IN CLAY AND PAPER viser nyere verk av Michael Kvium (f. 1955) og Kjell Erik Killi-Olsen (f. 1952). Utstillingen presenterer keramiske skulpturer utført i Risør Kunstpark og malerier.
Kvium og Killi-Olsen startet samarbeidet med keramiske skulpturer i 2004 da de arbeidet på Tommerup Tegelverk i Fyn i Danmark. Oppholdet og samarbeidet resulterte i en presentasjon ved Rogaland Kunstmuseum i Stavanger og Esbjerg Kunstmuseum i Danmark. I 2022 har kunstnerne hatt et lengre verkstedsopphold ved Risør Kunstpark og samarbeidet med Bomuldsfabriken kunsthall og Trapholt museum i Danmark, hvor utstillingen vises i 2023.
Kvium og Killi-Olsens kunstnerskap kretser rundt eksistensielle temaer som utkrystalliserer seg gjennom et fabellignende, surrealistisk billedunivers hvor metamorfosen mellom menneske- og dyremotiver er et gjentagende motiv. Gjennom en bevegelse mellom det tiltrekkende og frastøtende bearbeides elementære menneskelige forhold som kjærlighet, seksualitet, ensomhet, sårbarhet og forgjengelighet. Når dystopiske, sivilisasjonskritiske eller tabubelagte temaer som angst og fremmedgjøring gestaltes i det keramiske medium med utgangspunkt i leirens arkaiske form krukken/beholderen oppstår det et særegent møte som tilfører en eksistensiell dimensjon til former man i utgangspunktet assosierer med det livgivende, bruksvennlige og dekorative.
Kvium og Killi-Olsen har et felles utfgangspunkt i 1980-tallets postmodernistiske maleri hvor de begge i løpet av dette tiåret gjorde internasjonale karrierer. Kunstnerne er blant de fremste representanter i Skandinavia for det fortellende, figurative maleriets oppblomstring i Danmark og Norge. I løpet av de siste 40 årene har de utført utallige separatutstillinger og deltatt på mønstringer i Skandinavia, Europa, Asia og USA. Kunstnerne er representert i mange norske og internasjonale museumssamlinger.
Killi-Olsen og Kvium har ved siden av maleriets medium alltid arbeidet tredimensjonalt og utført en rekke offentlige monumenter. Killi- Olsens fikk sitt gjennombrudd med en separatutstilling på Galeria Salvatore Ala i Milano i 1987 med skulpturer som førte til deltagelsen på Veneziabiennalen samme år. I 1989 skapte han et ikonisk kunstverk i norsk kunsthistorie Salamandernatten som representerte Norge på Biennalen i Saô Paulo i 1989. Installasjonen viste 78 skulpturer utformet i glassfiber og papir-machè med et tydelig symbolsk innehold. I 1994 deltok Killi-Olsen på Skulpturlandskap Nordland med Mannen fra havet som er plassert i Bø i Vesterålen. Michael Kvium har flere offentlige skulpturer i Horsnes i Danmark blant dem Doble Blind 2007 og La Vida 2012 og skulptur utgjorde også et sentralt innehold i hans separatutstillinger: CIRCUS EUROPA ved ARKEN Museum for Samtidskunst i 2012 i Danmark, Art Me ved Tang gallery i Hong Kong 2018 og Point of no Return ved Galleri Brandstrup i 2019.
Billedspråkets forbindelse med det sceniske og performative har ofte blitt nevnt i forbindels med Kvium og Killi-Olsens billedspråk. Dette perspektivet er interessant med bakgrunn i Kviums deltagelse i performancegruppen Værst, som bl.a. var kjent for grenseoverskridende opptrinn og ekspressive tegneserier. Det er gjennom kombinasjonen av praksiser fra kunstakademiets malerilinje og det eksperimenterende performancemiljøet, at Kvium har raffinert og utviklet sitt kunstneriske uttrykk. Killi-Olsen startet på Academia Sztuck Pielenych i Krakow i 1978, før han begynte på kunsakademiet i Oslo. I Polen blomstret det eksperimentelle teateret med internasjonalt kjente regissørre som Tadeusz Kantor og Andrzej Wajda. Det sceniske, rollespill og en performativ dramaturgi har inspirert begge kunstnernes billedspråk og er også tydelig nærværende i IN CLAY AND PAPERS.
