjon for rettsvern av furutrær med referanse til sosiologi, filosofi og historie. Kretsingen rundt det marginaliserte settes i sammenheng med kampen for verdispørsmål og kjønnsmangfold. Julie Ebbings serie, Sur les Femmes, drøfter makten som ligger nedfelt i patriarkalske hierarkier, fra den hellige jomfru Maria og kunsthistoriske motiv som Julie og Holofernes, til kunstverdens mannsdominerte, kapitalistiske økosystem. I dialog med kritikken og oppgjøret med patriarkalske og religiøse dogmer inneholder Børre Larsens verk: En hjelpende hånd – i likhet med Astrid Mørlands sarte, økofilosofiske tegninger og Ellinor Flors skulptur – surrealistiske sammenføyninger. Samtidig knyttes et selvbiografisk moment rundt relasjoner, skildret med poesiens kraft og skalaforskyvninger, i Vanessa Bairds akvarell: Home is where my Mother is.
I tredje sal møter man en serie fotografier av Terje Abusland som blant annet viser til fornorskingspolitikken overfor den samiske befolkningen, utført gjennom et subtilt, tvetydig uttrykk. Tom Sandbergs ladede sort-hvitt-fotografier får noe så trivielt som våt asfalt til å skinne i motivets subtile gråskala av nyanser og refleksjoner. Regien Cox har utviklet et særegent kunstnerskap hvor møter fra ulike livssfærer skaper et overraskende nytt meningsinnhold. I Åttebladrose sammenstilles to diametralt ulike verdener ved at broderiteknikken utfoldes i repetitive mønster på en garasjedør. I Calina Pandele Yttredals tre pasteller vises det tre vinduer ut mot en drømmelignende verden hvor man synker inn i naturmystikkens, atmosfæriske landskap. Fortsettelsen bygger videre på landskapet som et utgangspunkt for abstrakte komposisjoner hos den etiopisk-amerikanske kunstneren Julie Mehretu, som i malerier, tegninger og trykk skildrer de kumulative effektene av urbane, sosiopolitiske endringer.
Fjerde sal er viet Leonard Rickhards malerier, som fyller rommet med sine monumentale komposisjoner. Rickhard har gjennom 30 år markert seg som en av Norges ledende kunstnere. Hans verk balanserer en formal, abstrakt kvalitet med et fortettet innhold og de karakteristiske motivene som går igjen i maleriene; bjørkeskogen, modellene, dørgløttene, forlatte bygninger, brukte maskiner og enkelte ganger en menneskelig skikkelse med en stillferdig fremtoning.
Rom og arkitektur er gjennomgående komponenter som tas opp i femte sal i Espen Dietrichsons serier med silketrykk, som bearbeider brutalistisk arkitektur med et skulpturelt blikk. I Unstable Column – Two Movements for Erling Viksjø (#1 og #2) har han arbeidet med de formmessige kvalitetene og betongoverflatene i Y-blokka, og skapt et nytt, skulpturelt uttrykk som en hyllest til det eksisterende bygget. Diskursen rundt symboltung arkitektur er satt i dialog med Zweifel Allgemeine. Dette er et konseptuelt og tekstbasert verk av Lars Ø Ramberg som tar utgangspunkt i kunstnerens hovedverk; Palast des Zweifels – et 42 meter langt og ni meter høyt ord formet i aluminium og neonlys. Det monumentale ordet, som rettet oppmerksomheten til betydningen av «tvilens filosofi», smeltet sammen med Berlins daværende, mest omstridte rivningstruende bygning: Palast der Republik-skallet fra DDRs nasjonalforsamling. Lars Ø Rambergs avis Zweifel Allgemeine ble utgitt i 2005, på sekstiårsdagen for slutten av andre verdenskrig. Av 350 overskrifter fra tyske aviser fra januar til mai 2005 som inneholdt ordet Zweifel, ble tjuefire titler valgt ut til Zweifel Allgemeine. Med tvilens kritiske impuls i mente – som kunstens potensielle muligheter til berøring, engasjement og undring – avsluttes utstillingen med Fraktal et verk i rustfritt, høypolert stål av Bård Breivik, som er satt i dialog med utsynet til andre, skulpturelle verk i Kunstarena gruvene.