NONSITE Marit Følstad og Ole Jørgen Ness Bomuldsfabriken kunsthall 29.oktober – 29. januar 2023
From the ”Site”, as a ”physical, raw reality” of a location to the ”non-site” as a sample of that reality displayed elsewhere.
Med tanke på vår tids eksistensielle klima og naturkrise er det i dag et presserende behov for å re-evaluere vårt forhold til den totalitet vi er en del av. Det faktum at vi mennesker fortsetter å forholde oss til naturen som en sjelløs og upersonlig ansamling av ”ting” som vår art står fritt til å samle, manipulere, dissekere og omdanne til kapitaliser-bare størrelser, bunner i et mekanistisk verdenssyn som er dypt plantet i vår psyke og kultur. NONSITE inviterer til et fysisk møte, i presens, som kan bidra til økt bevissthet og navigasjon i retning av et mentalt paradigmeskifte. Slik som begrepet noosfære, åpner NONSITE for nye muligheter med hensyn til å forstå intersubjektivet samspill, ikke bare oss mennesker i mellom, men også mellom oss og alt omkring oss.
Følstad og Ness har utført en rekke større samarbeidsprosjekter: ”Lucid Dreamers”, Tegnebiennalen 2006, Stenersenmuseet, Oslo. ”Chaos, Babel & Bedlam”/ ”Last Day of Magic”, Galleri Riis 2009.”Feedback”, Vestfossen Kunst-laboratorium 2009, ”, ”Paths Beyond Ego”, SKMU, Kristiansand 2010.”Black Flagg”, Galleri Haaken 2016, samt flere volumer i deres eget formidlingsprosjekt 222T’s program, siden etableringen av dette i mars 2019. De har igjennom 15 år jobbet tverrfaglig akademisk, som utfolder seg i deres komplekse nett av referanser og mulige innfallsvinkler til hvordan en kan møte verket og utstillingen NONSITE. Referansene er åpne, likeså dirkete. NONSITE viser til historiske hendelser, springende punkter mellom fortid og nåtid, fremtiden er fortsatt i flux.
En vesentlig egenskap Følstad og Ness har lagt vekt på ved valg av materialer til dette prosjektet er deres naturlige nedbryt-barhet og lave status, eksempelvis forkastet gods, papp og leire. Til dette kommer vurderinger av mer ”estetisk” karakter, som vektlegger materialenes stofflighet, valør og kloritt, samt de eventuelle metaforiske konnotasjoner de bringer med seg; alle aspekter som tilsammen utgjør det formale og uttrykksmessige ”greps-register” anvender kunstnerne i NONSITE.
I en forankring til kunstnerne som Nancy Holt, Robert Smithson og Michael Heizer, revitaliserer Følstad og Ness 60 og 70 tallets Process Art / Earth Art iNONSITE. Den delen av amerikansk kunst som da befattet seg med ikke-kommersielt, sterk natur-relatert og holistisk tankegods. Paret med de artesan-poetiske og teknologi-korrumperende holdninger til materialer en samtidig kunne finne på europeisk side av Atlanteren, nærmere bestemt i den italienske Arte Povera bevegelsen, gir dette et assosiasjonsrom som åpner for vid tolkning.
Gjennom et kunstnerisk feltarbeid blir et metamorft geologisk restmateriale av sublim karakter trans-formuleret i kunstens tjeneste. Fra MQ Quarry i Kautokeino, via Bomuldsfabriken Kunsthall, til Kunstarena gruvene. Site – Non-Site – Trans-Site? NONSITE rommer flere tonn Masi-kvartsitt, forkastet stein, grus og sand fra steinbruddet. Masi-Kvartsitten: en metamorf bergart som for det meste ligger dypt i litosfæren og kun kommer opp og gjør seg tilgengelig (som en hvalrygg) noen få steder på Finnmarksvidda. En 1,5 milliarder år gammel del av et urfolks magiske landskap, nå opplever å bli behandlet som sjelløs materie av storsamfunnets primitive profittjegere. I dagens kommersielle utvinning forflyttes et unikt geologisk materiale fra en geografisk posisjon for å bearbeides i en annen. 95 prosent av det som brytes ut forkastes.
”Rolf Jakobsens dikt om teknosaurene rant oss i hu når vi så gigantmaskinene spise seg inn i fjellet. Likeså Robert Smithsons poetiske stemme i filmen fra Spiral Jetty´s tilblivelse (1970), hvor han messer om prehistoriske æraer, mens kameraet fanger anleggsmaskinenes kjeft når de, buldrende som dinosaurer, laster og skyver på tonnevis av basalt.” – Følstad og Ness.
Det er ingen riktige eller gale måter publikum kan nærme seg et verk som NONSITE. Selv om en ikke er innforstått med alle kunstfaglige eller filosofiske aspekter ved det en møter betyr det ikke at ens opplevelse er uten gyldighet. Vi må alle akseptere at vi møter kunsten fra unikt personlige ståsteder og at det ikke finnes noen opplevelser av objektive fenomener som ikke samtidig er subjektive opplevelser. NONSITE skaper forbindelser mellom sprikende punkter og horisonter; til lokasjoner – lokalt/globalt, i tid, rom og minner, og til mennesker som lar seg gå i møte med forflytninger av materialet presentert i en sterk stillhet.
Marie Sjøvold, Skinnende kvinne – Om natten er alle alene, 2012, fotografi
Ensomhet, av mange forskere og forfattere beskrevet som vår tids største pandemi er temaet som utforskes gjennom en presentasjon av 12 internasjonale og norske kunstnere i All the Lonley People. Det vises en bred presentasjon av installasjoner, maleri, foto og skulptur. Isolasjon og utenforskap er et sentralt tema som viser til individets sårbarhet. Mange verk diskuterer ensomhet relatert til blant annet Covid -19, sosiale relasjoner, natur og urbane rom.
Tom Burr (US), Richard Aldrich (US), Fin Serck-Hanssen (NO), Geir M. Brungot (NO), Marie Sjøvold (NO), Ayo Akinsete (NG/US), Tore Magne Gundersen (NO), Aaron Young (US), Piero Golia (IT), Veronica Brovall (SE), Andrea Scholze (NO) og Christina Leithe (NO).
Velkommen til sommerverksted med Mirjam og Silje uke 26 og 27 ved Bomuldsfabriken!
I sommerferien har Bomuldsfabriken Kunsthall gleden av å invitere til to 5-dagers verksteder for barn der vi lar skaperglede stå i fokus!
Vi lar oss inspirere av Bomuldsfabrikens sommerutstilling FREIHEIT av Lars Ramberg og de andre pågående utstillingene. Vi skal trykke med grafikk, jobbe med installasjon, forme i tre, tegne med blyant og pastell m.m. Fredagen lager vi utstilling… Mer info kommer!
Hvem: 4.-7.trinn (skoleåret 2021-2022), hvert verksted inntil 25 deltaker.
Bindene forhåndspåmelding (innen 14 dager før oppstart).
Gratis adgang – førstemann til mølla!
Påmelding:
Husk å melde på deltager med fullt navn, alder og mobil-nummer til foresatte til mirjam.raen.thomassen@arendal.kommune.no og opplys oss om allergier, andre hensyn, eventuelle restriksjoner mot fotografering (til publisering på Bomuldsfabrikens plattformer).
Vi gleder oss til å se deg, og velkommen skal du være til en uke med kunst, form og farge!
Bomuldsfabriken kunsthall 25. juni – 2. oktober 2022
FREIHEIT er Lars Ø Rambergs første omfattende separatutstilling i Norge og viser verk fra midten av 2000-tallet frem til i dag. Ramberg er en av Norges fremste internasjonale kunstnere og har siden 1998 bodd og arbeidet i Berlin. Han har deltatt på Saô Paulo Biennalen i 2006 og på Veneziabiennalen i 2007 med verket LIBERTÉ som i dag står foran Stortinget i Oslo. Ramberg flytter grensene og utvider kunstbegrepet til å omfatte kritiske, stedspesifikke installasjoner som går i dialog med symboltung arkitektur, byplanlegging og historie. Han arbeider i en konseptuell tradisjon og stiller kritiske spørsmål til aktuelle, politiske og kontroversielle temaer. I 2005 realiserte Ramberg PALAST DES ZWEIFEL som engasjerte seg i den tyske gjenforeningen og årene som fulgte, og i debatten om rivning av det tidligere Palast der Republik, som hadde stått tomt siden Den tyske demokratiske republikk (DDR) ble oppløst i 1990. Ramberg brukte over 10 år på undersøkelser og prosjektering for å få overtalt den tyske Bundestagen til å la ham ta over hele det østtyske parlamentsbygget, og transformere det til et monument for diskurs.
ZWEIFEL – i form av et 42 meter langt og ni meter høyt ord formet i aluminium og neonlys – smeltet det monumentale ordet sammen med Berlins daværende mest omstridte rivningstruede bygning, Palast der Republik – skallet fra DDRs nasjonalforsamling. Prosjektet høstet stor internasjonal oppmerksomhet. Et av flere spørsmål verket reiser er hvordan samfunnet forvalter den nære historien; ved en synliggjøring av det omstridte og ubehagelige eller ved en kollektiv fortrengning? Tvilen som filosofisk plattform er en sokratisk styrke i møte med autoritære regimers manipulasjon, ideologi eller religiøse dogmer. Tvilen var fellesnevneren i gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland. Tvilen er redningen og grunnsteinen for ytringsfriheten, og selve fundamentet i ethvert demokratisk samfunn. I dag er Palast der Republikk revet og erstattet av Humboldt Forum, en kopi av keiser Wilhelm Friedrich II sitt slott. Fremdeles nevnes Rambergs prosjekt i tysk presse og politiske debatter. «Man kan rive bygget, men tvilen er der ennå.», sies det.
Et sentralt verk i utstillingen FREIHEIT er 495 LOUDSPEAKERS II, en installasjon som er en hyllest til ytringsfriheten og betydningen av deltagelse i utformingen av fremtidens verdier. Hvert objekt, i form av en høyttaler/talerstol, er tiltenkt de overlevende på Utøya. Objektene har individuelle ord innbrent som berører tanker rundt 22. juli-terrorens konsekvenser. Disse ordene iblandes andre, hverdagslige ord fra ulike livssfærer. Dermed skapes en interaksjon mellom en offentlig og privat sone og – fordi ordene brennes inn i talerstolene – fylles de med en ladet betydning. Betrakteren innvies i den utvidede meningsdannelsen som oppstår i de forskjellige konstellasjonene av ord. Dialogen og språkets kollektive fellesnevnere bringes frem som ytringsfrihetens og meningsutvekslingens viktigste verktøy. Talerstolene, formet som grove trekasser, trekker en konseptuell linje til Speakers Corner i Hyde Park. Dette var opprinnelig et sted for offentlige henrettelser, hvor dødsdømte fikk holde en «Last Dying Speech», en helt usensurt tale. Etter at offentlig henrettelser ble avviklet på slutten av 1700-tallet etablerte stedet seg som en arena for ytringsfrihet, hvor allmenheten stilte seg opp på såpekasser og gjorde seg selv til en «Loud Speaker». Ytringsfrihetens menneskerettslige forankring gis på denne måten en performativ utforming. Døden og ytringsfriheten veves sammen i refleksjonen over 22. juli-terrorens dype traume og sår i vårt demokratiske samfunn.
Et annet sentralt verk i utstillingen er FREMDGEHEN, som analyserer og kontekstualiserer det norske justismordet begått mot tusenvis av de norske, såkalte «tyskertøsene», som ble deportert til Berlin i 1946. Den norske eksilregjeringen igangsatte massearrestasjoner av jenter og kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater. Mens kvinnene satt i fangeleirer etter krigens slutt, arbeidet den da hjemkomne eksilregjeringen med å endre loven. Dermed kunne kvinnene fratas sitt norske statsborgerskap og deporteres til Tyskland. Kunstprosjektet ble først vist på Hamburger Bahnhof museum for samtidskunst i Berlin i 2004, og har blitt vist på kunstmuseer verden over. Regjeringen Solberg beklaget offisielt Norges grove feilbehandling og innrømmet at kunstverket hadde påvirket denne avgjørelsen.
Installasjonen ZUSAMMENPRALL – Rosa-Luxemburg-Straße, Berlin er et dobbeltportrett i form av et rekonstruert utsnitt av et gateparti i Berlin, hvor kleskjeden Thor Steinar åpnet sin første nynazistiske motebutikk. Den høyreekstremistiske kjeden har anvendt om lag 20 norske stedsnavn og forsyner seg av norrøne symboler, vikinghistorie og norsk polarhistorie. En norsk og nordisk kulturarv blir på denne måten anvendt til å fremme rasistiske og antidemokratiske holdninger. Den norske ambassaden, Utenriksdepartementet og norske kommuner har siden etablering av kleskjeden i 2002 – uten hell – kjempet for å stanse misbruket. I installasjonen står man midt på gaten foran TØNSBERG i Rosa-Luxemburg-Straße i Berlin. Kunstprosjektet dokumenterer både de tyske høyreradikales misbruk av norske symboler som verktøy i en nasjonalistisk ideologi, men også hvordan kleskjeden ukentlig har blitt angrepet av demonstranter med malingbomber og spray, klistremerker og antifascistiske slagord. Konfrontasjonene må betraktes som bilde på en verdikamp – et kraftig sammenstøt (Zusammenprall) mellom motstridende verdisystemer. Thor Steinar-kjeden fikk spesiell oppmerksomhet i Tyskland da det ble åpnet en butikk med navnet Brevik i Chemnitz i 2012, noen måneder etter terrorangrepet 22. juli 2012. Etter en demonstrasjon med over 5000 deltagere ble denne filialen stengt. Ramberg betrakter, analyserer og rekonstruerer samtiden slik historiske, militære slag ble dokumentert av kunstmalere. Med staffeli, og på trygg avstand, dokumenterte de hendelsesforløpet og blodsutgytelsen – såkalte peinture de bataille. Denne gangen står slaget i det urbane landskapet, og krigen handler ikke om landområder, men om symbolsk kapital og definisjonsmakt.
Rambergs kunstnerskap stiller spørsmål om hvilke komplekse strukturer som eksisterer og definerer arkitektur, bymiljø og individets handlingsrom. Sentralt i prosjektene er refleksjonen over samfunnets kollektive selvforståelse og hvordan kunsten kan være et kritisk verktøy for en dypere, nasjonal selvransakelse i en globalisert og flerkulturell verden. I 2020 fikk Ramberg stor oppmerksomhet med installasjonen BRAINSTORM i det nye Deichmanske bibliotek i Oslo. For tiden er kunstneren involvert i byutviklingsprosjektet ØKERN! hvor målet er å integrere kunstnerisk kompetanse som en sentral verdi i fremtidens byplanlegging.
Ramberg er representert i flere offentlige samlinger og museer, blant dem; Humbolt Forum, Aspen Art Museum, Nasjonalmuseet, Oslo Kommune Kunstsamling, Trondheim Kunstmuseum og Haugar Kunstmuseum.
Barnelunga ble avduket 14. mai 2022 og er det sjette permanente verket i Kunstarena gruvene som inneholder arbeider av Bård Breivik, Jonas Major, Signe Solberg, Anders Gjennestad, og Maja Solveig Kjelstrup Ratkje. I Bjørlos installasjon ledes man inn i verket gjennom en smal passasje ned en trapp ned i gruverommet hvor en møter skulpturen Barnelunga.
Dialogen med industrihistorien inntar et sivilisasjonskritikk perspektiv i Bjørlos verk som skaper refleksjoner over de menneskelige lidelsene vi er vitne til i verden. Alle sansene aktiveres i møtet med gruvens katedralignende kuppel. Grottens mørke vannspeil og installasjonens integrerte utforming danner et sakralt rom. Barnelunga bringer inn en filosofisk refleksjon rundt forholdet mellom sansning og erkjennelse billedliggjort i Platons hulelignelse. Dette perspektivet veves sammen med hvordan Bjørlo utrykker psykologiske tilstander gjennom et ekspressivt uttrykk.
Per Inge Bjørlo (f. 1952, Spjelkavik) kunstneriske virke er utforskende og eksperimentell og inneholder medier som tegning, grafikk, maleri og romlige installasjoner. Blant mange offentlige arbeider er de mest kjente skulpturene ved Oslo Lufthavn Gardemoen. Bjørlo er representert i nasjonale og internasjonale samlinger som Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley Museet for Moderne kunst, Moderna Museet i Stockholm, Metropolitan Museum of Art i New York og Tate Gallery i London.
De Rødøyde Hundene ble opprinnelig modellert etter en suvenir Inghild Karlsen fant på et marked i São Paulo i Brasil i 1995. Den grasiøse hunden skulle vise seg å være en arktype innen nipsindustrien da hun gjenfant den samme figuren i både Italia og Russland. Under sitt opphold i São Paulo påbegynte hun ideen med å forstørre denne arktypen av hunden og madonnafigurer opp i et monumentalt format. Interessen handlet om gjenstandenes folkelige utbredelse samt rituelle og religiøse funksjon. Hvordan inntar suvenirer funksjonen som beholder av følelser, idealisering og tilbedelse? Og hvordan speiles masseproduksjonens visuelle utforming og avtrykk i figurene når de forstørres? Nettopp troen på en iboende magi i disse gjenstandene var et utbredt tema i hennes festspillutstilling i Bergen Hvem kan si neitil tre gode ønsker? og hvor en av installasjonene var tittelen Landet med det store hjertet.
Skulpturenes fragmentering og gradvise oppløsning kan symbolisere en uro og et forgjengelighetsaspekt, at noe går i stykker, knuses eller blir lagt i ruiner. Deres røde øyne slår alarm kan henspille på lidelsen, protesten og uroen.
Skulpturene inntok en vesentlig posisjon i scenografien Inghild Karlsen var ansvarlig for ved Hålogaland teater i oppsetningen av Hamsuns feber (2009), hvor hun sammen med Bo Bisgaard også var ansvarlig for kostymer og masker. Som en del av scenografien utformet de sammen 60 sorte hunder med røde lysende albinoøyne. Under hver forestilling ble en av hundene kunst og det med referanse til Hamsuns dikt hvor kjærligheten brister.
Installasjonen De Rødøyde Hundene ble satt opp i samspill med Inghild Karlsen sin utstilling Krysset / X ved Bomuldsfabriken kunsthall.
Matrix of Gender viser hvordan samtidskunsten speiler kjønnsmangfold og ulike, sentrale LHBT+-temaer. Intensjonen med utstillingen er å skape et mulighetsrom der kunstfeltet problematiserer og frigjør begrepet «kjønn» fra tradisjonelle konvensjoner. Verkene i utstillingen viser en nyansert visualisering av forholdet mellom kjønn og samfunn hvor blant annet undertrykkelse, konvensjonelle kjønnsroller og kolonialisme problematiseres. Store deler av utstillingens verk løfter blikket utover Skandinavia og setter fokus på hvordan LHBT+-bevegelser og personer med en ikke-binær kjønnsidentitet i store deler av verden opplever økende diskriminering i form av hatretorikk og brudd på sentrale menneskerettigheter. Det globale perspektivet åpner opp kunnskap og innsikt i hvordan individer i land som Brasil, Tanzania, Botswana, og Serbia opplever undertrykkelse, hat og en fare for å miste sine liv når de beveger seg utenfor kartet den heteronormative normen tilkjennegir.
Et annet sentralt tema som drøftes er transrettigheter i det offentlige rom når institusjonene utelukkende opererer med det biologiske kjønn som utgangspunkt for sin definisjonsmakt. Det vises verk som drøfter temaer relatert til robotisering fra et queerfeministisk perspektiv, hvor det reflekteres over relasjonen mellom det flytende kjønn, empati og kunstig intelligens. Stereotypiene i de tradisjonelle manns- og kvinnerollene utfordres, og i mange verk trekkes det androgyne frem som et frigjøringspotensiale for identitetsdannelsen.
Utstillingstittelen Matrix of Gender refererer til Judith Butlers definisjon av den «heteronormative matrisen» som det tas et oppgjør med i Gender Trouble (1990) og Bodies that Matter (1993). Selv i vår egen tid, med et økende mulighetsrom for kjønnsidentifikasjon, trenger samfunnet å bli påminnet om hvordan den heteroseksuelle matrisen i mange miljøer – og i store deler av verden – er det normgivende idealet. Det kan i ytterste konsekvens innebære at det å være tiltrukket av det samme kjønn, eller å identifisere seg med et annet kjønn enn det tildelt ved fødselen, oppleves som tabu.
Likestilling er en menneskerettighet som innebærer mulighet til deltagelse på lik linje med alle, uavhengig av kjønn, alder, seksuell orientering og funksjonsevne. I økende grad står vi overfor en skremmende utvikling i mange land, hvor kjønnsidentifikasjon dras inn i en diskurs rundt nasjonalisme, patriotisme og et felles fiendebilde rettet mot vestens liberale verdier og opparbeidede menneskerettigheter. Et vesentlig tema i denne konteksten er hvordan forbudet mot homofili, lesbiske og transpersoner i eksempelvis Afrika, og store deler av Øst-Europa og Russland, ikke bare rammer enkeltindividets opplevelse av lidelse og brudd på menneskerettighetene, men også kunstnerens mulighet for en reell ytringsfrihet.
Arbeidet med å styrke lesbiske, homofile, bifile, trans- og interkjønnspersoners rett til likhet, frihet og integritet ble styrket i 2013 da Norge fikk et generelt forbud mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. I dag drøftes det om Hen, det tredje pronomen skal innføres i det norske språket, syv år etter det ble innført i Sverige (2015).
Selv om Norge ansees for å være et av de mest tolerante landene, utsettes LHBT+-personer for dobbelt så mange hatytringer som resten av befolkningen, og «homo» er fortsatt et skjellsord. Det viser at kampen for likestilling og menneskerettighetene stadig bør belyses, forsvares og kjempes for. Det er i denne sammenhengen kunsten inneholder en unik stemme som stiller vesentlige, humanistiske spørsmål til forholdet mellom kjønn, identitet og samfunn. Med Matrix of Gender markerer Bomuldsfabriken Skeivt Kulturår og at det er 50 år siden kriminaliseringen av homofili opphørte. Vi ønsker med denne utstillingen å gi en mulighet for å øke innsikten i samtidskunstens unike posisjon innenfor dette mangfoldige feltet. Spesielt viktig er dette for en kunstinstitusjon på Agder, når nasjonale holdningsundersøkelser viser at det er høyest andel av negative holdninger mot LHBT+-personer på Sørlandet.
English
The exhibition Matrix of Gender brings forward awareness of how contemporary art explores diversity and various, central LGBTI + matters. The intention of the exhibition is to create a space of opportunity where the art field problematizes and go goes further into the reflection of the concept of “gender” from traditional conventions. The artworks in the exhibition show a nuanced visualization of interactions between gender and society where, among other things, oppression, conventional gender roles and colonialism are problematized. Many of the artworks look beyond Scandinavian borders and take on perspectives on LGBT + movements and people with non-binary gender identity in large parts of the world experiencing increasing discrimination in the form of hate crimes and violations and lack of human rights. The global perspective opens up for possible knowledge and insight into how individuals in countries such as Brazil, Tanzania, Botswana, and Serbia experience oppression and also life-threatening situations when they challenge regulated, approved social structures of heterosexuality.
The art exhibition also raises awareness towards trans rights in the public sphere when the institutions operate exclusively with the biological with biological sex as a starting point of the definition of gender. Some artworks in the exhibition further explore questions and reflections related to robotisation from a queer feminist perspective, such as the relationship between gender, empathy and artificial intelligence. The stereotypes in the traditional male and female roles are challenged; this perspective emerges through several artworks in the exhibition where the androgynous is discussed as liberation from regulated definitions of gender identities.
The exhibition title Matrix of Gender refers to Judith Butler’s definition of the “heteronormative matrix” which is discussed in GenderTrouble (1990) and Bodies that Matter (1993). Even today, with a growing opportunity with growing opportunities for gender identification, society needs to be reminded of how the heterosexual matrix in many environments – and in large parts of the world – is the norm-setting ideal. It can ultimately mean that being of the same sex, or identifying with a different gender than the one assigned at birth, is perceived as taboo.
Gender equality is a human right regardless of gender, age, sexual orientation and disability. At the present time , we are facing a frightening development in many countries, where gender identity are drawn into a discourse around nationalism, patriotism and a collective hostile image which targets the West’s liberal values and earned human rights human rights achievements. A central theme in this context would therefore be how a ban on homosexuality, lesbians and transgender people in Africa, for example, and large parts of Eastern Europe and Russia, is not only a source of suffering and human rights violations, but also limits or makes impossible the artist’s opportunity for real freedom of expression.
Efforts to increase the right of lesbians, gays, bisexuals, trans and transgender people to equality, freedom and integrity were further increased in 2013 when Norway instituted a general ban on discrimination on the basis of sexual orientation, gender identity and gender expression. Seven years after the third pronoun, hen, were introduced in Sweden (2015), there is still an ongoing discussion in Norway on whether hen should be introduced into the Norwegian language. Although Norway is considered one of the most tolerant countries, LGBT + people are exposed to twice as many hate speeches as much hate speech as the rest of the population, where “homo” is still used as an insult.
This emphasizes need to ceaselessly stand up and fight for equality and human rights. In the context of this struggle, art is a unique voice that poses significant, humanistic questions to the relationship between gender, identity and society. The production of the art exhibition Matrix of Gender is Bomuldfabrikens contribution to Skeivt Kulturår 2022, that marks marking the 50th anniversary of the decriminalisation of sex between men in Norway, when paragraph 213 in the Norwegian Penal Code was lifted.We hope this exhibition can foster opportunities to increase insight into the unique position of contemporary art within this diverse field. This is especially important for an art institution in Agder, when national attitude surveys show that there is the highest proportion of negative attitudes towards LGBT + people is here in the south of Norway.
Kunstnere/Artists:
Chan-Hyo Bae, Elmgreen & Dragset, Jinbin Chen, Jo Ravn Abusland, Julie Ebbing, Kiyoshi Yamamoto/Nayara Leite, Linda Bournane Engelberth, Marin Håskjold, Marte Gunnufsen, Narve Hovdenakk, Pia Antonsen Rognes, Sille Storihle, Synnøve Sizou G. Wetten, Terje Tjøme Mossige/Morten Liene
Signe Solberg (f. 1985) bor og jobber i Hobøl. Hun arbeider med skulpturer og installasjoner i et abstrakt formspråk ofte utført i metall. Verkene kan relateres til modernismen og spesifikt minimalismens anvendelse av repetisjoner og industrielle materialer. Det stedspesifikke er sentralt i Solbergs kunstneriske virke som går i dialog med rommet eller stedets historie og miljø. Arbeidene viser en formal dynamikk som spiller på en kontrast mellom det balanserte og asymmetriske. Hun interesserer seg for å en konseptuell reforhandling av monumentet, som da hun i separatutstillingen «Surrounders Loners Defenders Keepers» ved galleri Format i Oslo (2013) hentet inspirasjon fra offentlige skulpturer fra forskjellige tidsepoker og kulturer, blant annet fra jugoslaviske krigsmonumenter. Hun har senere hatt utstillinger ved Sørlandet Kunstmuseum i Kristiansand, Vigeland-museet i Oslo og Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal.
Åpent fra 8.mai 2021
OBS! tilgangen til gruvene holder stengt pga. snø og is
I Kunstarena Torbjørnsbu Gruver tar Solberg utgangspunkt i skulpturen: «Clamber Scramble Crawl» som ble vist under utstillingen «26 kunstnere – 26 år», ved Bomuldsfabriken Kunsthall sommeren 2020. Ideen baserer seg på en ny og utvidet versjon av skulpturen som vil bevege seg horisontalt i rytmiske intervaller i et strekk på 25 meter langs fjellveggen. Den blir utført i patinert kobber og den blågrønne fargen som er intens de første årene vil gradvis mørkne ettersom den utsettes for vær og vind. De skarpt avgrensede planene tar opp i seg selve bruddets formasjoner, mens kontrasten mellom det bestandige og variable samt materialbruken kan relateres til metallskrotet som fyller gruvene som etter nedleggelse av driften ble brukt som avfallsdeponi. På denne måten beveger «Clamber Scramble Crawl (Hold Fast)» seg inn i en dialog med en sentral del av gruvenes kulturhistorie.
